May Helen tar et oppgjør med det norske samfunnet: – Den strukturelle rasismen lever ennå

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det er mye uvitenhet om samer. Folk kan si de underligste ting, sier May Helen Schanche (48).

Schanche er utdannet barnevernspedagog og deltok på et kurs for sosialarbeidere for noen år siden. De satt sammen under en middag, da en kursdeltaker ble nysgjerrig på den samiske bakgrunnen hennes.

Hun spurte Schanche om det var slik at hun som same var «mer vill enn tam».

– Det er helt sant. Jeg ble så paff. Jeg fikk sjokk fordi jeg satt rundt bordet med sosialarbeidere og kunne kanskje forvente bedre.

May Helen Schanche er oppvokst i Tana. Nå bor hun i Karasjok hvor hun har hest.

Anne Myklebust Odland

Ingen andre reagerte på det som ble sagt, minnes hun. Hun husker at det var tyst rundt bordet. Men etterpå kom hun i snakk med en annen med tilknytning til Finnmark. De ble enige om å la det ligge.

– Tar man det opp, blir det større. «Er det så bra å være tam da?» sa vi til hverandre.

Har aldri kvidd seg

Schanche har aldri hatt problem med å si at hun er same, men hun kjenner mange som fornekter det eller som har valgt bort sin samiske tilhørighet på grunn av diskriminering og hets.

– Det er ikke min jobb å påpeke at noen er same. Men sosialarbeidere bør vite at den samiske kulturen likevel kan være sterk i personens liv.

Som leder for et nytt samisk kompetansesenter i Karasjok, skal hun ha ansvar for at ansatte i barnevernet, familievernet og på krisesentre kjenner til det samiske folkets rettigheter som urfolk, og bidra til at det blir større tillit mellom den samiske befolkningen og hjelperne.

– Det er viktig at sosialarbeidere kjenner til at den samiske kulturen ikke er homogen, og at de vet om historien vår og forstår hvordan den påvirker folk i dag.

Derfor har hun kjempet for dette kompetansesenteret. Schanche er opptatt av likeverdige tjenester.

May Helen Schanche har aldri kvidd seg for å si at hun er same. Nå leder hun det nye nasjonale kompetansesenteret for samisk kultur (NASAK).

Anne Myklebust Odland

– Det betyr ikke et likt tilbud, men at tilbudene må tilpasses. Man må kjenne til hvordan det her har vært en fornorskningspolitikk for å møte samene på en god måte, og det må utvikles metodikk.

Kan du nok om samisk kultur? Nå åpner nytt kompetansesenter

Samene skulle bli norske

Det beste for samene var å bli norske. Det var politikken som ble ført mot urfolket i over hundre år, fra 1850 til 1963, og som kalles «fornorskningen».

Samiske barn ble sendt på internatskole for å lære norsk og kvitte seg med det samiske. Da Schanche vokste opp i Tana var den målrettede politikken avsluttet. Men hun har hørt mange historier om hvordan det var, om barn som måtte vrenge av seg skitne skinnklær fra fjellet og kle seg norsk.

Og som ble straffet for å snakke samisk.

– Samer ble betraktet som laverestående og udugelige. Folk sliter fremdeles med skam eller mindreverdighetsfølelse over sin etnisitet, sier hun.

Moren vokste opp i et kystsamfunn i Finnmark. Ved kysten var fornorskningspolitikken spesielt sterk og mange identifiserte seg ikke som samer. Men faren, som var fra Tana, snakket samisk. Slik vokste Schanche opp med både samisk og norsk i hjemmet, men norsk var førstespråket.

Sosialarbeidere bør vite at den samiske kulturen kan være sterk i personens liv, selv om vedkommende ikke vedkjenner seg å være same, påpeker May Helen Schanche.

Anne Myklebust Odland

Da hun og mannen fikk barn og bodde i Oslo, valgte de å flytte til Finnmark. Det var viktig for dem at barna fikk lære samisk på skolen. Hjemme snakker mannen samisk med dem, mens hun snakker norsk.

Tok norske navn

I tiden med fornorskning var det heller ikke lov å eie jord hvis familien hadde samisk etternavn. Derfor fikk mange navn som Eng og Dal og Jægervann.

– Mange har ikke samiske navn, og heller ikke av utseendet kan man vite at noen er samisk.

Hun synes ikke det har vært vanskelig å si at hun er same, men det er ikke alltid hun orker å vise det.

– Da må man ofte forklare hva det samiske er. Og hva velger du ut? Hvor begynner du?

Schanche illustrerer det slik: Hvordan er det å være norsk, kan du fortelle meg om det?

Familiekartet henger på veggen hos familievernet i Karasjok. May Helen Schanche forklarer hvordan man presenterer seg i den samiske kulturen.

Anne Myklebust Odland

Derfor er hun tilbakeholden med hva hun sier om samisk kultur.

– Når en minoritetsperson får spørsmål om sin kultur, får man gjerne rollen som talsperson for hele sin folkegruppe. Men det samiske er ikke et homogent samfunn. Samer er like forskjellige som nordmenn!

De senere årene mener Schanche å se en revitalisering av samisk kultur. Det vokser fram samiske foreninger flere steder i landet.

– Trenden er at flere identifiserer seg som samer. Derfor må også ansatte i offentlige tjenester ha grunnleggende kjennskap om samisk historie og kultur, understreker hun.

Fagartikkel: «Vi tok ikke kontakt med dem, for samer er jo vant til å klare seg selv»

– Folk opplever krenkelser

I tillegg til å lede kompetansesenteret NASAK, leder hun familievernkontoret i Indre Finnmark. Der opplever hun at folk ofte avlyser flere ganger før de kommer.

– Når de til slutt kommer og vi snakker om hvorfor det er så vanskelig å møte opp, viser det seg at de er redde for ikke å bli forstått for den de er.

Hvis man oppsøker et kontor der de ikke har kjennskap til det samiske, må man forklare den samiske identiteten.

– Mange vet ikke hva de skal si. Og kanskje man heller ikke vet hvordan man skal ordlegge seg.

Hun mener det kan få alvorlige følger om folk ikke møtes med kulturforståelse. Det opplever hun i jobben ved familievernkontoret.

– Folk har opplevd krenkelser. Den norske måten å forstå livet på dominerer. Den strukturelle rasismen lever ennå. Jeg merker det i mitt liv og i yrket.

Runar fra Sametinget vil finne de samiske barna som bor i fosterhjem: – Det blir detektivarbeid

Hun trekker fram relasjonsarbeid i familievernet som eksempel.

– Det kan være ulike foreldrekonflikter hvor det er vanskelig for den samiske forelderen å nå fram, ikke bare til den andre forelderen som er norsk, men til hjelpeapparatet. For eksempel kan det være lite forståelse for at samiske storfamilier kan ha flere nære omsorgspersoner enn mor og far.

Hun opplever også at foreldre kan løpe ut av møter, hvis de blir emosjonelt aktivert og synes det er vanskelig å ordlegge seg på norsk.

Fisket laks og plukket bær

I barndommen fisket hun laks i elva i Tana. Familien var mye på fjellet, plukket bær og bodde i telt. Hun fikk tidlig ha sin egen kniv, og hun dro på vidda for å fiske alene.

I det samiske språket er det et uttrykk som heter «Ieš birget»; å klare seg selv. Hun er lært opp til å være selvstendig.

13 år gammel vasket hun campinghytter og jobbet på hotellet i Tana. Der startet hun i oppvasken, gjorde forefallende arbeid, og etter hvert alle oppgavene på hotellet.

Det å klare seg selv gjorde at hun følte seg tryggere da hun og søsteren dro ut som backpackere.

– Jeg har alltid likt å møte folk fra andre kulturer. Når jeg reiser rundt og holder innlegg om det samiske er det veldig ofte at tilhørere fra andre kulturer kommer og vil snakke med meg om gjenkjennbare ting.

May Helen Schanche har hest, men ingen reinsdyr.

Anne Myklebust Odland

– Hva skal man ikke spørre samer om?

– Det er vanskelig å svare på. Men det er upassende å spørre om hvor mange rein noen har, det blir som å spørre hvor mye penger de har i banken.

Klovn i kofte

Hun har fått rare spørsmål. Som da hun var i bryllup i Tromsø, hadde pyntet seg i samekofte og noen barn tok henne for å være klovn.

«Er det dere som er klovnene?» spurte barna.

– Da måtte jeg le!

Men under lurer et alvor:

– Jeg får av og til inntrykk av at noen tror vi lever litt sånn uten oppdragelse.

– Gjør dere det?

– Samisk barneoppdragelse er friere enn den norske. Det er færre rutiner og regler. Barn blir oppmuntret til å prøve selv, de får rom til å prøve og feile. Det noen kanskje reagerer på er at de voksne ikke «disiplinerer» barna, vi har mer indirekte måter å oppdra på. 

Schanche ser med ett på klokka, blir stående på gulvet. Så tar hun seg mot panna og blir i villrede.

– Å nei, jeg må hjem å mate hesten! utbryter hun.

– Du har hest?

– Jo, ja, sier Schanche, ansiktet sprekker opp i et stort smil.

– Folk tror vi bor i lavvo og har rein, men jeg bor i hus og har hest.