Ny film om norsk barnevern: – Jeg tar ikke side

Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Filmen Fjord er basert på barnevernssaker over ti år tilbake i tid.

Den mest omtalte er fra 2015, da Naustdal kommune akuttplasserte fem barn i fosterhjem fra den norsk-rumenske familien Bodnariu. Saken utløste massedemonstrasjoner i blant annet Øst-Europeiske land.

En rumensk delegasjon med senatorer og ministre reiste til Norge for å presse norske myndigheter til å snu i saken, og jurister fra hele verden signerte et brev der de hevdet at foreldreretten og religionsfriheten til familien ble krenket. 

Den rumenske filmskaperen Cristian Mungiu kom over flere historier fra Norge som inspirerte ham til å lage Fjord.

Den vant Gullpalmen i Cannes i mai. Fredag 4. september er det kinopremiere i Norge. 

Endringer i barnevernet 

De siste årene har det kommet flere endringer i barnevernsloven. Det er også innført ny praksis etter dommer mot norsk barnevern i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). 

Regissøren er forberedt på at fagfolk vil si:

«Slik ville det ikke skjedd i dag».

– Jeg er klar over at noen endringer har forekommet i Norge de senere årene. Filmen springer like fullt ut fra noe som har skjedd. Men jeg hevder ikke at det skjedde slik det skildres i filmen, sier han.

– Er du redd for at fagfolk i barnevernet vil avfeie debatt med at filmen ikke lenger oppleves relevant? 

– Nei, dette er fiksjon. Samtidig er filmen sann nok til at den kan være gjenstand for debatt. 

Selv om barnevernsloven er endret, så kan dialogen med mennesker fra andre kulturer være vanskelig, påpeker han.

Foreldreparet i filmen har fem barn. Den yngste er en baby som ammes.

Eye Eye Pictures

Filmen handler om en norsk-rumensk familie på et tettsted i Norge. Familien har fem barn og er med i den lokale menigheten.

Når skolen mistenker at foreldrene praktiserer fysisk avstraffelse mot barna, blir det tatt affære. Barna flyttes ut av familien.

Naustdal kommune hører til Sunndal kommune etter sammenslåingen i 2020. Barnevernsleder og ledelse i kommunen ønsker ikke å stille til intervju om filmen. 

Liberale samfunn 

Filmskaperen ønsker diskusjoner i fagmiljøer og i samfunnet. 

– Jeg er opptatt av hvordan konservative og progressive mennesker med ulike synspunkter og verdier kan leve sammen i et liberalt land. Jeg bruker en barnevernssak til å løfte fram problemstillingen. Det kunne like gjerne vært noe annet og i et annet land, sier han. 

Han mener den store samtalen etter filmen bør handle om holdningen hos majoriteten, om hvilke minoriteter det er i samfunnet og hvilken frihet vi tillater dem å ha. 

– Mange migranter lever med frykt for hvilke verdier de må tilegne seg i et liberalt land, sier Mungiu.  

Han understreker: 

– Folk må få vite hva de har lov å mene, for eksempel om kjønnsidentitet og hva som er en familie. De tror de lever i et liberalt samfunn, men så har de likevel ikke denne friheten.  

Ville ikke snakke 

Filmskaperen forsøkte å få lokale barnevernstjenester i tale, da han reiste rundt i Norge for å gjøre research til filmmanuset. 

Han beklager at barnevernsledere og ansatte ikke ville ha en samtale med ham.  

– De ville ikke snakke med meg. Det var tydelig at de ikke likte at noen kom og stilte spørsmål, sier han.  

Han fikk derimot kontakt med berørte familier, advokater, tolker og journalister, politiet og religiøse grupper. 

Han har også sittet i norske rettssaler og fulgt med på nyere barnevernssaker. 

Han hevder at han i filmen ikke tar side med verken familien eller barnevernet. 

– Jeg er historieforteller og en moderator for en samtale hvor jeg ikke tar side, sier Mungiu.  

Han trekker fram Bollywood-filmen Mrs. Chatterjee Vs. Norway, som baserer seg på en sak i Stavanger fra 2011. 

– Den filmen overdriver virkemidlene slik at du skal føle med familien. Min stil er strikt og stram, jeg vil være nøytral, sier Mungiu. 

Ikke gråt og musikk

Regissøren mener handlingen i Fjord ikke er overdrevent fortalt.  

– Den er strippet for emosjonelle virkemidler i noen av de store scenene. Slik vil jeg la seeren bedømme. Jeg vil ikke være manipulerende. Jeg er veldig nysgjerrig på hva andre mennesker ser, sier han.  

– Hva mener du er den sterkeste scenen? 

– Det er når sosialarbeideren fra barnevernet og læreren kommer for å meddele foreldrene at barna flyttes ut av familien. Det er sterk smerte i scenen, men det er verken gråt eller musikk, sier han.  

Skuespillerne Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen og Lisa Loven Kongsli i scenen der omsorgsovertakelsen formidles.

Another world entertainment

Hjalp med research

Produsentene Dyveke Bjørkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar forteller at regissøren tok kontakt med dem for fire år siden.

Han ønsket å gjøre research på enkelte saker fra Norge som involverte norsk-rumenske familier. 

– Vi kjenner ham som en filmskaper som ikke er svart-hvit i sine fortellinger og vi ønsket å bidra, sier Graver.  

De leste seg opp på barnevernssaker med norsk-rumenske familier og andre saker fra nyhetsbildet.

De la til rette for at han kunne møte folk på begge sider av disse sakene.  

De bekrefter at han har forsøkt å komme i kontakt med lokale barnevernstjenester på stedene han har vært, men at han fikk lite tilgang. 

– De begrunnet det med taushetsplikt, sier Graver. 

– Kan dere stå inne for det bildet filmen tegner av norsk barnevern? 

– Filmen handler om forhold tilbake i tid, og regissøren er klar over at ting har endret seg. Vi står absolutt inne for filmen. Den tar ikke et spesifikt standpunkt og er ikke kritikk av barnevernet. Det er en fortelling om hvordan en sak kan oppleves, sier Graver.  

Dyveke Bjørkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar.

Eye Eye Pictures

Ottmar påpeker at det er en verdikonflikt i filmen. Den spilles ut med en religiøs familie i det liberale Norge. 

– Vi setter på spissen en verdikonflikt som handler om hvordan vi oppdrar våre barn og hvor grensene for privatlivet går, sier hun.  

Tematikken i filmen er en invitasjon til refleksjon, mer enn kritikk, mener hun. 

– Når skal myndighetene gripe inn? Spørsmålet er overførbart og gjelder for flere situasjoner, også i psykiatrien, sier Ottmar.  

Lærere har meldeplikt 

Skuespiller Lisa Loven Kongsli har rollen som lærer i filmen. Det er hennes karakter som melder bekymring til barnevernet. 

Ansatte i skolen har meldeplikt til barnevernet hvis det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, alvorlig omsorgssvikt eller andre alvorlige situasjoner. Meldeplikten gjelder uavhengig av den vanlige taushetsplikten. 

– Hvilken kritikk har du mot rollekarakteren du spiller? 

– Ingen, egentlig. Jeg er enig i at læreren i filmen gjør det riktige og melder fra, sier Kongsli. 

Hun påtok seg rollen fire dager før filmingen startet og rakk å snakke med lærere om problemstillingen. 

– Tror du filmen kan reise en diskusjon om hvordan lærere opptrer? 

– Ja, absolutt! Jeg håper også noen vil diskutere hvordan politiet opptrer. Selv er jeg blitt nysgjerrig på hvordan «systemet» behandler mennesker i slike saker. Jeg håper det gjøres bedre enn slik politiet agerer overfor faren som mistenkes for vold, sier hun. 

Hun mener filmen skildrer stor fremmedfrykt og at det er viktig å diskutere dette i et integreringsperspektiv.

– Jeg håper det kommer en diskusjon om hvordan vi forstår menneskene som skal bo i Norge, hvordan vi mener de skal leve etter norske verdier samtidig som de tar vare på egen bakgrunn og kultur. Vi må slutte å være snevre. 

– Hva er filmens sterke øyeblikk?

– For meg er det når jeg er med å hente babyen i familien. Jeg har to barn selv, så det er lett å leve seg inn i den smerten det må være for en mor og far, sier Kongsli.

Skal lede debatt

Det blir flere filmvisninger med debatt de kommende ukene. Karianne Nguyen Knudsen skal lede samtale på Drammen kino.

– Filmen er en god anledning til å få i gang diskusjon om et viktig felt. Det blir en samtale om familie, kultur, rettigheter og samfunnets ansvar, sier Knudsen.

Hun er senterleder og fagansvarlig spesialrådgiver for TAORA Kompetansesenter for systemisk og relasjonell praksis og har bakgrunn som

klinisk familieterapeut. Hun har ikke sett filmen ennå, men har lest mye om den.

– Jeg vil legge opp til en samtale om tillit og kvalitet i barnevernsarbeidet, uavhengig av hvordan filmen viser seg å være, sier hun.

– Hva med filmen er du spent på selv?

– Jeg er mest spent på hva den setter i gang av samtaler. Det er tøft at det lages en film om norsk barnevern med et blikk utenfra på vår egen kultur. Jeg håper vi klarer å tenke læring, hva vi kan få ut av dette i fagmiljøene, sier hun.

– Hvordan kan en slik film påvirke barnevernets omdømme? 

– De fleste vet at film er film. Selv om handlingen bygger på virkelige hendelser, så er det en sammensatt virkelighet. Det kan skape både gjenklang og avstand hos dem som ser, sier hun.