På ferietur avverget Didrik alvorlig vold. Så smalt det for ham

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

hanna@lomedia.no

Det skjedde på en ferge som lå til kai. Dramaet bygget seg opp mens han fulgte med på hele oppspillet.

I foredraget Omsorgstretthet forteller han detaljert om det som skjedde og hva det gjorde med ham. Det trigget ham voldsomt å se en dame bli tatt kvelertak på av mannen sin.

– Det var dråpen min, sier han.

Den mentale reaksjonen han fikk, kom etter å ha jobbet altfor mye med vold.

Hanna Skotheim

– Det virker som bare rakker'n

Psykologspesialist og foredragsholder Didrik Hægeland (48) omtales som populær i Fellesorganissjonen (FO).

Det siste året har han vært bestilt av flere fylkesavdelinger til å holde foredraget Omsorgstretthet.

Foredraget har elementer av skuespill, standup, rollespill, digresjoner, politikk og filosofihistorie. Og så er det selvsagt innholdet: Han formidler noe om hva som er viktig for sosialarbeideres mentale helse.

– De fleste kan forvente å ha perioder med omsorgstretthet i karrieren. Og hva gjør man da? Det vil de lære om, sier han.

De siste ti årene har han hatt 60 prosent stilling ved allmennpoliklinikken ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, nettopp for å ha tid til å holde foredrag og veilede barnevernstjenester. Det gir ham variasjon og stimulans i hverdagen, to sentrale begrep han nevner flere ganger.

– Å sørge for dette er det mest antidepressive man kan gjøre. Det virker som bare rakker'n!

Fra svenn til mester

Hægeland gikk på highschool i USA og college i Australia og var en tur innom fotokunstskole før han begynte på embetsstudiet i psykologi. Han er såpass interessert i internasjonal sikkerhetspolitikk at han kunne tenkt seg å være utenriksminister eller diplomat, men han slår fast at han ikke ville vært personlig egnet til slike yrker.

– Jeg er for frekk!

Når han står på scenen og snakker til over 200 deltakere, ser han på kroppsspråket til tilhørerne at de suger til seg det han sier. Hægeland fikk være med Isdal på reiser. Så fikk han holde flere minutter av foredragene og til slutt holdt ham dem selv og utviklet sin stil.

Hanna Skotheim

Hægeland utviklet seg som foredragsholder de fire årene han jobbet i Alternativ til vold, et behandlings- og kompetansesenter på vold. Der hadde han voldspsykolog og foredragsholder Per Isdal som leder.

– Jeg var svenn hvis han var mester.

Hans første foredrag het Fra utsatt til utøver? Han holdt det i flere år, også i Russland og USA. Nå tilbyr han tre titler; Omsorgstretthet, Tenåringshjernen og Vold i nære relasjoner.

Han er fornøyd hvis han kan gi seg selv terningkast 5. Da kjenner han seg lett og ledig, at han kan gjøre noe for deltakerne. Men en kveld han var innleid til FO et sted nord i landet, fungerte det ikke.

– Jeg husker den samlingen som dårlig. Det var en gruppe påmeldte som trengte hjelp. For dem ville det vært lurt å være i et lukket rom med taushetsplikt.

Ser på kroppsspråket

Når han står på scenen og snakker til over 200 deltakere, ser han på kroppsspråket til tilhørerne at de suger til seg det han sier.

– Mange sitter framoverlent med vidåpne øye. Jeg snakker om noe de kjenner seg igjen i og gir dem det de trenger å høre for å bli motivert til å stå i yrket.

Didrik har selv erfart hva som kan virke mot omsorgstretthet.

Hanna Skotheim

– Når oppdaget du at dette er ditt talent?

– Med litt ydmykhet vet jeg ikke om jeg vil kalle det talent, men jeg fikk mange henvendelser rundt 2007. Jeg tenkte at her må det være noe mer enn innholdet; formidlingen, min personlige stil.

Emosjonell spagat

Hægeland kjente på omsorgstretthet etter noen få år i yrket. Da han skulle ha ferie med kjæresten i Hellas, hadde han jobbet fire år i Alternativ til vold.

– Det ble altfor mye vold.

I terapirommet møtte han voldsutøvere og voldsutsatte. Han traff ungdommene deres når han hadde møter med akutteamet i politiet, eller barna deres når han hadde samtalegrupper med barn vitne til vold.

Han kaller det en emosjonell spagat. Mengden og typen vold ble for belastende.

– Det er ikke ørefiker vi snakker om. Det er drøye ting. Voldtekter, sadisme, tyranni.

Didrik Hægeland så til slutt potensielle voldssituajoner overalt.

Hanna Skotheim

På kvelden kunne han bli sittende med arbeid.

Han kunne få private henvendelser som han følte han måtte svare på. Han var ung, ambisiøs og måtte takle dårlig samvittighet hvis han satte grenser. Han prøvde å være avvisende, men gjorde det mange gjør: svarte på den ene mailen, ga noen høflige svar for å hjelpe videre.

– Det ble voldshistorier hele dagen. Jeg fikk litt for mye peiling på vold og så potensielle voldssituasjoner overalt.

Båten i Hellas

Så kom ferien. Han og kjæresten Silje, som er blitt hans kone, satt på fergen som lå til kai i Hellas. De skulle på øyhopping.

Et italiensk par med en fem år gammel sønn er også på båten. Fra benken Hægeland sitter på, ser han hvordan krangelen bygger seg opp til noe farlig.

– Det lille barnet har feber og gråter en del. Mor strever med å trøste, og far kjenner seg brydd over gråten og at mor i hans øyne skjemmer bort gutten. Den forstyrrende gråten øker pappas stress, gjør ham urolig.

Han husker at det var varmt. Det luktet diesel og eksos. Mannen ble mer og mer urolig, irritert over altfor mye omsorg fra mor som vil gi gutten sjokolade for å få ham til å være stille. Hægeland observerer alt.

Hvem som helst kan bli omsorgstrett, mener Didrik Hægeland: – Man må nesten forvente det i løpet av karrieren hvis man er i hjelpeyrket.

Hanna Skotheim

Han har sett slike situasjoner mange ganger før; hvordan en krangel i et parforhold eskalerer slik at den ene blir underdanig og redd, og den andre har forakt i blikket og mister kontrollen.

Det skjer også her. Far tar tak i T-skjorten til gutten, skriker at han skal holde kjeft. Mor og sønn fryser til. De blir stive, ser ned.

Det kroppsspråket kjenner Hægeland. Han kjenner klump i magen.

Noen passasjerer blander seg. Det blir mer ydmykende for far. Han blir ytterligere forbanna. Så dytter han kvinnen bakover, tar tak i halsen hennes.

Fikk tapsopplevelse

Mange kvinner har fortalt om akkurat slike øyeblikk i terapirommet. De har beskrevet frykten ved å se inn i et svart blikk de ikke får kontakt med.

– Jeg ble voldsomt trigget av å se damen bli holdt slik.

Flere passasjerer grep inn, også Hægeland. Etterpå kjente han skyldfølelse overfor barnet.

– Far ble håndtert av passasjerer femåringen aldri hadde sett. Det ble enda en traumeerfaring, og jeg var med på den.

Etterpå grublet han på hva som egentlig skjedde og hva han kunne gjort annerledes.

– Jeg kjente også på forfengelighet, at her hadde jeg mulighet til å bidra og løse situasjonen, men så fikk jeg det ikke til. Jeg kjente meg utilstrekkelig, som å tape 5–0 i fotball.

Han sov dårlig de neste nettene i ferien, våknet med mareritt. Utover høsten fikk han tankekjør.

Snakk med lederen

Da ferien var over, gikk han til lederen. De måtte se på hvilke pasienter han skulle ha. Han trengte også fagutvikling.

– Jeg trengte å gjøre endringer og gjorde det i samråd med leder.

Hægeland påpeker at det i en slik situasjon er vanlig at det blir en slags forhandling med leder. Man får ikke akkurat den arbeidsdagen man vil, men det kan gjøres justeringer. Han fikk slippe de tøffeste pasientene.

Hægeland mener man ikke må være redd for følelsene som kommer, hvis man kjenner symptomer på omsorgstretthet. Det kan være irritasjon, manglende matlyst, dårlig søvn, at man lett gråter.

– Litt omsorgstretthet er bra. Det er et signal fra deg selv om at noe må forandres. Det er forløperen til det som skal bli forandring.

Han advarer mot å ty til egenmeldinger: – Da får man bare pauser, ikke prosesser.

Hanna Skotheim

Han sier han er svært opptatt av at medarbeidere snakker med leder for å skape endring på arbeidsplassen.

– Noen tyr til egenmeldinger. Da blir det ingen endring i rutiner, ingen plan for fagutvikling.

Det advarer han sterkt imot. Da får man bare pauser, ikke prosesser, og da gir man depresjon fritt spillerom.

Han nevner de to begrepene igjen som er viktig: variasjon og stimulans.

Hægeland har dette i arbeidshverdagen. Hver dag er det et spenn i pasientene han tar imot. I tillegg får han utviklet seg i faget når han utarbeider og holder foredrag.

– Det jeg driver med er nyttig, jeg gjør det jeg har utdannet meg til. Jeg er bare sliten i perioder, men å være sliten er ikke farlig.

Depresjon er farlig.