Victoria synes det var sårt da hun ble innkalt til en samtale om hvordan hun kler seg.
Werner Juvik
Victoria sluttet nesten i barnevernet etter reaksjoner på klesstilen
En alvorsprat med lederen gjorde at hun ble.
anne@lomedia.no
Barnevernskonsulent Victoria Louise Fjeld Sørensen står smilende i døråpningen til kontoret sitt i Mysen, Indre Østfold.
Umiddelbart kan det se ut som hun er kledd for fest der hun står på høye stiletthæler, men rundt halsen henger adgangskortet til barnevernstjenesten.
Fjeld Sørensen følger opp barn som bor i fosterhjem. Hun er velferdsviter med master i sosialt arbeid og vet at hun blir omtalt som «hun med de rare klærne».
Victoria Louise Fjeld Sørensen blir kalt kreativ og et friskt pust, men hun har også fått negative reaksjoner på hvordan hun kler seg.
Werner Juvik
Hun har tatt med seg utvalgte antrekk hjemmefra i anledning intervju med Fontene, og nå sitter hun og avdelingsleder Hilde Moberget på huk over en svær koffert.
De to har hatt samtaler om hvordan man skal kle seg som barnevernsansatt etter at Fjeld Sørensen fikk negative reaksjoner på klesstilen sin. For hva er akseptabelt antrekk når man er på jobb på vegne av det offentlige?
De trekker fram bluser, kåper, hatter og sko.
Her er en rutete grønn dress, en hatt formet som turban, en rosa frakk i fuskepels, myk som en morgenkåpe. Klærne er vintage- og designplagg som Fjeld Sørensen sparer og kjøper fra gjenbruk. De snakker seg gjennom plagg og sko, hva som er greit og ikke.
Avdelingsleder Hilde Moberget (t.v.) og barnevernskonsulent Victoria Louise Fjeld Sørensen ser gjennom antrekk som Victoria har tatt med til jobb.
Werner Juvik
Den ubehagelige samtalen
Fjeld Sørensen sier at klærne er en måte hun uttrykker seg på. Antrekket viser hva slags dag hun har og skal passe til arbeidsoppgavene.
En dag i høst kledde hun seg for eksempel i rosa blazer med frysjer på ermene.
Hun valgte rosa fordi fargen gir energi, og fordi hun visste at barna hun skulle besøke i et fosterhjem liker rosa.
Victoria skifter også negledesign hver tredje uke.
Werner Juvik
En annen dag tok hun på seg svart tyllkjole, dongeribukse og en fargesprakende kåpe. Da skulle hun møte en elev.
Etter dette oppdraget kontaktet en ekstern samarbeidspartner barnevernslederen. Vedkommende hadde reagert på hvordan barnevernskonsulenten hadde kledd seg.
På et ledermøte skjønte avdelingsleder Hilde Moberget at tilbakemeldingen gjaldt Fjeld Sørensen.
– Det er privat hvordan man kler seg, men samtidig ikke når man jobber for det offentlige. Vi må ta slike tilbakemeldinger på alvor, sier Moberget.
Hun tok på seg å innkalle Fjeld Sørensen til en prat. Hun synes det var en vanskelig samtale å ta. Hun hadde ingen nedskrevne retningslinjer å vise til. Det hadde gjort det lettere, mener hun.
Det kom negative reaksjoner til barnevernstjenesten etter at Victoria brukte dette antrekket på et oppdrag. Hun brukte dongeribukse under kjolen.
Werner Juvik
– Vi snakket om at klær kan ta vekk fokus og gi for mye oppmerksomhet på en selv. Samtalen ble en bevisstgjøring om at man legges merke til. Men jeg skjønte at tilbakemeldingen var vond, sier Moberget.
Utrygg i arbeidsmiljøet
Fjeld Sørensen sier at det var en ryddig, reflektert samtale, men at det satte i gang tanker rundt identitet og integritet. Den spontane reaksjonen var at hun ville si opp. Samme kveld søkte hun ny jobb.
Hun syntes det var vanskeligst å høre at også kolleger utenfor teamet hennes hadde snakket om henne.
– Inntrykket var at de fleste hadde innvendinger mot hvordan jeg kler meg. Det var sårt. Jeg følte på utrygghet i arbeidsmiljøet og begynte å lure på hvem som titter skjevt på meg, sier hun.
Hun vet at hun er blitt omtalt som «hun med de rare klærne».
Werner Juvik
Barnevernstjenesten i Indre Østfold har ca. 80 ansatte etter at fem kommuner er slått sammen. Fjeld Sørensen sier hun ikke kjenner så mange etter kommunesammenslåingen og perioden med hjemmekontor.
– Jeg ønsker at kolleger skal bli kjent med meg, så jeg ikke bare blir «hun med de rare klærne».
Hun understreker at hun ikke har kledd seg usømmelig og at hun passer på ikke å vise hud.
Delte meninger
Kan man kle seg som man vil når man jobber i barnevernet?
Linda Lorentsen, barnevernsleder i Indre Østfold, mener det er noen forventninger til hvordan en ansatt opptrer i rollen. Det handler om bekledning og profesjonalitet, holdninger og verdier man kommuniserer, både på jobb og i fritid, understreker hun.
– Hva som er akseptert, snevres inn av at vi jobber i forvaltningen. Det handler om å bli tatt seriøst i rollen. Vi må ha forståelse for at noe kan oppleves støtende, og fra tid til annen får vi tilbakemeldinger på hvordan våre ansatte opptrer, sier hun.
Skal man kunne gå i høyhælte sko hvis man jobber i barnevernet?
Werner Juvik
Hun opplever at det er bred forståelse blant ansatte om at man ikke kler seg utfordrende i trange klær og med utringninger. Falske vipper, piercing og tatoveringer i ansiktet er det derimot ulike meninger om.
Lorentsen har forståelse for at det er ulike syn på en arbeidsplass, også når det kommer til fargerike klær.
– Så lenge man kler seg pent og anstendig bør det ikke være problematisk. En annen utfordring er om man kler seg for formelt, menn i dress for eksempel. Det kan skape distanse til enkelte familier og forsterke opplevelse av makt og autoritet, sier hun.
Hun mener det kan være nyttig å snakke mer om klær, men at man neppe går klar av alle dilemmaer.
Kledd for fest eller jobb? Har det noe å si hvilke signaler man gir?
Werner Juvik
– Det må være rom for å ta opp ting. En ansatt som skiller seg ut må akseptere at det blir stilt spørsmål. Noen klesplagg kan også være lite egnet av hensyn til sikkerhet, understreker hun.
Gikk på nytt jobbintervju
Fjeld Sørensen søkte jobb i en annen barnevernstjeneste og ble innkalt til intervju. Da kledde hun seg i en grønnrutete dressbukse og blazer. Hun var tydelig på at «dette er sånn dere vil få se meg i arbeidshverdagen».
Da hun ble innkalt til intervju i en annen barnevernstjeneste kledde hun seg slik som dette.
Werner Juvik
Hun fikk tilbud om jobben, men vegret seg for å ta den. Hun følte seg knyttet til fosterbarna hun følger opp og minnet seg selv på alle de fine tilbakemeldingene hun har fått fra både fosterforeldre, foreldre og barn på hvordan hun kler seg.
– Jeg tenkte på barna som jeg er glad i, som opplever at personer de knytter seg til i barnevernet slutter. Jeg tenkte at jeg ikke ville bidra til det. Det ville føles meningsløst å slippe dem på grunn av klær, sier hun.
Til avdelingslederen sin sa hun at hun var åpen for å bli, men spurte samtidig om dette med klær kunne vært håndtert på en annen måte, om det ikke burde løftes til tjenestenivå og bli et diskusjonstema?
Kontaktet Fontene
Etter samtalen med Fjeld Sørensen grublet avdelingsleder Moberget på om hun hadde sagt for mye og vært for åpen om hva ansatte sa om henne.
Samtidig, hvis man er på jobb for det offentlige, tenkte hun, så innebærer det noen forpliktelser, også med tanke på klær.
Hun leste seg opp på det hun fant om temaet klær og arbeidsgivers styringsrett.
– Jeg skjønte at tilbakemeldingen var vond, sier Hilde Moberget, avdelingsleder i barnevernet i Indre Østfold kommune.
Werner Juvik
Hun kastet seg over artikler som handlet om kort eller lang shorts og tilsvarende saker.
Så bestemte hun seg for å kontakte Fontene. Hun skrev til redaksjonen og beklaget at en faglig dyktig ansatt ville slutte etter å ha fått tilbakemelding på sin klesstil. Hun skrev at det ville være et tap å miste henne og spurte om Fontene kunne sette bekledning på dagsorden.
Da Fjeld Sørensen fikk høre at avdelingslederen hadde kontaktet redaksjonen ble hun veldig glad.
– For meg betydde det at lederen min strakk ut en hånd og sa at dette trenger vi å snakke om. Det var det lille som til slutt avgjorde at jeg ble i jobben, sier hun.
De hadde en ny samtale, og den opplevde Fjeld Sørensen som konstruktiv og raus. Hun fikk den bekreftelsen hun trengte på at det er greit at hun skiller seg ut. Samtidig diskuterte de fordeler og ulemper med ulike klesantrekk og hva som er egnet og ikke i forhold til ulike arbeidsoppgaver.
Synlig på tilsyn
Når hun skal ha tilsyn på samvær kler hun seg nøytralt for ikke å ta plass. Hvis hun skal vitne i fylkesnemnda stiller hun i sort dressbukse og blazer. Når hun skal møte nye tjenestemottakere «tuner hun ned».
Hun vil kle seg mer dempet når hun skal møte foreldre som er fratatt omsorgen og når hun skal ha samtaler med barn.
Da hun skulle være med en gutt på et samvær i Oslo, spurte gutten hva hun hadde tenkt å ha på. Han ville at hun skulle kle seg som hun pleide, for «da ser jeg deg», sa han.
Han skulle møte en far han var utrygg på. Fjeld Sørensen tok på grønn kåpe og hatt. Da gutten gikk på Karl Johan med faren sin og Fjeld Sørensen holdt seg på avstand, la hun merke til at gutten snudde seg for å se etter henne flere ganger.
Victoria valgte dette antrekket i synlig grønt da hun skulle holde tilsyn med en gutt på samvær.
Werner Juvik
– Etterpå sa han at det grønne gjorde meg synlig i mengden og at det hadde gjort ham trygg.
Moberget mener det viser at annerledes klær kan ha en fordel. Hun mener også at barnevernskonsulenten kan være et forbilde på en som tør å skille seg ut.
Høye hæler eller barbeint
– Men høye stiletthæler, er det mulig i jobben?
Fjeld Sørensen trekker fram flere par fra kofferten. Hun mener skoene ikke hindrer henne i jobben. En gutt som ville løpe opp en bakketopp, så på henne og sa «kan du løpe da?» «Jeg løper barbeint», svarte hun da. Hun sier at hun mer enn gjerne hopper på trampoline og at hun har joggesko og turklær liggende i bilen.
Hun tok av seg skoene og løp barbeint da en ungdom ville løpe med henne.
Werner Juvik
– Hvilke ulemper kan klesstilen ha?
Moberget og Fjeld Sørensen er enige om at det er uheldig hvis man ser det ytre framfor kompetansen og at det er en ulempe hvis klærne signaliserer at man vil være et annet sted enn jobb – på fest for eksempel.
Fjeld Sørensen bruker heller aldri rødt da hun mener det er en mektig farge. I møte med minoritetsfamilier er hun også bevisst hva slags hodeplagg hun bruker, og hun unngår alltid hatter som skygger for øynene.
– Klærne må ikke stå i veien for noe annet. Fokus skal være på det relasjonelle, ikke på en selv, understreker Moberget.
Hun husker den tiden da sosialarbeidere ble parodiert for å kle seg i lilla. Hun mener det er en påminnelse om at man blir vurdert utenfra og at førsteinntrykk og klær er viktig.
Victoria går alltid med høyhølte sko, men har joggesko liggende i bilen for tur og utflukter.
Werner Juvik
