Elisabeth har vært HK-tillitsvalgt i 25 år. Nå gjør hun lokalpolitiker av seg

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Stem på Elisabeth! Det står det i en brosjyre utgitt av Trøndelag HK, fagforeninga Elisabeth Sundset er leder av. Oppfordringa går til HK-medlemmene i Trondheim. Fagforeningslederen står på niende plass på Arbeiderpartiets liste foran kommune- og fylkestingsvalget i september. Plassen hennes går for å være sikker selv om prognosene for Ap i trønderhovedstaden er langt dårligere enn valgresultatet for fire år siden. 31,2 prosent av stemmene sier den siste meningsmålingen, resultatet for fire år siden var 41,4 prosent.

– Vi har noe slitasje, erkjenner hun, og sikter til at kjente og erfarne tillitsvalgte i Arbeiderpartiet i Trondheim har blitt anklaget for seksuell trakassering og korrupsjon.

– Det har gjort noe med tilliten folk har til oss, og har vært med på å skape utrygghet blant velgerne, sier hun.

Fersking i politikken

Vi treffer Elisabeth Sundset i tredje etasje i Folkets Hus i Trondheim. Her har fagforeningslederen kontoret sitt. Elisabeth har vært HK-tillitsvalgt i 25 år. Politiker har hun imidlertid ikke vært før.

– Jeg tror at min erfaring som tillitsvalgt kan komme til nytte. Det handler om å få til endringer og om å gjøre ting bedre. Lokalpolitikken handler om å få folks hverdag til å gå opp, om kollektivtrafikk, skoler, barnehager og helsetilbud, sier hun.

Er hun spent?

– Å, ja. Jeg er veldig ydmyk. Det er mye å sette seg inn i, sier hun, og beretter om debuten i valgbua til Ap. Ikke alle spørsmål var like lette å svare på for den vordende kommunepolitikeren.

– Jeg har litt å gå på, ler hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

KLAR TIL DYST: Elisabeth Sundset er klar for minst en periode i Trondheim bystyre.

Martin Guttormsen Slørdal

Vanlige folk

Sundset har ikke vært medlem i Arbeiderpartiet i så mange år, men forteller at det er dette partiet hun har stemt på hele livet. Da Faglig arbeiderlag i Trondheim gjenoppsto for et par år siden, lot hun seg engasjere. Mange andre tillitsvalgte fra ulike LO-forbund har også endt opp på partiets liste foran valget.

– Vi har lytta til det folk har sagt, vi har fått med flere folk i vanlig arbeid på listene, sier Sundset.

Nå er det en stund siden Elisabeth har vært i «vanlig arbeid», hun er nemlig tillitsvalgt på heltid. Arbeiderklassebakgrunnen hennes er imidlertid uomtvistelig. Hun vokste opp i bydelen Risvollan, fritt for fiff. Faren jobbet på lageret i det som i dag heter Coop, og var som Elisabeth tillitsvalgt i HK. Mora var ikke i arbeid, så med bare én inntekt vokste Elisabeth og de fire brødrene opp i det hun kaller trange kår. Det var ikke alltid mat i kjøleskapet, forteller hun.

Hudpleie-nerd

Elisabeth Sundset, som også sitter i HKs forbundsstyre, har lang fartstid som HK-medlem. Hun begynte tidlig å jobbe. Etter ett år på Dillner og Støens handelsskole, det var ikke noe for henne, begynte 16-åringen å jobbe på Narvesen i Trondheim sentrum. «Her er vi organisert», fikk unge Sundset raskt beskjed om, og hun var ikke vond å be. Da hun skiftet jobb, hun begynte å jobbe i garderoben på en nattklubb, var Sundset ikke lenger LO-medlem. Her var det like mange organiserte ansatte som edru gjester etter midnatt. I 1992 begynte Sundset å jobbe på Cubus’ parfymeri på kjøpesenteret City Syd. I likhet med hos Narvesen sto HK-klubben sterkt på arbeidsplassen, det var ikke noe spørsmål om å stå utenfor fellesskapet. Hun ble medlem i HK igjen.

Men Elisabeth var minst like interessert i kosmetikk som fagbevegelse.

– Jeg storkoste meg på jobben, jeg er nesten litt nerdete når det kommer til hudpleie, ler hun.

Tidligere hadde hun drømt om å reise til England for å studere nettopp hudpleie, men det hadde hun ikke råd til.

Konserntillitsvalgt

Etter et par år som Cubus-ansatt ble Elisabeth spurt om å ta over som tillitsvalgt på jobben. Hun var også med på å danne konsernklubben i kleskjeden, og ble konserntillitsvalgt i 1996, et verv hun hadde i 16 år.

– Var det på heltid?

– Næhæhei! Vi måtte jobbe knallhardt for å få den tiden vi trengte til tillitsvalgtarbeid. Du blir en dårlig tillitsvalgt hvis du har for lite tid til å gjøre jobben og til å skaffe deg kompetanse, sier hun indignert.

Elisabeth forteller om et forhandlingsmøte med Cubus hvor hun måtte sitte og gjøre detaljert rede for tiden hun brukte på tillitsvalgtarbeidet. Det opplevde hun som ydmykende.

– Jeg glemmer det aldri. En mann hadde aldri funnet seg i det, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

RIKTIG VALG: I år har Elisabeth Sundset vært tillitsvalgt i 25 år. Hun angrer ikke på at hun valgte å bruke tiden i fagbevegelsen istedet for på hudpleie.

Martin Guttormsen Slørdal

Uredd

Det ble uansett lite tid til kosmetikk som tillitsvalgt i Cubus, Elisabeth var knapt på jobben i parfymeriet. Klubben hadde 460 medlemmer over hele landet, 70 av 110 egeneide butikker hadde tariffavtale.

De siste ti årene har hun vært leder i det som nå heter Trøndelag HK, de siste sju på heltid. I tillegg til en rekke andre verv har Elisabeth sittet i HKs forbundsstyre siden 2008. I år har hun altså vært tillitsvalgt i hele 25 år.

– Jeg er ganske uredd og trives med å være den som tar ordet for den som ikke tør. Det bunner i et ønske om å gjøre ting bedre for andre, sier hun.

– Noen ganger føler jeg at jeg må klype meg i armen. Jeg er veldig heldig som har fått vært med på så mye; forbundsstyret, forhandlingsutvalget, som tillitsvalgt på jobben.

Elisabeth angrer ikke på at hun har brukt kreftene i fagbevegelsen framfor å jobbe med hudpleie.

– Jeg har opplevd så mye. Dessuten er det meningsfullt å være tillitsvalgt. Det betyr mye for meg, sier hun.

Kjemper for heltid

Å jobbe for at flere kan gå fra deltidsstillinger til heltidsstillinger har hele tiden vært Elisabeths hjertesak. I Cubus var det et praktisk arbeid, hun kartla, lagde statistikker, og fulgte opp ansatte i de enkelte butikkene.

– Heltidsarbeid er det som sikrer inntekt og skaper et eierskap til jobben, sier hun.

At butikker skal holde stengt på søndager er også vært en viktig sak for Elisabeth. Nå er hun usikker på om det kommer til å fortsette slik.

– Søndagen som fridag vil bli utfordret. Vi må stikke fingeren i jorda og se på utviklingen med automatisering og ubetjente butikker. Vi i fagbevegelsen må fortsatt snakke om søndagen som en annerledes dag hvor vi kan ha tid til å være sammen med venner og familie, til friluftsliv, dugnad og idrett, men vi må være ærlig på at utviklingen går i motsatt retning.

– Har du gitt opp søndagen som fridag?

– Nei, jeg har ikke gitt opp. Så langt vil jeg ikke gå, sier hun.

Sykdom

Elisabeth bruker mye av arbeidstida si på konferanser og i møter. Aller best trives hun når hun kan være ute og treffe folk, svare på spørsmål og fortelle om hvorfor de bør være medlemmer i HK.

– Det blir sagt at du er hardtarbeidende, og ikke tar så godt vare på deg selv som du burde?

Hun drar på det.

– Jeg kikker ikke alltid på klokka, nei. Jeg trives så godt med det jeg gjør, så da gjør det ikke vondt for kroppen, sier hun.

For tre år siden gjorde det vondt i kroppen. Eller, ikke til å begynne med. Elisabeth var nettopp fylt 50 år og ble innkalt til sin første mammografi-under­søkelse. Resultatet var nedslående, det viste seg at Elisabeth hadde brystkreft. Brystet måtte fjernes, og hun måtte gjennom fire sterke cellegift-kurer. Det ble hun dårlig av, men hun forsøkte å holde hverdagslivet gående.

– Jeg kunne godt ha lagt meg ned og vært ordentlig syk, men det tillot jeg meg ikke.

– Hvorfor ikke?

– Jeg var redd for å ramle helt sammen, tror jeg.

Elisabeth gikk på jobb når hun følte seg i stand til det, og gikk ikke glipp av et eneste HK-arrangement.

Artikkelen fortsetter under bildet.

GA SEG IKKE: Elisabeth Sundset sto ikke over et eneste HK-arrangement da hun var under behandling for kreft. – Jeg var redd for å ramle helt sammen, sier hun.

Martin Guttormsen Slørdal

Aldri dødsangst

I dag er Elisabeth frisk, og er i gang med å få rekonstruert brystet. Men selv om kreften er borte, medgir hun at hun ikke den samme som før. Som en del av kreftbehandlingen tar hun hormoner. Det sendte henne rett inn i overgangsalderen.

– Jeg har hatt mye plager med det, det har jeg sytt mye over, altså, smiler hun.

Redd for å dø var hun aldri. Elisabeth rister på hodet.

– Jeg brukte mer tid på å være redd for alt jeg skulle igjennom. Dødsangst hadde jeg ikke, men jeg har kjent på lykken over å være frisk, over at kreften ble oppdaget tidlig.

Elisabeth er takknemlig for all hjelp hun har fått.

– Vi har et fantastisk helsevesen. Det er utrolig hvor trygg de klarte å gjøre meg. Jeg ble så godt tatt vare på at det føltes som om det bare var meg som hadde kreft i hele Trondheim, ler hun.

Vil bidra

Energinivået hennes er heller ikke det samme som før, forteller hun, selv om hun har sluppet unna «fatigue», en følelse av å være utmattet og unormalt trøtt, som mange tidligere kreftsyke sliter med.

– Jeg må verne om meg selv, men jeg vil ikke drepe engasjementet mitt heller. Jeg må jo også få lov til å være sliten uten at folk skal minne meg om at jeg har hatt kreft, sier hun med en anelse irritasjon i stemmen.

Elisabeth har som alle andre behov for å lade batteriene. Da bruker hun tid sammen med venner og familie, blant annet de tre ungene. Fra i høst er alle tre ute av redet. Og mora kaster seg altså inn i politikken.

– Jeg har lyst til å bidra.