Her hadde arbeiderboligene noe så sensasjonelt som vannklosett allerede i 1917

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Det er hektisk aktivitet når Magasinet besøker Industriarbeidermuseet i Sauda. Dagen etter skal det være åpning av en ny utstilling, og siden for eksempel skiltet som sier at dette er museet med utstillingen «Under Røyken – om livet i Åbøbyen» ikke er oppe ennå, så vandrer vi litt rundt for å finne ut hvilken av de mange arbeiderboligene i Åbøbyen som faktisk er museum. Til slutt finner vi ut at det må være den med alle håndverkerbilene utenfor.

Og det er poenget med museet: Det er i utgangspunktet en ganske vanlig arbeiderbolig, som viser hvordan det var å bo og leve i den lille fjordbygda som gikk fra jordbrukssamfunn til industristed på bare noen tiår i begynnelsen av forrige århundre.

Saken fortsetter under bildeserien.

Navnet på den nye utstillingen er ikke tilfeldig valgt. Da eierne av det nye smelteverket bygde arbeiderboliger, var det med mange innlagte goder: Den var bygd som en hageby, med gressplener og god plass utendørs, og noe så sensasjonelt som vannklosett allerede i 1917. Det kunne riktignok bli ganske trangt innendørs med fire familier i ett hus. Og ikke minst vanskelig å få sove på dag- og kveldstid for skiftarbeiderne, med tre andre barnefamilier i full aktivitet i ikke spesielt godt lydisolerte trehus. Men alt i alt var livet i Åbøbyen av en standard industriarbeidere andre steder bare kunne drømme om for hundre år siden.

Men den lå nærme smelteverket, og derfra seg det tjukk røyk når vindforholdene la til rette for det. Så husmødrene i arbeiderbyen ble drevne meteorologer etter hvert.

Saken fortsetter under bildene.

SPISEPAUSE: Den gamle spisebrakka før ny brakke var på plass i 1951. Funksjonærene rakk gjerne hjem i spisepausen, men arbeiderne måtte pent spise matpakka på fabrikken.

Ryfylkemuseet

FUNKSJONÆR-TENNIS: Åbøbyen var amerikansk-inspirerert og var bygget med flere tennisbaner – foran funksjonærboligene, så klart. I starten fikk man bruke hverdagslig antrekk, men det gled fort over i korrekt hvitt tennisantrekk.

Sauda lokalarkiv

– Jeg husker at mor alltid måtte sjekke vindretningen før hun vasket tøy. For hvis den var feil, var det meningsløst å henge det ut til tørk. Da ble det bare enda mer grisete, forteller Jan Ringstrand.

Ringstrand er oppvokst i Åbøbyen, der han bor ennå, og fungerer av og til som guide for museet. I dag gikk han bare tilfeldigvis forbi mens Magasinet sto og pratet med museumsformidler Anette Opheim, som introduserte oss. Men Ringstrand forteller gjerne om livet i Åbøbyen og smelteverket, der han begynte etter yrkesskolen i 1958, og hadde en rekke tillitsverv, blant annet som klubb-leder i en tiårsperiode fra 1987. Det var rolige tider, forteller han, med god tone med ledelsen. Men tidligere i hans yrkesliv hadde det vært mer ampert, med storstreik i 1962, og ikke minst den «ville streiken» i 1970.

Saken fortsetter under bildet.

DA OG NÅ: Jan Ringstrand er oppvokst i Åbøbyen, og bor der ennå.

Erlend Angelo

«Sauda. Streik» er navnet på en roman av Tor Obrestad, som senere ble filmet. Begge utgivelsene skapte debatt, og det var det allerede under streiken i 1970, da ovnsarbeiderne ulovlig la ned arbeidet uten godkjenning fra Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund sentralt. Og med en streikeleder fra Arbeidernes Kommunistparti, AKP (m/l).

– Dette ble framstilt som politisk infiltrasjon utenfra og noe skummelt som ikke hadde noe med arbeiderne i Sauda å gjøre. Men det var en reell streik, om arbeidsforhold og tariff, forteller Ringstrand.

Og arbeiderne fikk gjennomslag til slutt.

Saken fortsetter under bildene.

EIERSKIFTE: Museumsformidler Anette Opheim med noe av arbeidstøyet, som har hatt forskjellig logo på ryggen etter som hvilke eiere smelteverket har hatt.

Erlend Angelo

HMS: Arbeidet i ovnshuset var hardt, og kunne være farlig.

Erlend Angelo

Både boka og streiken er dekket av den nye utstillingen på museet, som er delt i tre: En del om familieliv og kvinnenes kår i Åbøbyen, en del om arkitekturen og selve bydelen, og en tredje del om livet på smelteverket, arbeiderkultur og klassekamp. Det er bilder og tekster og utstyr – blant annet fabrikkfløyta som fungerte som klokke for hele samfunnet.

Så kan man se hvordan deler av dette samfunnet hadde det i resten av huset, der én leilighet er innredet som på 1920-tallet og en annen som på 1960-tallet.

Der de bodde under røyken.

DER!: ... er det klart til utstillingsåpning.

Erlend Angelo