En vin-vin-situasjon

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian@lomedia.no

– Jeg har vel egentlig aldri satt meg noen mål i livet.

Likevel: I mars ble Kjell-Roar Nilsen hovedtillitsvalgt for de 1.200 HK-medlemmene i Vinmonopolet, eller leder i Vin- og brennevinfunksjonærenes forening som det heter der i gården.

Da Nilsen gikk det siste året på ungdomsskolen på Skjervøy i Troms, gikk han til skolerådgiveren for å få hjelp til å stake ut en yrkesretning.

– Jeg mistenker at mandatet hans var å få ungdommen til å holde seg på Skjervøy. Han snakket varmt om fiske- og fangstlinja, som var den mest populære.

Han flirer.

Det fristet ikke. Siden han var 13 år hadde han jobbet på Samvirkelaget, det trivdes han med. Dessuten hadde han alltid likt tall. Dermed valgte han Handel og Kontor – ikke forbundet, men linja med samme navn på videregående.

– Det bodde nok en kremmer i meg.

Mye arbeid

Nå er hverdagen snudd på hodet. Nilsen har permisjon fra jobben som butikksjef på polet hjemme i Harstad. Nå flyr han til Oslo nesten hver eneste uke og går tørrskodd fra møte til møte. På kveldene sitter han på hotellrommet og jobber, med tv’en surrende i bakgrunnen.

– Det var mye mer arbeid enn det jeg trodde!

Nilsen er slett ikke ukjent med arbeidsoppgavene. Han har vært tillitsvalgt i mange år, de siste årene som leder i Vinmonopolets HK-klubb i nord. Men han har alltid jobbet i butikken samtidig. Det er det altså slutt på nå. Eller, han skal ta noen vakter før jul. Uniformen henger klar i skapet.

– Det er behov for hjelp i butikken, men det er også viktig å holde kontakten for å vite hvor skoen trykker.

Null snømåking

Denne mandagen i midten av november har Nilsen hjemmekontor. Det befinner seg i åttende etasje i en ganske ny boligblokk på kaikanten i Harstad sentrum. Utsikten er upåklagelig – i mellom mye hav og himmel kneiser staselige snødekte fjell.

I den romslige leiligheten har han og kona Linda bodd i et par år. Etter 25 år i enebolig var det nok snømåking og vedlikehold, synes han. Etter hvert syntes hun det også.

På salongbordet har Nilsen (eller kan det være kona?) satt fram kaffe, te, nystekte vafler og to slag lefser.

– Hva slags lefser er dette?

Han blåser luft ut gjennom leppene.

– Det er vel det som heter «gammeldagslefse», tror jeg. Sånn som jeg åt som unge på Skjervøy.

– Men det er jo to forskjellige lefser?

– Ikke spør meg om sånt. De er fra to forskjellige bakere, kanskje?

Nilsen har ikke bakt dem, det er helt sikkert. Både mor og svigermor er mistenkt.

– Det der er ikke mitt bord.

Vil bli kvitt versting-stemplet

Det er én sak Nilsen har jobbet mye med siden han overtok ledervervet. Flere ansatte må få mulighet til å jobbe heltid. Vinmonopolet har ry på seg til å være en deltidsversting – dobbelt så mange jobber deltid som heltid i den statlige virksomheten.

Nå har ledelsen og de tillitsvalgte satt ned et utvalg som bare skal jobbe for å redusere antallet deltidsansatte. Et av tiltakene utvalget har iverksatt er et prøveprosjekt hvor alle ansatte i fire butikker har fått tilbud om å jobbe heltid. Og det kommer flere tiltak, lover Nilsen.

– Vi øker arbeidskontraktene hele tida. Jeg føler at vi har en ledelse som anerkjenner problemet og vil gjøre noe med det. Nå må vi kvitte oss med versting-stemplet.

Vinmonopolet er kjent for å være en deltidsversting. Det stemplet håper Kjell-Roar Nilsen (t.h.) å bli kvitt. I fjor fikk kollega Vigdis Skaugvoll økt stilling.

Marius Fiskum

Kjell-Roar Nilsen begynte selv som ekstrahjelp i Vinmonopolet. Den gangen, i 1994, var han student i økonomi og administrasjon på Høgskolen i Harstad og hadde behov for en sommerjobb. Siden fortsatte han på Polet ved siden av studiene, først på deltid, deretter fikk han full stilling. De siste 14 årene har han vært butikksjef samme sted.

– Var det dette livet du drømte om?

Han ler.

– Overhodet ikke.

Konfirmant

18 år gammel ble Nilsen invitert på restefest etter konfirmasjonen til søstera til en kamerat. Konfirmanten het Linda. Siden den gang har det vært de to.

Nilsen reiste i militæret etter videregående, de første månedene til Østlandet. Det ble mange og lange brev til og fra Skjervøy. Da Nilsen ble overført til militærleiren Åsegarden utenfor Harstad, kjøpte han en bil. Annenhver helg kjørte han de 40 milene til Skjervøy og kjæresten.

Og da han ville studere, falt valget på Harstad – det var jo en fin by han allerede hadde blitt kjent i. Nå kunne Linda komme etter.

– Livet er tilfeldigheter. Det er ikke alt du kan styre, det er ikke viktig å gjøre det heller. Du kan kanskje si at jeg har hatt mangel på ambisjoner.

Takhøyde og rom

I 34 år år har paret holdt sammen. Hva er oppskriften?

Nilsen tenker seg om før han svarer.

– Det blir som på en arbeidsplass – det handler om å skape et godt miljø. Det skal være litt sprøtt, man må følge noen regler, ha takhøyde for diskusjoner og gi rom nok til begge.

Det er 27 år siden ekteparet ble foreldre for første gang, til sønnen Krister. Fire år senere kom Nora til verden. Ungene har drevet med både fotball og håndball – til farens store glede. Han drev selv med begge idretter fram til ungene kom til verden.

Nilsen har vært trener, lagleder, reiseleder, støttespiller og leder i idrettslaget – han ble sågar kåret til Årets ildsjel i idrettslaget Landsås.

– Men det hadde ikke gått uten Linda.

Snart skal de to bli besteforeldre. Også for den nye generasjonen vil Nilsen gjerne være tilstede.

– Men vi skal ikke renne ned dørene hos dem.

Liverbird

Fotball betyr mye for Kjell-Roar Nilsen. Liverpool Football Club, for å være mer eksakt. Minst en gang i året tar han turen til den engelske byen for å se på laget i sitt hjerte sammen med 60.000 andre.

Nilsen ser de fleste sammen med resten av Liverbirds’ene i Harstad, de har sitt eget klubbhus, eller hjemme, på pub i Oslo – eller på mobilen om det kniper. Fotballkampene plottes først inn i kalenderen, så tilpasses alle møter og reiser etter dem. Han går sjelden glipp av en kamp.

– Det handler om engasjement og lidenskap.

Kjell-Roar Nilsen elsker Liverpool og kona Linda. Her i kombinasjon ved Anfield stadion.

Privat

Paradis uten strøm

Nilsen er altså vokst opp på Skjervøy, sammen med mora, som jobba på rekefabrikk, faren, som jobba som fisker og snekker, en eldre bror og ei yngre søster. Han omtaler barndommen som bekymringsløs. Men de skulle vært en til i søskenflokken.

En måned før Kjell-Roar ble født, døde en bror av hjernehinnebetennelse, nesten fire år gammel. Selv fikk han den samme sykdommen da han var omtrent like gammel. Det var blålys, sykehus, det sto om livet.

– Hvordan har disse hendelsene påvirka familien?

Nilsen rister på hodet.

– Det der er så fjernt for meg. Det ble ikke snakka mye om sånt. Den generasjonen foreldre... det er kanskje en årsak til at jeg er så privat.

Faren hans døde for fire år siden. Nilsen og de to søsknene hans har overtatt farens hus og satt det i stand til utleie.

Sammen med flere andre i slekta eier han også et feriested på Meiland utenfor Skjervøy.

– Det er ikke vann, ikke strøm, men det er et paradis – med mye arbeid.

Kjell-Roar Nilsen (t.h.) sammen med lillesøstera Karina og storebroren Asgeir.

Privat

Konge på kassett

– Ingen andre er i nærheten!

Nilsen sikter til kongen av rock n’roll. Han var sju år gammel da han lånte en Elvis-kassett av broren sin. Dette var noe helt annet enn det foreldrene hørte på hjemme og i bilen; viser, country og dansebandmusikk. Mens kameratene hadde oppdaget Slade og Iron Maiden, hadde Nilsen nok med Elvis.

Han er fortsatt favoritten – selv om han også hører på annen rock, country, soul og blues. Nilsen hører på Elvis i bilen, når han trener og på kveldene hjemme. Favorittsangen er «Long black limousin».

– Se her!

Han peker på kakefatet. Under vaflene skimter vi et bilde av nettopp Elvis.

To ganger har Nilsen vært i Graceland, Elvis’ hjem i Memphis, Tennessee.

– Hvor er kassetten?

– Den har jeg. Broren min har aldri fått den tilbake.

Hyllene på hjemmekontoret avslører hvem som er Kjell-Roar Nilsens største musikalske favoritt.

Brian Cliff Olguin