LOs mann i Brussel

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin

brian@lomedia.no

Robert René Hansen står på flytogterminalen på Oslo S, på vei til kontinentet. Sjefen på LOs Brussel-kontor har med seg en liten trillekoffert. På seg har han grå hettegenser og kaps. 

Det er kanskje ikke den daglige uniformen i Brussel?

– Hvis det jeg har på meg er viktigere enn det jeg har å si, har vi ingenting å snakke om.

Han ler. Og innrømmer at det hender at han opptrer i dress.

Slutta med lekser

Robert René Hansen hadde aldri en drøm om hva han skulle bli når han ble stor. Det var ikke sånt de snakket om hjemme.

Utdanning og karriere var ikke viktig. Dermed ble det ikke noen utdanning på Hansen heller, ikke før han ble voksen og selv tok grep.

– Dette er ikke ment som kritikk av familien min eller noen andre. Jeg er veldig happy med hvor jeg er og det løpet jeg har tatt. Ting kunne vært annerledes, men jeg ville ikke byttet ut dette med noe annet.

Ingen i Hansens familie hadde utdanning. Mora hans jobbet som renholder. Stefaren, som han har hatt siden han var ti år, er industriarbeider.

ØSTFOLDING: Robert René Hansen vokste opp i Fredrikstad. Byen er fremdeles hjemme for ham.

Privat

– Jeg slutta å gjøre lekser i 1. eller 2. klasse på barneskolen.

Det var mora til bestekameraten min som lærte meg å regne.

Den eneste gangen Hansen kan huske å ha gjort skolearbeid hjemme, var før muntlig eksamen i historie i 9. klasse. Han syntes at det ville være flaut å ikke kunne svare for seg, så han nileste før eksamen, og fikk en god karakter.

– Tenk om jeg hadde lest pensum i andre fag, hvor bra jeg kunne ha gjort det. Men dette er et spørsmål om kultur. Når det ikke snakkes om, er det ikke viktig.

Mekaniske fag

Hansen understreker at han fikk med seg mange bra ting hjemmefra.

– Vi hadde et fadderbarn i Rwanda, det hang et bilde av ham på kjøleskapet. Mamma sa at andre rundt om i verden har det verre enn oss. Den solidaritetstankegangen har jeg tatt med meg.

Da ungdomsskolen nærmet seg slutten, ble Hansen sendt til rådgiveren. Med seg hadde han en nitrist karakterbok.

– Da blir det mekaniske fag, da, fikk jeg beskjed om.

Han ler.

– Var du interessert i mekaniske fag?

– Overhodet ikke. Det var ikke de andre som begynte der heller.

På fritida skatet han rundt om i Fredrikstad. På den tida var det ulovlig, og politiet var opptatt av å håndheve forbudet. Det gjorde hobbyen enda mer spennende, mener han.

Det tok ikke lang tid før Hansen droppa ut av skolen. Han var allerede godt kjent med fenomenet skulking.

Nå var det bare å skaffe seg en jobb.

Vendepunkt

Og sånn ble det. Stefaren skaffet Hansen jobb, først som tilkallingsvikar på Obs, så fast jobb på industribedriften Jøtul i hjembyen Fredrikstad. Da var Hansen 18 år gammel.

– Det var en tung, møkkete jobb. Men godt betalt.

VENDEPUNKT: Da Hansen avtjente verneplikten, ble han kjent med folk fra hele landet. De snakket om utdanningsplaner. Det åpnet øyene hans.

Privat

Hansen dro litt motvillig i militæret.
– Det ble et vendepunkt for meg.

Her møtte han folk fra helt andre miljøer. De var enten i gang med utdanning eller hadde studieplanene klare.

– Det var det de snakka om hele tida. Det hadde ikke jeg blitt eksponert for i det hele tatt.

Etter året som vernepliktig, kom Hansen tilbake til jobben på Jøtul. Men nå hadde han lyst til å gjøre noe mer.

Bokorm

Hansen ble raskt verneombud og så tillitsvalgt på jobben. Det var en inngangsport til å lære mer. Han, som så langt i livet bare hadde lest detektivserien om Hardy-guttene, slukte bøker.

Hansen har bakgrunn som verneombud og tillitsvalgt på industribedriften Jøtul.

Privat

– Jeg leste arbeidsmiljøloven fra perm til perm.

Vervet ga ham mulighet til å ta mange ulike kurs, blant annet LO-skolen, toppskoleringa for tillitsvalgte.

– Det var nok utsikten til karriere som drev meg først, selv om jeg alltid jobba for medlemmene.

Østfoldingen fikk jobb som ungdomsrådgiver på LOs hovedkontor i Oslo. Da fikk han anledning til å ta faget «Ledelse og endring i arbeiderbevegelsen» gjennom Høgskolen i Vestfold.

Studiet ga mersmak. Hansen fortsatte å ta flere fag på ulike høgskoler og universitet. Alle har vært relevante i jobben. For tre år siden tok han mastergrad i statsvitenskap.

Både bachelor- og mastergraden er finansiert av HK og arbeidsgiverforeningen AAFs kompetansefond. 250.000 kroner har det kosta.

Opp om morran

Hansen har byttet jobb flere ganger oppigjennom åra, innad i LO. Han har vært studentrådgiver, nestleder i organisasjonsavdelingen, seksjonsleder for Europa på internasjonal avdeling og de siste seks årene sjef på LOs Brussel-kontor. I hele 15 år har Hansen studert ved siden av jobben.

– Det handler om arbeidsmoral. Det har det ikke stått på i familien min; du skal opp om morran, og du skal gjøre en skikkelig jobb.

Det er ikke utdanninga som har formet Hansen. Han har et annet fundament å stå på.

Brian Cliff Olguin

– Det er tillitsvalgterfaringa mi, den grunnleggende forståelsen for at det er medlemmenes lønn- og arbeidsvilkår som er den viktigste oppgaven vår. Politikken må utformes for å ta vare på det perspektivet.

Selv om han ikke jobber direkte med lønn og arbeidsvilkår, vet han hva som teller mest.

– Det siste både arbeidsgivere og tillitsvalgte skal tulle med, er lommeboka til folk. Det er det absolutt viktigste.

Lobbykontor

Hansen har ikke gitt seg. I høst tar han nok et fag på masternivå ved Universitetet i Bergen; «European security transformation».

Brian Cliff Olguin

– Det handler om hvordan vi jobber med å sikre demokratiet i alle de sikkerhetspolitiske utfordringene som dukker opp. Det går rett inn i det jeg jobber med.

Hva er det han driver med, der nede i EUs hovedstad? Hansen forklarer det sånn:

– Vi følger EØS-prosessene tett, hjelper LO med å være tidlig på og identifisere hva som er de viktigste sakene for LO og for Norge. Og ha det nødvendige nettverket slik at vi får snakket med de riktige folkene. Det er på en måte en lobbykontor for LO.

En lesende arbeider

Hansen ble politisk aktiv etter at han ble tillitsvalgt på Jøtul, i Arbeiderpartiet. Partivalget kom av all lesninga, mener han.

Industriarbeideren leste om arbeiderbevegelsens historie og ideologi, om Ap-kjempen Einar Gerhardsen og kjente seg igjen i ham og hans erfaringer som tillitsvalgt og aktivist.

– Jeg har en arbeiderklasseidentitet. Jeg kjente at det var i Ap at jeg hørte hjemme.

Før folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU i 1994 sa en kollega til Hansen: Hvis du stemmer med hodet, stemmer du ja, stemmer du med hjertet, blir det nei.

– Jeg stemte ja.

Siden ble Hansen en beinhard nei-mann. Det er fremdeles LOs offisielle standpunkt, vedtatt på den ekstraordinære kongressen i 1994.

I dag vet LOs mann i Brussel ikke hva han ville ha svart på spørsmålet om norsk EU-medlemskap.

– Det EU vi sa nei til i 1994, er noe helt annet enn EU i dag. Og det EU vi kommer til å debattere om 10–15 år, er noe helt annet enn det EU er i dag. Derfor gir det ikke mening å si ja eller nei til EU nå.

Hansen lener seg tilbake i flysetet og trekker kapsen over ansiktet. Rutinert faller han raskt i søvn.

Singelliv

Vi lander i Brussel. Hansen tar seg effektivt fram på flyplassen, toget og gjennom byens gater. I bydelen Sablon venter en tom leilighet. Han skrur på det sterke lyset over spisebordet.

– Kjennes dette som hjemme?

– Neeeei.

Han drar på det.

Hansen er singel, han har tre samboerskap bak seg.

– Jeg synes synd på den første samboeren min – jeg tror ikke det var lett å være sammen med meg. Å ta ansvar hjemme var helt fjernt. Jeg tror det tok lengre tid for meg å bli moden enn andre menn.

FRAMME: Hansen holder til i en liten leilighet i bydelen Sablon. Den har han overtatt etter en tidligere kollega.

Brian Cliff Olguin

Hansen er slett ikke sikker på om han vil flytte sammen med noen igjen.

– Er jeg villig til å inngå de kompromissene jeg må for å gå inn i et forhold nå? Det har jeg ikke noe godt svar på.

Nå er Hansen blitt 50 år.

– Jeg er mer voksen og reflektert nå og har mye mer kunnskap om meg selv enn det jeg hadde da jeg var yngre. Jeg har brukt mye tid på å reflektere over min egen atferd og hvorfor disse tre samboerskapene gikk gærent.

Introvert

Hansen liker seg godt alene. Svært godt.

– Jeg er ganske introvert, vanskelig å bli kjent med. Jeg åpner meg nesten ikke opp, eller det tar lang tid før jeg gjør det.

Alenetida bruker han på å lese og se gamle italienske skrekkfilmer eller bevege seg rundt i byen, til fots eller på sykkel.

– Det får jeg energi av. Jeg liker å være sammen med mennesker, men da bruker jeg mye energi.

Hansen liker også å skrive. Han kunne godt tenke seg å bli forfatter. Kanskje kunne det blitt en bok om Norges forhold til EØS – eller noe helt annet. Han har nemlig et uferdig bokmanus liggende, til en spenningsroman med tittelen «Den indre sirkel».

Manuset må nok ligge en stund til. Jobben tar mye tid, med møter på dagen og middager på kveldstid. Det siste prøver han å begrense så godt han kan.

– Jeg trenger ikke så mye sosial kontakt. Andre ville sikkert klikka ved å være så mye alene, men jeg er fornøyd.