Majken har legeerklæring på at hun kan forsove seg

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Herman Bjørnson Hagen (foto)

Majken Kihle stiller på HKs landsmøte 21. september. Dette blir hennes andre. Egentlig skulle hun vært på landsmøtet i 2016 også, men meldte avbud bare en uke før.

– Jeg turte ikke, jeg synes det var skikkelig skummelt.

– Hva var annerledes landsmøtet etterpå?

– Da hadde jeg begynt på antidepressiver.

Høy musikk

Ingenting skjer når vi ringer på hos den nyvalgte lederen i HK Vestfold som avtalt klokka ti. Vi åpner ytterdøra og roper inn i gangen i den grå eneboligen i bygda Ramnes utenfor Tønsberg.

– Hallo?

Høy musikk tyder på at det er folk i huset. Snart kommer hun som må være Majken Kihle ned trappa.

– Sorry, jeg hadde helt glemt at dere skulle komme, jeg lå og sov.

Kihle forsøker ikke å pynte på sannheten.

Hun vinker oss opp til stua i annen etasje. I dag er det ikke vann i springen. Gravearbeid nede i veien ser ut til å ha satt en stopper for det. Vi må klare oss uten kaffe, Kihle uten tannpuss.

DET STOPPER HER: Majken Kihle flytta 25 ganger med mora si. Som voksen har hun også bodd flere steder, men nå vil familien bli der de bor i huset på Ramnes.

Herman Bjørnson Hagen

Legeerklæring på forsovelse

– Jeg har legeerklæring på at det hender at jeg forsover meg.

Hun ler.

Majken Kihle jobber som butikkmedarbeider på Spar Kaldnes brygge i Tønsberg. For å kunne klare jobben har hun fått tilrettelagt arbeidstida si.

Hun har egentlig full stilling, men har fått redusert den til 90 prosent. Og hun begynner først på jobb klokka 10.

Kihle sover ofte dårlig. Og kroppen er stiv en time eller to etter at hun har stått opp. Årsaken er fibromyalgi. Diagnosen, som hun mener har lav status, innebærer kroniske smerter i kroppen.

– Hvor har du vondt nå?

Hun kjenner etter.

– I et kne. Om ti minutter kan det være i et par tær og en tommel.

Den svarte og hvite katten Pudding hopper opp i fanget hennes.

Tidligere var Kihle frukt- og grøntansvarlig på jobben. Det har hun sluttet med, av samme grunn.

– Frukt er tungt. Vi snakker om et par-tre tonn som skal flyttes på daglig.

Tilrettelegging fungerer, sier Kihle.

Hun har prøvd uten, med stadige sykmeldinger. Nå klarer hun å jobbe selv om hun har kroniske smerter. Men det er krevende.

– I perioder føler jeg meg oppbrukt.

Jobbsøkerkurs

Kihle har jobba i dagligvarebransjen i hele sitt yrkesliv. Men hun skulle gjerne hatt en utdanning. Hun kom litt skjevt ut.

Det første året på videregående gikk hun på helse- og sosiallinja. Det var skivebom.

Så prøvde hun seg på tegning, form og farge, hun ville bli frisør. Det andre året, på frisørlinja, strøk hun på grunn av fravær.

Hun prøvde igjen, men slutta da hun måtte operere en ankel.

– Hva begynte du med da?

– Nav.

Hun ler.

Kihle ble sendt på jobbsøkerkurs og fikk snart jobb på Kiwi. Siden fikk hun jobb i en annen dagligvarebutikk. Men etter et par år sa hun opp. Hun var deprimert.

Etter et nytt jobbsøkerkurs, fikk hun praksisplass på Spar Kaldnes Brygge. Det førte til et vikariat, etter hvert fast jobb – i den samme butikken hun jobber i dag.

– Jeg trengte en jobb.

Hun trekker på skuldrene.

Flytta 25 ganger

Majken Kihle har vokst opp hos mora si. Hun var ufør, og det var dårlig med penger og lite mat. Livet som leietaker var uforutsigbart. Noen ganger skulle de som eide boligene selge, eller så hadde ikke mora nok penger til husleia.

– Mamma og jeg flytta 25 ganger. Jeg har aldri hatt et sted som var «hjemme». At jeg måtte bytte skole tre ganger var det verste.

Som ny på skolen var hun et lett bytte.

– Jeg ble mobba for at vi ikke hadde hus, ikke hadde bil, at jeg var tjukk – noe jeg ikke var – og at jeg var ny.

Kihle hadde ingen venner og var mye alene.

– Det var ensomt. Det kan det fremdeles være. Jeg ser jo at folk har barndomsvenner fra skolen, til og med fra barnehagen. Det har ikke jeg.

LYSLUGG: Det finnes få bilder av Majken Kihle som barn. Mora hadde ikke fotoapparat.

Privat

– Mamma var ikke slem

Faren hadde hun svært lite kontakt med i oppveksten.

– Jeg visste hvem han var, han var vel på besøk hos oss et par ganger i året.

De 16 år eldre tvillingbrødrene var gode å ha. De flytta ut da Kihle var ganske liten, men begge holdt et ekstra godt øye på lillesøstera si.

Faren døde da Kihle var 23 år. To år senere døde mora hennes.

Kihle har klandret mora si for oppveksten. Mye. Men det har hun sluttet med nå.

– Mamma var ikke slem. Nå har jeg skjønt at hun gjorde så godt hun kunne.

Rastløs

Å miste mora si er tøft. Å miste henne tidlig i livet er ekstra tøft. Mora ble gravlagt på Kihles 25-årsdag.

– Det var mamma som var min familie. Så ble jeg alene. Det var tungt.

Hun legger en pose snus under leppa.

HILSEN MAMMA: Majken Kihle har fått tatovert moras bidrag i minneboka si.

Herman Bjørnson Hagen

Kihle hadde heldigvis samboeren Kim. De ventet barn da mora døde.

– Jeg skulle ønske at Embla hadde møtt mamma.

Nå henger bildene av den tolv år gamle datteren og mormoren hennes på samme vegg i stua.

Det er to år siden den lille familien flytta hit til Ramnes. Det var tilfeldig at de endte opp akkurat her, rett ved gården hvor moras familie kommer fra. Det kjennes fint.

– Men jeg blir litt rastløs av å bo på samme sted. Samtidig orker jeg ikke å flytte flere ganger.

Yggdrasil

I huset på Ramnes går det mye i samboer Kims favorittmusikk; sinna, rask punk. Selv liker Kihle både viser og metal.

Sammen drar de ofte på festival. For å få råd til det, jobber paret som frivillige.

– Det er bare å jobbe et par vakter, så får du med deg hele festivalen.

I morgen drar de på årets femte; vikingfestivalen Midgardsblot i Horten.

Interessen for vikingtida viser seg også på Kihles kropp. På armen har hun en tatovering av Yggdrasil, treet som ifølge norrøn mytologi står midt i verden. En annen viser en ulv som spiser månen, også det fra samme mytologi.

– Det er jo en del av norsk historie, det vi kommer ifra.

VIKINGER: Hele familien har viking-drakter. Bildet av Majken med med samboer Kim og dattera Embla er tatt for noen år siden.

Privat

Jukser litt

38-åringen er opptatt av å gi datteren Embla en bedre oppvekst enn hun selv fikk.

– Hun skal føle seg trygg, og hun skal få det hun har behov for.

Kihle beskriver egen oppvekst som turbulent.

– Jeg har hatt angst og depresjon så lenge jeg kan huske.

– Hvordan oppleves det?

– Man er lei seg hele tida. Små problemer blir store, alt føles veldig vanskelig. Og angsten gjør at det er mye man ikke tør.

Oppveksten har imidlertid gitt henne egne perspektiver på livet.

– Jeg er tolerant for andres problemer og er åpen for at folk skal få være som de er. Og så er jeg opptatt av at psykisk helse ikke må være tabu. Vi må snakke om det. Og det må settes av penger til behandling av folk som er psykisk syke. I dag er det lang ventetid på behandling.

Kihle får vann på mølla.

– Jeg tror mange går rundt med angst og depresjon og ikke vet hvordan de skal ta i det. Fastlegene har ikke nok tid til å snakke med pasientene sine. Vi må begynne der.

Selv har Majken Kihle prøvd terapi. Det funka ikke, synes hun.

– Så da måtte jeg jukse litt – med medisiner.

Kihle har brukt antidepressiver i fire-fem år og er svært fornøyd med det.

– Nå husker jeg nesten ikke hvordan det var. Det er deilig.

Streikevillig

For et halvt år siden ble Majken Kihle valgt til leder i Vestfold HK. En naturlig progresjon, mener hun, etter elleve år som styremedlem i fagforeninga. Og på forbundets landsmøte skal hun lede delegasjonen fra region Østlandet Sør.

Kihle har en høne å plukke med forbundsledelsen. Hun er skuffa over årets lønnsoppgjør i varehandelen. Fagforeningslederen skulle ønske at HK tok medlemmene ut i streik i stedet for å akseptere resultatet av forhandlingene med arbeidsgiver­organisasjonen Virke.

– Mange var klare til å streike. Vi fikk ikke vist vår styrke. Ved det forrige oppgjøret krevde vi full lønn under sykdom i ett år, men tok til takke med tre måneder. Nå ga vi oss – igjen!

Hun rister på hodet.

Kihle mener streikeviljen blant medlemmene kommer til å holde seg til hovedoppgjøret i 2026. Om lønna ikke øker nok, vil medlemmene være klare til å gå ut i streik, mener hun.

Det koster mye mer å leve nå enn for bare ett år siden. For Kihle og samboeren Kim har det betydd at de ikke har råd til å reparere den ene bilen. Nå må de klare seg med en. Og planene om å bytte kledning og tak på huset er satt på vent.

– Alt har blitt så dyrt! For oss betyr de økte rentene på boliglånet det siste året 5.000 kroner mer i måneden. Det er mye penger.