Lene Svenning" />

Mimoun har sonet 30 dommer i fengsel. Da han begynte i Meny, hadde han fotlenke på

Nå er 51-åringen lærling med NM-medalje.

Leif Martin Kirknes

13.11.2022
06:00
14.11.2022 09:52

lene.svenning@lomedia.no

Ørret til to personer? 500 gram?

Kunden nikker, og Mimoun Kandrouch plukker opp en hel ørret fra ferskvaredisken. Han fileterer i en fei og legger biter av ørreten på vekta før han ser fasiten på displayet.

– 508 gram!

HK-medlemmet smiler fornøyd til kunden og pakker inn fisken med vante bevegelser.

– Vær så god!

Det er en vanlig onsdag i oktober. Selv om det er nok å gjøre for lærlingen bak ferskvaredisken i Meny i Drøbak, var det hakket mer hektisk uka før under norgesmesterskapet i sjømathandlerfaget.

Jobb med fotlenke

HK-medlemmet Mimoun Kandrouch kan bokstavelig talt smykke seg med tredjeplassen i NM for lærlinger.

Den nyervervede bronsemedaljen henger over kjøkkenbenken hjemme i sokkeleiligheten i Drøbak. På benken står det flere vaser med buketter som har fungert som hjertelige gratulasjoner. Og på kjøleskapet har han festet førstesideoppslaget i lokalavisa som meldte om nyheten.

Prestasjonen er en større bragd enn mange aner. Det er bare et drøyt år siden 51-åringen begynte å jobbe i Meny i Drøbak. Da hadde han fotlenke på.

De ansatte i Ullersmo fengsel trampeklappet da Kandrouch fikk tredjeplassen i NM.

HEDER OG ÆRE: Her er bevisene på at det gikk veien under norgesmesterskapet for sjømathandlere.

HEDER OG ÆRE: Her er bevisene på at det gikk veien under norgesmesterskapet for sjømathandlere.

Leif Martin Kirknes

Urokråke

Mimoun Kandrouch kom til Norge i 1973, tre år gammel, sammen med søsken og foreldre. De var arbeidsinnvandrere.

Familien bodde først i Oslo sentrum, siden på Sagene, en av de østlige, sentrumsnære bydelene i hovedstaden.

– Det var en tøff oppvekst.

Etter få år skilte foreldrene hans seg. Mora hadde to jobber for å forsørge de tre barna sine.

Den mellomste klarte seg dårlig på skolen.

– Jeg var en urokråke. Lærerne kasta meg ofte på gangen.

Som voksen har Kandrouch fått diagnosen ADHD. Kanskje hadde livet blitt annerledes om han hadde fått hjelp med konsentrasjonsvanskene og hyperaktiviteten?

Da han byttet skole i 8. klasse, kom han inn i det han kaller et gærent miljø.

Skummelt og spennende

Kandrouch og de nye kameratene skulket skolen. De gjorde innbrudd. Stjal biler.

– Det var skummelt, men spennende.

Etter to måneder satte politiet en stopper for Kandrouch og kameratenes aktiviteter. 15 år gammel fikk han sin første dom:

Fire måneder betinget fengsel – han slapp å sone. Kandrouch slutta å henge med gjengen. I stedet tok han med seg erfaringene sine til Iladalen, til et annet miljø som holdt på med det samme.

Hva var det som drev ham? Penger?

– Nei. Det var spenningen. Og mangel på impulskontroll. Det henger nok sammen med ADHD’n.

17 år gammel fikk Kandrouch sin andre dom.

30 dommer

Unggutten startet på «maskin og mekk» på yrkesskolen, i en spesialklasse. Det holdt han ut med i seks måneder.

Han begynte å jobbe på en hamburgerrestaurant. Det varte i fire måneder før han fikk sparken – Kandrouch klarte ikke å komme seg på jobb i tide. Og det var kanskje ikke så rart: Om nettene rekte han gatelangs og festa med gjengen.

Kandrouch fikk jobb på Freia sjokoladefabrikk. Det var topp, det: Jobb om kvelden – festing og kriminalitet på natta.

18 år gammel sonet han i fengsel for første gang. I fire måneder satt han inne. Og sånn fortsatte det.

I dag kan 51-åringen notere seg 30 dommer, først og fremst for tyveri og narkotikasalg.

LATTER OG TÅRER: Mimoun Kadrouch forteller åpent om livet sitt.

LATTER OG TÅRER: Mimoun Kadrouch forteller åpent om livet sitt.

Leif Martin Kirknes

Dronninga mi

For rus har vært en stor del av livet hans. Hasj var ikke noe for ham, det fikk ham bare til å føle seg sløv. Man da Kandrouch som 22-åring prøvde amfetamin for første gang, ble han hekta.

– Jeg var mørkredd, livredd, angstfull – jeg hadde det ikke bra. Men amfetaminet, dronninga mi, var der for meg, i tykt og tynt, uansett.

Rusen hadde likevel en emosjonell bakside. Skyldfølelse. Skam overfor familien.

– Mora mi hadde henta meg hos politiet siden jeg var 14 år.

I år etter år handlet livet om å ruse seg, selge narkotika og å spille på pengeautomater. Avløst av måneder – noen ganger år – i fengsel. I perioder har han vært på avrusning og ulike typer behandlingsinstitusjoner. Innimellom har han deltatt i attføringsprogram i arbeidslivet.

Sjøl mener han at oppholdene i fengsel og andre institusjoner har vært redningen hans. Da har han fått en pause, hvilt seg og spist skikkelig. Og jobba – han har alltid hatt arbeidsoppgaver i fengsel.

Men så har han havnet utpå med dronninga si igjen.

– Sånn holdt jeg på til august 2019.

Utkjørt og utmatta

De to siste dommene skulle han sone sammenhengende. Tre år. Så lenge hadde han aldri sittet bak murene i ett strekk. Mora var fortvila. Det var ikke Kandrouch selv.

– Det var dritbra. Da kunne jeg ta en utdanning. Og jeg har alltid hatt en drøm og et håp om å kunne slutte med rus. Rusen har hatt kontroll over meg.

Så ble han plassert i Ullersmo fengsel.

– Jeg var så sliten. Utkjørt. Utmatta. Jeg rusa meg i ett, sov aldri.

Vendepunktet kom i fengselet.

– Russuget ga seg, det ga slipp.

Jobbintervju på Ullersmo

Kandrouch ble med i et utdanningsprogram myntet på gjengangere. Om han gjennomførte det, kunne han søke løslatelse etter å ha sonet to tredeler av straffen. Kandrouch, som hadde erfaring fra både kjøkkenet i militæret og fra jobb i en skolekantine, begynte på matfag. Etter hvert tok han kontakt med Meny på Kløfta i nærheten av fengselet med spørsmål om han kunne ha praksis der. Sånn ble det. To dager i uka gikk han på skole i fengslet, tre dager i uka jobbet han i dagligvarebutikken.

– Da var jeg solgt – jeg fikk Meny i hjertet. Der hører jeg hjemme. Ferdig snakka.

Kandrouch slår hånden over brystet.

Etter løslatelsen skulle han flytte til Drøbak, der søstera hans bor. Kandrouch vil helst unngå Oslo, hvor dårlige minner lurer bak hvert gatehjørne. Sjefen på Meny Kløfta ringte til sjefen på Meny Drøbak. Fantes det muligheter for jobb der?

Meny Drøbak-sjefene dro til Ullersmo for å gjøre et jobbintervju. Det gikk bra.

– Det falt en tåre eller to.

Han blir blank i øynene.

Åpen og ærlig

Mimoun Kandrouch ble løslatt etter to år, men med en elektronisk fotlenke som streng vokter. Han flytta inn til søstera i Drøbak og begynte på Meny.

På første arbeidsdag sto han på et allmøte på jobben og fortalte om seg selv.

– Ved å være åpen og ærlig har jeg blitt mottatt med åpne armer.

Rundt juletider i fjor kunne fotlenka tas av. Kandrouch begynte å se seg om etter en egen leilighet. Så fikk han tilbud om å leie sokkeleiligheten han bor i nå, i konkurranse med flere.

– Eierne sa at de syntes alle fortjener en ny sjanse. Sønnen deres på fire år er kompisen min. Det varmer.

Kandrouch synes han blir tatt godt imot overalt. Han skryter spesielt av Roar, en av sjefene sine.

– Han er redningen min. Han tar vare på meg.

– Det blir sagt at kundene elsker deg?

– Ja, det er sant. Kundene er noe av det bedre som har skjedd meg. De gir meg varme, jeg gir dem service.

Ny tittel

51-åringen har ambisjoner. Til sommeren er han ferdig i læretida og skal ta fagprøven i sjømathandlerfaget.

– Jeg vil skaffe meg en tittel jeg kan være stolt av. Ikke «innsatt», «klient» eller «rusavhengig». Kanskje «ferskvaresjef»?

Han slår ut med hendene og smiler bredt.

– Jeg ønsker å ta vare på mennesker og gi av meg selv. Jeg vil lage god stemning og gjøre at folk føler seg trygge på jobben.

Arbeidet er viktig for Kandrouch. Han har ikke så mye mer enn det i det nye livet sitt. Fritida bruker han på lekser.

– Når jeg kommer hjem, er det stille. Dødsstille.

En dag håper han å få seg en kjæreste.

– Det får komme når det kommer.

Koffert full av følelser

Han tenker ikke på rus lenger, forteller Kandrouch. Det er han glad for. For han vil ikke tilbake til det gamle livet sitt.

51-åringen spretter på beina og forsvinner inn på soverommet. Han kommer tilbake med en liten, svart trillekoffert.

– Her er livet mitt. Denne kofferten er stappfull av følelser.

Han legger den på gulvet åpner den. Den inneholder en mengde permer, brev og rettspapirer.

Kandrouch tar opp et diplom, så en gammel kalender. Datterens ettårsdag er oppført i den. Da han ser det, løfter han hendene opp foran ansiktet.

EN KOFFERT FULL AV FØLELSER: I den lille svare kofferten oppbevarer Mimoun Kandrouch sin private papirer fra det gamle livet sitt.  Å åpne den vekker sterke følelser.

EN KOFFERT FULL AV FØLELSER: I den lille svare kofferten oppbevarer Mimoun Kandrouch sin private papirer fra det gamle livet sitt. Å åpne den vekker sterke følelser.

Leif Martin Kirknes

Etter en liten stund tar Kandrouch fram lommeboka og finner fram et bilde av ei nydelig, ung jente.

– Det er datteren mi. 23 år.

Stemmen er varm og mjuk.

Far og datter treffes av og til i det nye livet, forteller han.

Kandrouch forteller om mora si. Hun var med som støttespiller i NM.

– Mamma er kjempestolt av meg. Nå har hun endelig fått frihet. Hun er mindre engstelig for at jeg skal havne utpå igjen.

Mimoun Kandrouch er stolt av seg selv også.

– Det gjelder å ikke gi opp!

Mimoun Kandrouch (51)

Stilling:

Butikkmedarbeider i
Meny Drøbak

Siste kulturopplevelse:

«Gotham City» på Netflix

Hva gjør deg glad?

At jeg får lov til å være meg selv. Og får lov til å bidra.
All oppmerksomheten som jeg daglig er så heldig å oppleve. At jeg er nykter. 

Hva gjør deg opprørt?

Når jeg ikke klarer å mestre, eller at jeg tar på meg for mye.

Søndagssyssel:

Slappe av med en god serie på tv, for eksempel hele ukas reprise av «Farmen» eller «Skal vi danse?»