Samras plan var egentlig å bli advokat, men karrieren startet på McDonalds

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Hva fikk de?

Samra Akhtar er nysgjerrig. Like før vi setter oss ned ved møtebordet på kontoret hennes, får vi en melding om at lønnsoppgjøret for de ansatte i varehandelen er ferdig.

Hun tar seg i det.

– Jeg prøver hardt å ikke blande meg inn. Veldig hardt.

Hadde ikke Samra Akhtar blitt spurt av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen om å bli hennes statssekretær, hadde hun vært en selvfølgelig del av Handel og Kontors (HK) forhandlingsutvalg i dette lønnsoppgjøret.

Hun hadde visst nøyaktig hvordan resultatet ble.

Akhtar har jobbet i forbundet i 15 år, de siste årene som faglig sekretær på hovedkontoret.

Også her på kontoret i arbeidsdepartementet i Oslo sentrum står hovedavtalen i hylla.

– Jeg var innom på forbundskontoret og henta den, jeg tenkte at jeg måtte ha den.

Ukjent terreng

Etter at Akhtar ble utnevnt av Kongen i statsråd i mars, har hun en helt annen rolle. Nå er hun politiker. For Arbeiderpartiet.

– Da det var streik i april, satt jeg her.

Hun slår ut med hendene og signaliserer at det kjentes som feil sted å være.

– Jeg gikk forbi streikende på gata og kunne ikke si noe. Regjeringen skal jo ikke blande seg inn i arbeidskonflikter.

Akhtar angrer overhodet ikke på at hun sa ja til jobben.

– Det går ikke an å si nei til en sånn mulighet.

Men kvaler hadde hun. Det var ikke bare, bare å kaste seg ut i det ukjente, innrømmer Akhtar.

– Det er ikke så veldig meg.

Hun smiler forsiktig.

Ikke var det lett å forlate HK heller, en jobb hun var svært glad i. Fagbevegelsen, særlig HK, betyr mye for henne.

Tariff og arbeidsliv har vært Akhtars spesialfelt i mange år. Nå er hun ministerens nærmeste politiske rådgiver på integreringsfeltet. I Norge anno 2023 dreier jobben seg mye om bosetting av flyktninger fra Ukraina.

Samra Akhtar jobber tett med arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen. Her er de på besøk på forbundets representantskapsmøte i mars.

Brian Cliff Olguin

En vanlig unge

Samra Akhtar ble født på Vår Frues hospital, et par hundre meter opp i gata, den 18. februar 1977.

Faren hadde kommet til Oslo som arbeidsinnvandrer fra Pakistan noen år tidligere, mora kom et par år etter. Ekteskapet var arrangert.

Faren jobbet først som fabrikkarbeider, siden som T-banefører i Oslo Sporveier fram til han gikk av med pensjon. Mora jobbet en liten stund fram til Akhtar ble født. Siden kom det to lillesøstre til.

Familien Akhtar bodde i blokk på Romsås i Groruddalen i Oslo. Ungene gikk i barnehage, skole og deltok i fritidsaktiviteter som alle andre.

– Jeg følte meg som en helt vanlig unge.

Da Samra var ti år gammel, døde moren hennes brått.

– Jeg våknet om natten og hørte mye bråk. Så gikk jeg ut av rommet mitt og så at det var leger der. Ambulansen hadde kommet og hentet henne. Da var hun død. Jeg tror det var hjertet.

Akhtar er ordknapp, hun gjør historien kort.

Som eldst i søskenflokken fikk Samra mye ansvar. For mye, synes hun. Faren jobbet mye. Søstrene på ti, åtte og fem år var en del alene hjemme.

– Det var rart og til tider litt vanskelig.

Jentene fikk en stemor og etter hvert en lillebror.

Samra Akhtar har hatt en helt vanlig oppvekst, sier hun. Her er hun 3-4 år gammel, hjemme i leiligheten på Romsås i Groruddalen.

privat

Tillitsvalgt

Da Akhtar gikk i niende klasse, flytta familien fra blokka på Romsås til en enebolig på Nordstrand – østkantens vestkant i hovedstaden.

Da hun skulle begynne på videregående, søkte hun seg bort fra lokalmiljøet. Valget falt på Oslo handelsgym i sentrum av byen. Fordommene tilsier at det er en ­sosseskole.

Akhtar nikker bekreftende, men legger til at hun ikke opplevde det slik.

Planen hennes var å bli advokat.

– Pappa var opptatt av at vi skulle bli noe. Han synes det var leit at jeg ikke ble advokat.

– Hva skjedde?

– Livet skjedde.

Hun ler. Mer vil hun ikke si om den saken.

Etter videregående begynte hun i stedet å jobbe. Først på McDonalds, senere på Gardermoen i bakkeselskapet Servisair. Det var Mubarak, kjæresten som etter hvert ble mannen hennes, som først begynte å jobbe der.

Akhtar jobbet i innsjekkingsskrankene, ved gatene og i billettskranken. Hun ble medlem i Handel og Kontor. Og ganske snart ble hun tillitsvalgt, midt i en periode med permitteringer.

I 2006 mista Servisair kontrakten med Norwegian. Det ble mindre å gjøre. Servisair ville bruke ostehøvelkutt, som betød at alle ansatte skulle gå ned i stilling. Det protesterte Akhtar imot. Hun og resten av HK-klubben ville heller ha færre, men hele stillinger.

– Det var viktigere at folk kunne leve av jobben de hadde enn at alle fikk små stillinger.

Enden på visa ble at nesten alle beholdt jobbene sine. Akhtar fikk skryt for jobben hun gjorde for medlemmene.

– Det viste at det hjelper å stå på og ikke gi seg. Men det visste jeg fra før.

Samra Akhtar har bakgrunn som tillitsvalgt i bakkeselskapet Servisair på Gardermoen. Bildet er fra 2006.

Liker å jobbe

I 2008 ble Servisair lagt ned. Akhtar var i permisjon etter å ha født sønnen Adam, barn nummer to. Da hun skulle ut i arbeid igjen, var jobben hennes borte.

Skulle hun prøve seg i et annet bakkeselskap? Familien hadde jo kjøpt hus i Frogner nord for Oslo for å bo i nærheten av flyplassen. Men det var ikke fristende å fortsette med skiftarbeid med to små barn – datteren Celina var tre år gammel – og en mann som jobbet om nettene.

– De som får til det, er tøffe.

Akhtar fikk i stedet et vikariat på kontingent-avdelingen i Handel og Kontor, men hun ville heller bruke erfaringen sin fra fagforeningsarbeidet i Servisair.

Etter et år fikk hun jobb som organisasjonsmedarbeider på forbundets Oslo-kontor. Siden ble hun regionsekretær samme sted.

Akhtar var inntil nylig tillitsvalgt for de ansatte i HK.

– Det må være et høyt nivå på de faglige diskusjonene i HK-klubben i forbundet?

– Nei, ikke alltid.

Hun ler.

– HK er også en helt vanlig arbeidsplass med helt vanlige problemer.

Måtte ta et valg

I november 2018 døde mannen hennes brått og uventet. Samra ble alene med barna på 11 og 13 år.

– Vi hadde vært sammen lenge, i 19 år, og hadde på en måte vokst opp sammen.

Paret møttes på McDonalds, der begge jobbet etter videregående.

– Vi gjorde så mye sammen og var veldig tette.

Hun ser ned på hendene sine.

Akhtar kjente at hun måtte ta et valg.

– Enten så legger jeg meg ned og dør litt sammen med ham. Eller så må jeg fortsette. Jeg valgte å tenke at dette skal gå bra, at jeg skal gjøre det jeg kan for at ungene skal ha en best mulig framtid.

Hun synes det har gått greit. Ungene er selvstendige, snille og veldig støttende, forteller hun. Det er viktig for henne å ha ungene med på beslutninger som angår familien.

Da hun fikk spørsmålet om å bli statssekretær, spurte hun ungene til råds. Akhtar visste at jobben innebar mye tid borte fra hjemmet.

– Hva er verst med å være alene?

– Det er de hverdagslige avgjørelsene. Jeg har ingen å diskutere med når oppvaskmaskinen eller bilen går i stykker.

Akhtar bestemte seg for å fortsette å leve det samme livet som da mannen hennes levde. Hun beholdt huset og bilen, og familien reiser på ferier som før.

– Jeg ville at barna skulle ha minst mulig forandringer i livet sitt.

Hun har hatt god hjelp av søstrene sine til å passe barna. Den yngste av dem flyttet til Frogner for lettere å kunne bidra.

Eid og jul

«Jeg synes ikke det er fagbevegelsens jobb å sørge for integrering». Det sa Samra Akhtar i et intervju med HK-Nytt i 2006. Utsagnet er hun ikke enig i nå.

– Arbeids- og integreringspolitikken må ses i sammenheng. Partene i arbeidslivet har en viktig rolle. Fagbevegelsen skal ta imot og inkludere. Folk skal kjenne seg igjen i fagbevegelsen. Og klubbene på arbeidsplassen kan være trygge fellesskap, sier hun i dag.

Akhtar er bevisst sin rolle som forbilde for andre med en annen bakgrunn enn flertallet her til lands.

Hvor viktig er den pakistanske bakgrunnen for henne?

Akhtar tenker litt før hun svarer.

Som barn var hun og familien en del i Pakistan på ferie, men det er mange år siden hun har vært der nå. Akhtar rakk ikke å lære seg å lage pakistansk mat av mora si, men har lært seg det på egen hånd. Hun lager det innimellom, når hun har tid. Akhtar har alltid vært glad i å lage mat.

– Jeg kan urdu, leser litt, men kan ikke skrive. Ungene forstår en del. Jeg snakker norsk med søstrene mine og med pappa.

Hun ler.

– Vi feirer eid og jul. Jeg har med meg den bakgrunnen jeg har.

Til poenget

Samra Akhtar har ofte lange dager på kontoret. Hun avskyr hjemmekontor.

– Jeg liker å jobbe. Det har alltid betydd mye for meg, jeg har lyst til å gjøre en god jobb.

– Hva er det som motiverer deg til det?

– Jeg liker å forstå ting. Hvordan folk tenker. Jeg lærer mye av å snakke med medlemmer og tillitsvalgte og har brukt mye tid på det.

Det hun ikke liker, er lange e-poster. Helst svarer hun med én setning.

– Jeg synes man skal komme til poenget. I alle situasjoner.