Heidi og Berit ville hjelpe Ukraina. Så da kjørte de dit

André Kjernsli (tekst og foto)

frifagbevegelse@lomedia.no

– Dette handler om å være tro mot seg selv og egne verdier, sier Heidi Mongstad (60).

Da hun fortalte elevene sine på Rygge ungdomsskole at hun ble borte noen dager for å kjøre en bil til Ukraina, ble det stille i klasserommet.

Mongstad er kontaktlærer på åttende trinn, og underviser blant annet i samfunnsfag. Der snakker de en del om de pågående konfliktene i verden, som Russland sin invasjon i Ukraina.

– Da fullskalainvasjonen startet, la vi mye annet til side og brukte tid på dette, sier Mongstad, som mener at elevene viser stor interesse og forstår alvoret.

– Etter timen kom flere av elevene bort til meg og sa at det var kjempebra at jeg gjorde dette, forteller hun.

Provosert av Putin

Nå har hun og Berit Elvsås (66) kjørt 2200 kilometer til Ukrainas hovedstad, Kyiv.

– Jeg er så provosert av at Putin bare tar seg til rette i et nabolag på den måten. Dette er mitt bidrag til at han ikke skal vinne frem, sier Mongstad.

Til tross for at de begge har jobbet mange år som lærere i nærområdet, har de aldri vært kolleger.

Det var først da de endte som sjåfører i en konvoi for Ukrainian Freedom Convoys (UFC) at ble de skikkelig kjent. UFC leverer biler fra Norge til soldater i Ukraina.

Modig og gæren

Det første Elvsås gjorde etter hun pensjonerte seg fra skolen, var å jobbe et og et halvt år på Moss voksenundervisning. Der traff hun mange flyktninger, spesielt fra Ukraina.

Da hun bestemte seg for å reise som frivillig til Ukraina, måtte hun først fortelle sine to voksne sønner hva hun hadde planer om å gjøre.

– De tok det med fatning. Jeg tror de synes jeg er både modig og gæren, også vet jeg at de er litt stolte, sier pensjonisten.

Før avreise måtte bilen males. Bilen de skulle kjøre, en Citröen Jumpy, fikk nummer 516 og ble døpt «RYGGE».

– Det navnet ga seg nesten selv, sier de begge og ler.

Alle UFC-bilene males, nummereres og får et navn. Det siste gjøres mest av alt for å skaffe mer penger slik at organisasjonen kan kjøpe inn flere biler.

Stillheten i Ukraina

Sammen med 20 andre biler kjørte «RYGGE» gjennom Sverige, med ferge over til Gdynia i Polen, og deretter over grensa.

Det første de tenkte over da de kjørte innover i Ukraina var stillheten. De kjørte gjennom små landsbyer og la merke til barn som sto langs veien og solgte noe som kunne minne om rabarbra, eller lange strå eller blomster.

– I etterkant angret vi på at vi ikke stoppet og kjøpte noe. Eller ga dem litt av sjokoladen vi hadde kjøpt med til de som skulle overta bilen, sier Mongstad.

Krigen synes ikke sånn man kanskje forventer de første milene innover mot Lviv.

Men det er lett å se at veivedlikehold og veiutbygging mange steder har stoppet opp – mesteparten av pengene går til forsvaret mot Putins invasjon. Den dyrkede marka er også mye mer tilfeldig enn de store og velpleide åkrene langs motorveiene i Polen.

André Kjernsli

Et par timer etter grensepasseringen kjører de inn i byen Lviv, helt vest i Ukraina.

Ikke mange minuttene etter innsjekk sitter mange av sjåførene utenfor hotellet, da luftvernsirene går for første gang på turen.

UFC-sjåførene ser på hverandre, spesielt de som er på tur for første gang – hva gjør vi nå?

Et par ansatte på hotellet kommer bort, skal de sende nordmennene til bomberommet? Neida, de lurer bare på om noen vil ha en pute å sitte på.

– Da forsto vi hvordan hverdagen har blitt for ukrainere flest, det skal mer enn en luftvernsirene til for at de går i bomberom, sier Elvsås.

Hjem til mulig streik?

Det var bestemt på forhånd at Heidi Mongstad ikke skulle lenger enn til Lviv.

– Jeg måtte hjem til elevene mine som forberedte seg til eksamener, forklarer Mongstad.

Denne dagen var også siste skoledag for grunnskoleelevene i Ukraina. Som lærer var det spesielt å se alle ungene.

– Også var det kjempetrist å si farvel til Berit, men sånn var avtalen. Dessuten var jeg som tillitsvalgt på skolen bekymret for at det skulle bli streik hjemme, ler hun.

Det ble aldri streik, og Elvsås kjørte videre mot hovedstaden Kyiv med ny makker.

– Helt plutselig var vi på Majdan-plassen, med alle flaggene for de falne soldatene, sier hun.

Møtet med soldatene

Dagen etter kjørte de bilene de siste kilometerne opp til Mor-Ukraina statuen, med utsikt over Kyiv. At UFC får lov til å gjennomføre overleveringen der, sier noe om hvor takknemlige de ukrainske myndighetene er for hjelpen fra Norge.

Soldatene ankommer fra forskjellige steder, som oftest med en makker. Elvsås har parkert «RYGGE» og står og venter. Plutselig står det en soldat ved siden av henne.

– Jeg forsto med en gang at det var han som skulle ha bilen, men språkvansker gjorde at samtalen gikk litt tregt i starten.

OPPDRAG UTFØRT: Nok en gang er jobben gjort. At UFC får overlevere bilene her, sier mye takknemligheten til ukrainske myndigheter.

André Kjernsli

Småbarnsfar i krigen

Etter hvert kom ei som kunne tolke, sånn at de kunne utveksle noen ord. Soldaten, med kallenavn «Macik» (Småen), kunne fortelle at han hadde tjenestegjort i to år.

André Kjernsli

Han jobbet som sjåfør helt oppe ved fronten i Donetsk-regionen, og at bilen skulle brukes i kampoppdrag. Soldatene sier av sikkerhetsårsaker lite om hva de driver med.

– Da han fortalte at han var pappa et lite barn, kjente jeg at det snørte seg i brystet, sier Elvsås.

– Dette er så brutalt, og blir så ekte i det man står ansikt til ansikt med soldatene, fortsetter hun.

UVIRKELIG: - Det er spesielt å møte en soldat som etter at vi har sagt farvel skal kjøre de syv timene tilbake til Donetsk-regionen for å fortsette kampen mot russeren, sier Elvsås.

André Kjernsli

Etter den obligatoriske gjennomgangen av bilen, og i dette tilfellet informasjon om all sjokoladen som lå i bilen, var det tid for fotografering og avreise.

– Like fort som han dukket opp var han borte igjen, på vei tilbake til krigen, sier Elvsås.

Slått av den ukrainske roen

Fire intense dager med reise og inntrykk er plutselig over. Mens soldatene kjører tilbake til sine respektive avdelinger langs den lange frontlinjen, skal et førti-talls norske frivillige komme seg hjem til Norge. For de aller fleste betyr det et tog ut av landet, ofte Polen, og så et fly derfra.

Både Elvås og Mongstad er slått av den roen ukrainerne til tross for den situasjonen de står i utviser. Og ikke minst takknemligheten for hjelpen.

SJOKOLADE: De to lærerene som kjørte bil 516 hadde kjøpt inn masse sjokolade som ble med tilbake til fronten.

André Kjernsli

Begge sier at de er glade for at de ble med konvoien, selv om dette slett ikke er ufarlig.

– Natten etter at jeg forlot Kyiv var det et kraftig angrep på byen, sier Elvsås.

Etter at Heidi Mongstad kom tilbake fra Ukraina, har hun rukket å vise elevene sine noen bilder fra turen, også fra bomberom de måtte søke tilflukt i.

GAVER FRA BARNA: Det er ikke uvanlig at barn av soldatene lager små gaver til UFC-sjåførene.

André Kjernsli

Men det er ingenting som tyder på at det skremmer dem fra å bli med igjen.

– Jeg har veldig lyst til å bli med i en ny konvoi, da skal jeg hele veien til Kyiv, sier Mongstad bestemt.

SISTE ETAPPE: Konvoien gjør seg klar til å kjøre opp til Mor Ukraina-monumentet for å levere bilene til soldatene.

André Kjernsli