I denne lille ørkenbyen feirer jøder og muslimer ramadan sammen: Bli med på skolebesøk

Hans Henrik Fafner

Epost: sidsel@lomedia.no

YEROCHAM: Da fiendskapet mellom Israel og Hamas på Gazastripen slo ut i lys lue i begynnelsen av mai, stanset de fleste normale aktiviteter opp.

Israel stengte ned og som en dramatisk sideeffekt oppsto det voldsomme sammenstøt mellom unge demonstranter fra Israels arabiske mindretall og kamputrustede politifolk.

Et eksempel på det motsatte fikk vi i Yerocham. Det er en liten by, langt inne i den israelske Negev-ørkenen. Befolkningen er jødisk, og en stor del er både religiøse og konservative, men ikke desto mindre har man i mange år arbeidet iherdig for sameksistens og et godt forhold til naboene – som stort sett alle er fastboende beduiner i området.

– Vi hadde planlagt å holde en felles iftar, forteller Debbie Golan, som er blant initiativtakerne til et det helt spesielle prosjektet, Atid BaMidbar («En Fremtid i Ørkenen»).

Han innvandret til Israel fra Boston i USA for mange år siden.

I regi av prosjektet var det planlagt en kveld da jøder fra Yerocham skulle være sammen med muslimske beduiner for å spise måltidet som avslutter den daglige fasten i den muslimske fastemåneden Ramadan.

En felles iftar skulle stå som et symbol på det lokale ønsket om sameksistens – og selv om krigshandlingene på Gazastripen brøt ut kvelden før, ble det bestemt at arrangementet skulle gjennomføres.

FLYTTBAR SKOLE: Skolen består av små, prefabrikkerte bygninger som raskt kan flyttes igjen.

Hans Henrik Fafner

Militært øvelsesområde i ørkenen

Denne uvanlige viljen til sameksistens på tvers av religioner i Israel, er på mange måter også utgangspunktet for en helt ny skole som vi har reist inn i ørkenen for å besøke.

Den sto klar i september 2020, men det meste av tiden har den vært stengt ned på grunn av korona. Men nå er den åpen igjen.

Skolen ligger i landsbyen al Rahma, som egentlig består av 16 små enklaver som omkranser Yerocham.

Omkring 60 prosent av de nær 200.000 beduinene i Negev-ørkenen lever i denne typen landsbyer, som ikke har noen offisiell godkjennelse. Det betyr at de verken har elektrisitet eller innlagt vann – og da vi tar av fra hovedveien for å kjøre opp til skolen, er det ikke på en asfaltert vei, men på en hullete grusvei.

– Denne skolen er et enormt framskritt for oss, sier Suleiman, skolelederen, som tar imot oss på sitt kontor.

Skolebygningene står i skjærende kontrast til omgivelsene. De små hjemmene i landsbyen er oppført av bølgeblikk og presenninger, og det er noe midlertidig over det hele. Noe som er helt naturlig, for man kan ikke få byggetillatelse her på stedet.

Skolen derimot framstår som velordnet og nydelig. Den består av små, prefabrikkerte bygninger, hver med plass til et klasserom, det er halvtak til å gi skygge, og midt på plassen er det en liten, asfaltert sportsplass. Ute sørger en brummende generator for å levere strøm, og det er aircondition i klasserommene.

I enden av rekken med klasserom stanser vi opp. Her ligger skolens eneste grunnmurte bygning, og den er i massiv betong. Det er skolens beskyttelsesrom.

– Jeg tror nok vi er landets eneste beduinskole med eget beskyttelsesrom, ler Suleiman.

Debbie Golan har forklaringen. Al Rahma ligger i et militært øvelsesområde. Det er ganske visst aldri blitt øvd eller skutt i det nakne landskapet, men den militære statusen tjener som en nyttig begrunnelse for at beduinene ikke kan bli boende.

SKOLENS BOMBEROM: Landskapsmaleriet på skolens tilfluktsrom er en grønn og frodig kontrast til det golde ørkenlandskapet.

Hans Henrik Fafner

Politisk vilje og motvilje

Det var innbyggerne i Yerocham som først fikk øynene opp for behovet for en skole for beduiner.

Byen har en ung kvinnelig borgermester som gjør en enorm innsats for å løfte befolkningen sosialt, og det skjer blant annet gjennom å satse på utdanning. Derfor ble skolen i al Rahma også en mulighet til å gi beduinene bedre muligheter til å finne meningsfullt arbeid og til å bli integrert i samfunnet.

– Det var ikke så enkelt, forteller Debbie Golan.

– Atid BaMidbar sendte den ene søknaden etter den andre, og enten hørte vi ikke noe, ellers så kom det avslag.

Slik var det inntil Tal Ohana, borgermesteren i Yerocham, brukte sine politiske kontakter i undervisdepartementet og fikk tillatelsen igjennom. Forsvarsdepartementet fulgte nølende etter og stilte krav om at skolen fikk et tilfluktsrom. Den ligger jo i et militært øvelsesområde!

Skolelederen viser oss den dekorerte betongveggen til tilfluktsrommet. Bildet av en sjø og grønne trær framstår nærmest som en visjon her i det golde ørkenlandskapet.

Barna i al Rahma gikk også på skole før landsbyen fikk sin egen. Men den var i en annen landsby, derfor hadde noen av barna mer enn en times reise hver vei. Det er noe som fører til frafall i et konservativt samfunn som i utgangspunktet har en viss skepsis mot skolen.

– Vi har opp til sju klassetrinn og 263 elever, og vi har ikke nevneverdige problemer med møteplikten, forteller Suleiman.

Slik skal det lyde fra en ansvarlig skoleleder, men den virkelige historien er mer nyansert.

OPPBYGGELIGE SLAGORD: Overalt på skolen er det malt slagord som forteller elevene om de mange goder ved å studere og lære seg ulike ferdigheter.

Hans Henrik Fafner

Barn fra beduinlandsbyer

Al Rahma ligger spredt ut i landskapet, noe som ofte er tilfelle i beduinlandsbyene. Alle innbyggerne tilhører den samme stammen, men den er inndelt i en rekke storfamilier som bor hver for seg.

En del av barna har fortsatt en viss reisevei til skolen, og i tillegg har flere et svært konservativt levevis. Bigami er utbredt, og det er fortsatt mange som ikke helt aksepterer ideen om å sende barna – og da særlig døtrene – til skolen for for å lære å lese.

– Når vi innkaller til foreldremøte på skolen, er det bare fedrene som kommer, tilføyer Suleiman.

Dette problemet prøver skolen å løse ved å skape tillitsforhold mellom skolen og foreldrene. For eksempel holder skolen spesielle kurs, hvor mødrene kan komme og lære om sunt kosthold, og i det hele tatt prøver skolen å framstå som et sted med attraktive tilbud.

Mens vi er der, har skolen besøk av det mobile biblioteket. Under en skyggefull duk midt i skolegården sitter barna i kulørte sekkestoler, mens en lærer forteller om bøkene og gir elevene tid til fordypning.

– Vi tør ennå ikke å la barna få låne bøkene med hjem. Det er mange som ennå ikke helt har forstått bibliotekprinsippet med at man også leverer bøkene tilbake, smiler han.

SKOLEBIBLIOTEK PÅ HJUL: Elevene sitter i sekkestoler og leser når det mobile biblioteket avlegger skolen besøk.

Hans Henrik Fafner

Suleiman forteller om andre tilbud som er med på å gi skolen en sentral plass i samfunnet. Noen har donert en samling eldre mountainbikes som skal settes i stand. Målet er å lage kurs hvor barna lærer å reparere en sykkel, og så skal de ut på sykkeltur i ørkenen som er deres hjem.

– Akkurat som i den jødiske sektoren er det viktig for oss å gi barna en kjærlighet til landet og en tilknytning til stedet der de bor, sier Suleiman.

– Derfor har vi naturligvis også skoleutflukter med buss som på andre skoler.

Marginalisert befolkningsgruppe

Beduinsamfunnene er gjennom mange år blitt marginalisert. Opprinnelig bodde beduinene fra al Rahma lengre mot sør, men i forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948 ble de flyttet hit til dette området.

Yerocham ble grunnlagt i 1952. Byen ble befolket med jøder som nettopp var innvandret fra Nord-Afrika, og de var også en marginalisert befolkning.

I mange år var Yerocham en fattig by med stor arbeidsløshet, og det er kanskje en av grunnene til at det nettopp her har oppstått en særlig forståelse for beduinenes situasjon.

– I likhet med resten av Israels arabiske mindretall har beduinene ikke militær verneplikt, men de aller fleste av dem melder seg frivillig. De yter et viktig bidrag til staten, og likevel ender de sosioøkonomisk på bunnen, sier Debbie Golan.

Liksom i nabolandet Jordan er det statens målsetting at beduinene skal være bofaste, og i Negev-ørkenen finnes det fem særlige byer, hvor 40 prosent av dem allerede bor. Det ønsker folkene fra al Rahma ikke. De vil gjerne bevare sin frihet og sitt opprinnelige levevis og nekter å la seg flytte en gang til.

– Skolen i al Rahma er blitt en viktig brikke i dette spillet, forklarer Debbie Golan.

– Den knytter folk til stedet på en annen måte, og når en landsby allerede har en god og velfungerende skole, vil det være vanskeligere for myndighetene å flytte den igjen. Så også i den forstand er skolen en del av vårt arbeid for sameksistens og integrering, sier han.

Artikkelen er oversatt fra dansk av Sidsel Valum.