Israelere og palestinere i samme klasserom

HANS HENRIK FAFNER (tekst)

GIVAT HAVIVA: – Det handler om identitet. Om å kjenne seg selv og vite hvem man er, for bare på den måten kan man være åpen for å lytte til andre og forstå deres synspunkter, sier Nurit Gery.

Dette lyder som en banalitet når man lever i en trygg, norsk hverdag, men slike ting er ikke alltid en selvfølge når man lever midt i en konfliktsone. Da trengs det dialog og selvforståelse, og det var noen av de tanker som gjorde seg gjeldende, da Nurit Gery og en gjeng likesinnede ildsjeler bestemte seg for å etablere en ny internasjonal skole, som skal jobbe for mellomfolkelig forståelse.

GRUNNLA SKOLEN: Nurit Gery og en flokk likesinnede sjeler grunnla skolen.

Sidsel Valum

Vi er på besøk i Givat Haviva, som er et kurssenter eid av den israelske kibbutzbevegelsen. Det ligger nord i Israel, hvor jøder og palestinere bor tett sammen. Her har man gjennom 70 år forsøkt å skape dialog og forståelse mellom israelere og palestinere, men dels er det aktiviteter som har funnet sted «utenfor huset» og dels har man gang på gang konstatert at det er de samme to parter som sitter og endevender de samme problemene.

– Derfor valgte vi å etablere en internasjonal videregående skole her på stedet, forklarer Nurit Gery.

– Vi har fasilitetene og vi ville gjerne skape et langt forløp, hvor vi kan sette dialogen i perspektiv på en helt ny måte, samtidig med at vi utdanner framtidas ledere.

I KLASSEROMMET: Palestinske Mayar og israelske Uri sitter sammen i økonomitimen.

Hans Henrik Fafner

Elever fra mange land – og fra mange konfliktsoner

Da vi kommer på besøk er den nye videregående skolen akkurat i ferd med å avslutte det første skoleåret. Resultatene er lovende. Skolen åpnet med de første 55 elevene høsten 2018. Høsten 2019 begynner neste kull, og da kommer samlet elevtall opp i 120.

Sammensetningen av de 55 første elevene gjenspeiler hele skolens filosofi. En fjerdedel av dem er jødiske israelere, en fjerdedel er israelske arabere eller palestinere fra Vestbredden, og resten, hvilket vil si halvparten av elevene, kommer fra resten av verden.

– For meg har det vært en utrolig øyeåpner, sier Ariel, som er jødisk israeler.

Hennes bakgrunn er klassisk israelsk venstrefløy, og grunnskolen gjennomførte hun på en alternativ skole, hvor jøder og arabere undervises sammen. Men selv om hun derfor er vant til dialog har det vært en annen opplevelse, fordi dialogen har hatt helt nye former. Vi møter henne sammen med Gent, som er muslim og kommer fra Kosovo.

– Jeg er ikke praktiserende muslim, så det har vært en opplevelse å leve tett sammen med palestinske muslimer, som har et helt annet forhold til troen enn jeg selv har, sier han.

Til tross for dette er det nettopp hans muslimske identitet som gjør ham forhatt blant serbere. Hans far deltok i krigen mot Serbia. Derfor har hele familien den dag i dag innreiseforbud i nabolandet.

– Kosovo er jo ikke medlem av EU, og i det hele tatt lever vi en veldig isolert tilværelse. Derfor kan man lett få noen stereotype oppfatninger om serbere, selv om krigen skjedde for mange år siden. Jeg har aldri vært i Serbia, og jeg kjenner ingen serbere, sier han på perfekt engelsk.

SKOLEN: Den nye internasjonale dialogskolen holder til i kurssenteret Givat Haviva.

Hans Henrik Fafner

Dette er hele ideen bak dialogskolen. Gent er i ferd med å få et mer nyansert syn på sin «fiende», ved å møte andre unge som også har sine «fiender», men på andre vilkår og i andre sammenhenger.

Nurit Gery forteller at det i det første skoleåret har vært 17 forskjellige nasjonaliteter og fire religioner representert i elevgruppen, noe som skaper dynamikk. Ved mer tradisjonelle dialogmøter mellom for eksempel israelere og palestinere er det gjerne en tendens til at den ene av partene tar styringen. Det er ofte den israelske siden, og dermed oppstår det asymmetri i dialogen. Med den multietniske sammensetningen av elever er alle på en eller annen måte på utebane. Alle er i mindretall, og det betyr at ingen tar kontroll over det som skjer.

– Det har tvunget meg til å tenke over min identitet på en helt annen måte, sier Ariel.

Hun forteller om Lag BaOmer, som er en av vårens jødiske helligdager. Den blir markert ved å tenne bål og er derfor utrolig populær blant barn og unge. Men Ariel har aldri satt seg inn i hvorfor jødene feirer BaOmer, noe hun ble tvunget til da hun skulle formidle helligdagen for de andre elevene, som er kristne, muslimer og buddhister.

– Det var sunt å tenke over å skulle ta stilling til min egen identitet på den måten, sier hun.

KULTURMØTE: Gent (til venstre) er muslim fra Kosovo. Hans medelev Ariel, er jødisk israeler.

Hans Henrik Fafner

Skolen vil utdanne framtidas ledere – med forståelse for dialog

Skolen er med i IB-nettverket. Det står for International Baccalaureate og tilsvarer en internasjonal studenteksamen. Det finnes omkring fire tusen IB-skoler på verdensbasis, og de har en tendens til å være ganske elitistiske. I Givat Haviva ville man gå en annen vei.

Elevene blir tatt opp på grunnlag av sine evner og sitt potensial som framtidas ledere. Målet er at de skal reise hjem og endre på ting ved å lære fra seg den kunnskapen de har tilegnet seg på skolen om dialog og sameksistens. Alle har ikke råd til å betale skolepenger, men skolen ser det bare som en fordel at elevene kommer hit med ulik bakgrunn. Det avspeiler verden slik den er.

– Jeg bodde en stund i Moskva og søkte på å komme inn på en internasjonal videregående skole der, sier Mearangez, som er fra Tadsjikistan. Hun hadde alle kvalifikasjoner i orden, men ble avvist. At hun kommer fra en av de tidligere sovjetrepublikkene, var visst ikke godt nok, da det ifølge Mearangez kun ble opptatt etniske russere på skolen i Moskva.

– Det er fryktelig mye rasisme i Russland, derfor søkte jeg hit, sier hun.

Vazgen, som er fra Armenia, nikker bifallende. I hans bevissthet ruver folkedrapet tyrkerne utførte på hans folk for hundre år siden, og i tillegg kommer han hit med en vanskelig sosial bakgrunn.

– Min familie hører ikke til de økonomisk privilegerte hjemme i Armenia, så her på skolen får jeg en sjanse jeg ellers neppe ville fått, sier han.

De er begge klar over at både rasisme og sosiale problemer i høy grad er til stede også her i Israel. Men den slags har som regel forskjellige nyanser, alt etter som hvor i verden man befinner seg, og møtet med andre og deres konfliktbakgrunn gir et sunt perspektiv på egne problemer.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre etter at jeg har avsluttet skolen her, men jeg vil gjerne drive med kunst. Og jeg er sikker på at jeg kan bruke erfaringene mine herfra til å uttrykke meg kreativt, sier Vazgen.

ELEVER: Vazgen fra Armenia understreker et poeng. Han diskuterer her med Mearangez (med ryggen til).

Hans Henrik Fafner

Mayar fra Vestbredden: – Uri var første sionist på besøk hjemme hos oss

Mayar og Uri står som et svært markant uttrykk for dette kulturmøtet. De er nettopp ferdig med å forberede en kunstutstilling, og Mayar har fortsatt maling på fingrene. Hun er 16 år gammel og kommer fra den palestinske byen Beit Sahour på Vestbredden. Den jevnaldrede Uri er israeler og kommer fra den lille byen Zichron Yaakov nord i Israel.

– Det har nettopp vært Ramadan, sier Mayar, som er muslim.

– I begynnelsen besluttet hele elevgruppen å delta i fasten, i hvert fall i den første uken. Det var viktig for dem å forstå hvordan det er.

Uri nikker og er enig. Han er fra en ganske vanlig israelsk familie, som aldri har vært spesielt engasjert i fredsbevegelsen. Han legger ikke skjul på at han valgte Givat Haviva fordi skolen gir ham et godt utgangspunkt for å komme videre i utdanningssystemet, men tilføyer også at det har vært en enorm øyeåpner.

– En helg ble jeg med Mayar hjem, forteller han.

– Jeg holdt på å dø av redsel da vi kjørte inn på Vestbredden. Jeg var den eneste israeler blant en masse palestinere – og så ble jeg bare så godt mottatt!

FRA SØR-SUDAN: Christina (16) drømmer om å reise til London for å videreutdanne seg, men lengter hjem til Sør-Sudan.

Hans Henrik Fafner

Mayar smiler.

– Jeg tror det er første gang vi har hatt en sionist på besøk, sier hun.

For henne har skoleoppholdet også gjort noe med noen stereotype ideer. Palestinere fra okkuperte områder har vanligvis ikke innreisetillatelse til Israel. Mayar kan reise inn i Israel, fordi hennes mor stammer fra Øst-Jerusalem, som også er en del av Vestbredden, men som Israel annekterte i 1980.

I Øst-Jerusalem gikk hun også på grunnskole, som hadde bedre standard enn skolene på Vestbredden.

– Jeg gikk på en tysk skole, som jeg ikke kunne fordra, og hver morgen og ettermiddag måtte jeg ta bussen og passere gjennom militære sjekkpunkt ved Betlehem. Jeg har virkelig sett okkupasjonens stygge sider.

Da hun bestemte seg for Givat Haviva, ble hun kritisert av mange av sine venner hjemme i Beit Sahour. En venninne, med en far som sitter i israelsk fengsel, kunne ikke forstå hva hun ville hos «den sionistiske fienden».

– Men jeg har nok opplevd omtrent det samme som Uri, sier hun.

– Her på Givat Haviva har jeg for første gang noensinne møtt palestinere med israelsk statsborgerskap. Dem har jeg alltid oppfattet som «luksus-palestinere», fordi de lever fett og godt hos israelerne, men plutselig har jeg forstått at også de har sine vanskeligheter.

INTERNAT: Elevboligene, hvor det bor tre sammen på hvert rom. Også her legges det vekt på å blande elevene godt.

Hans Henrik Fafner

Felles minnedag

Skolen er bygget opp som en toårig videregående utdanning med vekt på naturfag og økonomi. Det er mye tradisjonell klasseromsundervisning, men utover det legger skolen stor vekt på å gi elevene grenseoverskridende opplevelser. For ikke så lenge siden slo man derfor to merkedager sammen. Hver vår markerer palestinerne al Nakhba. Det betyr Katastrofen, som er et navn på opprettelsen av staten Israel i 1948, da 700.000 palestinere ble flyktninger. Omtrent på samme tid har Israel to minnedager, en for de falne soldater i krigene og en for de seks millioner jøder som ble drept i Holocaust.

– Andre land har sine katastrofer å minnes, så vi kom fram til å lage en felles dag for dem alle, forteller Nurit Gery.

– Det førte til at ei jente fortalte om sine besteforeldre og al Nakhba, ei annen jente sa noe om Holocaust, vi hørte om folkemordet i Armenia og en gutt fra Kosovo fortalte om sin far, som deltok i krigen mot Serbia. Det var en sterk opplevelse.

Formiddagstimene brukes på de fagene som elevene trenger for å bestå studenteksamenen. Om ettermiddagene er det aktiviteter som ruster dem på andre måter. En viktig del av skolens aktiviteter er frivillig arbeid i nærområdet. Et godt eksempel er engelskundervisning, som er et tilbud til elever i grunnskolen i området.

– Vi sender tre ev våre elever, en jødisk, en arabisk og en internasjonal, forklarer Nurit Gery.

– Utbyttet for elevene i de lokale skolene er naturligvis at de får lære noe engelsk, men så møter de også tre ungdommer med vidt forskjellig kulturell bakgrunn, som til og med er gode venner. De får se at verden ikke trenger å være så splittet som de ofte oppfatter at den er.

Det er omtrent det samme hun håper at elevene vil gjøre når de er ferdige med sin skoletid. Når de kommer hjem forventer hun at de fortsetter med dialogarbeidet og gjennom det blir del av et internasjonalt nettverk, som arbeider for mellomfolkelig dialog.

(Oversatt fra dansk av Sidsel Valum.)