Skolen ble uutholdelig for Erle. Hun var borte i tre år

Sidsel Valum

sidsel@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

– Foreldrene mine maste mye på meg hver morgen. Etter hvert måtte de love meg premier for at jeg skulle klare å gå på skolen. Det virket en tid, men til slutt endte jeg opp med å ikke gå på skolen i det hele tatt, forteller Erle Vatne-Backlund.

I tre år var hun hjemme fra barneskolen.

– Jeg assosierer skolen med negative ting. Jeg har bare dårlige minner.

Ole Palmstrøm

Antall elever med høyt fravær går opp, både i grunnskolen og på videregående. Fraværet øker mest blant jenter, ifølge Utdanningsdirektoratet. 

Erle håper hennes historie kan hjelpe andre som opplever ufrivillig skolefravær – både lærere og barn og unge – til å forstå.

Dyrekjær familie

Vi sitter rundt et stort bord i familiens kjøkken på Nesodden. Den oransje katten Shinso ligger og myser mot oss. Også den svarte katten Pumpkin svinger innom kjøkkenet på en liten inspeksjon.

– Han er yngst. Han heter Pumpkin, fordi han har oransje øyne, og jeg fikk ham til Halloween, sier Erle med et smil.

Også de tre hundene Bowie, Tingeling og Valerie vil hilse og være med på sammenkomsten i kjøkkenet.

– Det er Erle som eier kattene her. De pleier å være med når hun går tur med hundene, forteller Mari Vatne, som er mor til Erle.

Ole Palmstrøm

Erle er en av de to første elevene som begynte på et nytt tilbud i Nesodden kommune for elever som har hatt ufrivillig og langvarig skolefravær.

Tilbudet er en alternativ og likeverdig læringsarena som kalles Prosjektlinja.

Startet tidlig å mistrives på skolen

Allerede i første klasse sluttet hun å trives på skolen.

– Jeg ble mobbet og var veldig sliten etter skoledagene, forteller Erle.

Så flyttet familien. Erle byttet skole.

– Det var fint å begynne i en mindre klasse på Nesodden, men skoledagen var fortsatt veldig slitsom for meg, forteller Erle.

Hun forteller om mobbing som gjorde henne sint. Hun kastet ting. Det var puter og saker som ikke kunne gå i stykker eller skade noen.

I dag tenker hun at hun ville beskytte seg selv mot dem som mobbet henne.

– Jeg følte at jeg måtte beskytte meg selv ved å være tøff, sier hun.

Erle forteller at hun ikke opplevde støtte fra lærerne og at de ikke så hva som egentlig skjedde.

– De gangene jeg fortalte at jeg ble mobbet, ble det ignorert eller bagatellisert.

Ole Palmstrøm

Erle var god i engelsk, men likevel hatet hun engelsktimene mest av alt.

– Jeg kunne alt det vi lærte fra før og ble rastløs av å bare sitte stille og høre på noe jeg allerede kunne, forteller hun.

Mistrivselen vokste da hun gikk på barnetrinnet.

Plaget av lyder og lys

– Etter hvert startet jeg å føle meg kvalm eller å ha vondt med en gang jeg gikk inn på skoleområdet.

– Det som plaget meg mest var lydene og sterkt lys. Da jeg klaget over at klassen var veldig høylytt, smilte lærerne av meg og sa at klassen min var den stilleste av alle. De tok det ikke seriøst, forteller Erle.

– Er det noe du kunne ønsket at lærerne skulle sett eller gjort for at du kunne hatt det lettere på skolen?

– Jeg skulle ønsket at de ikke bare hadde sagt at jeg skulle drikke litt vann eller spise litt mat, fordi det hjalp aldri. Ofte ble bare kvalmen verre. Jeg skulle ønske at de ikke bare hadde børstet det vekk når jeg fortalte at jeg var kvalm eller hadde vondt, sier Erle.

Ronny Trogstad, som er kommunalsjef for skole og oppvekst i Nesodden kommune, skriver i en e-post til I skolen at han syns det er leit at Erle opplevde mobbing.

«Lovverket rundt et trygt og godt skolemiljø i opplæringsloven er tydelig og skal følges opp gjennom skolens aktivitetsplikt», skriver han.

Erle er sliten etter et langt intervju med I skolen. På vei fra parkeringsplassen og opp til skolen ­stopper hun opp og gir mamma Mari en lang og inderlig klem.

Ole Palmstrøm

– Som om lyset ble skrudd av

– Erle var veldig glad, aktiv og sosial i barnehagen. Da hun begynte på skolen var det som om lysbryteren ble slått av, forteller Mari Vatne, Erles mor.

Det var lang tid etter at Erle utviklet skolevegring at hun fikk påvist nevrodivergens, selv om familien tok initiativ til kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk allerede da Erle gikk i andre klasse.

De vanligste nevrodiagnosene er ADHD, Tourettes syndrom og autismespektertilstander.

– Hun hadde det helt fint i barnehagen. Hun hadde venner og selvfølelsen var god. Det var først da hun fikk problemer på grunn av skolen og mobbingen at hun ble identifisert som nevrodivergent, sier moren.

Hun mener skolemiljøet var utrygt og skadelig for Erle.

Det har kommunalsjef for skole og oppvekst, Ronny Trogstad, ikke ønsket å kommentere.

Moren tror det at Erle har et stort læringspotensial, at hun lyktes i å kamuflere sin naturlige atferd, bidro til at skolen ikke oppfattet at hun hadde store utfordringer.

– I tillegg har Erle en annen sanseopplevelse enn de fleste andre barn. Hun opplever enkelte lyder, lys og lukter sterkere. Det er behov for tilpasninger i miljøet rundt henne for at hun ikke skal bli overstimulert.

Hun forteller at Erle faglig sett lå foran de andre i klassen og at hun i dag er bedre i engelsk enn norsk.

– På skolen merket de ingen ting, men her hjemme hadde hun veldig utagerende følelsesutbrudd, forteller Vatne.

Vendepunktet

I den lange perioden Erle var borte fra skolen kom assistenter fra skolen hjem til henne regelmessig og forsøkte å hjelpe henne med skolearbeid.

Men våren 2023 ba Erles foreldre, sammen med foreldrene til et annet barn som var i samme situasjon, om et møte med kommunen.

Da hadde Erle hatt tre år uten et tilfredsstillende ordinært skoletilbud.

Og nå snudde alt.

Alternativ læringsarena

Prosjektlinja har inngangsdør ved enden av skolebygningen på Alværn ungdomsskole og lokaler som er atskilt fra resten av skolen.

– Jeg synes det er blitt så hyggelig her. For to år siden var dette et styrkerom og veldig annerledes, sier rektor Ingrid Birgitte Hamnes.

Erles pult på Prosjektlinja.

Ole Palmstrøm

– Det er et prosjekt i startfasen og et nybrottsarbeid. Vi må prøve og feile.

Hun forteller at Prosjektlinja ble opprettet etter en lengre diskusjon i skoleledergruppa om at det var flere elever i kommunen med ufrivillig skolefravær.

– Det gjenspeiler samfunnet generelt. Vi har vært veldig opptatt av problematikken, og vi har jobbet mye med lokale tiltak, sier hun.

Hamnes understreker at ufrivillig skolefravær er en svært krevende og sårbar situasjon for hele familien.

– Å stå utenfor et fellesskap er alvorlig for et barn. Et av våre store mål er at de som har opplevd utenforskap skal inn i fellesskapet, altså PL. Å ha tilhørighet til fellesskapet bidrar til mestringstro og en følelse av egenverd, sier rektoren.

Kriteriet for å få plass ved PL, er langvarig og ufrivillig skolefravær og at nærskolen har forsøkt andre tiltak.

PL er et prosjekt i startfasen og nybrottsarbeid, sier rektor Ingrid Birgitte Hamnes.

Ole Palmstrøm

Alværn ungdomsskole er en av tre ungdomsskoler i Nesodden kommune, men Prosjektlinja er et tilbud til elever fra 7. til 10. trinn fra hele kommunen.

Det er ingen betingelse å ha en diagnose. Det er PPT som i samarbeid med foresatte vurderer hvilke elever som får tilbudet.

Tidligere har lærere møtt elever på alternative læringsarenaer eller hjemme.

– Nå samler vi kompetansen på ett sted, understreker rektoren.

– Dette er ikke et lovpålagt tilbud, tror du kommuneøkonomien tillater at det blir permanent?

– Vi opplever at det har høy prioritet i kommunen. Hvis man skal beregne alle timer de ulike skolene har brukt på ufrivillig skolefravær, tror jeg kostnadsrammen vil gå opp i opp, sier rektor.

Finner ro

Et av rommene på PL kalles mørkerommet. Der kan elever trekke seg tilbake og skjermes for både lys og lyd.

– Jeg fikk velge farger til veggene, forteller Erle.

Hun valgte en mørk blå farge, og det ble satt inn en svart sofa.

– Jeg startet for spøk å kalle det mørkerommet, og nå heter det bare mørkerommet. For det meste er lyset av der. Ofte når jeg er på PL, vil jeg være der, forteller Erle.

Erle inne på mørkerommet.

Ole Palmstrøm

På PL jobber Erle med blant annet et syprosjekt og programmeringsprosjekter.

I valgfag jobber hun sammen med programmeringslæreren med å utvikle et spill.

– Jeg er veldig stor fan av å lage karakterer. Jeg skriver ned bakgrunnen og gir dem sin egen personlighet, forteller Erle.

– Har du tenkt på hva du vil utdanne deg til senere?

– Det jeg ønsker mest er å jobbe med kunst og programmering, å bli en kreativ kunstner som tegner og lager spill. Jeg elsker dyr, og jeg ønsker også litt å jobbe med dyr.

Klar beskjed: «La meg være i fred»

På noen knagger på veggen hos PL henger flere armbånd i gummi. På den røde siden står det: «La meg være i fred».

På den grønne siden står det: «Snakker gjerne med deg».

Autismeforeningen ga først noen av armbåndene i gave til PL, som bestilte flere fordi de viste seg å være nyttige.

– Noen ganger må vi spørre om den er på rød, fordi de glemmer å snu dem. Det er opp til hver enkelt elev om de vil bruke dem. Erle bruker det mye, forteller spesialpedagog Mari Lauritzen.

Ole Palmstrøm

Hun er en av to spesialpedagoger i avdelingen, og har flere år jobbet ved avdelingen for elever med Aspergers syndrom ved Skullerud skole i Oslo.

I tillegg har avdelingen en assistent i hundre prosent stilling og en lærer i femti prosent stilling.

Lauritzen mener det viktigste de ansatte gjør er å være fleksible. Med sju elever i avdelingen har de også sju ulike opplæringstilbud.

– En fellesnevner for elevene er at de har mange dårlige opplevelser forbundet med skole. Vårt mål er å gi dem tilbake troen på seg selv og egne evner, sier hun.

Hun synes det er spennende å få være med å bygge opp en helt ny avdeling. Det skjer samtidig med at elevene skal ha undervisning og følges opp.

Utfordringen for de ansatte er at de savner klare rammer når det gjelder for eksempel arbeidstid.

– Det er en fantastisk jobb, men det er en krevende balansegang. Vi lærere trenger også mer forutsigbarhet. Vi skulle gjerne hatt en avdelingsleder, men ingen av oss ønsker å være det. Vi vil jobbe med elevene, det er det vi brenner for.

– Synes du andre kommuner bør tenke i samme baner?

– Ja, jeg synes det. Samtidig som jeg egentlig mener at vi ikke skal trengs, og at man bør kunne klare å tilrettelegge bedre for ulike læringsstiler og behov i den ordinære skolen, sier Lauritzen.

– Jeg tror at dersom våre elever hadde blitt møtt med riktig kompetanse fra start, så hadde de ikke falt ut av skolen.

Åpen dør tilbake til klasserommet

Elevene på PL har i dag fortsatt en tilhørighet til klasser på ulike skoler i kommunen. Døra er åpen for at de skal kunne gå tilbake til klassen sin, forklarer rektor Ingrid Birgitte Hamnes.

Erle tilhører formelt en klasse på 8. trinn på Alværn ungdomsskole.

– De vet at hun tilhører dem, og hun har valgfag programmering sammen med dem.

Hvis hun ønsker det, for eksempel i kunst og håndverk, er hun velkommen til å være der, forteller Hamnes.

Erle forteller at hun også lærer fransk.

– Fransklæreren er veldig hyggelig, og hun kommer til PL for å ha undervisning med meg. I franskprosjektet jobber jeg med å skrive fransk og hvordan man uttaler ting på fransk.

– Det høres ut som om du har lett for å lære språk?

– Ja. Jeg lærer meg også litt japansk på egen hånd, men jeg har tatt en liten pause.

På PL har Erle fått tilbake gleden over å lære i et fellesskap med andre elever.

– Noen ganger kjeder jeg meg på lørdager og søndager fordi jeg har aktive prosjekter og gøye ting å jobbe med på PL, sier Erle.