Sverre Worum har brøytet vei for lærerne i LO. I år er han 90

Tekst: Ragnhild Heyerdahl

Foto: Sissel M. Rasmussen

– Hun hadde en liten rød koffert.

Sverre Worum er en mann uten store ord og fakter, men idet han begynner å snakke om Elin, mykner ansiktet. Han husker fortsatt datoen de møttes første gang: 18. september 1977. De deltok på et helgekurs i Karasjok. Elin var tillitsvalgt i Spesialskolenes landsforening, mens Sverre var tillitsvalgt for Yrkesskolenes landsforening i Oslo.

Om kvelden danset de sammen. Det var strødd potetmel på gulvet, så underlaget skulle bli glatt.

– Vi har aldri danset så godt sammen som da, erindrer Worum.

Da de skulle reise hjem, sørget han for at de fikk plass ved siden av hverandre på bussen.

Sprek 90-åring

Det er nesten så han danser der han går nå også – over 40 år senere. Golden retrieveren Conny logrer ivrig og trekker i båndet. Sverre Worum følger etter med lette steg.

PÅ GLATTA: Det er speilblankt mange steder på Bøler i Oslo, men Sverre Worum er ikke engstelig av den grunn. Han løper lett over isen til tross for at broddene ligger hjemme.

Sissel M. Rasmussen

På fortauene på Bøler i Oslo er det noen steder speilblank is denne februardagen, men Worum ser ikke ut til å la seg affisere av det.

Idet journalisten tror han står fast, omgitt av is på alle kanter, tar Worum sats. Han hopper og lander på en tørr flekk. At denne mannen fyller 90 år, er nesten ikke til å tro.

– Jeg har vært heldig. Jeg har ikke vondt på en flekk, sier Worum.

Et levende oppslagsverk

Hodet er det heller ingenting å si på. Han husker landsmøter, vedtak og navn. Han husker hvem som var statsråd og hvilket år det skjedde. Og han følger fortsatt med.

Sverre Worum begynner på eget initiativ å snakke om Stoltenberg-utvalget – ekspertutvalget som i begynnelsen av februar la fram sin rapport om forskjellene i gutter og jenters skoleprestasjoner.

Worum har lest seg opp og er klar for å diskutere rapporten på neste landsstyremøte i Skolenes landsforbund. For selv om det er 26 år siden han ga seg som forbundsleder, følger 90-åringen forbundet tett. SL er tross alt hjertebarnet hans.

• Stoltenbergutvalget om kjønnsforskjeller i skolen: Alarmerende økning som rammer guttene

LYTTER: – Det betyr noe for meg hva Sverre mener, sier SL-leder Anne Finborud om forgjengeren.

Sissel M. Rasmussen

Østkantgutt

Selv er Sverre Worum et barn av de harde tredveårene. Han ble født i 1929, året for det store børskrakket som sendte verdensøkonomien ut i den dypeste depresjon. Også i Norge var det høy arbeidsledighet, og det var vanskelig å skaffe bolig. Sverre og foreldrene delte et sovekammers på åtte kvadratmenter på Torshov i Oslo. Faren var melkekjører for Fellesmeieriet og kjørte melkespann rundt til butikkene med hest og vogn. Det var tungt arbeid, særlig når 50 liters-spannene skulle bæres opp i etasjene.

– Han så fram til å gå av som pensjonist som 67-åring, minnes Sverre Worum.

Det skulle han aldri få oppleve. Faren døde som 65-åring.

Grunnplanets mann

«Det var en ryggmarksrefleks hos Sverre at alle skulle ha de rettighetene de hadde krav på», forteller Gro Standnes som overtok etter Worum som forbundsleder i 1993. Kanskje var det bakgrunnen som østkantgutt som satte sine spor. Sikkert er det at forbundskollegaer beskriver en mann som var og er opptatt av rettferdighet for dem som har minst. «Sverre er en småkårsfolkets mann», sier Kjell-Torgeir Skjetne som var SLs forbundssekretær og Worums nære kollega på 1980-tallet. «Hele sin levetid har han jobbet for vanlige folk, og særlig for dem som var svakest stilt».

Rolig. Saklig. Litt tilbakeholden. Det var Worums vanlige jeg. Men etterfølgerne i forbundsledelsen husker godt en gang han ble sint. Det var under landsmøtemiddagen på Hamar i 1997. Da Worum oppdaget at kontorpersonalet i forbundet ikke var med på festen fordi de fortsatt satt og arbeidet for å få protokollen ferdig, da ble den avgåtte forbundslederen rasende. Slik kunne man ikke behandle forbundets ansatte, tordnet han.

– Jeg syntes det var litt ovenfra og ned. De ansatte jobbet jo like mye for forbundet som vi tillitsvalgte gjorde, sier Worum drøyt tjue år senere.

STIKKER INNOM: Flere ganger i uka kommer Sverre Worum innom kontoret til Skolenes landsforbund i Folkets Hus. Her er han i prat med kontorsekretær Vivian Broberg.

Sissel M. Rasmussen

Inn i Jern og Metall

Den unge Sverre drømte om å dra til sjøs. Han ville se verden og meldte seg på hyrekontoret, men fikk ikke arbeid. I stedet begynte han 16 år gammel i læra på Fortuna Mek. Verkstedet i Tøyengata produserte heiser, og Sverre Worum var en av tre læregutter i bedriften. De tok ikke affære med én gang, men da det hadde gått et års tid og Sverre fortsatt ikke var meldt inn i fagoreninga, så fikk han klar beskjed fra de eldre kollegaene: «Nå må du se å få organisert deg». I 1947 ble han dermed medlem i «Jern og Metall», eller Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund som det egentlig het. Han har vært medlem i LO i alle år siden.

Ville fortsette i LO

For da Worum 13 år senere begynte å undervise på Aker yrkesskole på Etterstad, var det ikke noe alternativ å melde seg inn i Yrkeslærerlaget. I likhet med mange andre yrkesfaglærere ønsket Worum å beholde til tilknytning til LO. Og det eneste LO-forbundet som organiserte lærere på den tiden, var Norsk Tjenestemannslag. Det tok ikke lang tid før Sverre Worum ble valgt inn i sentrale verv i Yrkesskolenes landsforening, som altså var tilsluttet NTL.

Lærerforeningene var mange på 60- og 70-tallet. Bare i maritim sektor fantes tre lærerforeninger: En for navigatørene, en for maskinistene og en for stuertene. Det fantes ett lærerlag for husstell-lærere, ett for lærere ved spesialskoler og to for folkehøyskolene, og de fleste av disse var ikke tilknyttet noen hovedorganisasjon. De tillitsvalgte i Yrkesskolenes landsforening så et potensial. Hva om alle disse småforbundene kunne samles i ett skoleforbund i LO? Et forbund som ikke bare skulle organisere lærere, men alle yrkesgrupper i skolen – fra vaktmestrene og renholderne til kontorpersonalet.

KJØRER BIL: I sine unge dager kjørte han drosje. Sverre Worum liker fortsatt å kjøre. I november i fjor kjøpte han ny bil.

Sissel M. Rasmussen

Et eget skoleforbund

Det skulle bli en trang fødsel. Forslaget om et nytt undervisningsforbund i LO ble fremmet på LO-kongressen i 1973. Men det tok nesten ti år før Skolenes landsforbund ble en realitet. I mellomtiden var visjonen til Sverre Worum og hans kamerater i Yrkesskolenes landsforening kraftig vingeklippet. Det nye forbundet skulle i utganspunktet ikke konkurrere med Lærerlaget om grunnskolelærerne. Og vaktmestrene og kontorpersonalet – ja, de skulle Kommuneforbundet ha.

Det ble ikke helt som de hadde tenkt på 70-tallet. Men likevel, da skoleforbundet fikk grønt lys på LO-kongressen i 1981, ble Sverre Worum beskrevet som «kongressens gladeste».

– Lytt til lærerne

De startet opp med et par tusen medlemmer, dårlig økonomi og spartanske lokaler. Ifølge tidligere forbundssekretær Kjell-Torgeir Skjetne var det så kaldt om vinteren at døra til toalettet måtte stå oppe så vannet ikke skulle fryse.

– Vi sparte på alt mulig, og mye av kontorutstyret tagg vi fra andre forbund. Men vi hadde jo glød og engasjement! minnes Worum.

Det bekymrer ham at kampgløden blant dagens lærere ikke er den samme. Lærerne er blitt så nedsyltet i jobben, mener han. Nylig så han en oversikt over yrkesgrupper rangert etter lønn. Da var yrkesfaglærerne nede på 140. plass.

– Læreryrket er det viktigste yrket vi har, sier man i festtalene. Det er lærerne som skal forme og utdanne ungene våre. Da bør det gjenspeiles i lønna, påpeker han.

Worum mener Skolenes landsforbund må jobbe hardt for å gi lærerne gløden tilbake. For at lærerne skal bli lyttet til.

– Hver ny statsråd for utdanningsfeltet skal markere seg med nye reformer og planer for skolen. Men det er vi som er skolen.

Stadig på farten

De lange dagene i fagbevegelsens tjeneste gikk ut over familielivet, erkjenner Worum. Sønnen Erik husker en far som brukte mesteparten av sin tid på arbeidet. Han jobbet lange dager og var ofte på reise. Men i helgene var han hjemme, eller de var sammen på hytta. Og når han kom hjem fra reise, hadde han alltid med en matchbox-bil til sønnens samling.

Snart 90 år gammel holder han seg fortsatt ikke i ro. «Han sitter ikke hjemme med mindre det er veldig dårlig vær», sier sønnen Erik. I stedet går han på foredrag og møter. Han hjelper til med å lufte Eriks hund, Conny, og er fortsatt aktiv i styre og stell. Som styremedlem i Oslo arbeidersamfunn og i driftsstyret på den lokale skolen, blant annet.

Som pensjonist trenger man noe å leve for, mener Sverre Worum. Worum har SL. Han har sønnen og barnebarna. Og han har Elin.

PÅ NATTBORDET: Sverre og kona Reidun skilte etter hvert lag, men Sverre fant ny kjærlighet. Her viser han fram bilder av seg selv og kjæresten Elin fra yngre dager.

Sissel M. Rasmussen

Reiser til Hammerfest

Kjæresten Elin bor fortsatt i Hammerfest. Sverre på Oppsal. På våren besøker hun ham. Og om sommeren og i jula er han hos henne. I periodene de er fra hverandre, snakkes de daglig på telefon.

Når Worum ikke er i Hammerfest, pleier han to til tre ganger i uken å ta t-banen ned til Oslo sentrum og avlegge forbundskontoret et besøk. Worum er æresmedlem i SL. Han møter på alle landsstyremøter og har fortsatt verv i forbundets organisasjonsutvalg og i pensjonsutvalget.

«Sverre har vært min læremester», sier forbundsleder Anne Finborud. Og han kommer fortsatt gjerne med råd. «Men bare når jeg spør. Han belærer ikke», understreker hun.

Sverre Worum har ingen planer om å gi seg hen til godstolen selv om livet tikker mot slutten.

– Å leve, det er å engasjere seg, sier 90-åringen.