Bøkene sto og tok opp plass i stua til Brage. Da startet han og kompisene arbeiderantikvariat

Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Er dette en slags tilbake til bokkafeene på 1970-tallet?

– Tja, kanskje det, sier Brage Aronsen som sjøl er født på 1980-tallet.

Skapte kulturen sjøl

Like rundt hjørnet for Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka, i Rathkes gate, finner du Arbeidernes antikvariat. Utenfor henger det et skilt det bare står Schous bøker på. Men la deg ikke lure – det er her. Lokalet deler de med nettopp Schous bøker. De var her først.

Rett innenfor sitter Brage Aronsen, til daglig ansatt på partikontoret til Rødt, men etter arbeidstid dyrker han sin store hobby: arbeiderlitteratur.

– Jeg har alltid vært interessert i arbeiderbevegelsens kulturarv, sier 35-åringen som opprinnelig kommer fra Tønsberg.

Saken fortsetter under bildet.

BAK DISKEN: Brage Aronsen, en av tre eiere av Arbeidernes Antikvariat, brenner for gamle arbeiderlitterære klassikere.

Jan-Erik Østlie

Så smiler han, retter litt på sixpencen og fortsetter:

– En gang hadde arbeiderklassen ikke tilgang til kulturlivet, de måtte skape kultur sjøl. Jeg mener arbeiderkulturen er en viktig del av det politiske arbeidet, den politiske kampen.

Butikken i stua

Arbeidernes Antikvariat på Grünerløkka i Oslo er historien om tre gutter og kamerater som drømte om å drive et antikvariat. Foruten Aronsen heter de Magnus Tindberg og Ole Mjelstad. Nå er drømmen oppfylt. I tillegg har de etablert «Plateselskapet No. 13» med utgivelser så langt av Ohnesorg og Frosk. I slutten av mai kommer ei plate med det nye bandet Folkehelsa. Her er det mye entusiasme og idealisme. For den gjengen her finansierer dette av egen lomme.

Det startet på nettet for en stund siden. Da sto bøkene og tok opp plass i stua til Aronsen. Så fikk de høre at det relativt kunstfokuserte antikvariatet Schous Bøker ønsket noen å samarbeide med – ikke minst noen å dele husleia med. Nå deler de lokaler og hylleplassen sånn om lag fifty-fifty med åpning fra tirsdag til søndag mellom 12.00 og 17.00. På nettet er de imidlertid åpent døgnet rundt (arbant.no).

– Og dette går rundt økonomisk?

– Litt vanskelig å si akkurat nå siden vi bare har vært her noen uker. Men vi tror jo det er et marked for oss, sjøl om dette er en smal nisje, sier Aronsen.

Få konkurrenter

– Hvem under 40 år veit hvem Nils Johan Rud er? sier han med et smil.

Bøkene til antikvariatet kommer ikke seilende inn døra av seg sjøl. De kjøper fra andre antikvariater, har kontakt med samlere og saumfarer diverse loppemarkeder. Markedet for arbeiderlitteratur er ikke kjempestort, det innrømmer Aronsen glatt. Men de har da heller ikke så mange konkurrenter. Heller ikke dagens kjedebokhandlere. Aronsen syns det er trist å se hvor forflatende disse er blitt.

– Blant bokhandlene i byen er Tronsmo det eneste unntaket.

– De er kanskje en konkurrent?

– Nei, vi selger brukte bøker, de selger nye.

For mye nostalgi

Aronsen forteller at de per dags dato ikke samarbeider med noen, men det er de absolutt åpne for om det passer seg sånn. Nå snuser de også litt på om de skal starte forlagsvirksomhet. Går det i boks, kan det være aktuelt med både ny litteratur og gjenutgivelser av klassisk arbeiderlitteratur.

– Det gis ut mindre politisk litteratur i dag enn tidligere, sier han.

Aronsen mener at den gamle ideen om en folkebevegelse har mistet litt kraft på den politiske venstresida

– Altfor mye handler om nostalgi i dagens arbeiderbevegelse, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

Jan-Erik Østlie

Aronsen viser til at på 1970-tallet kunne både LO og Arbeiderpartiet finne på å utlyse romankonkurranser. Det er det for lengst slutt på.

– Men det er jo klart at vi må tilpasse oss den nye tida, sier han og legger til at det skjer mye spennende innen arbeiderlitteraturen også i dag.

Hjerter i brann

Bøker tar plass, det veit de fleste av oss. Og få ting samler mer støv. Skjønt, de vekker sterke følelser hos noen. Mens andre har bare en vanvittig samlertrang.

– Men er ikke boka snart dø, da?

– Det er så klart et legitimt spørsmål, men jeg tror ikke svaret er ja. Ting går i bølger. Hvem hadde trodd at vinyl – LP-plater – ville komme så sterkt tilbake? undrer han. Og forteller at det hender han blir forbløffet over hva folk vil ha. Og hvem som kjøper hva.

– Kultur kan sette hjerter i brann, sier han.

Men innrømmer at han savner kunstnere som tør å stå for noe.

– Individualismen har langt på vei vunnet.

Billigere enn andre

Hvis noen som ikke bor i Oslo lurer på hva antikvariatet har, er det bare å logge seg inn på nettet. Der finner du alle bokforsidene. De prøver å tilby bøker som ser minst mulig slitt ut. Flere ganger i uka kommer folk til antikvariatet med en kasse bøker de ønsker å bli av med. Og er det noen som har en samling der hjemme som de ønsker å donere eller på annet vis kvitte seg med, kommer gutta gjerne og tar en titt på det også.

– Men vi kjøper ikke hva som helst, forteller Aronsen.

– Og selger til blodpriser, sjølsagt?

– Nei, jeg tror vi er jevnt over billigere enn andre antikvariater. Vi lever jo tross alt ikke av dette.

– Hva er bestselgerne?

– Vi selger aller mest sakprosa. Ellers går Rudolf Nilsens samlede bra, krigstrilogien til Dag Solstad, Det kommunistiske manifest og klassikere som 1984 av George Orwell.

– Hva med Martin Andersen Nexøs Pelle Erobreren?

– Nei, dessverre, det er ingen bestselger.

Antikvariatets første kulturkveld

Og apropos Rudolf Nilsen, eller bare Rulle blant venner. 23. april, første arbeidsdag over påske hadde gutta bak antikvariatet invitert Jon Arne Corell til sitt første kulturarrangement. Gratis, sjølsagt. Anledningen var at akkurat den dagen var det 90 år siden Rulle døde.

Saken fortsetter under bildet.

RULLE: Jon Arne Corell, en av våre fremste Rudolf Nilsen-kjennere etter at Martin Nag døde. Her spiller han sin egenkomponerte viser «Vals for Martin”.

Jan-Erik Østlie

Corell er en av de etter hvert så sagnomsuste musikerne bak plata «På Stengrunn» som nettopp har tonesatt mange av Nilsens dikt. Det var på 1970-tallet, og det var hans kampdikt – paroledikt – som ble trukket fram den gangen. Nå jobber nesten alle de samme musikerne med en ny plate med Rulle-dikt som slippes til høsten. På Plateselskapet No. 13. Utgangspunktet nå er diktsamlingen «På gjensyn».

– Nå ser vi mer på novelle-diktene hans, forteller Corell.

Sitter på unikt materiale

Corell holder på i halvannen time med et foredrag om Rudolf Nilsens korte liv. Om Rulle og kompisene – bolsjevikyngelen, som de ble kalt en stund. Corell har fått tilgang på unikt brevmateriale fra 1928-29, de to siste årene Rulle levde. Dermed kan han fortelle historien om hans siste reise i Europa da han frøs seg fordervet i Paris, reiste videre til Spania og Sevilla – og ble sjukere og sjukere. Ja, så sjuk at de måtte gjøre vendereis. 23. april 1929 kvart over sju dør arbeiderpoeten Rudolf Nilsen i Paris. Jon Arne Corell sitter nitti år seinere på et ferdigskrevet manus på 460 sider.

– Så nå blir det biografi?

– Nei, det tror jeg ikke. Det fins ikke noe forlag som vil ha det, sier han.

Corell vil nemlig skrive skjønnlitterært, ikke sakprosa. Fotnoter og den slags orker han ikke.

– Hva syns du om antikvariatet?

– Et flott initiativ som jeg håper er liv laga. Nå skal jeg hjem å rydde litt i platesamlingen min. For jeg vil jo gjerne donere noe av den til antikvariatet, sier Jon Arne Corell.