Musiker Tove Bøygard: – Framveksten av egoismen skremmer meg

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tove Bøygard er godt kjent blant fagbevegelsens medlemmer. Hun har i mange år spilt på utallige arrangementer for de aller fleste av LOs forbund.

FriFagbevegelse treffer henne i Kristiansand der hun på en vanlig onsdag har fire opptredener på Protestfestivalen.

Her går det unna i svingene, hvis det i det hele tatt er noen svinger på veien til Bøygard. Uka før avsluttet hun sin åttende valgkampturné som pop-up-artist for Fagforbundet, denne gangen i Innlandet.

– Framveksten av egoismen skremmer meg. For de store oppgavene i livet kan vi aldri gjøre aleine, de må vi gjøre sammen, sier hun.

Bøygard har aldri vært redd for å si fra, aldri skjult hvilken side hun tilhører politisk – og aldri glemt hvor skapet skal stå.

Tidligere har hun reist rundt i Østfold og Buskerud. Om ikke dette var mer enn nok, så slipper hun også sitt niende album i disse dager.

– Jeg har mye på hjertet, og bruker musikken som plattform for å prøve å påvirke samfunnet, forteller hun. 

Popper opp på gater og torg

Bøygard er medlem av Creo, og tidligere FO-medlem. Nå har hun frontet Fagforbundet. Det gjør hun med glede.

– Hva handler denne valgkampturneen om?

– Budskapet er at folk skal bruke stemmeretten. Vi popper opp på torg, arbeidsplasser, barnehager – kort sagt der Fagforbundet har lokale medlemmer.

– Ikke helt spontant?

– Nei, de lokale fagforbundsavdelingene organiserer dette. Deres tillitsvalgte går rundt og snakker med folk, blant annet om hva som er viktig for Fagforbundet. Mens jeg spiller og synger mine ting uten at noen blander seg i repertoarvalget.

På seg har de T-skjorter hvor budskapet står hamret inn: Bruk stemmeretten. På det aller meste har Bøygard holdt sju konserter på en sånn valgkampdag. Varigheten på hver er 20–30 minutter. Mens repertoaret varierer og er selvsagt tilpasset hvem hun spiller for. Det er forskjell på barn og voksne.

Den urettferdige ulikheten

Samarbeidet med Fagforbundet startet for Bøygards vedkommende da hun i 2009 skrev sangen «Nederst ved bordet» til forbundet. Den sangen starter sånn:

Du som sit nederst ved bordet

Du som ingen vil sjå

E ha vel mæ gått i frå deg

E ha vel mæ sett deg gå

Det var ein visjon dei hadde

Å takk for alt som er gjort

Du ska’kji stå med lua i hånda

Du ska’kji måtte koma te kort

Det handler om samfunnets urettferdige ulikhet. Og hun synger på dialekt. Som alltid.

– Fagforbundet er nok det LO-forbundet som hyrer meg mest, sier Bøygard.

– Men du gjør ikke dette gratis?

– Nei, vi kjører på Creos tariffer, smiler hun.

Økonomisk usikkerhet

Hun ble heltidsmusiker i 2010. Det var et dristig valg. Nå sto hun der aleine som sjølstendig næringsdrivende, uten alle de automatiske ordningene som følger en fastlønnet arbeidstaker i velferdsstaten Norge.

– De tretten siste årene har vært en berg-og-dale-bane. Inntektene går i bølger, det er nervepirrende. Hadde jeg hatt egne barn, kunne jeg ikke ha gjort dette, sier hun.

Skjønt, det har blitt en vane at det svinger litt økonomisk. Hun må passe på å ha en buffer. Og ordne seg med pensjonssparing.

– Men et frilans musikerliv er sårbart for sykdom. Syk kan du ikke bli, da får du ikke fem øre, sier hun.

Under pandemien kom det etter hvert opp mange gode ordninger, så den overlevde hun greit.

– Takket være solide bidrag og innsats fra Creo – tusen takk!

Møtte veggen

Hun har hatt tillitsverv i fagbevegelsen, men er uten akkurat nå. Isteden har hun verv i NOPA (Norsk forening for komponister og tekstforfattere), TONO (som forvalter opphavsrettighetene til kunstnernes musikkverk), Norsk Komponistfond, Fond for lyd og bilde og Norsk Viseforum.

– Er du partipolitisk aktiv også?

– Nei, ikke nå. Men var aktiv AUF-er, og satt i sentralstyret når Turid Birkeland var AUF-leder. Og jeg satt i Fylkestinget i Buskerud i 1988 til 1992 for Arbeiderpartiet.

Men så gikk hun på veggen. Og møter med veggen kan ofte være tøffe.

– Når jeg engasjerer meg, går jeg som oftest all inn!

Bøygard forteller imidlertid at hun har stor respekt for folk som påtar seg politiske verv.

– Kanskje fagbevegelsen passer deg bedre som en politisk plattform enn partipolitikken?

– Absolutt! sier hun.

Klart det nytter!

Tove Bøygard mener ikke helt overraskende at sang og musikk definitivt kan bidra i den politiske kampen for et bedre samfunn.

– Folk nås på en helt annen måte når for eksempel en tekst får en melodi til, sier hun.

– Men nytter det?

– Klart det nytter! Og jeg ser det funker. Husk det er fortsatt sanger som er så politisk sterke at de blir forbudt i verden i dag. Politiske artister kan gjøre vei i vellinga – vi er åpenbart truende for makta, sier hun.

Opptatt av småkårsfolk

I dag har hun flyttet hjem til Ål i Hallingdal. Men en gang bodde hun i Oslo og jobbet blant annet som sosionom i hovedstadens gatemiljø. Hun har seinere laget mange låter om dette. Og mener de tekstene og sangene er like aktuelle fortsatt, også nå etter at hun nettopp har gjort ferdig sin niende plate med eget materiale.

– Jeg blir preget av folk jeg møter, og av ting jeg leser. Jeg er opptatt av småkårsfolk, og har lagd en sang om det også.

Men det er skjær i sjøen, verden er i endring. Bøygard mener at vi i Norge har hatt en sterk tillit til likhetstanken, til sosialdemokratiet. Nå er det kanskje ikke helt sånn lenger.

– Å erkjenne det, er en enorm kalddusj! Vi må ta rev i seilene, gjøre noen endringer, ikke miste trua på sosialdemokratiet.

– Den trua mister ikke du?

– Nei, vi må slutte opp om rekkene, og bruke de virkemidlene vi har i ei tid da alle våre milliardærer flytter ut av landet.

Spiller ikke for høyresida

Hallingdal er for tida et bevis på at det musikalske hegemoniet i landet veksler, det er ikke bare fra Trøndelag eller Stavanger det kommer dyktige musikere. Hellbillies, Stein Torleif Bjella, Tove Bøygard – jo da, det blomstrer i denne dalen.

– Ål har alltid vært en kulturkommune. I ung alder lærte jeg å spille gitar av Arne Moslåtten i Hellbillies, jeg har mye å takke ham for.

– Er det viktig for deg hvem som hyrer deg?

– Ja, jeg hadde for eksempel aldri spilt for den politiske høyresida. Skjønt, akkurat dette har mindre betydning – jeg får aldri noen forespørsler fra dem heller.

– Nå spiller du på Protestfestivalen i Kristiansand, en veldig rar og annerledes festival – liker du det?

– Protestfestivalen er en sjelden blomst, jeg var her første gang allerede i 2004. Elsker den, folka her er fargerike.

– Det ser ut som alle temaer er lov å debattere her?

– Ja, og jeg skal ikke konkurrere om tida til debattantene. Sjøl om det kan være fristende å snakke litt mellom låtene.

– Mikael Wiehe fortalte meg en gang at det han fikk meddelt av politikk mellom låtene, var veldig gjennomtenkt og viktig for ham å få sagt. Hva med deg?

– Der er jeg helt enig med Mikael Wiehe, sier Tove Bøygard.