Eivind Falkum, forsker ved Fafo

Et av menneskenes mest langvarige prosjekter er å kvitte seg med det tunge manuelle arbeidet. Vi forsøker å fordele og forenkle det arbeidet som trengs for å opprettholde et rimelig liv. I de greske bystatene skulle eiendomsbesitterne vie tiden sin til kontemplasjon og diskusjoner om moral, fornuft og dannelse, mens slavene tok seg av alt det livsnødvendige arbeidet. I middelalderen beskriver den katolske kirken arbeidet som Guds straffedom for syndefallet, en byrde på linje med sykdom og «kvinners smerter under barnefødsel ». Arbeidet var med andre ord en straff som noen utvalgte ble tvunget til å utføre.

Slaveriet ble etterfulgt av livegenskap og husmannsordninger i jordbrukssamfunnet. Det store skiftet i arbeidet kom med kapitalismen og industrialiseringen på 1700-tallet. Da ble arbeidskraft en «vare» som kunne kjøpes og selges, og ikke lenger en vond forpliktelse overfor Gud eller eiendomsbesitterne. Sånn sett ble kapitalismen en frigjøring også for arbeidet.

Teknologien har bidratt til å redusere arbeidsmengden vesentlig, samtidig som verdien av det som produseres øker betydelig. For 150 år siden brukte engelske arbeidere omtrent halvparten av levetiden sin på arbeid, mot omtrent en femdel i dag. I Norge bruker vi enda mindre av levetiden på lønnsarbeid.

Nyere forskning viser at arbeidet er viktig for formingen av vår identitet, integritet, sosiale rolle og status i samfunnet. Arbeidet oppfattes ikke lenger som et nødvendig onde, men også som en mulighet til å utvikle og realisere seg selv og sine egne interesser. Foreløpig gjelder dette unge arbeidstakere med høyere utdanning.

Hvordan vi oppfatter arbeidet er ikke statisk. Det forandrer seg med kulturell, sosial, økonomisk og politisk utvikling i samfunnet, og vi finner også forskjeller mellom ulike grupper i samfunnet. Globalt vil vi også i dag finne igjen slaveri, livegenskap og de andre formene for brutal undertrykkelse som vi selv har kvittet oss med. Arbeidet er skjevt fordelt mellom de som har mye og de som har lite, og mellom fattige og rike land. Arbeid er helt forskjellige ting avhengig av hvem vi er og hvor vi bor.

Så langt regner fire av ti industribedrifter med lavere sysselsetting i 2009. I bygg og anlegg vil regjeringens tiltak for å «pusse opp infrastrukturen» kanskje holde bransjen gående gjennom deler av nedturen. De marine og maritime næringene ser ut til å måtte gå noen tøffe runder. Karmsund Maritime Service gikk konkurs på grunn av kredittproblemer, til tross for fulle ordrebøker. Varehandel og en del tjenesteyting rammes tidlig og antakelig hardt, avhengig av hvor lang- varig og dyptgripende tilbakeslaget blir. Uansett kan vi slå fast at en del virksomheter kommer til å bli nedlagt, og mange må nedbemanne.

Nedleggelser og nedbemanning skaper ledighet, men den frigjør også kompetanse og arbeidskapasitet. Dermed står vi overfor et valg: Skal vi se på den reduserte sysselsettingen som arbeidsledighet og trygdekostnader, eller skal vi se på den som frigjort kompetanse som vi kan investere i noe nytt? Det eneste vi vet med ganske stor sikkerhet er at de markedene som kollapset i kjølvannet av finanskrisa neppe gjenoppstår. Det kommer til å være andre varer og tjenester som etterspørres, med andre aktører og i andre markeder når oppgangen en gang kommer. Vi vet lite om hvilke varer og tjenester de vil etterspørre når og hvor, men det er likevel mye vi kan gjøre for å være forberedt.

En del industribedrifter nedbemanner ved å redusere arbeidstiden for alle fra fem til fire og tre dagers arbeidsuke, slik bildelproduksjonen på Raufoss og Christiania Spigerverk har gjort. Dette er solidariske løsninger som bidrar til at langt færre blir helt ledige, som sørger for at arbeidsmiljøet kan opprettholdes gjennom krisa og som vedlikeholder all kompetansen i virksomheten selv om arbeidsmengden reduseres. For Nav spiller det neppe noen rolle hvordan nedbemanningen gjøres så lenge summen av ledighetsstønadene blir den samme. I stedet for tilskudd til hver enkelt ledige kunne det gis tilsvarende beløp til tiltak i virksomheten. Eksempelvis kunne de to nevnte bedriftene få tilskudd til å lønne ansatte de to «ledige» dagene i uka, og bruke denne tiden til å heve kompetansen og videreutvikle miljø, sikkerhet og effektivitet i virksomhetene. Vi kunne gå fra «ledighetstrygd» til «ledighetslønn».

Om vi i tillegg klarte å se Nav og Innovasjon Norge i sammenheng, kunne vi også komme fram til løsninger der den kompetansen og arbeidskapasiteten som ble frigjort av krisa blir brukt til produktutvikling, forbedring av produksjonsprosesser, utvikling av samarbeid mellom virksomheter og bygging av framtidsrettede markedsrelasjoner. I så fall ville vi bruke krisa som en anledning til å «pusse opp verdiskapingen i Norge», og ikke bare infrastrukturen. Ledighetslønn vil være betaling for arbeid som skal styrke omstillingsevnen og konkurransekraften i arbeidslivet når oppgangen kommer.

Når oppgangen kommer kan det ikke lenger være arbeidsgiverne som alene bestemmer hva vi skal produsere. «Oppgangsmodellen» må ta utgangspunkt i arbeidstakernes samlede kompetanse og kapasitet for å bestemme hva vi skal lage, hvordan og hvem av oss som skal gjøre det. Disse beslutningene må bygge på strategier for bærekraftig produksjon, arbeidsgivernes risikoevne og arbeidstakernes standarder for «det gode arbeid». Ledigheten kan gi oss anledning til å ta samfunnsansvaret på alvor i norsk arbeidsliv.

Det må være den kunnskapen og kompetansen vi stadig utvikler som bestemmer hva vi skal lage og hva arbeidet vårt skal være. Til nå har det vært omvendt: Arbeidsgiverne bestemmer hva vi skal lage, hvilke oppgaver som skal løses, og hva som trengs av kunnskap for å løse dem. Dette er forskjellen på et innovativt og skapende arbeidsliv der stadig ny kunnskap bestemmer hva arbeid skal være, og et arbeidsliv som lar markedet alene begrense hva vi skal kunne og hva arbeid skal være. Den største utfordringen ligger på arbeidsgiverne. Er de i stand til å dele makt med de ansatte og deres tillitsvalgte på en måte som fornyer arbeidets innhold, form og overskudd? Deling av makt må være en forutsetning for «ledighetslønn» og fellesskapets støtte til virksomheter under krisa.

LO-Aktuelt nr. 8/2009