ALF INGE MOLDE

Bergen Mekaniske Verksted hadde to inngangsdører: en for arbeiderne og en for funksjonærene. Innenfor arbeidernes dør hang stemplingsuret. Det hadde ikke funksjonærene. Man stolte da på at funksjonærene gjorde jobben sin.

Faren til Frank Aarebrot, Knut Aarebrot, var ferdig med ingeniørutdannelsen i 1934, men hadde én fot i begge leire. Knut begynte nemlig som platearbeider, men valgte å betale dyre skolepenger for en utdannelse da han mistet jobben som følge av dårlige tider i industrien. Siden ble han brukt til å løse konflikter mellom ingeniører og arbeidere mer enn én gang. Men selv om han ble godtatt og godt likt på gulvet, kunne han ikke lenger gå inn arbeiderdøra. Og arbeiderne gikk sjelden opp i andre etasje. Kulturforskjellene var store.

Var ikke ønsket.

– Man kan ikke beskylde LO for aktivt å rekruttere ingeniører. Ingeniørene fikk vær så god være i Nito. LO ville ikke ha de, sa Frank Aarebrot under et 1899 sekunder langt foredrag om organisering av ingeniører før og nå under LO Ingeniørs konferanse i Oslo.

De klare skikkelinjene har også vært tydelige i nyere tid, fremhevet han, og ble personlig: En kamerat av Aarebrot jobbet hele livet med å reparere jernbanevogner, var aktiv i arbeiderbevegelsen og med i bystyret. Han var stolt over 40-årsmerket sitt i Jern og metall. Han var godt likt, og direktøren satte såpass stor pris på ham at han fem år før han skulle gå av med pensjon ble forfremmet til formann – for å bedre pensjonen.

– Tusen takk, sa han. Én uke senere fikk at et brev om at han var kastet ut av Jern og metall. De skulle ikke ha slike fine folk som han.

LO må vokse

Historien over forteller hvilke holdninger man hadde, og det forklarer hvorfor det er nytt og spennende at man nå satser på ingeniører i LO, sier Aarebrot.

– En helt riktig satsning og helt avgjørende for at LO skal vokse framover, både i offentlig og privat sektor, sier han.

Alle fordommer bekreftet. For en stund siden var han på omvisning på et smelteverk. På gulvet var det én arbeider som kostet støv. Resten satt i glassbur oppunder taket der de overvåket produksjonen på datamaskiner og skjermer – med taktisk og juridisk ansvar, og ansvar overfor kunden. Dagens operatører har langt større ansvar enn gårsdagens formenn, konkluderer han. Tidene forandrer seg, og LO følger etter. Ellers hadde man stått igjen med bare ett medlem i bedriften.

Er statsviter, men forstår ingeniørene

Selv valgte Aarebrot statsvitenskapen, men mener likevel å ha god peiling på hva som kjennetegner ingeniører og ingeniørrollen. På godt og vondt.

– Alle fordommer jeg har om ingeniører etter min far har stort sett blitt bekreftet i møter jeg har hatt med ingeniører i ettertid. Det er utrolig sjelden at jeg har blitt korrigert, smiler han.

Først og fremst ser han på ingeniørene som problemløsere. De får inn et håpløst problem i den ene enden og leverer fra seg en løsning i den andre. Men de nyter ikke prosessen, slik en statsviter gjerne gjør. De vil ha en løsning så fort og så enkelt som mulig. Og når de har funnet en løsning, er det den beste – samme søren.

– Det kan være litt anstrengende på en arbeidsplass når noen velger Apple og noen velger Microsoft, men man kan leve med det. Men har man to ingeniører med samme problem, blir det ikke særlig koselig. De har funnet sin løsning, og da er den best.

Må skjønne problemet

Et annet trekk ved ingeniørene, sier Aarebrot, er at de ikke går i gang med en jobb før de virkelig har skjønt hva problemet er. Det kunne de politiske partiene lært noe av.

– Et typisk norsk partiprogram lanserer masse løsninger uten at noen har skrevet hva problemet er. Dette er stikk motsatt av ingeniørenes måte å tenke på, sier Aarebrot.

Spesielt synlig syns han det er i miljødebatten, hvor både politiske partier, organisasjoner og engasjerte ungdommer kappes i å beskrive hvor vanskelig og vondt alt er, enten det dreier seg om hull i ozonlaget eller truede dyrearter i Arktis. Problemene lempes på og alle reiser hjem med en lutrende følelse av at verden er vanskelig.

Stavanger Høyre med tidenes miljødebatt

Den eneste gangen han har hørt en løsningsorientert miljødebatt, var da han kom for tidlig til et foredrag han skulle holde i Stavanger Høyre den gang oljeindustrien var på topp. I salen tok den ene etter den andre ordet og foreslo løsninger på problemene som ble beskrevet. Stavanger Høyre var nemlig fullt av ingeniører.

– Det er den beste miljødebatten jeg har hørt noen gang, sier Aarebrot, som har lite til overs for «feel good-miljøvernere» og «surrehoder» som tror at man kan løse klimaproblemene med å kildesortere og å sykle i stedet for å kjøre bil.

– Den eneste gangen man faktisk har løst et miljøproblem, var da ingeniørene fant ut at man kan erstatte freon i verdens kjøleanlegg med alternative gasser og dermed fikk tettet hullet i ozonlaget over Sørpolen. Miljøbevegelsen mente man måtte slutte å bruke deodorantspray og hårspray. Det skapte folkelig engasjement, men betydde selvfølgelig lite i forhold til de industrielle løsningene ingeniørene kom med, sier Aarebrot.