Ap mister støtte fra fagbevegelsen: – Uten LO er Arbeiderpartiet fortapt

Sissel M. Rasmussen

Ragnhild Heyerdahl

Helge Rønning Birkelund

red.loaktuelt@lomedia.no

Omkranset av høye fjell, innerst i verdens nest lengste fjord, Sognefjorden, ligger Årdal.

Allerede på 1700-tallet startet industrihistorien med vannkrafta som utgangspunkt. Innbyggerne har nytt godt av selvprodusert kraft og gode kraftavtaler for industrien.

Årdal Verk ble grunnlagt i 1947. Den gang var aluminiumsverket eid av staten. Nå er det Norsk Hydro som driver verket.

– Hydro er jo selve blodåra i Årdal, sier Hilmar Høl.

I dag er han ordfører i kommunen. Men bare 18 år gammel begynte han å jobbe på Hydro Aluminium i Øvre Årdal.

– Det gikk et halvt år før jeg fikk lov å melde meg inn i fagforeninga. Kjemisk var knallharde der. Det var først når du fikk fast jobb, at du fikk bli medlem i klubben, forteller Høl.

Hilmar Høl er ordfører og tidligere tillitsvalgt ved aluminiumsverket. Arbeiderpartiet i Årdal har stort sett fått rent flertall i alle valg.

Sissel M. Rasmussen

Hovedpulsåra 

Samarbeidet mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet kan neppe bli tettere enn det har vært i Årdal. Fortsatt har de tillitsvalgte verv både i fagforeninga og i partiet.

Hydros aluminiumsverk sørget for over 70 prosents oppslutning om Arbeiderpartiet i en årrekke. Hydro er ikke bare blodåra, men selve hovedpulsåra til Årdal, er omkvedet.

Ledelsen i Arbeiderpartiet har visst å sette pris på sine partifeller i Årdal. De fleste i Aps ledelse har vært innom og fått bilde på veggen i det gule LO-huset.

Også tidligere LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, lett lutende foran skulpturen av Rallaren foran verket.

Ordfører Hilmar Høl har sittet i styret i fagforeninga i 23 år. Han har vært verneombud, tillitsvalgt og hovedverneombud. Han ble medlem i Arbeiderpartiet da alle ble kollektivt innmeldt i hine hårde dager.

Da det tok slutt, måtte alle melde seg inn i partiet på nytt, om de ville være medlem.

Ap eller Høyre

For fire år siden var det fire partier som stilte lister under lokalvalget i Årdal. Da fikk Arbeiderpartiet 53,4 prosent av stemmene.

I år stilles det bare to lister i Årdal, en fra Arbeiderpartiet og en fra Høyre. Det er verken bra for demokratiet eller den politiske debatten, mener årdølene LO-Aktuelt snakker med. Mange frykter det vil gå ut over valgdeltakelsen.

Siste gang en bygdeliste vant over Arbeiderpartiet i Årdal var i 1955. Ut over det har det alltid vært Ap-flertall. Nå er ordfører Hilmar Høl og partikameratene i Årdal spente på høstens lokalvalg.

For på de nasjonale meningsmålingene ser det slett ikke pent ut.

Øvre Årdal, sett ovenfra, der Hydro Aluminium ligger.

Sissel M. Rasmussen

Storhetstiden

Med den ene bunnnoteringen etter den andre, har det ikke manglet på advarslene:

«Historisk skrekkmåling», skrev Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein da Arbeiderpartiet nådde 16,9 i november.

Ved partimålingen som Opinion gjennomførte for FriFagbevegelse, Dagsavisen og ANB i mars, fikk Arbeiderpartiet katastrofale 15,5 prosents oppslutning. Høyre var mer enn dobbelt så store.

Ap er fortsatt det nest største partiet på målingene. Likevel representerer de elendige tallene noe helt nytt.

Lenge var Arbeiderpartiet regnet som «ørnen blant partiene». Partiet var større og sterkere og fløy høyere enn noen av de andre partiene på Stortinget.

Fra 1945 til 1961 hadde Ap rent flertall på Stortinget. Så nært forbundet var Arbeiderpartiet med styringen av landet at historikere gjerne snakker om «Arbeiderpartistaten».

Siden har oppslutningen gått i svak nedoverbakke. Med ett unntak har partiet likevel hatt støtte fra over 30 prosent av velgerne i hele etterkrigstiden fram til 2017.

Parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Oscar Torp, i samtale med statsminister Einar Gerhardsen og LO-leder Konrad Nordahl i 1951. I denne perioden hadde Ap rent flertall på Stortinget.

Arbeiderbladet/Arbark

30-prosentspartiet

– Det går en grense på 30 prosent. Vi skal over tid ikke være under 30 prosent, det går ikke, uttalte partisekretær Kjersti Stenseng til VG i 2018.

Men på snittet av de nasjonale meningsmålingene har ikke partiet vært over denne grensen en eneste gang siden sommeren 2017.

– Jeg tror ikke nødvendigvis at dette er den nye normalen, men Arbeiderpartiet har blitt mye likere de andre partiene. Partiet har ikke lenger et stort grunnfjell av velgere som stemmer Arbeiderpartiet uansett, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning til LO-Aktuelt.

Årsakene er sammensatte. Arbeidsmarkedet har endret seg. Det har blitt færre industriarbeidere som dem på verket i Årdal, og stadig flere tar høyere utdanning.

Middelklassen har vokst, og andelen fagorganiserte har falt. I tillegg har vi fått flere politiske partier å velge mellom. Velgerne er generelt mindre lojale enn før.

Alt dette har endret det grunnfjellet som Arbeiderpartiet en gang sto så støtt på.

Valgforsker Johannes Bergh mener tiden da Arbeiderpartiet kan vente seg jevn oppslutning fra minst en tredel av velgerne, er forbi.

– Nei, at Arbeiderpartiet vil ligge stabilt over 30 prosent i valg etter valg, det jeg tror er lite sannsynlig i overskuelig framtid, sier han.

Joda, partiet kan få oppsving på målingene igjen, og også gjøre gode enkeltvalg. Men den nye normalen, mener valgforskeren, er at oppslutningen vil svinge ganske mye fra valg til valg.

Kollektivt medlemskap

Årdal er ei Ap-bygd. Også når Arbeiderpartiet sliter nasjonalt.

Sandra Hestetun (27) er prosessoperatør ved aluminiumsverket i Årdal. Begge foreldrene har jobbet på verket og er Ap-folk. Som dem er Hestetun trofast Ap-velger.

– Jeg har alltid stemt på Arbeiderpartiet, helt siden jeg kunne stemme, sier 27-åringen.

Sandra Hestetun er prosessoperatør ved verket og stemmer Arbeiderpartiet slik hennes foreldre også gjør.

Sissel M. Rasmussen

Lenge var det sånn av hvis du kom fra arbeiderklassen, så stemte du Arbeiderpartiet. Klassetilhørigheten var viktig. Fagforeningsmedlemskapet likeså. På mange arbeidsplasser var det ikke uvanlig at alle fagforeningsmedlemmene ble meldt kollektivt inn i Arbeiderpartiet. Slik var det også i Årdal.

Det kollektive medlemskapet ble mindre utbredt etter hvert, men de fagorganiserte fortsatte å slutte opp om partiet. I 1969 stemte tre av fire LO-medlemmer på Arbeiderpartiet.

En maktpolitisk allianse

For Arbeiderpartiet gikk veien til makt gjennom LO. Og for LO gikk veien til politisk påvirkning gjennom Arbeiderpartiet. Slik er det langt på vei fortsatt, selv om samfunnet har endret seg, forklarer forfatter og tidligere journalist Stein Aabø.

I 2021 ga han ut boka «Noen av oss har snakket sammen. Historien om hvordan samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO formet Norge».

Første gang LO bevilget valgkampstøtte til Arbeiderpartiet var i 1927. Da fikk Det norske Arbeiderparti 100.000 kroner til å drive valgkamp for. For LO var motivasjonen klar.

Fagbevegelsen så at den trengte et sterkt Arbeiderparti på sin side, blant annet for å forhindre Bondepartiets angrep på åttetimersdagen.

Arbeiderpartiet på sin side så ut til høste frukter av samarbeidet. Ved valget dette året fikk partiet nær dobbelt så stor oppslutning som ved stortingsvalget i 1924.

– LO har til alle tider hatt mer penger enn Arbeiderpartiet. På den annen side har Arbeiderpartiet mer politisk makt. Vi kan kalle det en maktpolitisk allianse som skal styrke begge parter, sier Aabø.

Stein Aabø har skrevet bok om Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap.

Sissel M. Rasmussen

To armer på samme kropp

Men hva skjer med partnerskapet dersom Arbeiderpartiet i valg etter valg taper makt og innflytelse? Hva om partiet aldri kommer tilbake som et 30-prosentsparti igjen?

– Hvis oppslutningen til Arbeiderpartiet forblir på et vedvarende lavt nivå, kan det gjøre noe med LOs nytteverdi av samarbeidet, sier Elin Haugsgjerd Allern.

Hun er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har forsket på relasjonene mellom politiske partier og interessegrupper i Norge og i andre land.

De nære båndene mellom LO og Arbeiderpartiet har lange historiske røtter. Skal man forstå dagens situasjon, bør man også kjenne til det historiske bakteppet, mener Haugsgjerd Allern.

De to organisasjonene oppsto nærmest som siamesiske tvillinger. Da Arbeiderpartiet ble dannet i 1887, var det nemlig fordi folk fra fagbevegelsen så et behov for en felles organisasjon for fagforeningene.

LO og AP har hengt sammen ved hofta siden 1800-tallet.

Missboo.no-Bente Jørgensen

Arbeiderpartiet ble med andre ord opprettet som en slags landsorganisasjon, og jobbet like mye med fagforeningsspørsmål som med politikk.

12 år senere, i 1899, ble Landsorganisasjonen – det vi i dag kjenner som LO – grunnlagt.

Selv om det var mye overlapp i starten, ble arbeidsdelingen mellom LO og Arbeiderpartiet etter hvert tydeligere: Fagbevegelsen skulle konsentrere seg om lønns- og arbeidsforhold, mens partiet skulle konsentrere seg om sosiale reformer gjennom politiske prosesser.

Dermed begynte de to «tvillingene» også å skjele mer til hva de hadde å tilby hverandre. Partiet hadde et ønske om å vinne valg. Fagbevegelsen ønsket politisk gjennomslag for sine saker.

Samarbeidskomiteen

Så lenge Arbeiderpartiet har vært det mest dominerende styringspartiet i norsk politikk, har Samarbeidskomiteen vært et mektig organ.

Komiteen ble etablert på samlingskongressen i 1927 da Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti gikk sammen til ett parti.

I starten møttes de to organisasjonene med formann og nestformann i Samarbeidskomiteen. Etter hvert ble komiteen utvidet med flere tillitsvalgte.

I Einar Gerhardsens tid var det tilstrekkelig å vise til at «noen av oss har snakket sammen». Hadde LO og Arbeiderpartiet først blitt enige, skulle det mye til for at resultatet ble noe annet.

Fortsatt møtes Samarbeidskomiteen jevnlig i Folkets Hus. Men jo svakere Arbeiderpartiet står, dess mer kronglete blir veien til politisk gjennomslag for LO, påpeker Stein Aabø.

– Da minker jo LOs mulighet til innflytelse. Ap må alliere seg med andre partier for å få flertall. Det blir en rekke flere kompromisser. Arbeiderpartiets forslag blir utvannet, sier Stein Aabø.

Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet har møttes jevnlig siden 1927. Her fra det første møtet etter at Ap vant regjeringsmakten i 2021.

Martin Guttormsen Slørdal

Partiveien og skittentøyet

I Årdal utviklet båndene mellom fagbevegelsen og partipolitikken seg tidlig. Når rørsla trengte hjelp for å få saker gjennomført, tok de i bruk «partivegen».

Det var ikke den formelle veien gjennom gradene i partiapparatet, men veien over fjellet, inn til Youngstorget. Fast overnattingssted var misjonshotellet Ansgar, som lå bare et lite steinkast fra torget med alle kameratene. Hotellet fins ikke lenger, men veien over fjellet består. Youngstorget huser fortsatt både parti og fagbevegelse.

– Det var vi i fagbevegelsen som skapte Arbeiderpartiet, derfor bør vi være med og forme det i framtida, sier Torleif Sand bestemt.

Han er leder i Årdal Kjemiske Fagforening og hovedtillitsvalgt på verket. I tillegg sitter han i kommunestyret for Ap.

I likhet med sin nestleder, Christian Sønstlien, mener han det tette samarbeidet mellom LO og Ap er en styrke for begge parter.

– Årdal ville ikke vært det samfunnet det er i dag uten at vi hadde stått i kampsakene sammen, sier Sønstlien, som både er leder i Årdal Arbeiderparti og nestleder i fagforeninga på verket.

Men selv ikke i Ap-bastionen Årdal står partiet like sterkt som før. På 90-tallet var oppslutningen over 70 prosent. De senere årene har stemmetallene vært synkende. Torleif Sand mener at de mange personkonfliktene sentralt svekker Ap, også lokalt.

– Når de henger ut skittentøyvasken sin, går det også ut over de lokale i det ganske land. Selv om det føres en solid og pålitelig Ap-politikk lokalt, framstår det som en dårlig praksis. Konflikter og lekkasjer fra interne møter framstår som dårlig samhold på toppen, sier fagforeningsleder Sand.

Klubbleder Torleif Sand i Årdal Kjemiske Fagforening.

Sissel M. Rasmussen

LO-leder fra Rødt

Til tross for det nære samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet i Årdal, er den nåværende lederen av LO i Årdal og omegn ingen arbeiderpartikvinne. Hege Terese Olsen er nestleder og vara til kommunestyret for Rødt.

Hun vokste opp med 1. mai-tog, Ap-foreldre og en bestefar som var med på oppstarten av Fellesforbundet. Likevel har hun selv aldri stemt på Arbeiderpartiet.

– De ligger ikke langt nok til venstre for meg. Selv om regjeringen har gjort mye bra i denne perioden. Jeg har alltid stemt, så denne gangen blir det blankt. Ap står så sterkt i denne kommunen at det ikke er noen fare for at de taper mot Høyre, mener Olsen.

Hege Terese Olsen er leder i LO i Årdal og Rødt-politiker.

Sissel M. Rasmussen

Kan bare ri én hest

Den lokale LO-lederen i Årdal er ikke alene om å søke til andre partier på venstresiden. For Arbeiderpartiet har det vært et mål med 50 prosent oppslutning blant LOs medlemmer. 

En undersøkelse i etterkant av forrige kommunevalg viste at én av tre LO-medlemmer sluttet opp om Arbeiderpartiet. Senterpartiet på sin side fikk 18 prosent av stemmene, SV 10 prosent og Rødt 9 prosents oppslutning blant de LO-organiserte.

Hvis styrkeforholdet mellom partiene på venstresiden blir enda jevnere enn i dag, kan det lett føre til en debatt i LO om hvor tette bånd organisasjonen skal ha til ett av partiene, påpeker Elin Haugsgjerd Allern.

I takt med at Arbeiderpartiet har blitt mindre dominerende, har LO gradvis åpnet for mer kontakt og samarbeid med de andre partiene på venstresiden.

Første gang LO-kongressen bevilget penger til et annet parti enn Arbeiderpartiet var i 2001. Da fikk SV en halv million kroner å drive valgkamp for. Fire år senere, i 2005, gikk Arbeiderpartiet for første gang inn i en samarbeidsregjering – den gangen med Senterpartiet og SV.

Men selv om det er mer kontakt med andre partier, er det langt fra likeverdig med samarbeidet LO har med Arbeiderpartiet, påpeker Haugsgjerd Allern. Det er neppe mulig ha så tett partnerskap med flere samtidig, mener hun.

– Jeg tror det er vanskelig å ha så tette bånd til mer enn ett parti. LO-lederen kan ikke sitte i sentralstyret til mer enn ett parti for eksempel.  

Lang vei til separasjon

Fortsatt er det en uskreven regel at LO-lederen og enkelte sentrale forbundstopper har en plass i Arbeiderpartiets sentralstyre. Og det er tradisjon for at LO-lederen leder valgkomiteen før Arbeiderpartiets landsmøter.

Slik er det også i år når Arbeiderpartiet samles til landsmøte 4.-6 mai.

– Det er nyttig å minne seg selv om det historiske bakteppet. Dette er organisasjonsrutiner som har lange historiske røtter. Det er nok også en del av en kultur som «sitter i veggene». En måte å utrede politikk og fatte beslutninger på, som man har vært vant med i svært lang tid, sier Elin Haugsgjerd Allern.

For deler av Arbeiderpartiet er båndene til LO en del av selve partiidentiteten. De historiske forholdene betyr også noe for hvordan man vurderer situasjonen i dag, tror professoren.

– Helt siden 1960-tallet har det vært argumentert for at LO og Arbeiderpartiet vil løsne båndene. Mange samfunnsendringer har utfordret de tradisjonelle forbindelsene. Men i Norge har relasjonen vist seg å være ganske robust, sier statsviteren.

Og selv om en kan se for seg at det løsnes på båndene som binder LO og Arbeiderpartiet sammen, er det lang vei til full separasjon, mener Haugsgjerd Allern.

Har en jobb å gjøre

Med bare fire måneder igjen til kommunevalget må det en kraftanstrengelse til om Arbeiderpartiet skal gjøre et godt valg. De dårlige meningsmålingene preger stemningen i partiet. LO-leder Peggy Hessen Følsvik er likevel trygg på at LO fortsatt vil ha stor makt.

– LO nærmer seg en million medlemmer, har sterke tillitsvalgte i alle deler av landet og stor politisk innflytelse uansett hvem som styrer landet. Når det er sagt, er det ingen tvil om at vi er tjent med et sterkt Ap – helst i regjering, skriver LO-lederen i en epost til LO-Aktuelt.

Det fagligpolitiske samarbeidet fungerer godt, mener Hessen Følsvik. Men om færre LO-medlemmer støtter Ap, må organisasjonen gjøre en bedre jobb for å vise resultatene av samarbeidet, understreker LO-lederen.

LO-lederen og statsministeren sammen på LO-kongressen 2022.

Martin Guttormsen Slørdal

– Fortapt

– Hvis det går ad undas i lokalvalget og senere i stortingsvalget, vil det bli murring i rekkene, sier Stein Aabø.

Og ikke bare i LOs rekker.

– Det er alltid en del i Arbeiderpartiet som er mot det tette samarbeidet med LO. De ser på fagbevegelsen som en heft og en bremsekloss. Og noen kan vel ha prinsipielle betenkeligheter.

Men å ha landets største arbeidstakerorganisasjon i ryggen, er en stor ressurs, mener Aabø.

– Det ville være veldig dumt av Arbeiderpartiet å forsøke å løse opp båndene med LO. Uten LO er Arbeiderpartiet fortapt.