JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bemanningsbransjen

Bransjen som endret norsk arbeidsliv

Bemanningsbransjen har vokst fra å være et marginalt fenomen beregnet for husmødre til å bli premissleverandør for arbeidslivet.

Else Sofie Ruud

Andre dag av LO-kongressen får Svenn Åge Johnsen ordet. Klokka er halv ti på kvelden. Johnsen er elektriker, og representerer EL og IT Forbundet.

– Bemanningsbransjen har hatt 15 år på seg til å bli en seriøs bransje, og de har feila til de grader. Vi har prøvd å regulere dem, men de finner nye smutthull, lovlige og ulovlige.

Anniken Hauglie holder nytt forslag om bemanningsbyråer hemmelig

Johnsen er hovedtillitsvalgt i firmaet ApplyBT. De driver med elektroinstallasjoner på land fra Stavanger til Bergen. De har 550 ansatte, 70 av dem er lærlinger.

– Før hadde vi et skille mellom seriøse og useriøse firmaer. Nå er det skillet på vei til å viskes ut. De seriøse er på vei til å bli useriøse, sier Johnsen. Så refererer han sjefen sin som sier at han ikke vet hvor lenge han klarer å fortsette å være seriøs i denne bransjen.

– Med veksten i bemanningsbransjen ser det ut som om de seriøse er nødt til å endre kurs, fra innovasjon til lavkost.

TIDSLINJE - Se utviklingen i bemanningsbransjen fra 1945 og fram til i dag:

Skjerper kritikken

Johnsens syn hadde bred støtte på kongressen. Selv om forslaget om å forby bemanningsbyråer ikke nådde opp er tonen skjerpet: «Innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak er i enkelte bransjer i ferd med å utkonkurrere faste ansettelser, satsing på opplæring og lærlinger. Organisasjonsgraden svekkes og derved tariffavtalenes betydning. Innleide har også et mer belastende arbeidsmiljø med økt risiko for skader og ulykker», heter det i vedtaket.

LO skal jobbe for at innleie som hovedregel ikke skal være tillatt.

Johnsen sier at bemanningsbransjen har hatt 15 år på seg så er ikke det helt riktig. Frisleppet for bemanningsbyråene skjedde 1. juli 2000. Da ble det generelle forbudet mot utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling, opphevet.

Frislippet skjedde etter en lang ideologisk kamp. Kampen om arbeidsformidling har vært viktig for arbeiderbevegelsen lenge.

Sysselsettingsloven kom i 1947. Det ble etablerte et offentlig monopol for arbeidsformidling. Privat arbeidsformidling var noe av det første Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, grep fatt i da den ble dannet. Allerede i ILO-konvensjon nummer 2 fra 1919 gikk ILO inn for at det ble etablert «et system for gratis offentlig arbeidsformidling under kontroll av myndighetene».

Følg LO-Aktuelt på Facebook

Forbud mot utleie

19. juli 1971 rykket Statens Informasjonstjeneste inn en annonse i alle landets aviser. Her ble det slått fast at det «fra 1. juli 1971 er det forbudt å drive virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver».

Bakgrunnen for forbudet var at det var mangel på faglært arbeidskraft, da utbyggingen av oljeindustrien begynte. Utleie rmaer rekrutterte arbeidskraft fra bestående bedrifter. De kunne tilby de ansatte bedre betalt. Arbeiderne som nettopp hadde sluttet ble leid tilbake til sin tidligere arbeidsgiver. Men nå måtte arbeidsgiverne betale langt mer for arbeidskraften.

Bedriftene ble tvunget til å leie inn for å få utført oppdragene. Misnøyen var stor også blant de fast ansatte. De opplevde at deres tidligere kolleger kk betydelig bedre betalt. Ved noen verft var det også aksjoner for at de fast ansatte skulle oppnå samme lønnsbetingelser som de innleide.

Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

Arbeidsgiverne for forbud

Blant verftene var det stor enighet om at forbud var veien å gå. De fikk også med seg Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), forløperen til NHO. NAF ville imidlertid at det skulle være mulig å søke dispensasjon fra forbudet for kontor- og butikkarbeid. Slik ble det.

I andre europeiske land som Danmark, Nederland, Belgia, Vest-Tyskland og Frankrike oppsto tilsvarende problemer. Også der ble loven strammet inn.

Antall bedrifter var forholdsvis beskjedent. Ifølge odelstingsproposisjonen som regjeringen fremmet, var det 20 vikarbyråer i virksomhet i Norge i 1970.

De hvite hanskene

Det største og tonegivende firmaet i Norge var Manpower. Det er opprinnelig et amerikansk selskap fra Milwaukee USA, grunnlagt i 1948. I 1965 etablerte de seg i Norge. Manpower tok med seg det amerikanske slagordet: «The girl with the white gloves» (Jenta med de hvite hanskene). Slagordet ble forklart slik i personalhåndboka fra 1965: «Vantene bæres når det passer. Det tar seg for eksempel godt ut at De har dem i hånden (eller en på og en i hånden) når De hilser på Deres nye sjef.»

Manpower leide også ut renholdere, sveisere, tekniske tegnere og ingeniører. Forbudet i 1971 gjorde at de måtte legge ned disse virksomhetene.

Firmaet henvendte seg særlig til hjemmeværende husmødre som hadde hatt et yrkesliv før de fikk barn. Dette var i starten av det store skifte i norsk arbeidsliv da kvinnene for alvor rykket inn i arbeidslivet. Rammene for selskapets drift var ganske snevre. De kunne bare drive utleie av arbeidskraft i Oslo og Bergen og utelukkende til kontor- og butikkvirksomheter.

Else Sofie Ruud

Støtte fra Fremskrittspartiet

Selskapet drev en omfattende lobbyvirksomhet for å få endret rammebetingelse, og i 1983 fikk de anledning til å leie ut vikarer til hele landet, og Høyre kjempet deres sak. I 1988 fremmet tre representanter fra Høyre et forslag om gi Manpower dispensasjon til å drive utleie av ufaglært arbeidskraft. Også Fremskrittspartiets Carl I. Hagen engasjerte seg i saken.

Selv om det var verftsindustrien som gikk i spissen for å innføre et forbud mot utleie av arbeidskraft, var de ikke tro mot forbudet. For eksempel var én av seks arbeidere ved Aker Verdal i 1975, innleide arbeidstakere. De innleide arbeidstakerne var for det meste utlendinger. På Verdal bygde de en brakkeleir med plass til 250 arbeidere.

Verkstedklubben reagerte på at leiefirmaer som Norsco, Ali og Inter-Tor fikk leie ut arbeidere. Klubben mente dette var ulovlig.

Større privat enn offentlig

Omfanget ble betydelig. I et spørretimespørsmål i 1986 tok Arbeiderpartiets Marit Nybakk opp problemet. Hun hevdet at den private arbeidsformidlingen var i ferd med «å anta et like stort omfang som den offentlige formidlingen gjennom arbeidsmarkedsetaten.» Hun sa at de private utleiebyråene hadde 100 lokale enheter fordelt på 49 firmaer. I tillegg påpekte hun at det under byggeboomen hadde dukket opp et utall av utleiefirmaer som formidlet «skandinavisk arbeidskraft ulovlig». Også i fagbevegelsen vokste bekymringen.

– Tariffavtalene undergraves av ulovlig utleie av arbeidskraft. Det offentlige taper fllere hundre millioner kroner i skatter og avgifter. Respekten for sysselsettingsloven er blitt stadig mindre i de senere årene. Leiebedriftene frister med lønninger som på mange måter strider mot skatteloven, ved å betale lav timelønn og høye satser for kost og reiser. Dette er en større trussel mot norske arbeidsplasser enn kontraktørvirksomheten, sa forbundssekretær Magne Brekstad på landsmøtet i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund i mai 1987.

Ville ikke anmelde

Selv om det var forbudt med privat arbeidsutleie, var det mange som fikk dispensasjon. Fylkesarbeidskontorene kunne innvilge dispensasjoner, og i 1997 ble det gitt 1 800 dispensasjoner for til sammen om lag 10 800 personer.

Det var kjent at det foregikk ulovlig innleie, men Arbeidsdirektoratet som hadde myndighet til å gå til politiet med ulovlighetene, vegret seg for å anmelde.

I et brev til LO i 1995 skriver arbeidsdirektør Ted Hanisch: «Men hensyn til begjæring om at direktoratet skal benytte sin rett til å anmelde saken vil vi anføre at selv om vi hadde grunnlag for å konstatere utleie ville vi ikke automatisk ha politianmeldt forholdet. En slik vurdering har sammenheng med at ingen virksomhet er dømt alene for å drive arbeidskraftutleie.»

ILO endret syn

Internasjonalt skjedde det også en endring på denne tida. På midten av 80-tallet hadde de aller fleste land i OECD et offentlig arbeidsformidlingsmonopol. I løpet av ti år var denne situasjonen snudd slik at flertallet av OECD-landene avviklet det generelle forbudet. Også ILO endret syn. I 1997 ble ILO-konvensjon 181 vedtatt. Denne slo fast at medlemslandene som ratifiserer konvensjonen som hovedregel skulle tillate privat arbeidsformidling.

I 1992 ble Norge med i EØS og underlagt EFs konkurranseregler. EF-domstolen avsa i 1997 en dom, Job Centre Coop-dommen, som slo fast at det italienske arbeidsformidlingsmonopolet var forbudt.

Samme år ble Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti statsminister i Norge. I Arbeids- og administrasjonsdepartementet ble Eldbjørg Løwer fra Venstre statsråd. En del av denne regjeringens arbeid var å fjerne Arbeiderpartiets innflytelse. Et av tiltakene var å nedsette et utvalg som skulle se på privat arbeidsformidling. «Etter en intens dragkamp innad lyktes det KrF og Venstre om å sette ned Blaalid-utvalget. Mandatet går i første rekke ut på å utrede privat arbeidsformidling i Norge, som Ap og LO er imot», skrev VG.

Blaalid-utvalget

6. mars 1998 ble Blaalid-utvalget nedsatt. Det var avsatt tre måneder for å utrede en av de mest omfattende arbeidsmarkedsreformenene i norgeshistorien. Tidsskjemaet sprakk. Innstillingen ble like vel levert i rekordtempo, i september 1998. Utvalget var ledet av direktør i Statskonsult, Johan Blaalid. Han hadde med seg representanter fra flere departementer og en uavhengig arbeidslivsjurist, Jan Fougner. Arbeidsgiverne hadde tre representanter. Arbeidstakernes representanter var Liv Undheim (LO), Lill Fischer (YS) og Steinar Simonsen (AF).

LOs representant i utvalget, Liv Undheim, døde i 2011. I 2000 ble hun intervjuet om arbeidet i utvalget av Terje Wagelid til hans hovedoppgave i statsvitenskap.

Undheim sa at det var LO som tok initiativ til å endre loven. LO oppfattet det som viktig å være i forkant av en lovendring de så kom. Et problem for LO-ledelsen var at det innad i LO var ulike signaler. Handel og Kontor ville oppheve reguleringen av arbeidsmarkedet. NTL som organiserte ansatte i Arbeidsmarkedsetaten ville bevare det offentlige arbeidsformidlingsmonopolet. De fleste forbundene i LO som uttalte seg, var imot en arbeidsmarkedsreform.

Speilvender prinsippet

Blaalid-utvalgets konklusjon var å snu opp ned på prinsippet. Arbeidsutleie og privat arbeidsformidling skulle være tillatt.

Arbeidstakerrepresentantene hadde én felles særmerknad: «Disse medlemmene erkjenner imidlertid at reguleringen har blitt vanskeligere å håndheve som følge av den teknologiske utvikling og nye behov og krav i arbeidsmarkedet. Disse medlemmene kan derfor gå inn for en generell åpning for privat arbeidsformidling, men forutsetter at dette ikke blir brukt som legitimering av nedbygging av den aktive arbeidsmarkedspolitikken.»

I tillegg hadde Undheim en merknad hvor hun understreket at det er viktig at regjeringen opprettholder dagens kapasitet i arbeidsmarkedet i statsbudsjettet for 1999.

LO sa i sitt høringssvar at organisasjonen var for å oppheve forbudet mot innleie av arbeidskraft, men imot å åpne for privat arbeidsformidling. LOs strategi var å slå ring om Arbeidsmarkedsetaten.

Tedpower ser aldri dagens lys

21. mai 1999 fremmet regjeringa et lovforslag. Det fulgte Blaalidutvalgets innstilling med unntak. Tidligere leder i Norsk Sykepleierforbund, Laila Dåvøy (KrF), hadde overtatt som statsråd etter Løwer. Det vakte adskillig oppsikt da hun foreslo å holde sin egen bransje, helsesektoren, utenfor reformen.

Bondevik-regjeringa var en mindretallsregjering. Den var avhengig av støtte enten fra høyresiden eller fra Arbeiderpartiet for å få flertall. Arbeiderpartiets Sylvia Brustad var saksordfører og jobbet hardt for å være med i det flertallet som regjeringen støttet seg på.

Alle i komiteen, unntatt SVs, Karin Andersen, gikk inn for å oppheve formidlingsmonopolet. Arbeiderpartiets fremste krav i forhandlingene var at Arbeidsmarkedsetaten skulle få anledning til å opprette et statlig vikarbyrå, populært kalt Tedpower etter direktøren i Arbeidsmarkedsetaten, Ted Hanisch. Dette forslaget fikk flertall, men ble aldri etablert.

Fra 1.juli 2000 ble det fritt fram for å leie ut arbeidskraft i Norge. De nye bestemmelsene i arbeidsmiljøloven reguleres i paragraf 14-12. Loven skiller mellom to typer utleie, utleie fra bemanningsforetak og utleie fra produksjonsbedrifter som ikke har som formål å leie ut arbeidskraft.

De bedriftene som leier inn fra bemanningsforetak skal ha tariffavtale og det skal foreligge en skriftlig avtale om innleie.

Kampen om vikarbyrådirektivet

I september 2008 vedtok EU et nytt direktiv, vikarbyrådirektivet. Helt siden 1999 hadde EU-kommisjonen arbeidet for å få på plass et slikt direktiv. De hadde støtte fra europeisk fagbevegelse i dette arbeidet.

Formålet med direktivet er todelt. Dels skal det beskytte vikaransatte og innføre likebehandling slik at vikarer skal behandles likt med de fast ansatte. Dels skal direktivet anerkjenne vikarbyråer som arbeidsgivere og utvikle fleksible former for arbeide.

I mars 2012 la arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) fram forslaget om å implementere vikarbyrådirektivet i norsk lov. Regjeringen la vekt på likebehandlingsprinsippet i sin argumentasjon. I fagbevegelsen reiste det seg en storm av protester. I 2010 hadde LO uttalt seg positivt om direktivet. Etter hvert som mange forbund sluttet seg til motstanden, ble det et enstemmig LO-sekretariat som krevde at regjeringen skulle snu, bruke reservasjonsretten.

Statsminister Jens Stoltenberg hadde på de ukentlige møtene i samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet sagt klart ifra at det var uaktuelt for regjeringen å snu i denne saken, og slik ble det. Vikarbyrådirektivet er i dag en del av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.

Økt frustrasjon

Elektriker Johnsen fra EL og IT forbundet var en av mange talere på LO-kongressen som ville ha forbud mot bemanningsbyrå. LO-kongressen reiste seg til stående applaus da fem polske bygningsarbeidere kom inn i salen. De var ansatt i bemanningsbyrået Clockwork, og var organisert i Fellesforbundet. De gikk til sak mot sin arbeidsgiver. På kontraktene står de at de er fast ansatte, men de får ikke betalt mellom oppdrag. De gikk til sak.

Kampen mot null-prosent-kontraktene har utviklet seg til det viktigste spørsmålet om bemanningsbransjen. Fagbevegelsen mener det er ulovlig, at det er en form for midlertidig ansettelser. NHO mener det er lovlig, og bemanningsbyrået Clockwork fortsetter virksomheten som før.

Erna snakket ikke om problemene i arbeidslivet

Hvor mange og hvor store?

Størrelsen på bemanningsbyråbransjen er omstridt. NHO og regjeringa hevder at omfanget ikke er så stort. NHO henviser til landsforeningen NHO Service. NHO Service har 221 medlemsbedrifter hvor ansatte utfører 27 000 årsverk. Dette utgjør ifølge NHO Service 80 prosent av bemanningsbransjen. I så fall utgjør hele bemanningsbransjen 34 000 årsverk.

Til sammen utgjør arbeidsstyrken i Norge 2 650 000 personer ifølge Arbeidskraftundersøkelsen. Basert på disse tallene og korrigert for deltid utgjør bemanningsbransjen mellom 1 og 2 prosent av de arbeidete timene i dette landet.

Til LO-kongressen i år hadde fire fagforeninger innen byggebransjen utarbeidet en rapport som viser at fire av ti bygningsarbeidere på byggeplassene i Oslo og omegn er ansatt i et bemanningsforetak.

Ifølge SSBs register er det 38 000 personer som på et gitt tidspunkt mottar lønn fra et firma som leverer arbeidskrafttjenester. Hvis en summerer hva de samme firmaene oppgir til Foretaksregisteret i Brønnøysund er det 167 000 ansatte.

Like forvirrende er det når en regner antall bedrifter. NHO Service har 221 medlemsbedrifter. Antall bedrifter som er registrert i Arbeidstilsynets bemanningsbyråregister er i underkant av 2000 bedrifter. Én av ti bedrifter var utenlandsk. I Foretaksregisteret er det registrert 5500 bedrifter som leverer arbeidskrafttjenester.

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse