Cathrine har kjempet i fire år for at Sats-ansatte skal få dekket arbeidsbukser

Sissel M Rasmussen

Hun er plasstillitsvalgt ved treningssenteret Sats Dikeveien utenfor Fredrikstad. I fire år har hun kjempet for at de ansatte skal få dekket utgiftene til bukser, som en del av arbeidsuniformen. Den øverste delen av kroppen er nemlig dekket av kravet om arbeidstøy – som T-skjorter og fleecejakker. Spørsmålet er om bukser er hensiktsmessig arbeidstøy. Det er bakgrunnen for at arbeidsgiveren Sats endte i Arbeidsretten.

– Hensiktsmessig? Selvfølgelig er det hensiktsmessig. Jeg sa det i retten jeg; skal vi gå i trusa da, eller?

Seier uten avklaring

Cathrine Siro er klar i sin oppfatning av dommen som kom 8. februar i år. Den sier at ansatte har krav på å få utlevert treningsbukser, bukser eller tights, hvis dette er hensiktsmessig arbeidstøy. Det er det samme som innholdet i tariffavtalen.

«Bedriften skal holde de ansatte med hensiktsmessig arbeidstøy og verneutstyr etter behov», står det i fritids- og opplevelsesavtalen mellom Virke og LO/Arbeidsmandsforbundet.

HR-manager i Sats, Guri Johansen, synes ikke dommen var så veldig oppklarende. I et intervju med forbundsbladet «Arbeidsmanden» etter dommen i februar, uttalte Johansen, at de var fornøyde med at dommen ikke konkluderer med at alle automatisk har rett på full bekledning. Dommen sier i grunnen det som står i tariffavtalen. Det er en generell plikt til å holde arbeidstaker med hensiktsmessig arbeidstøy. Og det er jo vi i Sats enige i. Guri Johansen pekte på at dommen ikke ga noen konkrete svar på hvem bukser er hensiktsmessig for.

– Nå må jeg inn å forhandle med arbeidsgiver, sier Cathrine Siro.

– For meg er det helt klart at alle må få bukser. Men med ulike stillingsprosenter og deltidsstillinger har ikke alle behov for like mange bukser. Selv om vi er uenige, har vi en god tone, poengterer hun.

Bakgrunn: Cathrine erklærer seier etter bukse-dom. Ikke veldig oppklarende, svarer Sats

HJEMME: Cathrine Siro hjemme på gården på Gressvik utenfor Fredikstad. Hun jobber bare 50 prosent, og har fått diagnosen fibromyalgi.

Sissel M. Rasmussen

Alltid hestejente

For å styre en hest må du være bestemt, påstås det. Om du ikke vet hvilken vei du vil gå, bestemmer hesten. Fra tidlig barneskolealder var Cathrine å finne i stallen. Det var ikke mor Torill imot. Hun hadde selv drevet med hest i mange år. Faktisk har de to ridd på samme shetlandsponni – Netta – som var ung da Torill red den, og gammel da Cathrine fikk lov å ri den. Hun fikk fjordingen Alladin i konfirmasjonsgave. Bildet av ham henger i glass og ramme på veggen. Han døde i 2012. Rett over henger et bilde til. Det er av Ulrik, en varmblodshest som kom inn i livet litt senere. I dag eier hun tre hester av den irske rasen Gypsy Cob, også kalt sigøynerhest, fordi britiske og irske romfolk brukte disse vakre hestene til å trekke vognene sine.

Følsom, sint og sta

Hester er følsomme, og det er også Cathrine Siro. Mange tror at tårer betyr svakhet. Så feil kan man ta.

– Jeg griner for alt. Samboeren min kan si at jeg må slutte å gråte, men jeg sier bare «drit i tårene». Jeg griner når jeg er sint, når jeg er glad og når jeg er trist. Uansett. Men jeg har lært meg å si ifra før jeg blir sint. Vi kaller det bare det finske temperamentet, ler hun.

NÆRHET: Cathrine Siro er nær og tett på hestene sine. Dundra følger nøye med.

Sissel M. Rasmussen

Finner og nordlendinger

Faren, finske Jarmo Johannes Siro, kom til Norge for å spille ishockey, bare 17 år gammel. Han spilte både på Sparta og Stjernen. Men Jarmo hadde også norske aner. Cathrines oldemor var nemlig fra Tromsø, men emigrerte til Finland og giftet seg der under krigen. Cathrine Siro har familie i Nord-Norge, Tyskland, Tampere og Helsingfors. Kontakten med faren var ujevn opp gjennom oppveksten. Faren fikk ny samboer, og de fikk en sønn sammen. En skulderskade satte ham ut av spill, og han klarte ikke å fortsette som hockeyspiller. Etter hvert slet han med rusproblemer.

– Pappa døde da jeg gikk høygravid med min førstefødte. Men Jonas, broren min, og jeg, har god kontakt.

Hovslagerdrømmen

Et hvitt hus i skogkanten, bygd av bestefar. Der, på et lite sted som heter Dale i Gressvik, et kvarters tur fra Fredrikstad sentrum, vokste Cathrine opp med moren Torill og besteforeldrene like i nærheten. Rett bak huset lå et hestebeite. På fem minutter syklet hun til stallen. Livet var katter, hund og hester.

Drømmen ble også å jobbe med hest. Da hun startet på videregående på Kalnes, var planen å bli hovslager. Men drømmen gikk i grus. En rideulykke og et krasj med moped sørget for det. På en ridetur med en venninne galopperte de friskt av gårde. Da hesten bestemte seg for å skjære ut til venstre, ble Cathrine kastet av og rett fram inn i en trestamme.

– Det var nok der den ryggskaden kom, men jeg sa til mamma at det gikk fint. Jeg trenger ikke noen lege. Det var nok en feilvurdering. Da jeg var i en mopedulykke et par år senere, ble ryggen verre. Jeg gikk på videregående og kjørte moped til og fra skolen. Jeg skulle krysse veien og kjørte rett på en bil, forteller hun.

Hovslageryrket krever en sterk rygg. En hovslager står mye bøyd, og det er mange tunge løft. Hun innså at det ikke gikk.

HJEMME: Cathrine Siro hjemme på gården på Gressvik utenfor Fredikstad. Hun jobber bare 50 prosent, og har fått diagnosen fibromyalgi.

Sissel M. Rasmussen

Ut i arbeidslivet

Cathrine Siro er ikke den som gir opp så lett, men etter stryk på matte og naturfag, fant hun ut at det var bedre å finne seg en jobb, skolelei som hun var. Det ble pølsesalg og videoutleie på Corner video i Fredrikstad sentrum. Men 17-åringen var ikke gammel nok til å selge sigaretter, så de måtte alltid være to på jobb. Det var ikke optimalt. Etter en stund kom en ny mulighet: Godterifabrikken Brynhildsen trengte folk. Det var forresten på Brynhildsen foreldrene møtte hverandre, over søte drops og Dennis-kuler. For Cathrine skulle det vise seg at å stå hele dagen også var tungt for ryggen. Hun lette etter nye muligheter og sykla bort til «Makrellen», der Stabburet produserte makrell i tomat.

– Jeg sa bare; «Hei, jeg trenger jobb.» Og det var helt greit, inntil vikarbyrået kom og overtok.

Hun kunne fortsatt, men da gjennom Manpower. Det betydde fire lønnstrinn ned, i samme jobb.

– Det ville jeg ikke. Det var høyst urettferdig, sier hun.

KOS MED MOR: Jakthunden Kaja er en fransk Basset, som er med samboeren på jakt, men trives særs godt med sofakos. 

Sissel M. Rasmussen

 En kort arbeidsdag

Hun trivdes godt med produksjonsarbeid og hadde flere erfaringer underveis. En av dem var på Rolvsøy, i en fabrikk hvor de pakket fisk. Hun møtte opp, fikk utdelt frakk og anvist plass. Arbeiderne skulle fylle esker med fisk på et samlebånd med høye stativ til eskene. Cathrine Siro er ikke så høy. Hun nådde ikke opp til de to høyeste eskene. Hun spurte om hun kunne få en kasse å stå på, men ingenting skjedde. Det hopa seg opp, og hun spurte flere ganger etter kasse. Til slutt kom det en kar og ga henne skikkelig kjeft fordi hun ikke fylte de øverste delene. Hun forklarte hvorfor, men fikk på nytt kjeft og ingen kasse. Da var det nok for unge Siro. Hun ga tydelig beskjed: «Dette gidder jeg ikke». Hun tok resolutt av seg frakken og gikk derfra.

Mamma og tillitsvalgt

Hun traff sin kjære, Bjørn Olav Weberg 19. desember 2003. Sønnen, André Johannes, ble født 19. desember 2005. Og imellomtida flyttet de to sammen på gården hvor samboeren dyrker korn og selger ved. Datteren Julie ble født i 2010. Bonusdatter Nathalie på 22, er nå student på BI i Bergen, og jobber også på Sats.  

Da Cathrine Siro skulle ut i jobb igjen i 2007, kom hun inn i treningsbransjen. Hun begynte først i Family Sports Club Fredrikstad, som barnepasser. Da Elixia skulle åpne et nytt treningssenter i Dikeveien mellom Fredrikstad og Sarpsborg i 2008, fikk hun jobb der som servicemedarbeider. Siden da har hun vært ansatt der. Jobben består av renhold, barnepass og resepsjonsarbeid.

Det var særlig to kolleger med lang erfaring både i bransjen og i forbundet, som dro henne med i Arbeidsmandsforbundet. Elixia hadde også et senter på Kråkerøy, og de første årene jobbet de ansatte på kryss og tvers av sentrene. Kråkerøy hadde tariffavtale, men ikke Dikeveien. Cathrine Siro gikk ut i fødselspermisjon i 2010. Hun søkte ulønnet permisjon i seks måneder og fikk permisjonen innvilget. Da hun kom tilbake til Elixia Dikeveien i 2011, fikk hun beskjed om at det ikke var noen ledige vakter til henne.

– Nei vel? Da var det nok. Da søkte vi om å få tariffavtale, og jeg ble tillitsvalgt. Prosessen var i gang, sier hun.

SERVICEMEDARBEIDER: Cathrine Siro er plasstillitsvalgt ved Sats Dikeveien i Fredrikstad.

Sissel M. Rasmussen

Fra Virke til NHO

I dag har også Siro lang erfaring som tillitsvalgt. Elixia slo seg sammen med Sats i 2014, og nå heter kjeden bare Sats. Hun er fremdeles plasstillitsvalgt ved Sats Dikeveien. Hun jobber fast rundt 50 prosent og kjenner på kroppen at det er det hun klarer. Nesten alle på treningssenteret er ansatt på deltid.

– Det er ikke enkelt å organisere, når de ansetter unge folk i deltidsstillinger. For eksempel studenter som får et «gratis» medlemskap i Sats, syns det er fint. Det blir et frynsegode i stedet for lønn.

Etter at Arbeidsretten avsa sin dom har Sats sagt opp avtalen med Virke og søker seg inn i NHO Service og Handel, hvor de da vil omfattes av fritids- og aktivitetsavtalen.

– Det blir spennende å se hva det fører til. Vi har blitt lovt at ingen ansatte skal gå ned i lønn. I løpet av årene har vi klart å forbedre flere av punktene i vår lokale avtale, og det er ingen selvfølge at vi får med oss disse over i den nye avtalen. Jeg vil prøve å få til en egen særavtale.

Det gjenstår å se hva slags bukser Cathrine Siro og kollegene ender opp med. Og om de får betalt for både bukser og arbeidssko.

sissel@lomedia.no

DUNDRA: "Miss Lion King" kom til Cathrine i 2017 fra Nord-Norge. Hestene hennes er av typen Gypsy Cob.

Sissel M. Rasmussen