Et storslått drama om krigsseilerne

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg har tenkt på krigsseilerne siden jeg var 13 år gammel, sier Gunnar Vikene.

Vi er på filmfestival i Haugesund, vi er på Totalen Kaffebar, vi har nettopp sett første visning av landets mest påkosta spillefilm «Krigsseileren». De fleste som figurerer på den øverste delen av rulleteksten er til stede, blant annet regissør og manusforfatter Gunnar Vikene, alle de tre hovedrolleinnehaverne inkludert Kristoffer Joner og de to historiske fagkonsulentene Bjørn Tore Rosendahl og Thea Svendsen Eriksen fra Norsk Senter for krigsseilerhistorie i Kristiansand, et senter som blant annet inneholder Jon Michelets arkivmateriale. 

Sjøens sanne helvete

Filmen sitter i kroppen, det er lenge siden jeg har sett sterkere saker, jeg er beveget. Min far var uteseiler i den norske handelsflåten da vi bikket 1940. Han skulle mønstre av da de tyske nazistene okkuperte Norge, planen var at han endelig igjen skulle få møte sin kjæreste, hun som ble min mor, da myndighetene bestemte at alle norske sivile sjømenn bare måtte dra ut igjen. Krigen skulle vinnes, norske sjømenn var med ett blitt krigsseilere. Mange mot sin vilje, men desertering var ingen ærefull bragd det heller. Alt dette får vi se i filmen. Og mye, mye mer.

De to kameratene Alfred og Sigbjørn, spilt av Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen, gjennomlever grusomme dager der ute, de seiler i konvoi og må fortvilet se kamerater bli torpedert, ligge skrikende i vannet og be om hjelp. Til liten nytte. Det var livsfarlig å stoppe, det var bare å seile forbi de havarerte, til slutt dukket de skipbrudne under. De kom aldri opp igjen. Faren min glemte det aldri, det gjør ikke Alfred og Sigbjørn i filmen heller. Eller hundrevis av andre krigsseilere som denne filmen er en hyllest til, en gjeng norske motstandsfolk som aldri fikk den heder de fortjente. Mange av de som ikke druknet der ute, druknet i brennevin og psykiske lidelser i årene etterpå.

FYRBØTERE: Pål Sverre Hagen og Kristoffer Joner i filmen Krigsseileren.

Mer Film

Krigsseilernes mange historier

Regissør Vikenes’ far var ikke krigsseiler, men hadde arbeidskolleger som var det. Tidlig i livet fikk unge Gunnar høre om hva krigsseilerne hadde gjennomlevd.

– Disse historiene har jeg hatt med meg gjennom hele livet, sier 56 år gamle Vikene, som karakteriserer seg som en ekte bergensk arbeiderklassegutt.

Jon Michelet skrev seks romaner om skogsmatrosen Halvor Skramstad fra Rena som også ble krigsseiler. Michelet bygde sin diktning på fakta, blant annet historier han fikk fra krigsseilere og deres pårørende. Det samme har Vikene gjort, han har snakket med folk, han har tatt bilder – ja, han har fordypet seg i krigsseilernes historie i alle dens nyanser. Og han berømmer Michelets bidrag.

– Men hvorfor har du kalt filmen krigsseileren – i bestemt form entall?

– Fordi filmen ikke handler om alle krigsseilerne, alle har de sine egne historier, å kalle den for Krigsseileren gir fortellingen mer nærhet, sier Vikene.

KOMPISER: Regissør og manusforfatter Gunnar Vikene sammen med filmens hovedrolleinnehaver Kristoffer Joner.

Jan-Erik Østlie

Trengte ikke betenkningstid

Å seile forbi kamerater som lå hjelpeløse i vannet uten å stanse, pluss ventingen på om de ble bombet, av ubåter eller av fly fra lufta – ja, det måtte være forferdelig, forteller regissøren. Også var det de der hjemme, ektefeller, kjærester og barn som lurte på når pappa kom hjem igjen – eller om han i det hele tatt kom hjem. Alfreds kone Cecilia i filmen, spilt av Ine Marie Wilmann, var i en sånn situasjon – lik mange i virkelighetens verden. Alfred var far til tre.

Vikene sier at han brukte lang tid på å finne de riktige barneskuespillerne, og han forteller at det gjør inntrykk å se hvor mye de våget å gå inn i rollene sine. Joner nikker og gir dem sin profesjonelle anerkjennelse.

– Vikene er en regissør som kjenner meg godt, vi er gode kompiser, sier Joner.

– Brukte du lang tid på å si ja til rollen?

Joner smiler, vrir seg litt i stolen og forteller at han først leste manus på bussen.

– Det er ikke ofte du får sånne manus, jeg sa ja takk, tvert, sier han.

Nortraship var vondt og vanskelig

De som kjenner historien om krigsseilerne litt bedre enn gjennomsnittet vet at den også har sterke og kontroversielle politiske sider. Krigsseilerne avsto en del penger av hyra fordi de ikke skulle konkurrere ut britiske kolleger. Disse pengene ble satt inn på et fond hos Nortraship, det statlige norske rederiet, med det formål at pengene skulle utbetales når krigen var over. Pengene ble betraktet som etterholdte lønninger. I ettertid ble det en strid innad i Sjømannsforbundet om hvordan disse pengene skulle utbetales og disponeres – medlemmer i forbundet som var med i Arbeiderpartiet eller Norges Kommunistiske Parti hadde ulikt syn her.

Mange av krigsseilerne var rasende fordi pengene uteble. Faren min var en av dem. Dette svært ømtålige temaet berører filmen så vidt i en ultrakort scene. Vikene mener at det essensielle dekkes her, men innrømmer at det kunne vært lagd en hel spillefilm om bare dette.

– Krigsseilerne mente at de ikke fikk noen takk for sin innsats. Nortrashipfondet er en vond og vanskelig historie. Krigsseilerne ble snakket om fra Stortingets talerstol på en nedlatende, paternalistisk måte. Og det ble gitt mange ulne løfter om Nortrashipfondet, sier han.

Pengene ble etterbetalt etter krigen, men det tok veldig lang tid. Faren min, som døde i 1972, så aldri noe til pengene. De var det hans enke, min mor, som mottok en gang på 1980-tallet.

LIVET TIL SJØS: Dramatisk scene fra filmen.

Mer Film

Historien er nyansert

Rosendahl og Svendsen Eriksen, de to historiske fagkonsulentene for filmen, forteller at krigsseilerne og konsentrasjonsfangene hadde det til felles at de ikke snakket så mye om hva de hadde opplevd. Sterke opplevelser og manglende anerkjennelse er nok de viktigste grunnene til dette, mener de. De møter mest etterlatte etter krigsseilerne, men kan fortelle at på dødsleiet har noen av krigsseilerne vært litt mer villige til å fortelle. I dag er om lag ti krigsseilere som de kjenner til fortsatt i live.

Fagkonsulentene har to oppgaver i en sånn film. De skal sikre at det som fortelles er troverdig, og de kan bidra med fagkunnskap og fakta som utvider filmfortellingens perspektiv.

– Vi hyller nyansene fordi historie er nyansert, sier Rosendahl.

– Hvor viktig er det at en sånn film blir lagd?

– Det er veldig viktig for faghistorien, og vi håper selvsagt at filmen bidrar til at flere nå forstår hva krigsseilerhistorien dreier seg om, sier Rosendahl og Svendsen Eriksen.

Stort forhåndssalg

Filmen var åpningsfilmen på filmfestivalen i Haugesund. Internasjonal premiere fikk den på filmfestivalen i Toronto, Canada, i september. Den ble spilt utendørs 26. august ved Karpedammen på Akershus festning. I Bergen, hvor en del av filmen foregår, har forhåndssalget vært stort. Og den inneholder blant sterke krigsscener en fantastisk og rørende scene om en ballettdanser, bombingen av bydelen Laksevåg i 1944 og feiringen av Alfreds 70-årsdag i 1972. Utrolig sterkt alt sammen.