Eystein Hanssen vil at forfattere skal ha frihet til å organisere seg. Det har de ikke hatt før nå

Sissel M Rasmussen

sissel@lomedia.no

Det handler om forhandlinger, avtaler og penger. Noe å leve av. Og frihet til å organisere seg. Det er ikke til å kimse av. LO er i ferd med å få et nytt forbund i sine rekker. Eystein Hanssen er leder i det forholdsvis nystartede Forfatterforbundet. Forbundet har søkt medlemskap og vil etter alle solemerker bli en del av Landsorganisasjonen på neste års representantskapsmøte.

P

Hunden Viggo

I sofaen på et grønt saueskinn ligger en korthåret, mørk brun tigerstripete mynde, en spansk variant av en greyhound. Viggo glipper med øynene, skeptisk til fremmede. Den adopterte blandingshunden fra Spania har fått en sentral rolle i Eystein Hanssens hjem. Den forrige hunden døde for sju år siden. Hun het Ashiki og var en løvehund. Nå fant ekteparet ut at det passet å anskaffe en ny hund. De to sønnene Snorre og Sturla har nå noen å gjøre lekser sammen med.

– Det gjør noe med en familie å ha en hund. Man blir litt tussete. Det verste er når de forlater deg.

VIGGO: Adoptert og litt sky. Mynder skjelver ofte litt når de kommer ut. De er ikke nervøse eller kalde. De varmer opp musklene, klare til jakt.

Sissel M. Rasmussen

Elli og Zenith

Eystein Hanssen bruker ofte sin egen erfaring og opplevelser i bøkene sine. I 2010 kom Elisabeth Sunee Rathke, Elli blant venner, inn i forfatterskapet til Hanssen. Hun har også en afrikansk løvehund, Zenith. Nå er det ikke helt riktig at Elli kom i 2010, men det er da den første boka om politietterforskeren Elli kom ut – «De ingen savner». Egentlig er det et omskrevet filmmanus som er skrevet noe tidligere. For etter å ha fått avslag på støtte fra Filmforbundet flere ganger, orket ikke Hanssen lenger å skrive for søppelbøtta. Manusene ble til bøker i stedet.

– Når all annen finansiering er på plass, er det en stor frustrasjon når prosjektene strander slik, sier Hanssen.

Fotojournalist

Eystein er født i Oslo, og familien bodde på Grefsen til han var sju år. I 1972 flyttet familien til Gjøvik, med lillebror Tore som er et par år yngre. Moren er fra Nord-Norge og annenhver sommerferie ble tilbrakt på Leknes i Lofoten. Men sommerferier i nord hjalp ikke på Eystein Hanssens følelse av å være et bymenneske, en urban tilhørighet. Under andreåret på videregående starter han i praksis i Oppland Arbeiderblad. Jobber som frilanser og tar helgevakter på foto. Siden blir han bare værende der. Erfaringen kommer godt med. I ny jobb i NTBs fotoavdeling i Oslo, opererer han som pressefotograf, vaktsjef på bildedesken og fotojournalist. Film og tv-interessen er der allerede. Under et oppdrag besøker han flere skoler i New York, og tenker at her kunne han tenke seg å bli.

– Jeg gikk rundt til skolene med mappe og viste fram arbeider jeg hadde gjort. Der er det slik at du kommer inn på talent og erfaring.

Bymennesket føler at han har kommet hjem. 23-åringen trivdes som plommen i egget i den internasjonale smeltedigelen.

– Det var folk fra hele verden. Amerikanerne var i mindretall. Afrika var det kontinentet som var minst representert. Det var bare én afrikaner i klassen, men han var en hvit zambier, forteller Eystein, som frilanset for NTB under hele perioden, og noe for Dagbladet.

– Det ble noen øl for de pengene, ler han.

AFRIKAFRELST: Huset preges av bilder og gjenstander fra mange reiser verden rundt, ikke minst Afrika. Hanssens egne foto av ville afrikanske dyr.

Sissel M. Rasmussen

Film og tv

Det ene brakte det andre med seg. I 1991 sendte NTB ham til Antarktis på ekspedisjon med Monica Kristensen. En stor ekspedisjon med 30-40 mennesker, alle med sine oppgaver. Hanssens jobb var å dokumentere. Skrive, fotografere og filme. To måneder inne i isødet.

– Etter å ha ligget lenge i Uruguay før vi kunne dra inn i isen, var vi framme 10 dager før jul. Vi skulle blant annet lete etter Roald Amundsens telt under isen. Opplevelsene sitter i for livet, sier Hanssen.

Hanssen var med på den første delen av ekspedisjonen. Ekspedisjonen ble i 1993 avbrutt på grunn av en ulykke og et dødsfall. Hanssen sendte reportasjestoff og fotografier hjem til NTB på satellitt-telefon fra Antarktis. Men han klarte en ting til: Å sende jobbsøknad til TV2 som fotoproducer, på nyheter og dokumentarer – fra Antarktis.

– Jeg visste at den søknaden i alle fall ble lagt merke til, gliser han.

Han fikk jobben i TV2 og ble med under oppstarten av den nye tv-kanalen i 1992. Med det resultat at han har laget og produsert dokumentarfilm fra mange deler av verden. Etter fire år starter han og flere andre et eget produksjonsselskap, «Rabalder», hvor de fremdeles leverer dokumentarfilm til TV2. Eystein Hanssen går inn som leder og produsent, og driver med regi i tillegg.

– Det er vanskelig å planlegge. Mye er frilansjobb. Det svinger veldig og er usikkert. Serier blir tatt av, prosjekter som får nei til finansiering etter mye jobb. Andre ganger er det omvendt. Vi starta et nytt filmselskap som het Zulu Film, men jeg ga meg i 2006.

Nå har han truffet Tonje og blitt pappa til lille Snorre på to år. Behovet for en mer stabil inntekt melder seg. I 2008 blir Sturla født. Det står noe på spill.

FORFATTERFORBUNDET: Eystein Hanssen er leder av Forfatterforbundet, som vil være en åpen organisasjon for skjønnlitterære forfattere, i motsetning til Forfatterforeningen.

Sissel M. Rasmussen

Organisasjonsfrihet

Etter årevis som frilanser, som filmfotograf og producer med ansvar for egen og andres lønn er Eystein Hanssen lei. Livet som forfatter gir heller ingen fast inntekt med en forutsigbar lønn. Det nystartede Forfatterforbundet har som viktigste mål å gi alle forfattere mulighet til å fritt å kunne organisere seg og å skaffe medlemmene bedre avtaler og fordeler enn de har hatt til nå.

– Forfatterforeningens «Det litterære råd» hadde i praksis en gjeng på ni stykker som bestemte hvorvidt du kunne organisere deg eller ikke, på bakgrunn av om du var en god nok forfatter i deres øyne. Vi var etter hvert mange forfattere som mente at akkurat det hører ingensteds hjemme*. Og vi har tross alt organisasjonsfrihet i Norge. Vi burde heller stå sammen. Med mange tålmodige medlemmer i ryggen, og et styre fylt av fantastisk dyktige ildsjeler, har Forfatterforbundet vokst til over 400 medlemmer. Og vi får stadig nye innmeldinger. Det sier noe om behovet, understreker Hanssen.

For å bli medlem av Forfatterforbundet må du ha utgitt ett skjønnlitterært verk. Det er et enkelt profesjonskrav, sier Hanssen.

PÅ PULTEN: Eystein Hanssen kan skrive hvor som helst. Å være der handlingen foregår er det beste, mener han. På skrivebordet står "Gullruten" - utmerkelsen for manus, produksjon og regi av aktualitetsprogrammet «Lykkelandet» produsert for TV2 i 2003.

Sissel M. Rasmussen

Fellesskapets mann

Eystein Hanssen har erfaring fra begge sider av bordet, som nestleder i journalistklubben i TV2, og som arbeidsgiver med personalansvar i blant annet flere produksjonsselskap. Forhandlinger om rettigheter, produksjonskontrakter, fordeling av vederlag og lokale avtaler kommer godt med framover. En master i administrasjon og ledelse har han god nytte av.

– Mange må ha en annen jobb ved siden av forfatteryrket. Vi trenger bedre avtaler for å sikre at forfatterne kan opprettholde inntekten sin. Fordi en stadig større andel av boksalget går over til lytting av bøker istedenfor den trykte boka.

Prisen forfatterne får for én lytting er omtrent halvparten av de royalties de kan oppnå ved salg av en pocketbok. I store volum og av innbundne bøker får de en høyere prosentandel, men det selges stort sett færre eksemplarer enn i pocketversjonene.

– Vi er i samtaler med Forleggerforeningen om dette nå, sier Hanssen, som selv jobber som kommunikasjonsrådgiver hos Statens vegvesen.

Plottet vinner alltid

«Tenk å kunne fortelle en historie på den måten». Slik tenkte Eystein da han leste krimforfatter Desmond Bagleys rendyrkede thrillere som ung gutt. De har noen fellestrekk, også Bagley var journalist og krimforfatter. Dessuten hadde han en forkjærlighet for Afrika. Eystein Hanssen elsker Afrika. Han har reist mye i verdensdelen. Å bruke egne erfaringer i sitt forfatterskap er neppe unikt, men gjelder også for Eystein Hanssen. I den andre boka om Elli - «Giftstrøm» - handler det om bistands- og oljekorrupsjon og geriljakonflikt.

P

– Jeg var i Uganda for å lage en dokumentarfilm om LRA – Lord's Resistance Army, ved flere anledninger. Lederen Joseph Kony er fremdeles ikke tatt, men er ute av Uganda. Deres framferd med drap og lemlesting er ubeskrivelig, og de tar barn til barnesoldater. I boka har de et annet navn, geriljalederen kaller jeg «Disciple» – en religiøs fanatiker, men LRA og Kony er modellen. Det er slik at enn hvor langt ned du graver deg i gørra, så er virkeligheten verre. Uten unntak er det sånn.

Men selv om Eystein Hanssen liker å gi oss masse korrekt informasjon underveis i historiene sine, er det bare én eneste regel som gjelder til slutt: Plottet vinner alltid.

– Du må juge så leseren tror deg, sier forfatteren.

MILLIONBYEN OSLO: Hele Oslo er kulisser og åsted i Hanssens krimromaner. Det er ikke alle som vil ta inn over seg at Oslo er en millionby, sier Hanssen.

Sissel M. Rasmussen

* Forfatterforeningen kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen.