I sykehusets fremste rekke: – Jeg tenkte med én gang at her vil jeg bli

Martin G. Slørdal

martin.slordal@lomedia.no

Portørlærling Åsta Catrine Lindmo står i vaktrommet på St. Olavs hospital i Trondheim. En melding har akkurat tikket inn på jobbtelefonen. Hun skal trille en nyoperert pasient fra gynekologisk avdeling tilbake til sengeposten.

– Jeg vet aldri helt hva dagene som portør bringer eller hvor på sykehuset oppdragene kommer. Det gjør dette yrket spennende, sier Lindmo og strener mot avdelingen der hun skal hente pasienten.

Går mange tusen kilometer i året

På St. Olavs er det ansatt rundt 45 portører. De jobber her til alle døgnets tider, året rundt, og sørger blant annet for at pasientene kommer seg trygt fram fra A til B på sykehusets 225.000 kvadratmeter store område.

Portørene kjenner sykehusets kriker og kroker bedre enn de aller fleste. I 2016 skrev Fagbladet om hvor mange kilometer ulike yrkesgrupper går i jobben sin. Portøren knuste dem alle.

Ole Martin Hernes ved Ullevål sykehus ble målt til å gå 3.767 kilometer i året, dobbelt så mange kilometer som både barnehageansatte og helsefagarbeidere.

DVELER IKKE: Med en gang en pasient er transportert trygt frem, kommer det melding om neste oppdrag på jobbtelefonen til Åsta Catrine Lindmo

Martin Guttormsen Slørdal

Inne på et kontor på Forsyningssenteret på sykehuset sitter Ronald Fillan, seksjonsleder for portørene.

På et sykehus er det aldri helt stille, og det gjelder høyeste grad for portørene, sier seksjonslederen.

– Her er det store avstander og lange strekk å transportere pasientene. En portør må være i god fysisk form da de går mye og skyver på mange senger. Men de sosiale egenskapene er også veldig viktig. De er avgjørende for om du passer til denne jobben, sier Fillan.

HOLDER OVERSIKTEN: Ronald Fillan er seksjonsleder for portørene på St. Olavs hospital. Han forteller at oppdragsmengden til portørene stadig øker.

Martin Guttormsen Slørdal

Portøryrket ble en egen fagutdanning så sent som i 2015. Fillan sier at rundt 60 prosent av portørene på St. Olavs er faglærte. Sykehuset er godkjent lærebedrift og tar inn to lærlinger hvert år. Det er til enhver tid fire portørlærlinger på St. Olavs hospital.

Fillan sier at sykehuset går aktivt ut for å forteller elever på videregående skoler i Trondheim hva St. Olavs kan tilby som lærebedrift.

– Vi inviterer også skoleklasser hit slik at de kan komme hit og lære om portøryrket, sier Fillan.

KOMMANDOSENTRALEN: Portør Thomas Tveit sitter på kommandosentralen til portørene. Herfra har han oversikt over hvor alle portørene er til enhver tid, og kan fordele arbeidsoppgavene som kommer inn. Det er et stort puslespill.

Martin Guttormsen Slørdal

Følelsene kan ikke ta overhånd

Pasienten som Åsta Catrine Lindmo triller på, orker ikke å snakke så mye.

Lindmo spør hvordan vedkommende har det, og triller mot sengeposten. Noe mer snakking enn det, er det ikke behov på denne turen. Det er viktig å se hva pasienten trenger, forteller hun etter at arbeidsoppgaven er utført.

– Noen vil bare ha ro og orker ikke å snakke, og da er det viktig at jeg også er stille. Andre pasienter kan fortelle deg hele livshistorien sin på en kort trilletur. Alle menneskene vi møter, er forskjellige, og det er viktig å huske på i denne jobben, sier Lindmo.

Lindmo triller på pasienter i alle livets faser, fra eldre mennesker til barn. Noen har blitt friske, andre er alvorlig syke. Noen skal få transport hjem eller de har fått nødvendig behandling eller en undersøkelse. Etter noen få minutter er som regel møtet mellom portør og pasient over. Det er viktig å vise medfølelse med dem hun møter, forklarer hun.

– Men jeg kan ikke la følelsene ta overhånd, heller. Etter at jeg er ferdig med å trille en pasient, må jeg videre til neste. Jeg kan ikke gå og tenke på vedkommende lenge etter at oppdraget mitt er fullført, sier lærlingen.

Syketransport og akuttberedskap

Portørenes arbeidsoppgaver har endret seg mye gjennom årene, og portørene har forskjellige oppgaver ved ulike sykehus.

På St. Olavs kalles yrkesgruppen for pasientportører. Tidligere hadde portørene på St. Olavs mange andre oppgaver enn å transportere pasientene, som håndtering av reint og skittent tøy og varedistribusjon på sykehuset.

På andre store sykehus hører dette fortsatt til portørenes arbeidsoppgaver, men ikke i Trondheim. Seksjonsleder Ronald Fillan synes det er positivt at portøryrket spisses mot pasientene.

– Vi skal være spesialisert på oppgavene vi har overfor pasientene. Det gjør det også lettere å stille riktige krav til de vi skal ansette, forklarer seksjonslederen.

PASSER PÅ: Tommy Johnsen sitter bak sammen med pasientene som skal kjøres hjem etter behandlingen på sykehuset.

Martin Guttormsen Slørdal

Fillan forteller at portørene på St. Olavs tok seg av 190.000 oppdrag på sykehuset i 2021 og at mengden stadig er økende.

I 2016 inngikk portørene på sykehuset et samarbeid med Klinikk for akutt- og mottaksmedisin, som blant annet drifter ambulansetjenesten i Trøndelag.

Portørene ble spurt om de kunne bidra med hjemkjøring av pasienter, eller kjøring til institusjon eller rehabilitering. Dette er pasienter som ikke har behov for medisinsk tilsyn under turen, opplyser Fillan.

– Portørene har i dag to litt enklere ambulanser som vi bruker på disse oppdragene. Det er alltid to portører på hver tur. Det kreves ingen ekstra kompetanse for portørene som jobber med dette, men det gis praktisk opplæring. Det er krav om førerkort for lett lastebil, sier Fillan.

På et sykehus hender det ofte akutte hendelser. Portørene på St. Olavs spiller en viktig rolle under slike situasjoner. Det er Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) som sender ut nødvendig team med lege og anestesi. Portørene er også en del av tilkalling. I fjor var portørene med på 200 slike tilkallinger. De legger til rette for og betjener leger og sykepleiere med det de har behov for. Ikke så sjelden blir portørene satt til å gjøre hjerte- og lungeredning.

– Arbeidsdagen til en portør er lite forutsigbar. Arbeidsoppgavene dine vet du hva er, men innholdet i arbeidsdagen vet du lite om før du er på jobb, slår Fillan fast.

Viktig med god kommunikasjon

Portørene Roar Bakkebø og Tommy Johnsen jobber ofte sammen og kjenner hverandre godt. De er et team på syketransporten, og i dag skal de kjøre to eldre pasienter hjem fra sykehuset.

Portørene tar med seg hver sin båre fra bilen og triller mot avdelingen. Begge pasientene må hjelpes over fra sykesenga til båren. Johnsen og Bakkebø klarer å lokke fram smil hos én av dem.

Johnsen og Bakkebø er opptatt av å ha god kommunikasjon både seg imellom og med pasienten.

– Det er kontakten med menneskene vi møter, som er viktig. Det er ikke noen blikkbokser vi holder på med, det er mennesker, sier Roar Bakkebø.

HJEMREISE: Roar Bakkebø skal kjøre en pasient hjem etter endt behandling på sykehuset. Bakkebø opplever at yrket hans blir mer verdsatt enn tidligere. Her er han sammen med sykepleier Hanna Amalie Fuglem.

Martin Guttormsen Slørdal

Portøryrket har endret seg mye på ti år, sier Bakkebø.

– Jeg kjenner at jobben jeg gjør, er mer verdsatt nå enn tidligere. Noe av forklaringen ligger nok i at yrket har fått et eget fagbrev og at portørene har fått flere oppgaver på sykehusene, sier han.

Tommy Johnsen er tillitsvalgt i Fagforforbundet for alle portørene på St. Olavs. De aller fleste som jobber her, er organisert, forteller han. Johnsen sier at mange av møtene med pasientene gjør inntrykk, og at det er en stor fordel å være to og to som jobber sammen.

– Det er veldig fint å ha kollegastøtte. Vi kan prate ut om det vi opplever på jobb og hvordan vi utfører jobben vår. Vi tar ikke med jobben hjem, sier Johnsen.

Under pandemien har portørene hatt en kritisk samfunnsfunksjon, på lik linje med leger og helsefagarbeidere. De er uunnværlige hvis driften på sykehuset ikke skal stoppe opp.

Tommy Johnsen forteller at de kjørte en av de første koronapasientene i Trondheim.

– Ganske mange av pasientene vi kjører, er i ekstremt sårbare situasjoner. Kanskje de ikke har noe immunforsvar. Da er det prekært at vi tar de forholdsreglene vi må ta for ikke å spre smitte eller å bli smitta selv. Pandemien ga oss en bratt læringskurve, sier Johnsen.

– Det er her jeg vil bli

Åsta Catrine Lindmo sier at portøryrket tradisjonelt er et mannsdominert yrke, men at flere kvinner nå velger denne yrkesveien.

Lindmo opplever ofte at pasientene blir overrasket over at det er en kvinne som skal trille dem. Lindmo begynte først på fagbrev som ambulansearbeider, men så fikk hun høre om portøryrket på skolen. Det syntes hun hørtes interessant ut og byttet fagutdanning. Det angrer hun ikke på.

– Arbeidsmiljøet her er inkluderende og jeg blitt tatt så godt imot i praksisen min. Jeg tenkte med én gang at her vil jeg bli, sier Lindmo.