Ingerid Marie er LOs fjerde mektigste

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

red.loaktuelt@lomedia.no

Hun er en du ville hatt med deg i krigen, sier en tidligere kollega. Ingerid Marie Utvik beskrives som en smart kvinne med stålkontroll, en som er påståelig og lettrørt, opptatt av kvinners rettigheter og som alltid pynter seg i rødt til 1. mai. 

Hun holder en kopp svart kaffe mellom hendene, på bordet står et stykke seig sjokoladekake og venter. Hun har passe store øreringer og reale turklær, hun har shorts under buksa, for det er meldt varmere utover dagen, og planen er å sveipe innom blåbærskogen. Nærskogen, som hun kaller den.

Skogen ligger rett ved familiens hus i Son i Akershus. I pendleravstand til Oslo, men likevel et godt stykke unna hennes nye, store kontor på Youngstorget, der sekretærer og rådgivere holder i kalender og travle dager.

På vårens LO-kongress ble hun valgt til førstesekretær, nå er hun organisasjonens fjerde mektigste.

– Hva tenker du om at du har fått ganske mye makt?

– Som sentral tillitsvalgt i LO representerer jeg jo mer enn én million medlemmer. Jeg tenker det er riktig og viktig at vi skal ha mye makt når vi snakker på deres vegne.

VIKER IKKE: Ingerid Marie Utvik kan kjempe lenge og hardt for sakene hun tror på.

Sissel M Rasmussen LO Media

Saken er viktigst

Hun skal visstnok også være litt sjenert, men i saker hun brenner for, har hun null autoritetsskrekk. Å framføre et innlegg på Stortinget er lekende lett. 

– Da handler det om sak. Jeg gir meg ikke lett hvis noe er viktig for meg, da kan jeg være tøff, sier hun.

Hun vet godt at rettigheter ikke kommer av seg selv. Både moren og faren kom fra arbeiderklassen og kunne ta utdanning takket være Lånekassen, som LO var med å kjempe fram.

Tidlig på barneskolen var hun med å lede en sitdown-streik i klasserommet. Med beina på pulten og armene i kors satt alle i klassen og tygde tyggis og demonstrerte mot et undervisningsopplegg de mente var helt feil. Og de ble hørt!

Da hadde hun allerede lang fartstid i Framfylkingen, LOs barne- og familieorganisasjon. Der lærte hun om demokrati og møteledelse, og før hun fylte 11, var hun med på leir til Østerrike.

– Der fikk jeg den ordentlige fellesskapsfølelsen. Vi badet og sang rundt leirbålet, og jeg praktiserte den gebrokne engelsken min.

Hun kjente på at hun følte seg trygg i verden. Siden lærte hun seg tysk og tok deler av jusstudiet i Tyskland. Nå har hun blitt LO-ledelsens første jurist.

UTØYA: AUFs sommerleir med venninner sent på 1990-tallet.

Privat

Når det gjør vondt

Hun forteller om barn hun kjenner som etter sju år på skolen ikke opplever mestring, men fortsetter å gå på nederlag. Alle har noe å bidra med, mener hun.

Hun begynner å gråte når hun snakker om at vi må finne ressursene i alle mennesker, og at vi må starte tidlig. Hvis vi ikke gjør det, er det et tap for dem som sliter, og for samfunnet.  

– Det er ufattelig vondt å ikke få til ting.

– Har du selv hatt følelsen av å ikke mestre?

Hun tenker seg om.

– På barneskolen slet jeg en periode med det sosiale i jentegjengen. Jeg syntes det var vanskelig å få til stabile og gode forhold. Og da hadde jeg heldigvis guttegjengen, forteller hun.

I den guttegjengen var også Espen, som hun først skulle se igjen på et klassetreff etter fylte tretti. Så hyggelig var gjensynet, at de etter hvert ble et par. Han måtte bare bli singel først.

Nå har de to barn på 13 og 15 år. Da de kjøpte hytte på Beitostølen, forsikret de seg om at det var nok soverom der til å ta med venner av barna, gjerne mange venner på én gang.

FAR OG DATTER: Knut Johannes og Ingerid Marie Utvik på pinseleir på Utøya i 1978. Hunden Vargo tilhørte Tom Anders Ludvigsen, nåværende ordfører i Vestby.

Privat

Høydeskrekken

Hytta på fjellet er et sted hun lengter etter. Hun er oppvokst i Oslo med mor, far og en fire år yngre bror, og de var alltid på turer i Lillomarka, sommer og vinter. Hun elsker langrenn og middels høye topper. Hun har tatt slalåmkurs, men holder seg unna de svartmerkede bakkene. 

– Første gangen jeg gikk over Besseggen i Jotunheimen, lurte jeg på hvem som vandret ved siden av meg og pustet og peset så fælt. Til slutt skjønte jeg at det var meg selv, forteller hun med et skjevt smil.

Trolig hadde hun fått en slags angstreaksjon.

Litt bedre har det blitt, men hun står fortsatt heller på en talerstol foran et hav av mennesker enn å klatre høye tinder. Eller hun er stuegrisen som kryper opp i sofakroken med te, pledd og bok – eller dokumenter. 

Og når hun har sittet lenge nok bøyd over tunge sakspapirer, da må hun ut og løpe. I løpetakt kjenner hun hvordan stivheten i nakke og skuldre slipper taket, og frustrasjonen forsvinner. Helst tre ganger i uka, pluss et løp med startnummer på brystet i ny og ne.

SKI-ELSK: Ut på tur på Beitostølen, der familien har hytte.

Privat

Yrker på tvers

Sju av ni tillitsvalgte i den nye LO-ledelsen er helt ferske i vervene sine.

Utvik beskriver dem som en bra gjeng.

Hun liker å kjempe på tvers og mener at ulike yrkesgrupper behøver hverandre. Nå skal hun for eksempel samarbeide tett med LO-sekretær Frode Engen fra Norsk Arbeidsmandsforbund, i saker som handler om svart økonomi og sosial dumping.

Arbeidsmandsforbundet organiserer mange lavt utdannede, mens Utvik selv kommer fra Norsk Tjenestemannslag (NTL). De har en større blanding av lavt og høyt utdannede medlemmer.

Som jurist kunne hun i teorien valgt seg Juristforbundet, men, nei.

– Jeg tror ikke på å fremme interessene til bare én yrkesgruppe. På en arbeidsplass har vi felles interesser. Vi må jobbe med samspillet, sier hun. 

Utvik ble forbundssekretær i NTL i 2008, og ble fort pensjonsekspert. Før karrieren i fagbevegelsen var hun jurist i det som het Politiets data- og materielltjeneste.

Klassejustis

Lønnstyveri er en sak hun mener følges altfor lite opp av politiet, og er noe hun vil jobbe med framover.

Når arbeidsgiver holder tilbake penger overfor ansatte, er dette saker som Økokrim nå vil overføre til Arbeidstilsynet. Altså skal det ikke behandles som lønnstyveri etter straffeloven.

– 70.000 kroner sees på som småtteri når arbeidsgiver holder tilbake penger, mens arbeidstakerne straffes etter straffeloven for den samme summen. Dette er klassejustis, og det er helt uakseptabelt at det skal være ulikt for arbeidsgiver og arbeidstaker, mener hun.

SKOGENS RO: Her lufter hun tankene og slipper ned skuldrene. Og kanskje plukker hun blåbær.

Sissel M Rasmussen LO Media

Is og skarpe oster

Familien på fire bodde i et stort rekkehus med fjordutsikt på Holmlia, en timinutters togtur fra Oslo sentrum.

Under pandemien føltes det for trangt, og sånn endte de med å kjøpe hus i lille Son med sine 6.000 innbyggere.

Son er en av de vakre sommerbyene med gamle, hvite trehus, frodige hager og trange smug, med båter på rekke i havna, og et litt stygt kjøpesenter når du svinger inn til sentrum. Her kan Ingerid Marie spasere 12 minutter ned til brygga, og så står hun med en kuleis fra kiosken i hånda. I tillegg til stykket med sjokoladekake, spiser Ingerid Marie like godt to kuleiser i kjeks denne dagen.

– Er du en livsnyter?

– Ja, det vil jeg si.

– Er det noe vi ikke vet om deg nå, som vi burde vite?

Tenkepause.

– Jeg var snaut ett år og ville bare ha morsmelk. Fram til jeg fikk smaken på Norzola og Gamalost og bare gapte etter mer «zola». Så en dag skal jeg komme til Vik på Vestlandet, der Gamalosten produseres.