Jean ga alltid det lille ekstra på jobb. Så raknet alt

Cathrine Kahrs 

cathrine@lomedia.no

Martin G. Slørdal (foto)

martin@lomedia.no

Det dunker så høyt av pulsen inni henne at hun ikke klarer å snakke. Stemmene fra kollegene og pasientene hun skal hjelpe, blir utydelige. Jean Rose Reyes Alquizar er på jobb som sekretær i resepsjonen ved Trøndelag Ortopediske Verksted, men nå sliter hun med å puste. Så begynner hun å gråte.

– Alt bare svartnet helt for meg. Det ble så overveldende. Jeg ble sensitiv til alt og klarte ikke å være på det rommet. Jeg måtte ut derifra, forteller Alquizar.

Ville mestre alt

Det var høsten 2019, og hun var 22 år gammel da hun ikke klarte å stoppe panikken som vokste i henne. Hun syntes det var ekkelt at det skjedde foran folk.

«Nå må du skjerpe deg, du er på jobb. Ikke gjør dette her i offentligheten», tenkte hun.

Det gjorde panikkanfallet enda verre.

Den siste tiden hadde det hopet seg opp både på jobb og i privatlivet. Alquizar var ung og ville vise at hun dugde. Hun sa ja til alt hun ble bedt om å gjøre på jobb. Samtidig stilte hun mye opp for en person nær henne som slet psykisk. Hun glemte å passe på sin egen helse.

– Jeg ville mestre alt, selv om det gikk utover min grense. Det gjorde at jeg ble veldig utslitt.

Tankekjør og uro i kroppen gjorde at hun slet med å sove. Hun begynte å være mye borte fra jobb. Aller helst ville hun bare være hjemme og slippe å møte noen.

– Men jeg gikk videre med jobben og livet. Så bare raste alt sammen, forteller Alquizar.

Det var da hun begynte å få panikkanfall på jobb.

Høsten 2019 hopet det seg opp for Alquizar både privat og på jobb. Det endte med at hun ble syk.

Martin Guttormsen Slørdal

Mange unge sliter

Jean Rose Reyes Alquizar sitter på en benk ved Ladestien i Trondheim og forteller om opplevelsene hun hadde for mer enn fem år siden. Her langs fjorden gikk hun mye turer da hun var syk. Naturen hjalp til med å distrahere henne fra de negative tankene.

I dag er hun nestleder i ungdomsutvalget i Fagforbundet Trøndelag.

Hun velger å være åpen om det hun har vært igjennom, fordi hun tror det kan bety noe for andre unge i arbeidslivet som sliter psykisk.

Dem ser det ut til at det bare blir flere og flere av. Ifølge flere undersøkelser øker nemlig andelen unge voksne som melder om psykiske plager. Økningen er særlig stor blant unge kvinner, skriver Folkehelseinstituttet.

Psykiske lidelser er også den årsaken til sykefravær i Norge som øker mest. I fjerde kvartal i fjor utgjorde disse diagnosene over 2,2 millioner tapte dagsverk, ifølge Nav. Det tilsvarer en firedel av sykefraværsdagene.

– Sykefravær grunnet psykiske lidelser har økt gradvis helt siden 2004, men etter utbruddet av koronapandemien har vi sett en brattere stigning. Siden 2020 har sykefraværsdager med psykiske lidelser økt med 32 prosent, sa Nav-direktør Hans Christian Holte til NTB da tallene kom.

De vanligste årsakene er utbrenthet, depresjon og såkalt situasjonsbetinget psykisk ubalanse.

Colourbox.com

Lang ventetid

En del av dem med psykiske plager havner helt utenfor arbeidslivet. I dag er nesten 22.000 under 30 år uføretrygdet, viser tall fra Nav. Som oftest er nettopp psykiske lidelser årsaken til uførhet blant unge. Det skriver forskerne i rapporten «Psykisk helse og uførhet blant unge». Den er laget av Oslo Economics og Frischsenteret for Arbeids- og sosialdepartementet.

Samtidig må de som trenger psykisk helsehjelp, smøre seg med en god dose tålmodighet. I 2023 var gjennomsnittlig ventetid for behandling i psykisk helsevern for voksne på 54 dager, ifølge Helsedirektoratet. Mens barn og unge i snitt måtte vente i 55 dager på oppstart av behandling.

Mørket tok over

Mens Alquizar ventet på time hos spesialisthelsetjenesten på tampen av 2019, fikk hun noe hjelp via kommunen. Men hun følte at det ikke var den ordentlige hjelpen hun trengte.

Panikkanfallene ble hyppigere og verre.

Hun ble sykmeldt fra jobb i et par uker. Sta som hun var, dro hun så tilbake på arbeid. Selv om hun fortsatt var syk.

– Jeg følte ikke noen mestring i det hele tatt. Jeg var for sliten.

Det ble slutt med kjæresten. Hun fikk avslag på hjelp hos spesialisthelsetjenesten.

Så raknet alt sammen.

– Det var så mørkt at jeg bare måtte bli sendt til legevakten.

Derfra ble Alquizar sendt videre til voksenpsykiatrien. Først fikk hun beskjed om at sammenbruddet sikkert bare var en reaksjon på samlivsbruddet, forteller hun. Men etter en oppfølgingstime der hun fortalte at hun ikke orket mer og ville ende alt, ble hun lagt inn på psykiatrisk sykehus. Der ble hun i en måned.

– Jeg synes det er veldig synd at jeg måtte si at jeg ville ta livet mitt for å få hjelp. Selv om det kanskje ikke var hensikten min der og da.

Trondheim folkebibliotek ble et fristed for Alquizar mens hun jobbet med å bli frisk. Her kunne hun fylle hodet med historier fra bøkene istedenfor urolige tanker.

Martin Guttormsen Slørdal

Holdt alt inni seg

Før høsten 2019 hadde Alquizar aldri trodd at hun skulle oppleve å få panikk på jobb og bli innlagt på grunn av psykisk sykdom. Hun var vant til å få til en ekstra innsats på jobb.

– Jeg fikk jo mestringsfølelse av å gjøre så mye og klare arbeidsoppgaver som jeg fikk. Men det endte med at jeg ble syk av det.

Med bakgrunn fra Filippinene kommer hun fra en kultur der det ikke er så vanlig å snakke om psykisk helse, ifølge henne. Alquizar tror det var med på å gjøre det vanskelig å sette ord på hvordan hun hadde det.

– Jeg ville holde alt inni meg og klarte aldri å snakke om det. Jeg var redd for å få høre at «nå må du skjerpe deg». Derfor tror jeg det tok sin tid å få hjelp.

Det gjorde også at hun ikke klarte å si tydelig ifra om hva hun trengte på jobb. Til tross for at hun ble møtt med forståelse, opplevde hun at det skortet på oppfølgingen på arbeidsplassen og at det manglet en tydelig plan for henne.

– Jeg savnet å bli spurt om det var noe mer jeg trengte av tilrettelegging. Jeg kunne tatt ansvar selv, men jeg var ikke klar etter å ha vært sykemeldt så lenge.

– Trengs god samhandling

Mette Vestli er administrerende direktør ved Trondheim Ortopediske Verksted (TOV). Hun skriver i en e-post til LO-Aktuelt at Alquizar ble fulgt opp i tråd med gjeldende regler og retningslinjer for oppfølging av sykefravær.

– Tilrettelegging ble gjort etter beste evne i samarbeid med Jean i forhold til de behov hun uttrykte, men vi ser allikevel i ettertid at TOV som arbeidsgiver ikke lyktes i å gi Jean den oppfølgingen hun opplevde at hun trengte. Dette illustrerer at det trengs god samhandling mellom helsetjenesten, arbeidsgiver og arbeidstaker for å ivareta både ansatte med psykiske helseproblemer, og deres kolleger, skriver Vestli.

En ny start

Jean Rose Reyes Alquizar myser mot sola i fjæra ved Trondheimsfjorden. Samboer Martin Morken gir henne en klem. De møtte hverandre i fagbevegelsen, han er ungdomssekretær i LO Trøndelag.

– Hun er sterk, selv om hun ikke vil innrømme det, sier han om kjæresten.

Vanskelige perioder kan komme tilbake. Men nå vet Alquizar hva hun trenger for å få det bedre.

Martin Guttormsen Slørdal

I dag har hun det bra. Både med seg selv og på jobb. Nå er hun ansatt som sekretær ved barne- og ungdomspsykiatrien ved St. Olavs hospital.

– Det var veldig godt å komme til en ny arbeidsplass. Det hjalp meg videre. Der har jeg vært åpen fra starten om angst og depresjon, forteller hun.

Vanskelige perioder kan komme tilbake. Men hun har lært hva hun trenger for å komme igjennom det. Erfaringene kan hun nå dele med andre tillitsvalgte som har medlemmer som sliter.

– Jeg tror det hjelper veldig mye å bare stå der med åpne armer. Hør om det er noe de trenger, uten at de trenger å fortelle hele livshistorien. Du trenger ikke være psykolog, men bare en hjelpende hånd.

– Må ikke føle skam

Mange kan kanskje, som Alquizar, synes det er vanskelig å snakke med arbeidsgiver om tilrettelegging og tiltak. Her kan de tillitsvalgte være til god hjelp, mener hun.

– Kanskje de også føler på at det er synd å måtte trappe ned, når de tidligere har vært hundre prosent og hatt mestringsfølelse. Men de må ikke føle skam over det, sier hun.

Hun mener at det trengs bedre skolering om psykisk helse, både blant ledere, tillitsvalgte og verneombud.

– Det handler om forståelse og åpenhet. Og om at vi møter unge syke med at psykisk sykdom faktisk er en ordentlig sykdom, sier hun.

Å måtte trappe ned på jobb en periode på grunn av psykisk sykdom er ikke er noe å skamme seg over, mener Alquizar.

Martin Guttormsen Slørdal

Bruker vervet til å si ifra

Turer på Ladestien og til biblioteket hjalp henne gjennom sykdommen. Men det var behandlingen hun fikk på sykehuset, som gjorde henne frisk. Derfor blir hun provosert av å se hvor lite penger som bevilges til psykisk helse. Nylig skrev Adresseavisen at avdelingen hvor hun ble innlagt, står i fare for å måtte stenge og flytte til en annen del av byen. Det kan ende med færre døgnplasser. Årsaken er at St. Olavs hospital må spare penger.

– Det synes jeg er kjempeskuffende. Det blir enda vanskeligere å søke hjelp.

Nå bruker hun vervet som nestleder i ungdomsutvalget til Fagforbundet Trøndelag til å si ifra. I fjor sommer skrev hun et debattinnlegg i Nettavisen om regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse, som hun mener er altfor stusselig.

Nå bruker Alquizar vervet som ungdomstillitsvalgt til å snakke om psykisk helse.

Martin Guttormsen Slørdal

Utfordret Peggy

Under regionkonferansen til LO Trøndelag i mars fikk Alquizar sjansen til å utfordre selveste LO-lederen. Hun ville spørre Peggy Hessen Følsvik hva LO kan gjøre for arbeidstakere som sliter psykisk.

– Dette er hjertesaken min, siden jeg har opplevd selv å være ung og psykisk syk i arbeidslivet der tilretteleggingen ikke har vært på plass.

Rett før Alquizar skulle opp på talerstolen, merket hun pulsen som dunket inni henne. Hun kjente at angsten slo seg på. Hun skalv mens tankene begynte å spinne rundt hvordan hun skulle få frem det hun ville si.

– Så fortalte jeg om bakgrunnen min. At jeg har møtt veggen, at det faktisk kan skje. Og at det bare blir flere unge som sliter psykisk og blir uføre.

Flere i salen nikket, og hun så at innlegget hennes berørte folk. Etterpå var hun lettet over å ha klart å si det hun hadde på hjertet. Men svaret hun fikk fra LO-lederen, var ikke fullt så konkret som hun hadde ønsket.

Et lite håp

Senere fikk hun vite at Følsvik hadde notert i papirene sine mens Alquizar hadde ordet. «VIKTIG», hadde LO-lederen skrevet i store bokstaver og med strek under.

– Da har jeg litt å håpe på, i hvert fall, sier Alquizar.