LO-lederen som ikke ville ha jobben

Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian@lomedia.no

– Noen har sagt «ok, har du lyst til å stille opp? Vi tror du kan klare det.» Og så har jeg sagt ja.

Kine Asper Vistnes har vært både klubbleder, forbundssekretær og nestleder i Fellesforbundet. Hun fått tillit gang på gang.

Da Jørn Eggum over natta trakk seg som kandidat til å bli LO-leder, pekte de igjen på henne.

Men denne gangen sa hun nei.

– Jeg tenkte at jeg har andre ting jeg skal holde på med. Så det har jeg ikke tid til å styre med nå.

Det gikk en helg. Da hun hadde fått kontroll på adrenalinet, kom Vistnes fram til at hvis hun virkelig skulle si nei, måtte hun ha et godt grunnlag for det. Det fant hun ikke. Isteden dukket det opp en motivasjon.

– Det var jeg veldig overrasket over selv, kan jeg være helt ærlig og si.

En dag skal hun sette seg ned og lese igjennom alle meldingene hun fikk fra folk som oppfordret henne til å stille. Men ikke ennå. Det har hun ikke tid til.

– Det har vært veldig, veldig travelt.

Vistnes har begynt å sette sitt preg på kontoret. Munch-bildet til venstre har hun valgt ut selv.

Sissel M. Rasmussen

Ikke rosa

På det nye kontoret hennes i Folkets Hus lukter det tungt og søtt av alle blomsterbukettene. Vistnes har ennå ikke rukket å pakke ut av kartongene på gulvet, men hun har byttet ut et av kunstverkene på veggen. 

– Det var noe rosa greier. Sikkert en internasjonal gave, eller noe sånt.

De rosa greiene har måttet vike for Edvard Munchs «Brosjen» i svart og hvitt, av en kvinne med lange lokker og sølje på brystet.

– Sånne intervjuer som dette, er det en del av vervet som du helst skulle slippe?

– Ja, altså, det er jo ikke noe jeg er vant til. Men jeg har fått god hjelp av folk rundt meg som har senket skuldrene mine.

Herjet i skogen

Fra sitt nye skrivebord kan hun følge med på byggeplassen til regjeringskvartalet. Hvis hun og LO vil, kan hun rekke å se det stå ferdig herfra i 2030. Men hvor mye hun kommer til å sitte i ro bak pulten, er usikkert.

– Jeg liker best å røre på meg, men jeg har lært meg å sitte i ro. Det må man jo i sånne jobber som dette.

Det var mye klatring i trærne og herjing i «skævven» der hun vokste opp på Fjellhamar i Akershus. Med mor, stefar og ett søsken.

Det var ikke så mye snakk om fagbevegelsen hjemme. Men da de ryddet etter besteforeldrene, fant de en gammel bok med arbeidersanger som moren til stefaren fikk til jul i 1939. I en kasse lå også en gammel bok med LO-merker i.

12 år gamle Kine hadde sommerjobb som griserøkter på nabogården til hytta i Hedmark.

Privat

Hestekrefter

Egentlig var det budeie hun skulle bli. Hun trodde det betydde damebonde.

Som barn var hun glad i dyr, og begynte å gå i stallen og på rideskole.

Så ble det enda kraftigere hestekrefter, etter at hun ble med på en motocrossbane og ble frelst. I mange år drev hun aktivt med motocross og enduro, motorsykkelkjøring i skogen. Nå er det et par år siden hun var på banen sist.

– Jeg kjenner hver gang tæla går, så får jeg lyst til å kjøre. Men jeg driver jo med mye annet gøy også, sier hun.

Der det startet

På Nexans kabelfabrikk i Langhus blir den ferske LO-lederen mottatt med klemmer og et gammelt bilde av klubbstyret fra da hun var med.

I 12 år var dette arbeidsplassen hennes. Det var her hun ble vervet inn i forbundet som skulle løfte henne opp og fram.

Gamle kolleger får en klem når Vistnes besøker sin tidligere arbeidsplass.

Brian Cliff Olguin

Hun har fått høre at hun var en ledertype allerede som barn. Selv tenkte hun aldri sånn. Men hun ble fort pekt på til elevrådet.

Da hun skulle lære å bruke «sprøyta» på Nexans, maskinen som kler kabler i plast, var det Kai Tollefsen som lærte henne opp. Nå står de sammen og trykker på skjermen til maskinen hun pleide å styre.

– Hun var en av de beste. Hun tok alt sammen ganske lett, forteller han.

Kai Tollefsen lærte opp den ferske sprøyteføreren da Vistnes begynte på kabelfabrikken. Han var også en av dem som overtalte henne til å organisere seg.

Brian Cliff Olguin

Pekte på henne

Tollefsen var også en av dem som fikk overtalt henne til å melde seg inn i klubben på Nexans. Han husker at han spurte henne flere ganger. Da jobben ble fast, meldte hun seg inn, minnes han.

Og da klubblederen etter hvert gikk av med pensjon, var det Vistnes gutta på jobben vendte blikket mot.

Det samme har skjedd gang på gang i mannsdominerte Fellesforbundet, etter at hun forlot Nexans og startet i en prosjektstilling i avdeling 1 i 2008.

Siden har det ført henne fra vervet som avdelingsleder, til forbundssekretær, forbundets første kvinnelige nestleder og nå LO-leder med et TV-team fra NRK i hælene.

– Det er ingenting som har skjært seg. Jeg har vært der jeg skal, til når jeg skal være der, oppsummerer hun sine første knappe to uker i vervet. 

Vistnes rakk innom Fellesforbundet for å delta på en avslutning for en gammel kollega, og for å si ha det til sin tidligere arbeidsplass.

Sissel M. Rasmussen

Blåbærbiola

De siste ukene har hun vært litt dårlig på å få i seg nok mat. Men blåbærbiola redder henne alltid.

– Det har fått meg igjennom mange tariffoppgjør, landsmøter og kongressen. Det er godt, det metter i magen og det er lett å få ned når du ikke har lyst på mat.

Hun gidder sjelden å spise frokost og tar heller med et knekkebrød på veien. Hver morgen drikker hun derfor biolaen rett fra kartongen.

– Det er jo disgusting, men jeg gjør det.

– De må aldri slutte å lage blåbærbiola, altså! Haha!

Ferdig pakke

Mannen som hun giftet seg med i 2019, traff hun på jobb. Lenge var de kun vanlige fagforeningskamerater. Men plutselig skjedde ting veldig fort.

Da de giftet seg, flyttet Vistnes til Tjøtta på Helgelandskysten. Der fikk hun «ferdig pakke», som hun sier, med bonusdatter og hennes seks halvsøsken med familie.

– Vi var for gamle til å drive med sånne langdistansegreier. Vi fant ut at vi måtte bo sammen. Ingen av oss hadde lyst til å bytte jobb, og jeg hadde mulighet til å bli ukependler.

Det har hun vært siden, og kommer til å fortsette med, også som LO-leder.

– Jeg skal fortsette å være gift, for å si det sånn.

Jævelsk mye fiskekaker

Livet på Tjøtta har lært henne at hvis det er fint vær, så kan du legge fra deg planene om å rydde i kommodeskuffen. Da kan du heller dra på båttur eller finne på noe annet gøy.

Selv om det bare bor rundt 200 mennesker på øya, er det noe å holde på med hver eneste dag.

– Folk vil at det skal være trivelig å bo på Tjøtta. De tar folk godt imot. Du trenger ikke lage et stort opplegg for å be noen på middag. Det er sånn «nå var det jævelsk mye fiskekaker, da må vi kanskje be Arne og Siv, da».

Og fiskekaker kan det bli en del av. For fisken Vistnes og mannen får, skal helst være størst mulig. De fisker både torsk, sei, kveite og en og annen lange.

– Vi fyller fryseren, og så deler vi ut til naboer, forteller Vistnes.

Privat

Rett ut

Den nordnorske direktheten kan kanskje gjøre at hun føler seg hjemme i nord. I alle fall er Vistnes selv kjent for å gå rett på sak.

– Det kommer rett ut noen ganger. Når man er yngre, skjønner man ikke alltid helt rekkevidden av hvordan man virker på folk. Så det har jeg nok skjerpet inn litt og prøvd å bruke mer konstruktivt, sier hun.

Da hun snakket om å gruse høyresiden fra talerstolen på LO-kongressen, var det flere som reagerte på retorikken og mente den var splittende. Men Vistnes lever godt med ordene hun brukte.

– Dette var ment å være oppildnende for de folkene som skal ut og drive valgkamp. Det er min måte å snakke på, sier hun.

Politisk makt

Som LO-leder ønsker hun å være samlende. Det betyr å lytte også til de LO-medlemmene som stemmer til høyre.

– Flere reagerte på støtten til Rødt og på Israel-boikott. Hvordan skal LO klare å favne også de som stemmer FrP?

– De har jo også en interesse av å ha et godt arbeidsliv og en god samfunnsorganisering. Så jeg håper at de også lytter til de tingene som de er enig i, i den politikken som vi står for i LO. Det er politikk som er utformet av, for og med medlemmene.

– Hvor politisk skal LO være?

– Hadde vi kunnet løse alt gjennom forhandlinger med motparten vår, så hadde det jo vært fint. Men sånn er det ikke. Vi må ha politisk makt. Og vi må være en politisk aktør for at vi skal klare å få gjennomslag for de tingene som medlemmene nyter godt av, og som er viktig for dem. Det har historien vist. Og historien i landene rundt oss har vist at det å bryte med politikken, kan svekke fagbevegelsen kraftig.

Gass på rett sted

Det er et sprang fra å skulle lede Fellesforbundet, til å lede LO. Vistnes må gjøre seg kjent med alle de 22 andre forbundene hun nå har ansvar for.

Det er mange flere hensyn å ta enn i eget forbund. Og så er hun blitt en av de mest synlige personene i norsk offentlighet.

– Det er veldig nytt for meg.

Likevel har hun følt seg rolig, ikke gruet seg til å gå på jobb. Hun har sagt til de rundt seg at hun er glad hun har bakgrunn fra idretten. Det gjør at hun klarer å ta en ting av gangen og bevare roen.

Tri Nguyen Dinh

– Hvis du plutselig merker at du får sleng på sykkelen, så må du gi gass på rett sted. Du må bremse når du skal, gire når du skal. Alt må klaffe hele tiden.

– Og så skal du komme deg fortest mulig frem, på en best mulig måte. Uten å havne på sykehus.