På 50- og 60-tallet sponset LO gratis ferie til «trengende husmødre»

Magnus Helgerud

red.loaktuelt@lomedia.no

Å reise på landet var den vanligste ferieformen for urbane lønnstakere i mellomkrigstiden. Var du heldig, hadde dere hytte å reise til, hvis ikke reiste man kanskje til slektninger på bygda. Men der mennene muligens syntes at hesjing av høy og beising av hytte var et kjærkomment avbrekk fra kontorjobben inne i byen, endte husmødrene opp med å ha ansvaret for akkurat de samme arbeidsoppgaver i ferien som de hadde i hverdagen.

De laget mat, tok oppvasken, vasket klær og vasket gulv. Og ikke nok med det, de måtte gjøre alt dette under langt vanskeligere omstendigheter enn hjemme i byen. I en reklame for vaskekoster fra 1930 kunne produsenten melde om at deres nye nal i alle fall bidro til å «gjøre rengjøringen lett på landet»: «Aa reise på landet betyr ofte så langt fra ferie for husmoren. For der må hun undvære de mange arbeidslettende innretninger fra sitt moderne hjem». En journalist i Vestfold Arbeiderblad hevdet sågar at «den ferierende husmor trekker et lettelsens sukk når hun er vel hjemme igjen.»

STYRKE: Målet med ferieoppholdet var at husmoren skulle komme hjem igjen med ladete batterier, klar til å utføre sine mange gjøremål.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Slit og sol

Ordet ferie kommer fra det latinske feriae, som i praksis betød en dag man ikke drev handel på. Altså en dag man satte av til å gjøre noe annet enn det man gjorde til daglig.

Forskjellige grupperinger i sivilsamfunnet hadde allerede på 1920-tallet sett at hjemmeværende kvinner sjelden eller aldri fikk noen reell ferie, og derfor begynt å organisere avlastning for «trengende husmødre».

Gjøvik husmorlag arrangerte eksempelvis «styrkende og hvilende landopphold for slitte mødre». De drev inn penger via utlodning av gaver, og husmorlaget dekket ikke bare reisen til og oppholdet ved pensjonatet, de forsøkte også å skaffe hjelp i hjemmet i den fraværende kvinnens sted, via såkalte husmorvikarer. I 1938 samlet damene på Gjøvik inn nok penger til å sende syv «slitte» men heldige husmødre til Skogen pensjonat i Tretten, mens husmorvikarer ble sent hjem til dem for å stelle mann og barn i mellomtiden.

Toneangivende politikere og samfunnsaktører så det etter hvert som svært viktig at de mange trengende husmødre som mulig skulle gis anledningen til å få seg en ferie, i ordets rette forstand. Norsk Folkehjelp var blant dem som gikk i bresjen for dette. De tok i bruk parolen «Fra slit i yrke, til sol og styrke» for å rette fokus mot husmødrenes mangel på reel ferie. Dette var deres hjertesak, og følgende stod å lese i en av deres pamfletter i årene rett etter krigen:

Kunne du tenke deg å arbeide år etter år uten en eneste feriedag? Nei, ville du sikkert svare, og du ville muligens legge til: Men det er det vel heller ingen som gjør? Jo, dessverre, det er det mange som gjør. Landets største yrkesgruppe, husmødrene er ikke sikret lovmessig ferie som alle andre yrkesutøvere, men er avhengig av sine ektefellers ferielønn, og den strekker som regel ikke til for et ferieopphold hvor også husmødrene kan legge hverdagens mange plikter til side.

Tanken var at det arbeidet en husmor utførte i hjemmet var av stor verdi, både for den enkelte familie og for samfunnet som helhet. Derfor var det viktig at også disse kvinnene fikk noen uker med fullstendig hvile fra sine plikter, slik at de kunne utføre sitt arbeide resten av året. Fra 1945 gikk derfor Norsk Folkehjelp, Husmorforbundet og Kvinnesekretariatet i Arbeiderpartiet sammen for å etablere en ordning som skulle finansiere ferien for mange husmødre de kommende årene.

FERIEHJEM: Svestad feriehjem på Nesodden i 1960. Villaen «Bellevue» ble tatt i bruk av husmødre allerede i 1920.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Husmødre på tur

Men det var ikke slik at alle husmødre fikk tilgang til dette. En husmorferie var nemlig behovsprøvet. Det var hovedsakelig vanskeligstilte mødre, altså de som slet økonomisk eller kanskje hadde et barn med handikapp, som skulle motta støtte til ferieopphold. Via et søknadsskjema ble man stilt spørsmål av typen «har du hatt fri utenfor hjemmet etter at du ble gift», og svaret lød nok som regel «nei».

En slik ferie bestod gjerne av et to-ukers opphold med kost og losji på et landlig pensjonat. I 1960 gav LO eksempelvis 400.000 kroner til Statens husmorferieutvalg – tilsvarende fem millioner kroner i dag – og den sommeren ble 10.000 heldige mødre sendt på en gratis ferie.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Overskrift i avisa Friheten

I juni-måned tok avisa Morgenposten turen til Hillestad utenfor Holmestrand, hvor en rekke mødre var på en avslappende og «fortjent ferie med sine åndssvake barn». Her fikk de tilbringe lange sommerdager med sine barn som til daglig bodde på institusjon. En frue som ble intervjuet «frydet seg over å feriere alene med datteren for første gang», og ifølge journalisten hadde hun god samvittighet: «En tante steller resten av familien, så hun behøver ikke ha noen bekymringer for mannen og de to barna som er hjemme.»

FRI: Ferierende høsmødre ved Gremstad pensjonat på Tjøme.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kvinnen må aktiviseres

Men disse ordningene var ikke bare ment for mødre med utviklingshemmede barn. Helsedirektøren Karl Evang, som var en ruvende skikkelse i det helsepolitiske landskapet i tiårene etter krigen og en svært ivrig pådriver for disse husmorferiene, mente at kvinnen var i ferd med å bli «en arbeidsmaskin i hjemmet». I et innlegg i tidsskriftet Kvinnen og Tiden, hadde han i 1950 tatt til orde for at mannen i familien en gang for alle var nødt til «å venne seg av med at ferien er hans ferie». Videre kunne ikke husets herre forlange at hans kone i ferien «skal fortsette å koke mat, stelle huset, vaske hans underbukser og bære tøfler».

Men Evang, som den ivrige sosialmedisineren han var, påpekte at det slett ikke holdt med at husmoren fikk et hotellrom og fullpensjon i noen uker. Kvinnene måtte også aktiviseres i ferien: «Det tomrom som oppstår i hennes dag, derved at hun ikke lenger har de vante gjøremål, må fylles med hensiktsmessig adspredelse. Gjøres det ikke vil mange husmødre stå fullstendig rådløse og ikke vite hva de skal ta seg til».

Karl Evang var en av mange som på denne tiden var opptatt av at den norske stats subjekter fikk utnyttet ferien og fritiden sin på best mulig vis. Helsedirektøren advokerte tidlig for den aktive ferien, noe han på langt nær var alene om. En ferie fra vante plikter skulle i dette tilfellet bidra til å styrke den enkelte husmors fysiske og mentale velvære, ergo var husmorferien for Evang og hans likesinnede til syvende og sist ment som et slags preventivt folkehelsetiltak.

VETERAN: Karl Evang var Norges helsedirektør i 34 år, og var en forkjemper for husmorferien.

Rigmor Dahl Delphin/Oslo museum

Husmorgymnastikk

Programmene som ble tilbudt under disse husmorferiene bestod av forskjellige aktiviteter. Ved Fevik Bad sommeren 1960 stod blant annet følgende på timeplanen: lysbildekvelder, Bjørnson-foredrag, og sightseeing-turer til Fjære kirke, Ibsen-museet og hermetikkfabrikken Grimstad Konserves hvor damene fikk «smake på forfriskninger». Avisa Fædrelandsvennen kunne melde om at turen også gikk til Arendal meieri «hvor husmødrene fikk følge de forskjellige prosessene helt til melken kom ut på flasker».

En annen aktivitet som vanligvis stod på programmet under disse ferieoppholdene var såkalt husmorgymnastikk. Landsnemnda for husmorgymnastikk trykket fra 1950-årene opp egne hefter for denne nå glemte formen for trening, og blant av øvelsene som stod på programmet finner vi såkalte «arbeidsøvinger». Dette var øvelser som bestod av kroppslige bevegelser som lignet på det man gjorde under daglige arbeidsoppgaver. Eksempelvis stryking av klær, trasking i trapper, og gulvvask. Slik lød instruksene for et par av øvelsene:

Gang i trapp – Prøv ymse måter: skyt enden tilbake (mest alminnelig) og sett hofta fram. Prøv å stige rett opp. Kjenn hva som er best.

Stryking – Føttene fra hverandre. Armene svinger fram og tilbake foran kroppen. Kroppen lager bevegelsene, armene kommer til slutt. Prøv det samme med litt bøyde armer (men avspente skuldre).

1964: Svestad feriehjem.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Hensiktsmessig atspredelse

Vi kan se det for oss. Fru Nordmann, en sliten husmor fra byen, pakker ut av koffertene sine ved idylliske Fevik Bad på det blide Sørlandet. Endelig fri fra mann og barn! Nå skal også hun få noen uker med etterlengtet ferie. Hun skal lese ukeblader i skyggen av det store mammuttreet i haven, vandre barbent på den hvite sanden nede i Movika, svømme i den smaragdgrønne sjøen ved Storesand, og hun skal bli kjent med de andre husmødrene. O lediggangens gleder!

Men plutselig dukker det opp en mann i hvit legefrakk. En friskus av en fyr med høy piggsveis og et intenst blikk rammet inn av to bustete øyebryn. Han presenterer seg som doktor-Evang fra Oslo, og ved hjelp av en nymotens overheadprojektor lyser han opp veggen med en timeplan proppet full av «hensiktsmessig adspredelse». Lite visste Fru Nordmann at hun i ferien fra den daglige tralten med klesvask og trappe-trask i byen, nå skulle bruke de neste to ukene på å «svinge med armene og sette hofta frem» mens hun latet som om hun vasket klær og trasket i trapper.

I rettferdigheten navn skal det sies at de aller fleste husmødrene var meget fornøyd med disse ferieoppholdene. Som det ble rapportert om fra Fevik bad sommeren 1960: «Hver eneste kveld var en festaften».

Overskrift i Fædrelandsvennen