Walfred har vært tillitsvalgt i 52 år

Trond Elstad

trond.elstad@lomedia.no

Ole Martin Wold (foto)

red.loaktuelt@lomedia.no

Allerede som 16-åring ble han valgt til verneombud. 52 år senere er han fortsatt tillitsvalgt, selv om forbundet er et annet enn da han begynte. Men i juni er det altså slutt.

Det var i gruva i Malm det startet. Dynamitt, diesellukt og knallhardt skiftarbeid, er minner fra arbeidslivet.

– Arbeidet som røykdykker var krevende, men også spennende. Det støva nåkka enormt, forteller han.

Farlig kunne det også være. Sigmund Jensen, en venn og kollega av Anderson, fikk knust deler av foten i en arbeidsulykke. Han kjørte en hjullaster nedover en gruvegang da bremsene plutselig sviktet. Legen på sykehuset i Levanger beskrev leggen som knust flatbrød.

– Jeg er glad jeg overlevde. Walfred og fagforeningen var en god støtte i en vanskelig tid, forteller han.

Har organisert 1300

I Steinkjer-leksikonet finner en noe av historikken til gruva: Fosdalens Bergverk ble etablert i 1906. Og på det meste var det over 650 ansatte i gruva, som utvant jernmalm.

Med sine 1.174 meter var gruva den dypeste i hele Nord-Europa.

Nesten alle gruvearbeiderne som begynte å jobbe i bergverket, ble omgående tatt hånd om av Andersson og organisert i Arbeidsmandsforbundet.

Korea og Latterlia

Klasseskillet var tydelig i Malm da Walfred vokste opp. I bygda innerst i Trondheimsfjorden var det ofte steile fronter mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, understreker han. Arbeiderne bodde i strøket som ble kalt «Korea», mens ledelsen og ingeniørene bodde i det som ble kalt «Latterlia».

– Det skal sies at bergverket var med og sponset boligene til arbeiderne, slik at det var billig å bo. Det skal de ha ros for, sier han.

Som navnet tilsier har Andersson svenske aner. Bestefaren hadde erfaring fra gruvearbeid i Grändesberg, og jobbet også med bygging av Nordlandsbanen, før han flyttet til Malm og begynte å jobbe i gruva der.

Faren var murer, og var med å sette opp tårnet på 71,5 meter i tilknytning til gruva. I tårnet var det et heisanlegg for frakt av arbeidsfolk opp og ned fra gruva.

– Rallarslekt kan det vel beskrives som, forteller Andersson.

HÅRKLIPP: – Jeg hadde 25 centimeter langt hår før jeg ble klippet for å ta skolebilde, sier Walfred Andersson.

Privat

Full organisering

I 1989 ble gruva i Malm vedtatt nedlagt av regjeringen. Private investorer forsøkte å drive videre, men i 1997 var det kroken på døra for godt.

En kort periode jobbet Andersson som sveiser i Fosdalen Industrier. I dag er han tillitsvalgt på heltid i Steinkjer-bedriften Fosdalen Bemanning.

Kontrasten mellom gruvene med yrende liv og dagens tillitsvalgt-rolle kunne ikke vært større.

Fra sitt kontor på Steinkjer bistår han i overkant av 500 polske arbeidstakere som er omfattet av tariffavtalen til Fellesforbundet. De polske arbeiderne leies ut til ulike verft, fortrinnsvis Aker-bedrifter.

Alle arbeidere fortjener en fagforening som tar vare på de ansatte, understreker Andersson.

– Å organisere polakkene er ikke noe problem. De ser nytten av å ha en sterk fagforening i ryggen. Alt er 100 prosent på stell mellom Fellesforbundet og ledelsen i Fosdalen Bemanning, sier han.

PÅ KONTORET: Walfred Andersson har et trivelig pauserom hvor medlemmer kan stikke innom for en faglig og sosial prat.

Ole Martin Wold

Ønsker mer sentralt

Streiken under mellomoppgjøret i fjor kom overraskende på, vedgår 68-åringen. I år var han bedre forberedt. Men årets hovedoppgjør kom i mål søndag 7. april uten at streikevåpenet ble tatt i bruk.

Alle som følger Fellesforbundets tariffavtale i industrien, får 7 kroner mer i generelt tillegg. For å oppnå rammen på 5,2 prosent, må det gis et lokalt tillegg på 7,50 kroner i timen.

Walfred skulle gjerne sett et enda større sentralt tillegg.

– Vi liker ikke denne type oppgjør, hvor altfor mye er avhengig av det lokale oppgjøret senere i høst. Det skulle ha vært et langt høyere generelt tillegg. Når det er sagt, har vi likelønnsprinsippet på industri-overenskomsten, slik at det skal bli en noenlunde rettferdig fordeling. Men, det er klart det er krevende å forklare dette for våre polske arbeidstakere, forteller Andersson.

Fotballtrener for NHO-sjefen

Andersson har erfart at det er samarbeidsvilje og dialog mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som er normalen i dag. Han har den dypeste respekt for sambygding Ole Erik Almlid som er administrerende direktør i NHO. De var naboer i Malm, og Walfred var fotballtrener for Ole Erik og hans kompiser da han var guttunge.

– Ole Erik har alltid kjempet hardt og har hatt en vilje av stål. Jeg er ikke overrasket over at han fram til nå har hatt flere lederstillinger, sier Andersson.

«Walfred var en av heltene våre i barndommen», forteller Almlid til LO-Aktuelt. NHO-sjefen beskriver ham som en god nabo, venn av familien og et «engasjert medmenneske med omsorg for utsatte grupper i samfunnet».

Alt for Folkehjelpa

Andersson tilbringer på ingen måte dagene på sofaen etter arbeidstid. Da er det Norsk Folkehjelp han vier tiden til sammen med kona Heidi. I det siste har de særlig engasjert seg i å hjelpe ukrainere med å finne seg til rette i lokalsamfunnet.

Allerede på sin tredje dag som generalsekretær i Folkehjelpa tok Raymond Johansen turen til Malm.

«Det er ikke tilfeldig at jeg er i Malm. Det arbeidet som Walfred og Malm gjør, er noe av det første jeg fikk høre om da jeg tok over som generalsekretær. Evnen til å handle raskt, svare på folks behov, være et samlingssted, og utløse så mye frivillighet er imponerende», uttalte han til Steinkjer-Avisa.

Andersson bruker ikke ordet «flyktning». Han snakker heller om «tilflyttere». Det er et ord Norsk Folkehjelp sentralt også har adoptert, forteller 68-åringen.

– Norsk, norsk og atter norsk. For å lykkes må tilflytterne lære seg norsk, sier han.

Det er alltid en jobb å få, mener Andersson, og med kjennskap til lokale forhold kan han tipse arbeidsgivere. Samtidig har Folkehjelpa godt samarbeid med Steinkjer kommune og Flyktningetjenesten, understreker han.

Anna Orel fra Ukraina har barna Yaroslav på 10 år, og Vladyslow på tre år. Hun har vært her litt over ett år. Hun snakker allerede godt norsk, og har jobb både i gårdsbarnehage og i kassa på Obs i Malm. I tillegg tar hun utdanning på gründerskole i Steinkjer.

Anna beskriver Walfred og Folkehjelpa som særdeles viktig for at hun trives så godt.

– Samlinger med ukrainere, andre tilflyttere og lokalbefolkningen har gjort oss trygge, sier hun og forteller om allidrett for ungene, matlaging, samtalegrupper og andre sosiale tiltak.

TILFLYTTER: Walfred Andersson er svært engasjert i Norsk Folkehjelp. Her sammen med Anna Orel fra Ukraina, som har funnet seg godt til rette i lokalsamfunnet. Hun snakker godt norsk, og har to jobber i Malm.

Ole Martin Andersson

Familiemann

Heidi beskriver mannen som utpreget rettferdig.

– Han er empatisk og snill, men kan bli kvass i stemmen hvis han ser eller opplever at folk blir behandlet urettferdig, sier hun.

Barna Rakel Elise, Paul Andre og Lin kom som perler på en snor. To av barna bor i nærheten i Trøndelag. Sju barnebarn har det også blitt etter hvert.

– Barnebarn er trivelig. Vi er veldig glad i unger, sier ekteparet Andersson.

De er begge glad i å gå i fjellet, på stier og langs veien. Derfor går de sju-ti kilometer hver dag. De forteller at det kan ta sin tid når man kjenner alle, og det blir jo til at en slår av en prat, både med gammel og ung. Hytta er på cirka 20 kvadratmeter. Campingvogn i tilknytning til hytta fungerer utmerket.

– I Trøndelag kaller vi det spikertelt med campingvogn, sier Walfred Andersson.