Yevgen dro fra bombeherjinger i Ukraina ut til Utøya: – Å være på sånne steder gjør alltid vondt

Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

– Å være på sånne steder gjør alltid vondt. For du er selv i live takket være at noen andre har ofret sitt eget liv, sier Yevgen Drapiatyi.

Visepresidenten i Federation of Trade Unions of Ukraine går langs Kjærlighetsstien på Utøya, sammen med de øvrige internasjonale gjestene på LO-kongressen.

Langsmed stien ligger noen små hilsener fra etterlatte til ofre, en glassfigur, en tørket rose. Vinden har røsket tak i bjørketrærne. Fuglene kvitrer. Noen spredte gråværsskyer våger seg fram, uten at de helt klarer å tvinge vekk sola.

Zamran Ahmad Butt er prosjektkoordinator ved øya og dagens omviser. Han forteller gjestene historien om gutten og jenta fra hver sin kant av Norges land som i 1958 var på AUFs sommerleir på øya. De forelsket seg.

En av kveldene tok gutten mot til seg og stjal en hermetikkboks med ananas fra Kafébygget. På Kjærlighetsstien gikk han ned på kne og fridde, og da jenta sa «ja» tredde han en fuktig ananasring på fingeren hennes. Paret er fortsatt gift.

OMVISNING: Zamran Ahmad Butt er prosjektkoordinator ved Utøya. Han tok LO-kongressens internasjonale gjester med på en guidet tur på øya.

Sissel M. Rasmussen

Hat mot det lyse

Sånn er fortellingene fra den lille øya i Tyrifjorden. Vakre opplevelser og bunnløs sorg er vevd inn i hverandre.

– Terroristen som kom til denne øya hadde et hat mot det lyse, fortsetter Yevgen Drapiatyi.

På en-to-tre har han lært om Utøyas fjerne og nære historie.

Drapiatyi sier at det er de mørke kreftene som herjer med Ukraina nå, de som er imot eierskap til eget liv og styresett, de som ikke tåler at landet velger å vende seg i retning av Europa.

Han sier videre at de ikke kunne tro at Russland skulle gå til krig den 24. februar i år. Drøye tre måneder senere, den 31. mai, rapporterer FN at 4.149 sivile er drept, mens 4.945 er skadd. Og dette er de offisielle tallene.

LÅVE: Den ukrainske delegasjonen her inne på Arbeidsmiljølåven. F.v. Roman Datsko, Yevgen Drapiatyi og Ihor Kopach.

Sissel M. Rasmussen

Overgir seg ikke

Drapiatyi bor i hovedstaden Kyiv og forteller at flyalarmen er det som vekker dem hver eneste dag.

– Fagbevegelsen har én oppgave nå, og det er å hjelpe de som har mistet familiene sine, og de som har verken mat eller bolig. De skal vite at de ikke er alene, forteller Yevgen Drapiatyi.

Flyktninger er innlosjert på fagbevegelsens egne hoteller og sanatorier. 13 millioner ukrainere er på flukt internt i landet, fem millioner av dem er barn. Fem millioner har flyktet ut av landet.

På Utøya har Zamran Ahmad Butt og gjestene forlatt Kjærlighetsstien og kommet til Kafébygget, hvor ananasringene ble stjålet på uskyldigste vis og terroren flere tiår senere skulle ramme på blodigste måte. Til Utøya kommer mange tusen unge mennesker hvert år for å lære om demokratiet, for at kunnskap skal overvinne fremmedfrykt, hatytringer og konspirasjonsteorier.

Yevgen Drapiatyi nekter også å bøye av. Han sier at ukrainerne ikke kommer til å gi seg.

– De tenkte at vi var svake, at vi ville løfte armene og overgi oss. Men det skjer ikke.

RUNDT ØYA: Kjærlighetsstien er ferdiggått. Nå står Kafébygget for tur.

Sissel M. Rasmussen

Flere artikler om Ukraina:

Fra krig til kongress. Ukrainsk fagbevegelse på LO-kongressen

Ukrainsk fagbevegelse jobber dag og natt: Olesia ble værende i krigen for å hjelpe