LO-ledere gjennom tidene: Her er oversikten

Einar Fjellvik, Svein-Yngve Madssen og Aslak Bodahl

Fra stedfortreder til leder

Peggy Hessen Følsvik (LO-leder 2021 -): Etter nyheten om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død, trådte den første nestlederen inn som fungerende LO-leder.

Peggy Hessen Følsvik (LO-leder 2021 -)

Jan-Erik Østlie

I et ekstraordinært møte i sekretariatet 10. mars ble Følsvik konstituert som leder fram til første representantskapsmøte 6. mai. Sekretariatet innstilte også overfor representantskapsmøtet at Følsvik konstitueres fram til den utsatte kongressen i mai 2022.

Det var ikke imidlertid ikke et lederverv i landets mektigste arbeidstakerorganisasjon hun siktet seg inn på da hun vokste opp på Vigra utenfor Ålesund. I 2013 var det imidlertid et faktum. Da ble nemlig Følsvik valgt inn i LO-ledelsen samtidig med Gabrielsen. Siden 2017 har hun vært første nestleder.

Følsvik har bakgrunn fra luftfarten. Hun var leder i HKs landsomfattende Fagforening for Luftfart og Reiseliv, har vært klubbleder på heltid i Braathens Funksjonærklubb etter å ha hatt ulike stillinger i flyselskapet og vært kabinpersonale i Widerøe.

Før hun ble valgt inn i LOs ledelse som førstesekretær i 2013, var hun første nestleder i Handel og Kontor, LOs tredje største fagforbund. Hun satt i HKs ledelse i åtte år før hun tok heisen opp to etasjer i Folkets Hus. Følsvik meldte seg inn i Arbeiderpartiet da hun kom inn i HK-ledelsen.

I LO har hun arbeidet med arbeidsmiljøsaker, IA-avtalen, arbeidstid, likestilling og luftfarten.

En bauta som så alle

Hans-Christian Gabrielsen (LO-leder 2017-2021): Han ble så godt som født inn i arbeiderbevegelsen.

27. juli 1967. Det er fødselsdatoen for LO-lederen som gikk ut av tiden altfor tidlig. Han døde 9. mars 2021, bare 53 år gammel. Gabrielsen var papirarbeideren som gikk helt til topps i LO-ledelsen.

Hans-Christian Gabrielsen (LO-leder 2017-2021)

Martin Guttormsen Slørdal

Etter å ha tilbrakt 11 år som prosessoperatør på papirfabrikken på Tofte før han fikk tildelt sitt første lederverv i fagbevegelsen, er Gabrielsen industriens mann. Han hadde sine røtter i Fellesforbundet, og kom til nestledervervet i LO i 2013 etter å ha lagt bak seg 17 år med tillitsverv i forbundet.

Gabrielsen var også medlem i Arbeiderpartiet, og i to perioder, fra 1995 til 2003, satt han i Røyken kommunestyre. Parallelt med ledervervet i LO var han også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og svært sentral i utformingen av partiets politikk på mange områder. Han var en støttespiller for leder Jonas Gahr Støre, ikke en utfordrer. De to utviklet et tett og fredfylt samarbeid etter Aps dårlige valg i 2017.

Flere aviser omtalte ham dessuten som Norges mektigste mann. Aftenpostens tidligere økonomiredaktør skrev blant annet følgende: «Lær deg navnet: Hans-Christian Gabrielsen (49). Han kan bli sittende som LO-leder i 12 år – og overleve flere statsministre.» Slik gikk det dessverre ikke.

LO-lederen var opptatt av løsninger og enighet framfor problemer og uro. Koronapandemien var intet unntak. Da samarbeidet han med regjeringen på vegne av LO på mange ulike områder.

I LO var Hans-Christian Gabrielsen en ønsket leder. Selv sa han at han aldri hadde hatt noen plan om å gå helt til topps i organisasjonen. Som fagarbeider fra industrien hadde han en klassisk bakgrunn fra arbeiderbevegelsen. Han var godt likt og respektert av alle. Gabrielsen ble omtalt som ryddig, skikkelig og grundig, og han fikk forbundene til å føle seg ivaretatt.

Engasjementet for klima er en viktig del av ettermælet hans – ved siden av kampen mot de økende forskjellene i Norge og den glødende interessen han hadde for yrkesfag og lærlinger.

Hjelpepleieren fra nord

Gerd Kristiansen (LO-leder 2013 - 2017): Hun ble født i Harstad 1. august 1955. Hennes yrkesbakgrunn er som hjelpepleier ved Universitetssykehuset i Tromsø. Der var hun hovedtillitsvalgt for Helse- og sosialforbundet gjennom ti år.

Gerd Kristiansen (LO-leder 2013 - 2017 )

Kristian Brustad

I 2002 ble hun valgt som nestleder i det den gangen YS-tilsluttede Helse- og sosialforbundet. Da forbundet året etter gikk sammen med det LO-tilsluttede Norsk Kommuneforbund og dannet Fagforbundet, ble Gerd Kristiansen valgt inn i arbeidsutvalget i det nye forbundet.

To år senere ble hun valgt til 1. nestleder i Fagforbundet, et verv hun hadde til hun ble valgt som LO-nestleder i 2009.

Foran LO-kongressen i 2013 duellerte hun med kollega Tor-Arne Solbakken om å bli valgt som ny LO-leder. I valgkomiteen gjorde Fagforbundet det klart at Gerd Kristiansen var deres eneste kandidat til et verv i LOs ledelse – og at de ønsket henne som ny LO-leder. Resultatet ble en enstemmig innstilling fra valgkomiteen på Gerd Kristiansen som ny LO-leder – og et like estemmig valg.

Gerd Kristiansen varslet tidlig at hennes viktigste mål som LO-leder var at det skulle bli like vanlig for kvinner som for menn å jobbe heltid. En lønn å leve av, var også en av Kristiansen hjertesaker.

Regjeringsskiftet i 2013 førte til at en borgerlig regjering ledet av Erna Solberg, utfordret LO på flere området. 28. januar 2015 streiket en samlet fagbevegelse mot regjeringens forslag til endret arbeidsmiljølov.

I løpet av hennes periode fikk LO fire nye forbund: Norske Dramatikeres Forbund, Norsk Flygerforbund, Kabinansattes forbund og Norsk Sjøoffisersforbund. Gerd Kristiansen jobbet for at LO skulle bli attraktivt for alle grupper i arbeidslivet.

Overtok da Valla gikk

Roar Flåthen (LO-leder 2007 - 2013): Da Gerd-Liv Valla gjorde sin dramatiske sorti som LO-leder 9. mars 2007, ble Roar Flåthen konstituert i toppvervet. 17. april valgte representantskapet ham enstemmig som LO-leder fram til kongressen i 2009. Der ble han gjenvalgt for fire nye år.

Roar Flåthen (LO-leder 2007 - 2013)

Jan-Erik Østlie

Flåthen er født 15. januar 1950. Han har sin yrkesbakgrunn som mekaniker på Kongsberg Våpenfabrikk, der han også var tillitsvalgt for Jern og Metall (senere Fellesforbundet).

I 1989 ble Flåthen distriktssekretær for Fellesforbundet i Buskerud, og bare tre år senere ble han valgt til hovedkasserer i forbundet. Dette vervet hadde han til han ble valgt til nestleder i LO på kongressen i 2001.

I sitt første tariffoppgjør som LO-leder, i 2008, oppnådde Roar Flåthen det største JA-flertallet i en uravstemning over et samordnet tariffoppgjør etter 1980. Hovedsaken i dette oppgjøret var å få tilpasset ordningen med Avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor til den store pensjonsreformen.

Roar Flåthens periode som LO-leder var preget av solid reallønnsvekst, til tross for at finanskrisa rammet også norsk økonomi hardt fra høsten 2008.

Første kvinne

Gerd-Liv Valla (LO-leder 2001 - 2007): Den første kvinnelige LO-lederen, og også den første med røtter i offentlig sektor.

Gerd-Liv Valla (LO-leder 2001 - 2007)

Jan-Erik Østlie

Født 25. januar 1948, utdannet statsviter og heltidsengasjert i fagbevegelsen siden 1987, bare avbrutt av fire år som statssekretær for daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og en kort periode som justisminister. Gikk ut av regjeringen da hun i 1997 ble valgt som nestleder i LO. Fire år senere ble hun valgt til LO-leder.

Valla var en sterkt politisk engasjert LO-leder. Blant annet mobiliserte hun hele LO-apparatet i en to år lang kampanje for å få til et regjeringsskifte i 2005. Denne innsatsen ble regnet som helt avgjørende for at den rødgrønne koalisjonen (Ap, SP og SV) kunne innta regjeringskontorene høsten 2005.

I tariffpolitikken utfordret hun den tradisjonelle doktrinen om at konkurranseutsatt industri skal være lønnsledende. Den såkalte «Valla-spagaten» åpnet for at grupper som hadde blitt hengende etter i lønnsutviklingen, kunne få større lønnstillegg i tariffoppgjørene enn det som ble gitt i industrien.

I januar/februar 2007 oppsto en voldsom debatt om Gerd-Liv Vallas lederstil i kjølvannet av at Ingunn Yssen sa opp jobben som LOs internasjonale sekretær og lot VG trykke et oppsigelsesbrev med flengende kritikk av Valla. LOs sekretariat nedsatte et granskinsutvalg for å gå gjennom saken. Da også granskingsutvalget kom med kraftig kritikk av Valla, valgte hun å trekke seg som LO-leder samme dag som granskingsutvalgets leverte sin rapport, 9. mars 2007.

Solidaritetsalternativet personlig

Yngve Hågensen (LO-leder 1989-2001): Han ble rikskjendis da han lanserte seg selv som kandidat til LO-lederposten foran kongressen i 1989. Dengang en uhørt praksis, men Hågensen vant valget på 1989-kongressen og ble senere enstemmig gjenvalgt i 1993 og 1997.

Yngve Hågensen (LO-leder 1989-2001)

frifagbevegelse.no

Hågensen hadde sin faglige bakgrunn fra papirindustrien i Halden. Han ble ansatt som distriktssekretær i LO i 1969 og valgt som LO-sekretær i 1977.

Hågensen ble regnet som en sterk og populær LO-leder. Av avisa VG ble han også kåret til «Norges mektigste mann». Likevel opplevde han flere ganger å få flertallet av de LO-organiserte mot seg, både i uravstemninger etter tariffoppgjør og i avstemningen om LOs holdning til norsk EU-medlemskap på den ekstraordinære kongressen i 1994. Ingen av avstemningsnederlagene rokket likevel ved hans popularitet som LO-leder.

«Solidaritetsalternativet» og «kollektiv fornuft» er de begrepene som først og fremst knyttes til Hågensens virke som LO-leder.

I en periode på 1990-tallet ble norsk økonomi brakt på rett kjøl og massearbeidsløsheten bekjempet gjennom det såkalte solidaritetsalternativet, der moderate lønnstillegg var ett av virkemidlene.

Det var i Hågensens ledertid at ordningen med avtalefestet pensjon ble fullført som et gode knyttet til tariffavtalene. Etter- og videreutdanning var en annen sentral reform i hans periode.

I 2000 ledet han LO i etterkrigstidens mest omfattende streik, etter at et forslag til meklingsløsning på tariffoppgjøret mellom LO og NHO var nedstemt. 93 000 LO-organiserte streiket i åtte dager.

Et spesielt valg

Leif Haraldseth (LO-leder 1987 - 1989): Den eneste LO-lederen som aldri ble valgt av LO-kongressen.

Leif Haraldseth (LO-leder 1987 - 1989)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Haraldseth ble født i Drammen 30. november 1929. Han ble ansatt som distriktssekretær for LO i Buskerud i 1964. I 1969 ble han valgt som LOs 1.sekretær, og i 1977 ble han valgt til nestleder. Haraldseth ble konstituert som leder under Tor Halvorsens sykefravær. Da Tor Halvorsen døde i 1987 ble Haraldseth valgt av representantskapet som LO-leder for resten av kongressperioden. En kort periode i 1986 var han kommunalminister.

Hans tid som LO-leder var preget av inntektspolitisk unntakstilstand etter 1980-tallets jappetid.

Både i 1988 og 1989 ble lønnsoppgjøret tvunget på plass ved hjelp av lønnslover.

Tillitsmannen

Tor Halvorsen (LO-leder 1977 - 1987): Han tok fagbrev som rørlegger hos Norsk Hydro på Herøya, men rakk knapt å få på seg kjeldressen før han ble valgt som fastlønnet tillitsmann i Herøya Arbeiderforening.

Tor Halvorsen (LO-leder 1977 - 1987)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Halvorsen, som ble født i Skien 24. November 1930, var formann i Herøya Arbeiderforening 1965-68. Etter et kort mellomspill som AOF-instruktør ble han valgt som LO-sekretær i 1969. Han var politisk aktiv i Ap. Miljøvernminister 1973-74 og sosialminister 1974-76. Da gikk han tilbake til LO og ble valgt som LO-leder i 1977.

Gjenvalgt i 1981 og 1985. Tor Halvorsen døde midtveis i sin tredje periode som LO-leder, 4. november 1987.

To reformer er knyttet spesielt til Tor Halvorsens navn.

Som sosialminister forberedte han sykelønnsordningen som trådte i kraft fra 1977, og som LO-leder forhandlet han

fram den første lavlønnsgarantien i 1980. Motytelsen var visse begrensninger på den lokale forhandlingsretten, noe som skapte et voldsomt rabalder innad i LO.

Tor Halvorsens periode var preget at sterke konjunktursvinginger, massearbeidsløshet for første gang etter krigen og et forverret samarbeidsklima både i forhold til arbeidsgiverne og myndighetene. Det hele toppet seg i stor-lockouten i 1986 da fagbevegelsen krevde – og fikk gjennomført – lik arbeidstid for alle på 37,5 timer i uka.

Tor med Hammer’n

Tor Aspengren (LO-leder 1969- 1977): Kallenavnet antyder at han allerede av sin samtid ble regnet som en meget sterkt og mektig LO-leder. Klassisk industriarbeider og sosialdemokrat som kom til topps i ei tid da det for alvor begynte å butte mot.

Nye yrkesgrupper begynte å vokse fram – på siden av LO. Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakten og sosialdemokratiet gikk på sitt store nederlag i EEC-striden i 1972.

Tor Aspengren (LO-leder 1969- 1977)

Britt Andreassen

Aspengren var politisk nytenkende ved at han ville utvide LOs perspektiv til å gjelde hele medlemmenes livssituasjon, ikke bare lønns- og arbeidsvilkår.

Gjennom intensiv vervevirksomhet greide LO å øke medlemstallet med 100 000 i Aspengrens tid, men han maktet ikke å åpne LO for nye grupper med en annen politisk kultur enn den tradisjonelle LO/Ap-kulturen.

Tariffpolitisk var Aspengrens periode preget av en vilter blanding av ulovlige streiker på grasrota i fagbevegelsen og samordning/motkonjunkturpolitikk på sentralt hold. Myndighetene ble brakt inn som en tredje part i lønnsoppgjørene.

Aspengrens navn er først og fremst knyttet til utviklingen av bedriftsdemokratiet. De ansattes rett til representasjon i bedriftenes styrer ble lovfestet i 1973.

Ellers ble 40 timersuka gjennomført som tariffkrav (1976) og arbeidsmiljøloven (1977) utviklet i Aspengrens lederperiode.

Aspengren ble født i Oslo i 1917. Han ble valgt som formann i Jern og Metall i 1958 og som LO-nestleder i 1965, før han i 1969 tok steget helt til topps i LO.

Tor Aspengren døde i juni 2004.

LO-mannen

Parelius Mentsen (LO-leder 1965 – 1969): Den første LO-lederen med en ren LO-karriere, og den kollektive hjemforsikringens far.

Parelius Mentsen (LO-leder 1965 – 1969)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Født i 1902. Samorg-sekretær i Finnmark i 1936. Knyttet til LOs Tromsø-kontor i 1940. Valgt til LO-sekretær i 1946. Valgt som kompromisskandidat i vakuumet etter Konrad Nordahl i 1965 og satt bare en periode.

Mentsen rakk likevel å sette atskillige spor etter seg. Han var kjent som en dreven forhandler, men også opptatt av å modernisere LO organisatorisk og av forsikringsspørsmål.

Kollektiv hjem forsikringen ble innført i Mentsens tid. Han startet arbeidet med LOs aller første handlingsprogram, som ble vedtatt på kongressen i 1969.

Parelius Mentsen døde i 1985.

En sterk og autoritær leder

Konrad Nordahl (LO-leder 1939 – 1965): Eks-kommunisten som ble en av Haakon Lies fremste forbundsfeller i kampen mot kommunistene i fagbevegelsen etter krigen – og historiens lengst sittende LO-leder.

Konrad Nordahl (LO-leder 1939 – 1965)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Nordahl ble født i 1897. Han ble valgt som formann i Jern og Metall i 1931 og nestleder i LO i 1935. Han ble konstituert som LO-leder da Olav Hindahl gikk inn i regjeringen i 1939.

Under krigen ble Nordahl en sentral person i det fagligpolitiske miljøet i London. Han ble valgt til LO-leder på det kuppliknende representantskapsmøtet i 1946 der Hindahl ble skjøvet ut.

Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923 gikk Nordahl til Kommunistpartiet, men vendte tilbake til Ap i 1929 og ble etter krigen en av Haakon Lies forbundsfeller i oppgjøret med kommunistene i fagbevegelsen.

En meget sterk leder med en til dels autoritær stil.

Nordahl og Einar Gerhardsen personifiserte den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen i storhetstiden de første tiårene etter krigen. Moderate lønnsoppgjør og arbeidsfred skulle lette gjenreisingen og stimulere økonomisk vekst – som etter Nordahls mening var nøkkelen til økt velstand.

I hans tid (1957) skiftet LO navn fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon til Landsorganisasjonen i Norge. Etter atskillig nøling lot han seg velge som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet 1957- 1965.

Konrad Nordahl døde i 1975.

Ble skviset ut

Olav Hindahl (LO-leder 1934 – 1939): Han fikk permisjon som LO-leder for å bli statsråd i 1939, men da freden kom og Hindahl var ute av regjeringen hadde andre krefter tatt makta i LO.

Olav Hindahl (LO-leder 1934 – 1939)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Hindahl ble født i 1892 i Stavanger. Han ble valgt som sekretær i Centralforeningen for boktrykkere fra 1926 og formann fra 1928.

Hindahl ble valgt til LO-leder på sin motstand mot å lovregulere avstemningsreglene ved uravstemning, men knesatte praktsk talt de samme reglene i den aller første hovedavtalen allerede året etter.

Hans periode var preget av moderate lønnsoppgjør og arbeidsfred for å gjenreise full sysselsetting.

I tillegg sterk fagligpolitisk innsats for å sikre Arbeiderpartiet regjeringsmakt og gjennomføre sosiale reformer.

I 1939 gikk han inn i Nygaardsvolds regjering som arbeidsminister. Etter krigen ble han skjøvet ut over sidelinjen på et kuppliknende representantskapsmøte i 1946 og plassert som direktør for Statens Arbeidstilsyn.

Olav Hindahl døde i 1963.

Det sorte får

Halvard Olsen (LO-leder 1925 – 1934): Han ble dømt for landssvik etter krigen og blir ofte «glemt» når tidligere LO-ledere hylles. Olsen var likevel LO-leder i en viktig periode og fullførte på mange måter Ole O. Lians livsverk med å legge om fagbevegelsens strategi fra klassekamp til samarbeid.

Halvard Olsen (LO-leder 1925 – 1934)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Han ble født i 1886 i Kvæfjord i Troms. Leder av Jern og Metall 1919-1925. Valgt inn LO-sekretariatet i 1920. Opprinnelig revolusjonær og tilknyttet Fagopposisjonen. Ble ekskludert av Kommunistpartiet, der han var viseformann, i 1924.

På kongressen i 1925 ble han valgt til LO-leder som Tranmæls og Fagopposisjonens kandidat, men han utviklet seg til en utpreget reformist. Likevel kom han til å lede LO gjennom noen av norgeshistoriens hardeste arbeidskonflikter, bl.a. storlockouten i 1931.

Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet ble opprettet i hans tid, som ledd i partisamlingen i 1927.

Olsen ble politisk isolert og tvunget til å trekke seg på kongressen i 1934 pga sin støtte til forslaget om å lovfeste avstemningsregler ved uravstemninger.

Halvard Olsen døde i 1966.

Grunnleggeren

Ole O. Lian (LO-leder 1906–1925): Langt på vei mannen som skapte det LO vi siden har hatt; en ansvarlig fagbevegelse med en ideologisk forankring og klare ambisjoner om å prege hele samfunnsutviklingen.

Ole O. Lian (LO-leder 1906–1925)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Lian ble født i Tønsberg i 1868. Han ble valgt til formann i Centralforeningen for boktrykkere i 1904 og nestformann i LO i 1905. Året etter ble han valgt til LO-leder.

Hans grunnsyn var at fagbevegelsen ikke måtte være seg selv nok, men være en organisk del av arbeiderbevegelsen og ha som mål å «omskape samfunnsforholdene». Lian var også nestformann i Arbeiderpartiet 1912-1918, kommunepolitiker og stortingsmann og personifiserte det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Lian beskrives som en utpreget kompromissmaker og balansekunstner. Egenskaper som kom godt med i årelange strider med Fagopposisjonen med Martin Tranmæl i spissen.

Under stridighetene og splittelsene i Arbeiderpartiet på 1920-tallet var han en utpreget sentrumsmann som hele tiden forble i Arbeiderpartiet.

Hans smidighet gis mye av æren for at fagbevegelsen ble holdt samlet gjennom dette turbulente tiåret.

Ole O. Lian døde brått i 1925, bare 57 år gammel.

Vikaren

Joh. Johansen (LO-leder 1904 – 1905): Hans karriere ble kort. Joh. Johansen fylte tomrommet mellom Adolf Pedersen utmarsj og tilbakekomst som LO-formann.

Joh. Johansen (LO-leder 1904 – 1905)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Han ble født i Kristiansand 25. mai 1869. Johansen var skomaker og ble valgt inn i hovedstyret i Skotøiarbeiderforbundet 1894-1902. Valgt inn i LO-sekretariatet i 1900.

Johansen måtte tre inn i vervet som LOformann da Adolf Pedersen måtte forlate det i 1904. Var LO-formann fram til kongressen i 1905. Han beskrives som en lun og jovial agitator.

Joh. Johansen døde i Oslo 7. oktober 1907.

Maleren som gikk – og kom tilbake

Adolf Pedersen (LO-leder 1901-1904 og 1905-1906): Pedersen ble født i Oslo 24. oktober 1863. Han ble valgt til Malerforbundets første formann. Et verv han beholdt mens han var LO-leder.

Adolf Pedersen (LO-leder 1901-1904 og 1905-1906)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Dobbeltvervet skapte bitre konflikter – også for Adolf Pedersen. I 1904 måtte han gå av som LO-formann.

På kongressen i 1905 ble han imidlertid valgt på nytt – og måtte gå igjen i 1906.

Adolf Pedersen døde i Oslo 3. juli 1928.

Snekker med lojalitetsproblemer

Dines Jensen (LO-leder 1900-1901): Jensen ble født på Skjervøy i Troms 22. Januar 1850. Han var utdannet som tømmermann og ledet Norsk Trearbeiderforbund i årene 1895-1903. Dette forbundet var et av to forbund som meldte seg inn i LO helt fra starten av.

Dines Jensen (LO-leder 1900-1901)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Dines Jensen ledet også lovkomiteen i sekretariatet som forberedte dannelsen av LO, og ble valgt som LOs første sekretær. Dobbeltvervet som forbundsleder og LO-leder førte ham opp i vanskelige lojalitetsproblemer under møbelsnekkerstreiken 1900-1901. Da flertallet i LO-sekretariatet ikke ville at LO skulle gripe inn i streiken, trakk han seg ut av LO.

Dines Jensen døde 25. august 1939.

Den danske skredder

Hans Jensen (LO-leder 1899 - 1900): Født i Horsens i Danmark 13. Mars 1856. Kom til Norge i 1883 og var i 1892 blant initiativtakerne til Norsk Skredderforbund. Han ble valgt til forbundets første leder og satt i vervet til 1898.

Hans Jensen (LO-leder 1899 - 1900)

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Jensen var også formann i De samvirkende Fagforeninger i Oslo 1896– 1908. I dette vervet hadde han blant annet ansvaret for byggingen av Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Huset, som senere er blitt utvidet og ombygd flere ganger, ble første gang innviet i 1907.

På den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1897 ble Hans Jensen valgt inn i sekretariatet som skulle forberede dannelsen av en landsomfattende fagbevegelse i Norge.

Striden om distrikts- eller forbundsorganisering og det faktum at vervet som LO-leder var ulønnet, regnes som hovedårsakene til at hans formannsperiode ble kort.

Jensen var også formann i Arbeiderpartiet 1888-89 og representerte LO i partiets sentralstyre.

Hans Jensen døde i Oslo 7. september 1922.

• Se alle våre saker om LO-kongressen