– Det er ikke sånn at man absolutt skal gå med bunad fra der man kommer fra

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

BØ, TELEMARK: – Det er helt greit å gå i blomstret skjorte med en beltestakk. Men vi leverer ikke blomstrete skjorter til en Øst-Telemark-bunad, sier Olaug Gjerjordet.

– På den andre siden: Hvis noen bestiller en Øst-Telemark-bunad, og så en blomstret skjorte i en separat bestilling, så kan vi jo ikke nekte dem det ...

Gjerjordet poserer med en mannekeng iført «Øst-Telemark rankebunad», som er intet mindre enn svenneprøven hun leverte i bunadstilvirkerfaget før jul.

Ved siden av står klubbleder Gunn Marit Gjerjordet med det som er en «Øst-Telemark-bunad nummer 1».

– «Ranke»-bunad har navnet på grunn av mønsteret nederst, forklarer Olaug. Mens «Øst-Telemark 1» heter det den heter fordi, vel, fordi den heter det.

Beltestakken er også fra Øst-Telemark, men er altså ikke en Øst-Telemark-bunad. Den heter det den heter på grunn av det brede beltet, som også påvirker hele resten av antrekket.

For eksempel så er den svært vid nederst, noe som passer bra til folkedans av den mer utagerende typen. Dermed så svinger populariteten i takt med dansefeberen, har vi nå lært.

For bunadstradisjoner henger sammen med andre tradisjoner.

Olaug Gjerjordet til venstre med svenneprøven, en «rankebunad». Gunn Marit Gjerjordet til høyre med en «Øst-Telemark 1».

Håvard Sæbø

Streng prest

– Da pietismen sto sterkt på 1800-tallet, var det en prest her som ville at drakten skulle være svart. Så da ble det sånn, forteller avdelingsleder Tove Karin Kilen.

– Da måtte folk legge bort de røde jakkene de hadde, og gå over til svart.

Det er strengt, og langt strengere enn bunadsskikkene i dag, der det mye omtalte «bunadspolitiet» – som skal ha et temmelig puritansk syn på hva som er «lov» og ikke lov å gå med – ikke har den makten man skulle tro ut fra enkelte skadefro avisoppslag.

– Den gangen var det de rikeste i bygda, og dem med makt, som bestemte hva som var riktig å gå i, forteller Kilen.

– I dag er det ikke så strengt. For eksempel så er det ikke sånn at man absolutt skal gå med bunad fra der man selv kommer fra.

– Det er riktignok ganske strengt hvordan man kan lage visse mønstre og så videre, men dette handler nok like mye om opphavsrett som hva som er «riktig» tradisjon, sier hun.

– Dette er jo åndsverk.

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Bilder som kilder

For mange bunader slik de selges i dag er egentlig ganske unge produkter.

På hjemmesidene til Almankås har Kilen skrevet en lang artikkel om hvordan klestradisjonene i Telemark har endret seg opp igjennom historien, og om hvordan man forsøkt å rekonstruere dem i ettertid.

– Da har man for eksempel brukt maleriene til kunstnere som Adolph Tidemand og Johannes Flintoe som kilder, forteller hun.

Bunaden står i spenn mellom tradisjon og fornyelse, en tankegang som også preget opphavskvinnen til Almankås, Ingebjørg Almankås (1917-2013).

Hennes arbeid var « … prega av ei djup respekt for tradisjonene, men også av ei vilje til å eksperimentere innanfor dei rammene som folkekunsten ga», som Kilen skriver på hjemmesiden.

Det tar lang tid å få en skreddersydd bunad. Ikke minst så skal de tilpasses kunden med flere prøvinger underveis. Det får man ikke når man kjøper billigbunad, sier avdelingsleder Tove Karin Kilen.

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Bunad eller tømmer?

Ingebjørg Almankås startet med bunadsproduksjon i 1956, etter å ha drevet et lite håndveveri i tiåret før, der hun blant annet reparerte bunader for folk.

Det var lenge før Olaug og Gunn Marit Gjerjordet (som ikke er søstre) begynte i faget.

– Jeg jobbet mange år som frisør, og på Byggmakker. Men så fikk jeg lyst til å bruke mine kreative krefter på noe, forteller Gunn Marit.

– Og nå har jeg jobbet her i litt over tre år.

Hun har dermed et stykke igjen til svennebrevet som Olaug nettopp har tatt. Men det står på planen.

Det gjør det også for Ingrid Westgård Jørgensen:

– Jeg har tenkt å gå opp som privatist når jeg er klar, sier 25-åringen, som forteller at det for henne sto mellom å bli «bunadstilvirker eller tømrer».

– Det viktigste var at jeg ville lage noe med hendene, sier hun.

Og det gjør hun nå. Bunadene fra Almankås er håndverk – og de tar lang tid å lage, etter nøye mål.

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Når Magasinet er innom i februar, er det høy produksjon fram mot vårens mange pynteanledninger, som nasjonaldag og konfirmasjoner.

Men den som nå ble fristet til å legge inn en bestilling, må vente med å bruke stasen til neste vår.

– Her må man helst bestille minst et år i forveien, sier avdelingsleder Kilen.