Delte meninger om kjernekraft – 14 år etter Fukushima-ulykken

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Onagawa: – Vi skulle gjerne utvidet veien her, men landeierne på begge sider nekter, forteller Takuya Endo mens vi snor oss oppover den svingete og smale veien fra Onagawa by og til kjernekraftverket oppe på en høyde.

– Og det er på grunn av at den går til kraftverket.

Så alle er ikke enige her heller.

Magasinet er blitt invitert til Onagawa for å se et operativt kjernekraft­verk.

Det ligger langs den samme kysten som verket i Fukushima som ble rammet av tsunamien i 2011, men her klarte kraftverket seg siden det ligger høyere opp fra havet.

Inne på verkets besøksavdeling får vi en detaljert gjennomgang av hvordan et kjernekraftverk fungerer, før vi blir ført ned til vannkanten og selve juvelen i de nye sikkerhetstiltakene som er innført de siste årene:

En enorm mur, som strekker seg 29 meter over havet. Den skal holde stand dersom det kommer en ny flodbølge.

– Selv om vi ikke ble truffet av bølgen, bygget vi denne for sikkerhets skyld, sier Endo.

Han er lokal tillitsvalgt for Denryoku Soren, forbundet som organiserer innen kraftbransjen i Japan.

– Og for å berolige lokalsamfunnet, tilføyer han.

Takuya Endo viser fram det nye flomvernet, som rekker 29 meter over havet. Han var selv på jobb på kjernekraftverket i Onagawa da bølgen traff i 2011. Det verket lå høyt nok til å klare seg.

Håvard Sæbø

Nye sikkerhetsregler

Etter Fukushima ble alle kjernekraft­verk i Japan satt på vent, og Onagawa-verket hadde bare kraftproduksjon «på huset».

Den kjernefysiske reaksjonen kan ikke stoppes, for så å startes igjen. Stopper den, er det for godt.

I november 2024 åpnet verket igjen for kraftproduksjon til ekstern bruk.

– I de 13 årene drev vi med vedlikehold og opplæring her, forteller Tatsunori Endo, som er plasstillitsvalgt ved verket.

– Det var mange nye sikkerhetsrutiner som skulle på plass.

Blant dem var anleggelsen av et ferskvannsbasseng, så man ikke var avhengig av sjøvann til avkjøling. Samt en gassgenerator sånn at man ville ha tilgang til strøm uansett.

I tillegg til det gigantiske flomvernet ned mot sjøen.

Man anser seg derfor som godt sikret – dersom det samme skulle skje som i 2011.

Men hvordan kan man vite at det neste problemet er det samme som i 2011? Hvordan kan man garantere at dette er trygt?

– Det kan vi jo ikke garantere sånn hundre prosent, etter det som skjedde i Fukushima, sier Hitsuyama Koji fra bedriftsledelsen, som har sluttet seg til samtalen med fagforeningen.

– Men vi må være åpne om hva dette er, hvordan vi driver og alle sikkerhetstiltakene vi har. Det er det aller viktigste: Åpenhet og kunnskap.

Et atomkraftverk er bare en utrolig avansert måte å koke vann. I besøkssenteret på Onagawa-verket vises en modell av hvordan dette foregår.

Håvard Sæbø

Handler om folks tillit

Tokyo: Japan begynte med kjernekraft i 1966, og i 2011 var det 17 operative verk, med til sammen 54 reaktorer. De sto for 11,2 prosent av kraftproduksjonen i Japan.

Alle ble stengt i 2011, før de så smått begynte å åpne igjen i 2015.

– Uten kjernekraft må vi bruke fossile energikilder, og det er mot Japans uttalte politikk om å gå over til fornybar energi, sier Makoto Seo, leder for samfunnspolitisk avdeling i Denryoku Soren.

Vi er på hovedkontoret i Tokyo, og får en gjennomgang av kjernekraft­industrien i landet.

I 2025 var 14 reaktorer reaktivert. På kartet over kraftverk ser vi at de fleste av dem ligger i Kansai, området midt i landet, der blant annet byene Osaka og Kyoto ligger.

– Det er fordi de ligger lengst unna Fukushima, og dette handler om folks tillit til kjernekraft, sier Seo.

Den var på et historisk lavmål etter 2011, med målinger der helt opp i 80 prosent av befolkningen var motstandere av å gjenoppstarte industrien.

Det tallet har senere gått nedover, men det er fortsatt betydelig motstand.

De siste japanske regjeringene derimot, inkludert statsminister Sanae Takaichi som tok over høsten 2025, er helt tydelige på at Japan skal og må bruke kjernekraft.

Det samme er Denrokyo Soren.

– Det er fordi vi trenger det, sier Seo.

Makoto Seo, leder for samfunsspolitisk avdeling i fagforbundet Denryoku Soren.

Håvard Sæbø

Kraftkrevende øyer

Framtidens kraftkamp og fryktede underskudd handler om mye, men kanskje først og fremst om veksten i bruken av kunstig intelligens og behovet for datasentre.

Dette vil kreve enorme mengder strøm. Alle må produsere mer. Og kjernekraft er en tilgjengelig, effektiv kraftprodusent.

– Japan er et øyland, og kan ikke ha utenlandskabler, sier Tatsuya Iwasugi, som jobber sammen med Seo i samfunnspolitisk avdeling.

Han viser fram en oversikt over selvforsyningsgraden av kraft i forskjellige land. Japan er langt nede på listen, med bare 12,6 prosent.

– Vi er helt avhengige av kraftimport, og dette er både økonomisk og geopolitisk problematisk, sier Iwasugi.

– Vi er for eksempel veldig sårbare for krigen i Ukraina.

På den samme oversikten troner Norge helt øverst, med en selvforsyningsgrad på 855,1 prosent. Og det er uten kjernekraft.

Så våre venner i Denrokyo Soren stusser litt over Magasinets formål med turen til Japan, som er å lære mer om kjernekraft siden det er stadig flere i Norge som ønsker å innføre det.

Foran LO-kongressen i fjor var det for eksempel fem avdelinger i Fellesforbundet som sendte inn forslag om at Norge må begynne å utrede bruk av kjernekraft.

– Men … hvorfor trenger dere det? spør Iwasugi.

Mangler lagringsplass

For selv om Denrokyo Soren er entydig og uttalte tilhengere av fortsatt bruk av kjernekraft, er det mest som et nødvendig onde.

Seo legger ikke skjul på at det er mange ulemper og uløste problemer med industrien, selv om han og forbundet mener de nye sikkerhetsreglene etter 2011 skulle gjøre frykten for en ny katastrofe minimal.

Kjernekraft produserer jo som kjent radioaktivt avfall, med i praksis uendelig nedbrytningstid. Dette må lagres et sted.

I Japan har man bare midlertidige lagringssystemer, og de er 80 prosent fulle.

– Så vi mangler fortsatt permanente lagringssteder, forteller Seo.

– Provinsene rundt i landet er blitt tilbudt penger for å ta imot, men så langt er det ingen som har sagt ja.

Så følger en lang og komplisert forklaring på noe som heter «Mox-drivstoff», som kan benytte seg av avfallet fra atomreaktorene til å produsere nytt, rent drivstoff sånn at man får en vinn-vinn-situasjon og sirkulær­økonomi rundt kjernekraften – og der det blir noen uklarheter i oversettelsen, sånn at Magasinets yre begeistring for denne japanske oppfinnelsen som kan løse problemet med kjernefysisk avfall en gang for alle viser deg å være overdrevet.

– Dette er langt fram i tid, sier Iwasugi.

– Så vi er helt avhengige av å finne et sted å lagre det snart.

Japan har også vind- og solkraft, men er fortsatt svært avhengig av kull, olje og gass. Dette svære solcelleanlegget ligger i åsen over Fukushima by.

Håvard Sæbø

Nesten 20.000 mistet livet

Fukushima by: 11. mars 2011 førte et jordskjelv i havet øst for Japan til en tsunami som slo inn over kysten, enkelte steder en hel mil inn i landet. De materielle og menneskelige lidelsene var enorme.

Offisielle tall fra 2021 sier at 19.759 mennesker mistet livet, 6.242 ble skadet og 2.533 forsvant. Hele byer ble rasert og store områder evakuert.

Tsunamien traff også kjernekraftverket ved kysten av Fukushima-provinsen.

Forløpet, etterspillet og ansvaret for det som faktisk skjedde ved anlegget har vært debattert i alle år etterpå: Var det menneskelig svikt? Feilkonstruksjon? Advarsler som var blitt ignorert? Politisk inkompetanse, eller kanskje endog korrupsjon?

Eller var det en naturkatastrofe av et omfang som var umulig å forutse, en engangshendelse, en «en sjanse i en milliard»-sammenstilling av uheldige faktorer?

Bilde av tsunamiens herjinger - på museum i Fukushima

Håvard Sæbø

Uansett, og kort fortalt, så ble forsvarsanleggene slått ut av drift, noe som førte til nedsmelting av reaktorkjernen og radioaktiv lekkasje.

Et område på 20 kilometer fra anlegget ble avsperret, og 160.000 mennesker evakuert.

En stund var det frykt for at man ville bli nødt til å evakuere alle de 13 millioner innbyggerne i Tokyo, 25 mil sør for anlegget. Men dette unngikk man, etter at man gradvis fikk kontroll.

Likevel: Den evakuerte sonen er fortsatt i stor grad ubeboelig, til tross for at flere millioner årsverk har vært satt inn for å skrape bort radioaktiv overflatejord og rydde opp.

Statens stadige oppfordringer – og forsøksvise bestikkelser – for å få folk til å flytte tilbake, har hatt minimalt hell med seg.

Fukushima by ligger inne i landet, cirka ti mil fra kraftverket, og her har lokale tillitsvalgte fra Kenroren i alle år demonstrert mot Japans bruk av kjernekraft.

Fraflyttede hus og nedgrodd asfalt fins jo mange steder i verden, men i evakueringssonen rundt Fukushima-verket ser alt sånn ut. Det er veldig vanskelig å få folk til å flytte tilbake.

Håvard Sæbø

– Sikkerheten sviktet

– Myndighetene sier fortsatt at atomulykken var en naturkatastrofe. Men naturkatastrofen var jo det som førte til atomulykken, og vi hadde advart i mange år om at dette kunne skje, sier Akiko Sato.

– Så vi mener at det var myndighetenes og kraftselskapets feil, siden de ikke hadde sørget for tilstrekkelig sikkerhet.

Sato er generalsekretær for fagforeningssammenslutningen Kenroren i Fukushima. Sammen med leder Shigeo Nogi, har hun invitert Magasinet tilbake til det beskjedne kontoret etter at de har hatt en av sine jevnlige demonstrasjoner mot atomkraft.

De viser oss en film fra Fukushima i 2022, der det er øde og forlatt, og kart over den radioaktive spredningen.

– Det er fortsatt over 37.000 som ikke har vendt tilbake, forteller Sato.

Shigeo Nogi fra Kenroren holder appell på vegne av aksjonsgruppa mot kjernekraft. Det gjør de jevnlig, og interessen er moderat mens Magasinet er der. Denne damen var den eneste som stoppet.

Håvard Sæbø

Som hus uten avtrede

Kenroren i Fukushima har gått sammen med lokale sivilorganisasjoner og startet en aksjonsgruppe med det tunge navnet «Fukushima-provinsens samarbeidssenter for lindring og støtte til ofrene for jordskjelvet og atomulykken i Øst-Japan».

Blant kampsakene er økonomisk og annen hjelp til de evakuerte, og press på kraftselskapet som drev verket for at det skal ta ansvar for ulykken.

Og under alt ligger altså en kamp mot bruken av kjernekraft. De er blant annet ikke enige i at den er en nødvendig del av overgangen til fornybare energikilder.

– Uansett om selve kraftproduksjonen er fri for CO2, er det mye utslipp i prosessen rundt, både i anskaffelsen av uran, byggingen av verkene, kraften som kreves til driften og ikke minst i håndteringen av avfallet, sier Shigeo Nogi.

Et avfall man altså ikke vet hva man skal gjøre med.

– Det er som å bygge et hus uten å legge inn toalett, sier Sato oppgitt.

– Men det viktigste å huske på, er uansett at det alltid er en mulighet for at det kan skje ulykker. Bare se hva som har skjedd i provinsen vår. Ta dere en tur rundt og se.

Så det gjør vi.

Akiko Sato og resten av Kenroren arbeider utrettelig mot Japans fortsatte bruk av kjernekraft.

Håvard Sæbø

Inn mot kjernen

Vi kan like godt innrømme det: Det er vanskelig å opprettholde en nøytral, enn si positiv holdning til kjernekraft når man kjører rundt i ulykkesområdet i Fukushima – uansett hvor mye vi vet at dette er et unntak, og at også annen kraftproduksjon og industri kan ha ulykker og farlige utslipp.

Det er som en særlig livaktig versjon av de post-apokalyptiske «etter bomben»-filmene som oppvoksende slekt ble foret med da den kalde krigen sto på som hardest.

Langs veien ligger det store hauger med søppelsekker fulle av radioaktiv jord – målet er å fjerne de øverste fem centimeterne i hele det rammede området – som venter på å bli kjørt bort.

Fem centimeter av jordsmonnet i hele området blir fjernet og kjørt bort.

Håvard Sæbø

Nesten alle sideveiene i området rundt kjernekraftverket er fortsatt sperret og strengt bevoktet.

Håvard Sæbø

Fiskerne langs kysten får bare fiske i bestemte perioder. Noe av det mest kontroversielle ved opprydningen av kraftverket, er at vannet som blir brukt til nedkjøling av reaktorkjernen slippes ut i havet. Det renses riktignok for radioaktivitet først, men det krangles om rensingen er tilstrekkelig. Og flere land har sluttet å importere fisk herfra.

Håvard Sæbø

Det er jevnlige lysskilt med dagens radioaktive nivå, som vi frenetisk prøver å oversette på telefonen til CT-undersøkelser og annen hverdagsradioaktivitet.

Det er bygninger i ruiner og asfalt der gresset tyter gjennom.

De fleste av sideveiene er sperret av, med vakter i fullt beskyttelsesutstyr, siden det aller meste av området fortsatt er adgang forbudt, og vi merker en tiltakende paranoia når vi kommer på at hovedveien vi kjører på, som går helt fram til atomkraftverket, bare holdes åpen for at redningskjøretøy skal kunne kjøre dit.

For de holder fortsatt på med arbeidet, 14 år etter ulykken.

Reaktorkjernen koker, og er så varm at robotene som ble sendt inn for å jobbe med den smeltet. Bare en brøkdel av den radioaktive massen er fjernet.

Vi snur og kjører tilbake til Fukushima by, der det er tempelfestival.

Sterkt uenige om kjernekraft

Tokyo: For å gjenopprette Magasinets profesjonelle nøytralitet, søker vi opp to kilder med motsatt syn på kjernekraft når vi er tilbake i Tokyo.

Kenroren som vi traff i Fukushima er en del av det større Zenroren, som med 1,2 millioner medlemmer er den nest største hovedsammenslutningen i japansk fagbevegelse.

Den største er Rengo, med nesten 7 millioner medlemmer, blant annet kraftarbeiderne i Denryoku Soren som guidet oss i Onagawa.

Zenroren og Rengo har et visst samarbeid, men ofte forskjellig arbeidsform, med Zenroren som det mest aktivistiske.

Og de er sterkt uenige om Japan trenger kjernekraft.

Tamayo Tomita (t.v.) i Rengo syns Japan må fortsette med kjernekraft. Keisuke Fuse i Zenroren mener derimot at det er altfor farlig.

Håvard Sæbø

Her er Keisuke Fuse i Zenroren:

– Etter Fukushima-ulykken klarte vi oss flere år med mindre strøm, og vi mener Japan kan klare seg i framtiden med vannkraft, sol og annen fornybar energi.

– Kjernekraft er rett og slett altfor farlig, både med tanke på hvor mye jordskjelv vi har, og at de fleste av disse kraftverkene ligger på kysten ut mot Nord-Korea og Kina.

Mens Tamayo Tomita i Rengo ser behovet:

– Da vi kuttet ut kjernekraften i 2011, gikk vi over til å bruke kull, og det kunne jo ikke fortsette. Så fra og med 2015 begynte vi med kjernekraft igjen.

– Vi jobber med å få mer fornybar energiproduksjon, men det er en del hindringer i veien. Solcellepaneler er ikke særlig pene … og de er også utsatt for jordskjelv. Vi har en del vindkraft, men det er ikke så effektivt i Japan siden vi har mye fjell. Så vår holdning er at vi må fortsette med kjernekraft inntil videre.

Så får vi se hva vi blir enige om i Norge.