Dette batteriet kan skape et nytt industrieventyr i nord

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

Mo i Rana: – I dag er det en verdiskapning på mellom 7 og 7,5 milliarder kroner i industriparken her.

Freyr forventer en verdiskapning på 10,4 milliarder, altså en fordobling av den samlede verdiskapingen, sier Geir Waage.

Waage er ordfører i Rana kommune, og vi sitter på hans kontor på rådhuset i Mo, dit har vi invitert oss selv for å høre hvordan framtiden vil se ut med batterifabrikk i kommunen.

Sammen med oss er Fellesforbundets leder i Helgeland Tommy Nystad, som har formidlet invitasjonen og forberedt oss på store tall.

Mo i Rana er i ferd med å bygge ny flyplass og ny dypvannskai. Rundt den eksisterende industriparken ryddes det land som skal stå klart til det som forventes av industri «oppstrøms» og «nedstrøms» av den nye fabrikken: 2,2 av de 10,4 milliardene Freyr skal skape, skal skapes i leverandørleddet.

TRAVEL: Ordfører Geir Waage og Rana kommune har gjort og må gjøre store omlegginger i kommuneplanen for å være forberedt på den store batterisatsingen.

Håvard Sæbø

Og kommunen er innstilt på å legge alt til rette, forteller Waage.

– Vi har bidratt med 450 millioner til den nye flyplassen, sier han.

– Vi har bygd skoler for 1,3 milliarder. Og vi investerte 10 millioner i Freyr i februar 2020. Senere gikk de på børsen i USA og hentet inn 10 milliarder.

Dermed begynte utbyggingen av fabrikken i industriparken i Mo, med åpning av det første produksjonsbåndet i mars i år.

Men det er bare et slags prøvebånd, et pilotprosjekt.

Den virkelige storproduksjonen skal foregå i tre nye, enorme bygg. Det ene er påbegynt, og skal bygges ferdig. Men når og om det blir batteriproduksjon der, er helt i det blå.

I fjor høst innførte nemlig den amerikanske regjeringen «IRA», som står for «Inflation Reduction Act» - eller «lov for å redusere inflasjonen», et litt avledende navn på det som er en gigantisk subsidieplan for grønn industri i USA.

– For hver krone som investeres i grønn industri der, vil man få to tilbake, forteller Waage.

– Her i Norge får vi foreløpig ett øre.

Så Freyr har satt full fart på utbyggingen av en fabrikk utenfor Atlanta i Georgia – mens man venter på den norske regjeringens svar på IRA.

FABRIKKEN: Giga Arctic er under bygging, men det er fortsatt uklart om og når det blir produksjon der.

Freyr

Giga på vent

– «IRA» kan bare sammenlignes med Parisavtalen når det gjelder klima – og med Roosevelts «New Deal» på 1930-tallet når det gjelder infrastruktur i USA, sier Marius Jøsevold.

Det vekker jo en viss beundring hos den tidligere SV-politikeren, men i hans nåværende jobb som sjef for samfunnskontakt i Freyr er dette også et problem.

Det store industribygget Tommy Nystad har vist oss i industriparken skal hete «Giga Arctic» – og det er virkelig giga: Når det er bygd ferdig skal det måle 33 meter i høyden, 650 meter i lengden og 150 meter i bredden.

Og ferdigbygd skal det bli.

– Men det er ennå ikke tatt noen endelig beslutning om produksjon på Giga, sier Jøsevold.

Man vet altså fortsatt ikke om det blir batteriproduksjon i Mo, selv om dette er en uttalt satsing fra norske myndigheter.

Næringsminister Jan Christian Vestre la fram Regjeringens batteristrategi i fjor, nettopp på Freyr i Mo.

– Det var i juni. Og i august kom IRA, sier Jøsevold.

– Vi er i en løpende dialog med norske myndigheter. Norge har jo tenkt å følge det EU gjør. Men EU har sagt at det er opp til det enkelte land.

Strømlagring

Regjeringens uttalte strategi er at Norge skal bli ledende på batteriproduksjon. For som både den og Jøsevold sier:

Batterier er en sentral del av det grønne skiftet. «Grønn» energiproduksjon, som vindkraft og solenergi, er jo såkalt «uregulerbar», det vil si at kraften må brukes når den lages. En vindmølle kan ikke lagre vind, slik som man for eksempel i vannkraftproduksjon kan lagre vann i magasiner for så å sende det gjennom turbiner når man trenger strøm.

GRØNN ENERGI: Strøm fra vind og sol lagres på batterier.

Freyr

Derimot så kan kraften fra vind og sol lagres i batterier. Freyr i Mo har planer om å lage noe rene bruksbatterier, til biler og langtransport, men hovedproduktet skal være batterier store som containere, og med samme form.

Disse kan utplasseres hvor som helst – etter å ha blitt skipet ut fra den nye dypvannshavnen i byen. For eksempel i solrike, men strømfattige strøk i det globale sør.

– Det er fortsatt en milliard mennesker i verden som lever uten strøm, sier Jøsevold.

Det gjør vi ikke i Norge, og en av grunnene til at nettopp Nordland er valgt ut som grønt industriområde, er overskuddet på kraft i området som kalles NO4 i det moderne kraftmarkedet.

Der har det vært et kraftoverskudd på mellom fire og sju terrawattimer fram til nå – et overskudd som vil få bein å gå på hvis alle de grønne industriplanene i fylket skal iverksettes.

– Våre gründere spurte Sintef-direktør Alexandra Gjørv hvor det ville lønne seg å anlegge en batterifabrikk, og da fikk de svaret «Mo», sier Jøsevold.

– Her er det tilgjengelige arealer, vi har gass og strøm i bakken, og byen har et «industrielt DNA».

Men selve ideen kom fra utlandet. I dag produseres rundt 80 prosent av verdens batterier i Kina.

Det så den svenske Tesla-avhopperen Petter Carlsson seg lei på, og besluttet å lage batterifabrikk i hjemlandet.

Flere steder har vi nå lest og hørt at pushet til å lage batterier i Norge kom fra Sverige, der selskapet Northvolt allerede har en fungerende fabrikk i nordlige Skellefteå. Ifølge ordfører Waage ligger Mo rundt halvannet år bak Skellefteå.

Så det er dit vi må for å se på framtiden.

SKELLEFTEÅ: Byen og batterifabrikken bak til venstre i bildet.

Håvard Sæbø

SKELLEFTEÅ, VÄSTERBOTTEN: I Norge har det alltid vært et uttalt politisk mål å satse på bosetting i distriktene. Det skal være «lys i husan» langs kysten helt nord og øst til Kirkenes.

Sånn har det ikke vært i Sverige.

– På sekstitallet fikk folk penger for å flytte til Sør-Sverige, der jobbene var, forteller Lars Sundström.

– Nå snakker man om å gjøre det omvendt. Det er høyere arbeidsledighet i sør enn i nord, og her i Skellefteå har vi lavest ledighet i hele Sverige. Smelteverket, som vi har levd av i mange år, sliter med å få tak i ferievikarer.

– Og vi ser at Northvolt også tar folk fra helse- og omsorgstjenestene her, skyter Johan Larsson inn.

– Så kommunen har måttet sette opp lønnen der med et par tusen i måneden for å kunne beholde folk. Alle andre bransjer skriker etter arbeidskraft. Og boligprisene her har økt mest i hele Sverige.

Larsson og Sundström er organisasjonsarbeidere, eller «ombudsmän», i fagforbundet IF Metalls avdeling i Norra Västerbotten. Kontoret er i Skellefteå, der altså Northvolt for lengst er i gang med batteriproduksjon.

– Northvolt ble stiftet i februar 2017, og det var flere steder som gjerne ville ha fabrikken, forteller Sundström.

– Skellefteå var faktisk ikke blant dem i begynnelsen. Men så skjønte man at vi har eget kraftselskap, flyplass, båthavn og mye tilgjengelig land. Så da ble det her.

LO-BRAKKE: De involverte forbundene og lokal-LO samarbeider på Northvolt. Lars Sundström er ombundsman i IF Metall.

Håvard Sæbø

Boligmangel og lærerimport

Havn, kraft, flyplass, land, arbeidsinnvandring og boligpress – batteririboomen i Skellefteå har mange av de samme ingrediensene Mo i Rana har, og ser for seg vil komme med fabrikken der.

Men det har hatt sin pris, forteller Sundström og Larsson.

– Det er 5000 som jobber på Northvolt nå, med alt – bygningsarbeidere, transport, gjenvinning … Senere ser man for seg at det skal bli 5000 i selve batteriproduksjonen, og kanskje 10.000 nye innbyggere i byen, sier Larsson

Og det har man ikke vært forberedt på.

– Det bygges nye boliger, men man startet altfor seint. Det er satt opp to brakkeleire, som var ment å skulle være til bygningsarbeidere, men nå bor fabrikkarbeiderne også der, siden det ikke fins andre boliger, sier Sundström.

I tillegg er det mangel på lærere, sånn at byen har begynt å importere dem fra England.

Og alle nyansettelsene på Northvolt, som i stor del er innvandret arbeidskraft, byr på utfordringer for fagbevegelsen, som skal følge med på at alt går riktig for seg.

Kulturkræsj og byggekaos

– Problemet er at alt skal skje så fort, sier Larsson.

– Det er så mange ansettelser hver måned. Bare i 2022 var det nesten tusen nye.

IF Metall har svart med å utvide fra tre til seks ombudsmän. Og de har nok å gjøre. Sundström forteller at han kan ha opptil ti immigrasjonssaker i uken, der han må sjekke at alt er riktig med kontraktene for arbeiderne, mange fra India og Pakistan.

– Det er 80-90 forskjellige nasjonaliteter som jobber her. Og det kan være en del kulturkræsj, der vi må forklare hvordan den svenske arbeidslivsmodellen fungerer med sykepenger og vaktlisteordninger og sånt. Ett arbeidslag trodde de ikke fikk betalt når maskinen sto, forteller han.

– Og mange i ledelsen er jo også helt ferske.

IF Metall har etter hvert omtrent 70 prosent organisering i produksjonen på Northvolt, med rundt 50 tillitsvalgte og verneombud. Men bare et hovedverneombud er frikjøpt.

I tillegg har man startet et LO-kontor på en brakke utenfor fabrikken, med samarbeid mellom forskjellige forbund. Det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads er sentralt i samarbeidet, siden det var de som fikk de første sakene, da alt skulle bygges.

HOCKEYFEBER: Skellefetå AIK kom helt til finalen i årets svenske hockemesterskap, og hele byen vare kledt i gult og svart under Magasinets besøk. (Så nevner vi ikke at det ble tap for Växsjö i fem kamper.) Mikael Pettersson i Byggnads til høyre.

Håvard Sæbø

– Det var veldig kaotisk i begynnelsen, forteller Mikael Pettersson, som er ombudsman i Byggnads.

– Først fikk vi vite at Skanska skulle være byggherre, og dem har vi avtaler med. Men så bestemte Northvolt seg for å være byggherre selv. Og de hadde jo ikke avtale med noen.

Northvolt hentet inn et annet selskap til å være overentreprenør, men siden dette var et selskap uten egne ansatte, var selve arbeidskraften hentet inn fra andre underentreprenører. Og ansvaret pulverisert.

– I begynnelsen, når jeg gikk runder der oppe og fant noe feil, var det ingen som visste hvem som hadde ansvaret. Var det Northvolt? Overentreprenøren? Underentreprenøren? Dem som faktisk hadde utført jobben?

Tross kaoset, var det få ulykker i utbyggingsperiode, overraskende få, ifølge Pettersson.

– Men vi har fortsatt ikke noen tariffavtale med Northvolt. Så vi må følge med på underentreprenørkjeden, og håpe at det kommer inn bedrifter der som vi har avtale med. Men vi har få medlemmer der ute nå, sier Pettersson.

– Og det er jo sånn i Sverige at man ikke kan forby folk å starte firma og bygge noe.

MO I RANA: I Mo forsøker man å være føre var, og har for lengst ansatt en «LO-koordinator» for å passe på nettopp det Pettersson snakker om, med underentreprenører og regelverk.

OPTIMIST: Fellesforbundets mann Tommy Nystad har store håp for enda mer industri i Mo, blant annet ved hjelp av den nye dypvannshavnen.

Håvard Sæbø

– Vi så tidlig at vi ville ha en LO-koordinator, når vi skjønte hvor stort dette kom til å bli, sier Fellesforbundets Tommy Nystad.

Så det har man. Børge Torgeirson er foreløpig 50 prosent finansiert av Freyr, og 50 prosent av Avinor, og skal følge med på utbyggingene både av batterifabrikken og av flyplassen – der vi treffer ham.

– Verken Freyr eller Avinor ønsker seg avisoppslag om at det drives sosial dumping her, sier Torgeirson.

– Så jeg sjekker at bedriftene som kommer driver etter spillereglene.

– Det er jo folk her fra mange forskjellige land, som er vant til forskjellige bestemmelser.

Batteriutbygging medfører arbeids-innvandring, ikke minst fordi man rett og slett ikke har folk med den riktige kompetansen i Norge og Sverige en nå (se egen sak).

Cricket og skihopp

I Skellefteå var ombundsmänen opptatt av at byen måtte legge til rette for folk som kommer fra andre land, sånn at de vil føle seg hjemme der. Og at bedriften måtte være med på dette, litt som de gammeldagse hjørnesteinsbedriftene som selv sørget for velferdstilbud til de ansatte.

Blant annet ønsket ombudsmänen seg en cricketbane, siden dette er nasjonalsporten i India og Pakistan.

Opprustingen av anlegget for skihopping i Mo i Rana er derimot kanskje mest fristende for noe mer kortreist arbeidskraft. Men Freyr og kommunen samarbeider om byfornyelsen. Blant annet har Freyr garantert for 1000 boliger – altså at de kan fylle dem med leietakere – sånn at utbyggere skal kunne sette i gang. Det åpne boligmarkedet er jo basert på en slags høna-og-egget-logikk: Man får ikke lån til å bygge før man kan garantere at brorparten av leilighetene er solgt.

En logikk som egentlig gjelder hele prosjektet i Mo: For å kunne åpne og drive en enorm batterifabrikk, må man utvide infrastrukturen betraktelig – en utvidelse man bare har behov for hvis det faktisk blir fabrikk.

Det er ikke ordfører Geir Waage i tvil om at det blir.

– Jeg har bare én plan, sier Waage.

Og det er at Norge skal bli en batterinasjon, med Freyr og Mo i førersetet.

– Freyr er prøvesteinen på om Norges batterisatsing skal lykkes eller ikke, sier han.

– Så nå venter vi bare på at staten skal legge rammebetingelsene til rette, for å svare på USAs IRA – enten det skjer via lån eller tilskudd eller hva det nå er. Det er mange muligheter. Men det må skje noe, og det må skje nå.