Djevats liv i fagbevegelsen har kosta: – Familielivet har tatt støyten

Dag Bjørndal

magasinet@lomedia.no

58-åringen strekker seg fornøyd bakover i kontorstolen. Da han begynte som leder for 20 år siden hadde han med seg et par hundre medlemmer. Nå, etter år med arbeid dag og kveld, kan han over tidoble medlemstallet.

Bare i år har forbundet fått over 400 nye medlemmer.

– Hvorfor?

– På grunn av den jobben vi har gjort. Selv har jeg vært disponibel for medlemmene dag og natt disse årene. Vi har prioritert å bygge opp nye klubber, sier han.

På Hisenajs kontor er permene sirlig stablet. Papirer og dokumenter ligger i bunker i røde plastskuffer, og kursbøker fyller hyllene.

Herfra har han skjelt ut bedriftseiere og politikere. Heller ikke de på toppen i eget forbund har sluppet unna når talsmannen for dem som sitter aller nederst ved bordet har tatt bladet fra munnen.

– Djevat snakker i titler, som en reporter sier til oss.

I 2016 streiket hotell- og restaurantarbeiderne for retten til lokale forhandlinger. Djevat Hisenaj var sentral i organiseringen.

Håvard Sæbø

Kamp for Kosovo

Djevat Hisenaj vokste opp som tredjemann av åtte søsken i en liten by utenfor Kosovos hovedstad Pristina. Faren kom seg aldri i vanlig fast arbeid. I det gamle Jugoslavia var det bare privilegerte kosovoalbanerne som ble velsignet med det.

Selv begynte den oppvakte gutten på skole allerede som fireåring.

– Det var elendige forhold. Jeg fullførte ungdomsskolen og to trinn på videregående skole, forteller han.

Men han var vel så opptatt av kampen for rettferdighet for folket sitt. Jugoslavia hadde brutt med sovjetkommunismen, men den kosovoalbanske minoriteten ble hardt undertrykt av serberne.

– Vi unge arrangerte demonstrasjoner. Vi ville ha de samme rettighetene som andre, sier Hisenaj.

Han var 15 år, men likevel med i ledelsen av protestene.

Skutt etter med skarpt

– Spesialstyrkene skjøt med skarpt etter oss, og noen av oss ble fengslet.

Til slutt måtte Hisenaj rømme landet.

– Jeg måtte bort, og kjøpte en enveisbillett til Dubrovnik i det som i 1991 ble Kroatia.

Hisenaj snakket bare albansk, som er fjernt fra det kroatiske språket.

– Jeg gikk i parkene der det hendte at noen kom og tilbød jobb. En dag fikk jeg jobb hos en kvinnelig hotelldirektør. Hun var kroatisk, men ble nesten som en ny mor for meg. Hun lærte meg å slåss mot urettferdighet, og det er fortsatt det som opprører meg mest.

Hisenaj traff en norsk jente som var på ferie i den gamle byen, og ble invitert til Norge. De giftet seg i 1989. Hisenaj kom til Bergen og fikk jobb i «skrubben» på Hotell Norge i Bergen.

Inn i fagforeningen

Han trivdes ikke, likte ikke snøen. Men det var kaldt på flere måter. På jobben var det ikke lett for dem som ikke var etnisk norske.

– Vi var nederst ved bordet. Det var aldri noen som brukte navnet mitt. «Skrubben», kalte de meg. Vi ikke-norske ble behandlet som dritt av våre kollegaer, også de som var i fagforeningen.

Han fikk alltid de verste jobbene, kolleger beordret ham til å gjøre det han omtaler som rent slavearbeid.

Hisenaj ville hjem, men fikk beskjed fra faren om at militæret var på jakt etter ham. Så han ble.

Men noe måtte gjøres på jobben. Han meldte seg inn i fagforeningen.

– Jeg var opptatt av at andre ikke skulle bli behandlet slik jeg var blitt.

Djevat Hisenaj sammen med stuepike og klubbleder Lydia Ndayishimiye ved Grand Terminus i Bergen i 2014. (Arkivfoto)

Håvard Sæbø

Et voldsomt bråk

Samtidig ble det ledig stilling som servitør på «Norge». Servitørene var en lønnsadel på hotellet, og jobbene tilsynelatende forbeholdt etniske norske. Hisenaj hadde tatt fagbrevet i Dubrovnik.

Da kona til soussjefen også søkte på stillingen, var det ikke selvsagt at han skulle nå opp. Men klubben tok stilling for Hisenaj.

– Det ble et voldsomt bråk, men jeg fikk jobben.

Det skulle velges verneombud, og noen tenkte at den unge sinte mannen kunne passe. Han ble valgt.

Ledelsen likte ham. Etter to år fikk han ansvaret for frokosten. Han ble til og med tilbudt lederkurs, men takket nei. 34-åringen var nemlig blitt spurt om å bli nestleder i klubben.

– Samtidig med årsmøtet fikk jeg mitt første barn. Jeg fikk vite at jeg var valgt av en kollega som var i samme ærend som meg på Kvinneklinikken, flirer han.

Forsøkt oppsagt

Hisenajs nei til lederkurset ble ikke tatt nådig opp. Han ble regelrett sagt opp.

Det var første gang han var i åpen konflikt med arbeidsgiveren. Han takker Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet for hjelpen, da Hotell Norge erkjente at oppsigelsen var usaklig og trakk den.

Hisenaj ble stadig mer oppslukt av fagforeningsarbeid. Det skulle bli mer bråk. I 2000 ble det streik.

På arbeidsplassen hans begynte det «gule» forbundet Parat å ta medlemmer.

– Det var full splittelse. De tok halvparten av de fagorganisert. Det var en svær jobb å få medlemmene tilbake.

Da det ble streik også to år senere, var Hisenaj i praksis streikeleder i Bergen.

– Vi streiket i fem uker, men måtte gi oss. Det var en katastrofe, minnes Hisenaj.

Stor framgang

Frustrasjonen var stor, og medlemmene forsto ikke lenger hvorfor de skulle være fagorganiserte. Foreningen satt med milliongjeld.

– Nederlaget var så stort. Jeg følte alle så ned på oss, også innad i LO. Vi klarte knapt å betale husleien på kontoret vårt.

Noen ildsjeler var igjen og fikk laget et budsjett. Hisenaj jobbet for foreningen på dagtid uten lønn. På «Norge» byttet han fra frokosten til banketten, slik at han kunne jobbe der på kveldene.

Siden har det gått slag i slag.

Hisenaj har fått med seg stadig flere. Etter 31 år som tillitsvalgt og 20 år som leder for Fellesforbundets avdeling 266 har han kommet til en slags topp. Nå har han 2240 medlemmer i rekkene. Bare i fjor fikk han 403 nye medlemmer. Samtlige hoteller i Vestland er organisert. I 2004 hadde bare 12–13 bedrifter avtale.

Kritisk til frontfagsmodellen

Innsatsen har kostet. Hisenaj innser at han ikke har vært noen hjemmets mann. Han er gift for tredje – og siste – gang, og har fire barn med to tidligere koner.

– Familielivet har tatt støyten, slår han fast.

Han sier forbundet han jobber i, ikke har gitt ham nok støtte og tillit.

Hisenaj understreker at han og avdelingen har vært lojale støttespillere både til tidligpensjonen AFP og frontfagsmodellen.

– Men selv har vi ikke tjent noe på det. Vi sponser AFP-ordningen, selv om bare et fåtall i vår bransje orker å jobbe lenge nok. Når man blir ufør får man ikke AFP, sier han.

– Heller ikke frontfagsmodellen fungerer for oss. Når rammen settes i prosent vil forskjellene bare øke. Vi ligger lavest og får lavest tillegg. Lavlønnstillegget har aldri klart å kompensere for dette.

Etnisk norsk styre

Under landsmøtet i fjor stilte Hisenaj opp til valg til forbundsstyret.

Selv mener Hisenaj at en god grunn til at han måtte inn var hensynet til alle de som ikke er etnisk norske i bransjen hans.

– Se på forbundsstyret, alle er etnisk norske. Derfor visste jeg at jeg ikke kom inn. Jeg har feil navn, jeg heter Djevat – ikke Hans, sier han.

Han mener Fellesforbundet ikke er klar til å ha en ikke etnisk norsk person i toppledelsen, selv om fagbevegelsen burde vært forbildet når det gjelder inkludering.

– Det er den ikke i dag.

Flytter hjem

Hisenaj er blitt 58 år nå. 35 av dem er tilbrakt i Norge. Han har vært hjemme i Kosovo i snitt to ganger i året. Det er der han hører til.

– Når jeg blir 62 år og pensjonist, flytter jeg hjem. Da skal jeg endelig bli respektert for den jeg er, sier Djevat Hisenaj.

Hva med avdelingen du leder?

– Det byggverket holder. Det er jeg helt sikker på, sier han.