Her okkuperte bostedsløse et forlatt sykehus. De har butikk, SFO og strenge husregler

Hanne Kullerud Nielsen

hanne.kullerud.nielsen@lomedia.no

CAPE TOWN: Bevil Lucas hadde aldri sett for seg at han skulle flytte inn på kontoret til sin gamle lege. Men nå har kokken fått følge av rundt 1.400 barn og voksne i det gamle sykehuset i Cape Town. Men han er ikke husokkupant på heltid. Han bor på sykehuset og driver et cateringfirma når han ikke tar del i det sosiale livet på Woodstock Hospital.

I 2017 tok husløse seg inn i den forlatte sykehusbygningen med tilhørende søsterhjem. De var familier som var kastet ut av boliger, hjemløse og flyktninger som søkte ly. De protesterte mot de skyhøye boligprisene i Cape Town, den mest populære og mest «europeiske» turistbyen helt sør på det afrikanske kontinentet.

Den attraktive tomta på 1,6 hektar i den velstående bydelen var i ferd med å bli solgt til private utbyggere, med planer om å gjøre den om til golfbane, da okkupantene tok seg inn i de forlatte sykehusbygningene.

– Det foregikk en filminnspilling i sykehuset, og noen av oss lot som vi var filmarbeidere og kom oss inn på den måten, forteller 57-årige Bevil Lucas og viser rundt i korridorene der barn leker, og voksne går til og fra sine værelser. Noen har skapt seg små leiligheter ved å slå sammen gamle undersøkelsesrom.

Saken fortsetter under bildet.

AKTIVIST OG KOKK: Bevil Lucas er en av aktivistene bak okkupasjonen av det nedlagte Woodstock Hospital i Cape Town.

Sissel M. Rasmussen

Butikk og SFO

I en av de lange korridorene kommer vi innom en butikk der Elizabeth Daniels selger mat og andre dagligvarer. Et forheng bak butikkhyllene skjuler boligen hennes. Hun har vært her i to år, forteller hun.

I etasjen over er det skolefritidsordning for barn der en kvinne passer på at de gjør leksene og ikke bråker for mye. Barna kan være der når foreldrene deltar på de ulike møtene som arrangeres hver ettermiddag. Barna går på vanlig skole i bydelen.

Saken fortsetter under bildene.

BUTIKK: Elizabeth Daniels har hatt butikk i det okkuperte sykehuset i to år. Hun bor også i samme lokaler.

Sissel M. Rasmussen

SFO: Barna får hjelp til å gjøre lekser og et sted å være når foreldrene er på møter eller jobb.

Sissel M. Rasmussen

Ei blid dame viser stolt fram familiens toroms, der de har slått seg gjennom veggen og skapt et skikkelig kjøkken med varmt vann i springen og dusj i det ene hjørnet.

– Det var viktig for oss å sikre oss strøm, vann og avløp da vi kom hit, og det var mye MacGyver-greier i starten. Men etter hvert har vi fått folk med forskjellige fagområder inn her, så vi klarer oss, forteller Bevil Lucas.

Saken fortsetter under bildet.

KJØKKEN OG DUSJ: Fruen i huset er stolt over sin toroms, med eget kjøkken og dusj. Det er luksus her på hospitalet. De var blant de første som flyttet inn, mens det fremdeles var god plass. Det er mannen som er handyman.

Sissel M. Rasmussen

Han har malt døra til rommet sitt rød. Det er riktig farge, mener aktivisten som også har jobbet som organisasjonsarbeider i restaurantbransjen for fagorganisasjonen Cosatu. Siden 2017 har han arbeidet for arbeiderorganisasjonen Reclaim the City (RTC), som tok initiativet til okkupasjonen sammen med en annen gruppering, Ndifuna Ukwazi (NU), som jobber for boligrettigheter.

I Cape Town alene, med totalt 3,5 millioner innbyggere, er det 300.000 mennesker som står på venteliste for sosialbolig. Kommunen nekter å la okkupanter vinne. Likevel er det ikke lett å få kastet ut familier som har bosatt seg i bygningene, fordi loven sier at de da må gis et annet tilbud.

Fortsatt «hvit» by

Det er stort sett bare hvite som bor inne i Cape Town by. Under apartheid måtte alle svarte være ute av byen før klokka 23 om kvelden. Til tross for at apartheid på papiret ble avskaffet i 1994, er Cape Town fortsatt en «hvit» by. Og fortsatt blir folk kategorisert etter hudfarge i Sør-Afrika, i hvite, fargede og svarte. De fleste gjester på restauranter og hoteller er hvite. De som jobber der er svarte. Svarte hushjelper er fortsatt vanlig i hvite hjem. Men alle disse servicearbeiderne må pendle inn og ut fra sentrum, noe som gjør et stort innhogg i lønna deres.

En servitør tjener 3.000 rand (1.780 norske kroner) i måneden. Pendlingen med minibuss til de svarte boligområdene 45 kilometer utenfor sentrum koster 1.800 rand (1.070 kroner) i måneden.

Boligprisene i sentrum er også uoverkommelige for folk med en så lav inntekt. Og siden de ikke kan bo i sentrum, så kan de heller ikke ta del i det tilfeldige arbeidsmarkedet som det er større sjanse for i sentrum enn på landet.

I Sør-Afrika fins det ikke sosialpenger for folk mellom 18 og 60 år. Familier som ikke har noen inntekter, kan få 380 rand for hvert barn opp til 18 år.

Frykter bulldoserne

Reclaim the City frykter det samme skulle skje med Woodstock Hospital som skjedde i District Six like ved. Det ble jevnet med jorden av bulldosere under apartheid. Det var utålelig for makthaverne at hvite, svarte, fargede og asiater levde side om side i bydelen. 60.000 mennesker ble tvangsflyttet ut på landet til townships med små boliger i mur. Rundt slike townships er det store slumområder der folk setter opp skur av bølgeblikkplater, planker og plast.

I disse områdene er det dårlig tilgang på vann og toaletter. Søppel blir dumpet i hauger og satt fyr på når kommunen ikke henter det som de skal. Noen steder blir det satt opp latrinebokser som heller ikke tømmes når de er fulle. Mange går langt for å hente vann i kanner. Sanitærforholdene blir særlig kritisk med koronaviruset som nå rammer også Afrika.

Saken fortsetter under bildene.

LATRINE: I slumområder er det plassert ute slike latriner, men folk sliter med at kommunen ikke tømmer dem når de blir fulle.

Sissel M. Rasmussen

SØPPEL: Dårlige systemer for renovasjon i slumområdene gjør at folk legger søpla i hauger i påvente av at det skal bli hentet.

Sissel M. Rasmussen

Sør-Afrikas president, Cyril Ramaphosa, var tidlig ute med tiltak mot spredning av koronaviruset i landet, og allerede 15. mars meldte han at skolene ville holde stengt. Han beordret landets befolkning til å holde seg hjemme i tre uker. Nøkkelpersonell som hær, politi, helsearbeidere og vareleverandører er unntatt fra utgangsforbudet, ifølge Johannesburg Sunday Times.

I hele landet er det rundt 200.000 områder der folk lever i slum. Og det er ikke lett å holde korona-avstand når du deler et par små rom og seng med flere familiemedlemmer. Det er heller ikke lett når naboene bor en blikkvegg unna. For fattige folk i townships og slumområder i Sør-Afrika har ikke rent vann i springen. De har heller ikke råd til såpe og enda mindre til Antibac.

Organisere til aktivisme

På det okkuperte sykehuset i Cape Town har de en inntakskomité som krever at alle som skal få bo der, må akseptere husreglene, der de blant annet forplikter seg til å delta i sosiale aktiviteter. Hver ettermiddag er det møter.

Deena Bosch fra organisasjonen Reclaim the City påpeker viktigheten av å få folk til å komme sammen og organisere seg for å ta tak i de utfordringene de møter.

– Hvordan får vi bostedsløse til å snu seg i håpløsheten og bli aktivister? Hvordan kan vi sørge for at de får bli værende i indre by etter å ha blitt kastet ut av leiligheten? Det vi gjør er å bygge en bevegelse og bygge en township eller landsby om du vil. Vi samler beboerne på sykehuset hver torsdag og hjelper dem med å skaffe seg juridisk hjelp for eksempel, forteller Deena Bosch.

Saken fortsetter under bildet.

RETT TIL Å BO: Bevil Lucas og Deena Bosch fra Reclaim the City kjemper for folks rett til å bo i Cape Town.

Sissel M. Rasmussen

Reclaim the City har 18 medarbeidere på full tid, deriblant jurister og forskere. Reclaim the City er en solidaritetspartner av Norsk Folkehjelp. Selv om de ikke får direkte økonomisk støtte, så samarbeider de og jobber med samme problematikk som flere organisasjoner Norsk Folkehjelp støtter i det sørlige Afrika.

Fra okkupasjonen startet til i dag, har bare to personer flyttet ut. Det er et eldre ektepar som har flyttet til et eldresenter. Det er også sosialarbeidere fra kommunen som har kommet for å legge planer for innbyggerne, men politikerne satte ned foten for dem.

Uansett er det gamle sykehusområdet nå i ferd med å bli permanente boliger for innbyggerne, mener Deena Bosch.

Loven i Sør-Afrika sier at for å kaste folk ut, så må de tilby andre boliger. Så langt har ikke kommunen greid det.

Saken fortsetter under bildet.

FAMILIELIV: Her er det ei lita jente som mates med skje i korridoren på det nedlagte hospitalet der familien bor.

Sissel M. Rasmussen

Brutte boligløfter

ANC hadde en gedigen boligplan da de kom til makta i 1994. Store deler av den svarte befolkningen levde i dårlige, overfylte, uformelle bosetninger. Siden har det ambisiøse boligprogrammet vært sentralt i ANCs politikk. Under valgkampen i 2014 lovte ANC å bygge en million hjem de neste fem årene.

Ifølge Department of Human Settlements, ble det bygd i underkant av 580.000 hjem i årene 2015–2018. Regjeringen selv anslår at det mangler over to millioner hjem for omtrent 12,5 millioner mennesker, og mener de skal greie det innen 2030. Men holder de dagens byggetakt på 136.000 boliger årlig, så vil de bare greie 1,5 millioner innen 2030.

Og i mellomtiden vokser befolkningen. Med en gjennomsnittsalder på 26 år er det en av de yngste befolkningene i verden, med påfølgende boligbehov framover.

– Cape Town trenger ikke flere golfbaner. La oss få lov til å leie denne jorda og la oss få leie leiligheter av kommunen. Regjeringen kommer aldri til å bygge nok boliger. Hvor mange ganger skal vi bli satt på gata? spør Deena Bosch retorisk.

På spørsmål om hun er skuffet over ANC svarer hun kontant:

– Jeg gikk i fengsel for disse folkene. Jeg er rasende! sier Deena Bosch.

hanne@lomedia.no