Klesindustrien i Bangladesh er blitt tryggere

Håvard Sæbø

has@lomedia.no og

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Dhaka: Det er ikke mye som minner om 3. verden, utnyttelse og groteske arbeidsforhold i det svale møterommet her vi sitter og nipper til nytrukken kaffe og spiser kjeks mens vi følger med på en ingeniørkonferanse.

Rundt enden av langbordet er det samlet en gruppe velkledde menn som går gjennom arkitekttegninger og andre papirer, tar notater og diskuterer lavmælt.

Om det ikke skulle være det legendariske omdømmet for byråkrati som Bangladesh og andre land i Sør-Asia har, da. Dette tar tid. De er tydeligvis svært nøye.

Og det er bra. Halvparten av gruppen er ingeniører fra Bangladesh´ RSC – forkortelse for RMG Sustainability Council, der RMG er forkortelse for «Ready Made Garment», eller ferdigsydd tøy.

De andre jobber for firmaet som driver klesfabrikken som produserer tøy for vestlige merkevarer i etasjene over og under oss, med flere tusen ansatte.

Det er disse kundene som betaler for fabrikkinspeksjonen vi har invitert oss med på, og som møtet bare er innledningen til.

En varslet ulykke

24. april 2013 raste den åtte etasjes bygningen Rana Plaza i utkanten av Dhaka sammen. I bygget var det blant annet fem klesfabrikker – i tillegg til butikker og en bank.

Årsaken til kollapsen var at bygningen ikke tålte vekten av produksjonsmidlene i fabrikkene. Dette var blitt påpekt over tid, og dagen før hadde banken og butikkene i første etasje umiddelbart stengt virksomheten, da det ble funnet store sprekker i veggene. Men fabrikkarbeiderne måtte på jobb som før.

Klokken ni om morgenen kollapset hele bygget, og 1134 mennesker mistet livet. Rundt 2500 skadde og sårede overlevde etter å ha blitt berget fra ruinen.

Folk og redningspersonell søker etter overlevende og ofre etter at Rana Plaza-bygningen, som huset fem klesfabrikker i Savar, nær Dhaka, Bangladesh kollapset. (Arkivfoto)

A.M. Ahad/AP/NTB

Dette fikk flere etterspill. Blant annet så ble bygningseieren og flere titalls andre tiltalt for drap – i en rettsprosess som fortsatt pågår. Regjeringen i landet lovfestet at alle fabrikker skulle inspiseres av et arbeidstilsyn.

Og ikke minst så gikk europeiske klesbedrifter og de faglige hovedsammenslutningene IndustriAll og UNI sammen om «Bangladesh-avtalen», en forpliktende kontrakt om at klesmerkene som bestilte tøy fra Bangladesh, hadde ansvaret for at arbeidsforholdene var trygge.

Fabrikkene som produserte tøy til oss i Europa, skulle inspiseres – som Quattro Fashion i Gazipur, der formøtet er over og inspeksjonen skal begynne.

Bangladesh

Republikk i Sør-Asia med grenser mot India og Burma og kyst mot Bengalbukta.

Et av verdens mest folketette land med 174 millioner innbyggere.

Har hatt kraftig økonomisk vekst de siste 20 årene, der særlig eksport av ferdigsydde klær har spilt en stor rolle.

Tryggere nå

– Det har vært en klar endring etter at vi fikk avtalen. Bygningsmassen er bedre, og vi har brannøvelser, med faste punkter vi skal samle oss. Så vi er mindre redde enn før, fortalte Babli Begum oss noen dager før inspeksjonen

Hun er klubbleder ved en fabrikk utenfor Dhaka, og møtte oss sammen med andre tillitsvalgte ved hovedkontoret til BTGWL – Bangladesh Textile and Garment Workers League, et av flere forbund i bransjen.

Det vil si, noen av dem vi møtte jobber med å bli tillitsvalgte, men er fortsatt et stykke unna å få fagforening og tariffavtale på fabrikkene sine.

– Arbeidsgiverne her liker ikke fagforeninger, sa BTGWL-president Kamrul Anam tørt.

Men hvis de vil ha oppdrag fra europeiske merkevarer knyttet til RSC, er det grenser for hvor kraftig de kan motsette seg det. RSC har jo fagforbundene representert i styret, blant annet ved Kamrul Anam.

Selv om det er HMS-prosjekt, har det dermed hele tiden ligget litt under at det også kan bidra til arbeiderframskritt i videre forstand – blant annet gjennom økt organisering.

– Vi ønsker også å spre dette til andre bransjer, som for eksempel tekstilbransjen, sa Anam, og forvirret Magasinet, som i årevis har skrevet om Bangladesh Accord som et prosjekt for tekstilarbeidere.

Det er det ikke. De som produserer tøyene som senere skal bli til klær, er ikke omfattet av avtalen. Den gjelder bare «Ready Made Garments» – altså dem som syr selve klærne.

Håvard Sæbø

Brannvern på alvor

Som på Quattro Fashion i Gazipur, der man endelig er ferdige med formøtet, har tatt på hjelmer og går på inspeksjon.

Den tar solide tre timer. Bare gjennomgangen av kontrollrommet for brannsikringsutstyret tar tre kvarter, mens man manipulerer fram mulige feilkilder for å se hvordan systemet løser det. Alle ventiler i pumperommet sjekkes for trykk så veggene rister.

Avdelingsleder i RSC Mohammad Hasan forklarer for Magasinet underveis. Dette er en slag mønsterfabrikk for RSC-systemet, forteller han. Vi er med på den siste av tre inspeksjoner, der man skal sjekke om påleggene fra de to første er blitt fulgt.

– Siden 2013 har vi kontrollert 1850 fabrikker, forteller Hasan.

– Vi blir møtt veldig annerledes av fabrikkledelsen rundt omkring nå enn da. Nå er det godt innarbeidet at dette er noe man må være med på, sier han.

– Men det er fortsatt et stykke igjen for mange. Alt brannvernutstyret, for eksempel, er veldig dyrt. Og siden vi ikke har noen sertifiseringsinstitusjon i Bangladesh, må alt godkjent utstyr importeres.

Inspeksjon

Håvard Sæbø

Etter de eksterne kontrollene går hele selskapet gjennom fabrikken, etasje for etasje, og sjekker hver eneste røykvarsler. Det måles om brannslangene er lange nok, og hvor høyt brannvarslerne står over gulvet.

I hver etasje sitter det mellom 300 og 800 arbeidere og syr. Noen av logoene på jakker og bukser kjenner vi igjen, andre ikke.

Arbeidstempoet ser akkurat så hektisk ut som forventet. Det er varmt og støyende, men ikke på skadelig nivå, får vi tro – med tanke på de jevnlige inspeksjonene.

På veggene er det hengt opp et slags bonussystem, der etasjen som helhet kan tjene henholdsvis 220.000, 270.000 eller 370.000 bangladeshiske taka ekstra i måneden hvis den når visse produksjonsmål. På deling. 220.000 taka er cirka 20.000 kroner.

– Arbeiderne elsker dette bonussystemet, sier en fra fabrikkledelsen som er med rundt.

Bangladesh-avtalen

Inngått i 2013 mellom vestlige kleskjeder og hovedsammenslutningene UNI og IndustriALL, der blant andre Fellesforbundet er medlem.

Forpliktet kjedene til å sørge for sikkerheten på klesfabrikkene i Bangladesh.

Er nå utvidet til å omfatte Pakistan. Overholdelse av avtalen i Bangladesh er overlatt til den lokale organisasjonen RSC, et trepartssamarbeid der både lokale klesfabrikanter, de internasjonale merkevarene og fagbevegelsen er med.

RSC fikk i mars et midlertidig mandat til også å kunne følge opp andre problemer på fabrikkene, som lønnstyveri og fagforeningsknusing.

Beskjeden, men bindende

Bangladesh-avtalen var spesiell av flere grunner. For det første var den et eksempel på at fagbevegelsen ikke tror på noe som ikke er kontraktfestet, underskrevet av alle involverte parter.

Bedrifter kan ha så høytsvevende mål om «kjerneverdier» og lykkelige arbeidere de bare vil, det spiller ingen rolle hvis det ikke er forpliktende.

Bangladesh-avtalen begrenset seg til at arbeiderne på klesfabrikkene i Bangladesh ikke skal dø på jobben. Det var ikke et veldig ambisiøst krav, men det var kontraktfestet.

I tillegg var den et eksempel på at fagorganisering her og der hører sammen. Det er ikke «usolidarisk» med arbeidere i for eksempel Bangladesh, som har det mye verre enn arbeidere i Norge, at norske arbeidere stiller krav for seg selv.

Det var fordi man har en operativ fagbevegelse i Europa at man kunne stille krav til bedriftsledelsene her, om at de måtte gjøre noe med arbeidsforholdene der.

Dette hadde riktignok noen praktiske ulemper. Avtalen var inngått og hadde hovedkontor i Europa – noe bransjeforeningene og enkelte politikere i Bangladesh så på som en urimelig innblanding i deres land. Den har vært utfordret, og vært på vei til høyesterett, men har overlevd.

Ikke bare det: I 2023 ble den utvidet til også å gjelde Pakistan. Så når vi skrev at Bangladesh-avtalen «var» spesiell, så er det fordi det ikke er noe som heter det lenger.

I dag heter det «International Accord», med underavdelinger i de to landene, og mål om å utvide til flere. I RSC er både internasjonal og lokal fagbevegelse representert i styret, sammen med både lokale eiere og internasjonale merkevarer.

Det er et flerpartssamarbeid, noe toppsjef Abdul Haque mener er helt nødvendig om dette skal fungere.

Fattigdom er evig

Høsten 2023 var det store demonstrasjoner i Bangladesh.

Tusenvis av arbeidere fra klesfabrikkene streiket for å få økt minstelønnen fra 8300 taka i måneden til 23.000, etter å ha fått et tilbud på 12.500 (ca. 1140 kroner), noe som også ble resultatet etter at konflikten endte med statlig lønnsnemnd.

For uansett hvor bra det er at man har fått det tryggere på jobben, så hjelper det ikke nødvendigvis på livet utenfor.

– Du vet, en ulykke skjer én dag. Men fattigdom varer hele livet, sa Halima Begum til oss da vi besøkte forbundet Sommilito Garments Sramik Federation, SGSF, etter å ha vært hos BTGWL.

SGSF samarbeider tett med stiftelsen Awaj. Begge er opprettet av Nazma Aktar, og rettet mot kvinner på klesfabrikkene.

– Vi er opptatt av kjønnssensitivt tariffarbeid, fortalte Akter.

– Så vi forhandler om ting andre ikke tenker på, som tilgang til bind og tamponger, dagsenter for barna, ekstra kalorier under graviditet, mammaperm, beskyttelse mot seksuell trakassering, og så videre, sa hun.

– Jeg begynte å jobbe på klesfabrikkene da jeg var 11 år gammel. Jeg vet hvordan det er å være kvinne i industrien.

TILLITSVALGTE: Foran fra venstre Babli Begum, Khadiza Akter og Alpona Akter. Bak: Rasel Pramanik og Shariful Islam.

Håvard Sæbø

Begum og de andre kvinnene rundt bordet var alle tillitsvalgte på sine fabrikker, etter å ha gått Awaj/SGSF-veien. Noen begynte prosessen fram til vervet med å lære å lese og skrive på Awaj («Vi må ha en uavhengig organisasjon ved siden av forbundet, siden forbund ikke kan motta direkte pengestøtte fra utlandet», fortalte Akter). De har gått en lang vei.

Men det er langt igjen.

– Vi har fått det tryggere på jobb med Bangladesh-avtalen, og det er bra. Men vi tjener altfor dårlig, sa Halima Begum.

– Alt er blitt dyrere: Husleie, mat, skolebøker til barna … Og lønningene henger etter. Så dette er det veldig viktig at dere sier til folk i Europa og resten av Vesten: Dere må betale mer for klær! Dere må betale rettferdige priser, sånn at vi kan få rettferdig lønn.

Avtalen utvides – midlertidig

Tilbake på Quattro Fashion er inspeksjonen endelig over, og inspektørene og fabrikkledelsen samler seg til oppsummering.

Mens de går gjennom de samme dokumentene og listene fra morgenen, blir vi sittende og prate med infosjef Zobaidur Rahman fra RSC, og forteller om lønnsbekymringene vi har hørt om på møtene tidligere i uka, og hvordan noen har etterlyst at RSC og avtalene kanskje kunne brukes til å gjøre noe med flere ting enn bare HMS.

– Ja, dere får få detaljene av ledelsen, men jeg har faktisk en fersk nyhet til dere, forteller han.

– Vi har nå endelig fått godkjent et pilotprosjekt i seks måneder, der vi kan jobbe med nettopp fagorganisering og lønnspolitikk. Altså at folk kan varsle oss om brudd på reglene, akkurat som med brudd på sikkerheten, sier han.

– Dette har vi ønsket oss lenge.

Og det kan være på tide. Som en del av HMS-arbeidet skal alle fabrikkene ha en «sikkerhetskomité», med representanter for de ansatte.

Alle de tillitsvalgte vi traff hos Sommilito satt i sikkerhetskomiteen på jobben. Og da alle møttes her på fabrikken i morges var det en kvinnelig arbeider med. Så har vi ikke sett noe mer til henne før hun nå dukker opp for den avsluttende oppsummeringen.

Hun snakker ikke engelsk, så Zobaidur tar en prat, og spør hvor hun har vært. Egentlig skulle hun jo vært med på hele runden, sammen med resten av komiteen.

– Men hun forteller at hun ikke har råd, sier Zobaidur.

– Hvis hun blir borte fra produksjonen, kan jo etasjen hennes gå glipp av bonusen.

Reportasjen har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Direktøren: – Tregere, men bedre

Ting tar lengre tid når alle er med. Men man får bedre resultater, sier RSC-sjef Abdul Haque.

Vi har spurt hva som er den viktigste forskjellen på den gamle Bangladesh-avtalen, og den nye – som altså er underlagt den internasjonale avtalen som en egen lokalavtale – og han er ikke i tvil:

– Det er at bransjen her i landet er med. Den gamle avtalen var mellom kundene i Europa og fagbevegelsen, og bransjeforeningene her var misfornøyde. Så nå er de med son likeverdig partner. Styret vårt er tredelt, med seks fra fagbevegelsen, seks fra de internasjonale kundene og seks fra bransjen her, forteller Haque.

– Det forsinker beslutningsprosessen, men man finner til slutt løsninger som alle er med på. Så det har vært en helt nødvendig endring, sier direktøren.

RSC-sjef: Abdul Haque.

Håvard Sæbø

– Bransjen har jo etter hvert skjønt at dette er en måte å beskytte investeringene på.

Ingeniøravdelingen i RSC er fortsatt den største og mest synlige, med 115 ansatte, men Haque forteller at organisasjonen også har store mål innen det han kaller «ikke-ingeniør-tjenester», som miljøavtrykk, opplæring – og arbeidsrettigheter, som lønnssnusk, barnearbeid og fagforeningsknusing.

– Vi har fått henvendelser om sånne ting hele veien, men fram til nå har vi bare måttet videresende dem til de europeiske bedriftene, siden det ikke har ligget under vårt mandat, forteller han.

– Men nå har vi et seks måneders pilotprosjekt på dette, der vi kan behandle klagene selv.

– Og egentlig er det ikke så langt fra vårt opprinnelige mandat om trygghet på arbeidsplassene. Arbeiderne er jo ikke trygge hvis de ikke har råd til å holde seg friske, spise ordentlig mat og bo forsvarlig, for eksempel.