JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bok om et murerliv:

På 70-tallet valgte arkitekt Ingjald å heller jobbe som murer. Det har han ikke angret på

Sjølproletariseringa rant etter hvert ut i sanden for mange. Men Gaare forble murer.
SKREVET BOK: Ingjald Gaare har skrevet bok om murerlivet. – Jeg ville presentere arbeidslivet, sånn jeg kjenner det. Sett fra mitt perspektiv som bygningsarbeider og håndverker.

SKREVET BOK: Ingjald Gaare har skrevet bok om murerlivet. – Jeg ville presentere arbeidslivet, sånn jeg kjenner det. Sett fra mitt perspektiv som bygningsarbeider og håndverker.

Erlend Angelo

07.04.2020
10:33
07.04.2020 10:33

jan.erik@lomedia.no

«Stein på stein. Murerliv» heter boka Ingjald Gaare ga ut i fjor. En kjærlighet til murerfaget, mener han.

– Som mangeårig tillitsvalgt veit æ jo at æ kan skriv, sier han. Og kler på seg et overbevisende smil. Før han like sjølsikkert fortsetter:

– Jeg ville presentere arbeidslivet, sånn jeg kjenner det. Sett fra mitt perspektiv som bygningsarbeider og håndverker. Skildringa av arbeids- og fagforeningslivet er det viktigste for meg.

Reguleringsarkitekt

Gaare er i dag 75 år. For seks og halvt år siden gikk han av med pensjon. Hans liv er en slags omvendt klassereise. Faren var lærer, og sjøl utdannet han seg til arkitekt i Trondheim. Jobbene vokste ikke på trær for akademikere heller, så i 1972 havnet han i Alta.

Fire år jobbet han som reguleringsarkitekt og fikk så vidt med seg starten på det som seinere skulle bli Alta-aksjonen – den landsomfattende motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Men hvorfor ville han bli arkitekt?

– Jeg var glad i å tegne på skolen. Men på arkitektstudiet fant jeg fort ut at mange var langt flinkere enn meg. Jeg tror det var det kreative ved dette yrket som tiltrakk meg.

Del av noe større

I studietida fant han også ut at politikk var gøy. Han ble trukket inn i politisk virksomhet, han ble ml-er. Og lærte seg AKP-ernes lov – sjølproletarisering som var tidas poliske mantra. Skulle vi endre samfunnet, måtte vi bli en del av den potensielt revolusjonære klassen, det ble slagordet, forteller Gaare.

– Det ble en religion, sier han, vel vitende om at Karl Marx, en av heltene, en gang har sagt at religion er opium for folket.

– Men jeg orker ikke å si noe negativt om proletariseringa sånn som mange andre har gjort. Det var veldig mye bra med ml-bevegelsen, sier han. Og ramser opp Kiruna- og Sauda-streiken.

Saken fortsetter under bildet.

Erlend Angelo

Gaare ble murarbeider – en slags håndlanger til murerne. Etter ti år tok han fagbrevet og ble murer med flislegging som spesialitet. Han skulle altså likevel ikke vie livet til å tegne hus og bygninger, han skulle bygge dem sjø.

Ikke negativt

Men uansett hva Gaare mente og mener – sjølproletariseringa rant etter hvert ut i sanden for mange. Flere enn forfatteren Dag Solstad har skrevet bøker om dette. Men Gaare forble murer. Om det var et blindspor?

– Nei, det vil jeg overhodet ikke si. De positive sidene ved proletariseringa, den historia der, den er ennå ikke skrevet, sier han.

Gaare trivdes i arbeiderklassen, han likte jobben som tillitsvalgt, han ble verdsatt av sine arbeidskamerater.

– Jeg opplevde mer enn om jeg gikk tilbake til arkitektkontoret. Så hvorfor skulle jeg da gjøre det? Skjønt, på midten av 1980-tallet kom det jo en byggeboom, mange av kameratene mine gikk tilbake til sine akademiske jobber. Men jeg ble aldri frista, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

Erlend Angelo

Følge spillereglene

Å være AKP-er i arbeidslivet og som tillitsvalgt er om ikke akkurat et liv som hund – der du hele tiden «måste jämføra», så var det heller ingen ni-til-fire-jobb eller noen dans på roser. Gaare jobbet i tillegg for familiebedriften Moe i Trondheim der sjef og eier ikke var av det mest radikale slaget.

– Ja, det var tøft i perioder, og jeg vurderte å skifte firma, sier han.

Men med hans politiske overbevisning var det heller ikke så lett. Ryktene gikk fort. Hvem ville ansette en murer som hadde forlest seg på Marx, Lenin og Mao?

– Da sjefen oppdaget hvem jeg var, ville han si meg opp med en gang. Likevel opplevde jeg en slags balanse. Og som klubbleder var jeg med å bære kista til gamle Moe i hans begravelse.

Oppvarming

I 2013 var det slutt. Da pensjonerte han seg, etter 20 år som fagforeningsleder. Han sto i arbeidslivet til han var over 68 år. Ikke mange murere holder det gående så lenge.

Han erkjenner at han har vært heldig som har en kropp som har tålt belastninger. Knærne har holdt, men han forteller at han tidlig satte seg inn i hvordan han skulle ta vare på kroppen sin, hvordan han skulle bruke den riktig.

– Bygningsarbeidere burde varme opp ti minutter før de starter kroppsarbeidet, akkurat som idrettsutøvere, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

Erlend Angelo

Revolusjonær kraft

Hva gjør han nå ved siden av å skrive bok? Fra 2013 til 2015 drev han oppsøkende fagforeningsvirksomhet. Han er valgt som utvalgsleder i Politisk utvalg og har dermed møte- og talerett i LO i Trondheims styre. Han blir 75 til sommeren og er still going strong, fortsatt politisk aktiv. Og medlem av Rødt, med et stadig brennende, revolusjonært hjerte.

– Rødt trengs som en uavhengig kraft på den politiske venstresida. For fagbevegelsen er jo på sett og vis en sosialdemokratisk bevegelse, den må hele tida finne kompromisser med kapitalkreftene, sier Ingjald Gaare.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
07.04.2020
10:33
07.04.2020 10:33