Treffsikker snekker: – Bueskyting gir en helt egen form for ro

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

TRONDHEIM: Den lavmælte summingen og tidvis dype konsentrasjonen som hersker i kjelleren i idrettsanlegget Trondheim Spektrum, forteller en annen historie om bueskyting enn de kanskje mer romantiske forestillingene mange har om denne edle kunsten. Her er den ingen heseblesende Wilhelm Tell eller Robin Hood-fakter, ingen dramatiske scener hentet ut av en westernfilm.

Tvert imot er det en samling gode venner i Sverresborg bueskyttere som samles her flere kvelder i uka, for rolig å trene opp treffsikkerheten. En av dem er snekker og fellesforbunder Geir Waage.

– Interessen var der alt som liten gutt, jeg holdt også på å lage egne buer ev einertre, det er en fint og tøyelig materiale som fungerer over tid, forteller han.

Herrer 50

Det er lite igjen av hjemmesnekra buer i treningslokalet. Selv sverger Waagen til en gullfarget trinsebue, eller en såkalt compound (kompositt). Den har en rekke finesser, som skal gjøre det mulig å treffe det som for et utrent øye ser ut som en helt håpløst liten blink 18 meter unna.

Waagen tok opp bueskyting som sport da han var i tredveåra, nå har han bikket 50. Å passere et halvt hundreår gjør det også mulig å stille i klassen Herrer 50 i konkurranser. Nivået er litt lavere der enn i den vanlige herreklassen, men fortsatt anstendig.

– Jeg trener to til tre ganger i uka. Ambisjonene er ikke enorme, men det er klart det er artig at det er et element av konkurranse, sier den sindige snekkeren.

Tormod Ytrehus

Miljøet i bueskytterlaget er en viktig motivasjon for å bruke kveld etter kveld i kjelleren på Spektrum.

– Vi har det hyggelig og sosialt. Det er et tett miljø, og ikke glem at dette er en sport en kan holde på med lenge. Så lenge synet holder og en ikke får den store skjelven.

Bueskyting er ikke en veldig stor sport, men tiltrekker seg folk fra alle samfunnslag, aldre og bakgrunner. Det er neppe noe å leve av, for en stor publikumsidrett som genererer de helt store pengene, er det ikke. I USA er det mulig for de aller beste å leve av det.

– Det var kanskje en liten drøm om det en gang, men med kone og to unger hadde det vel ikke vært så populært om jeg bare stakk til USA for å skyte med pil og bue, smiler han.

Nytter ikke med stress

En god bueskytter må ha sterke ryggmuskler og god kjernestyrke. Men det aller viktigste, det er å ha roen. Det nytter ikke å hisse seg opp og stresse. Tvert imot må en trene på å gjøre det samme igjen og igjen. Får en et dårlig skudd, gjelder det å legge det bak seg så fort som mulig.

– Alfa og omega for å bli god, er å være avbalansert og rolig. Full tenning fungerer dårlig her, da vil du for mye. Tvert i mot må du bygge deg gode rutiner, og følge dem. Det er nærmest litt meditativt, å klare å tømme hodet og ikke tenke «nå må jeg klare å skyte en tier på neste skudd».

Akkurat dette med å finne roen, kan vi kalle det zen?, er en svært god egenskap å ha med seg ellers i livet også.

– Jeg jobber som reklamasjonssnekker, og kommer i kontakt med mange kunder som er misfornøyde med noe. Det er ikke alle som er like blide og trivelige, noen er rett og slett ufine. Da er det veldig greit å ha trening i å blokke ut og finne roen. Jeg blir ikke så lett satt ut, sier Waagen.