Ukrainske krigsveteraner fikk konkurrere i Beitostølen

André Kjernsli

andre.kjernsli@gmail.com

Fire år inn i krigen i Ukraina kan så mange som 100.000 ukrainske soldater være drept.

Langt flere blir hardt skadd, og for disse kan veien tilbake til et meningsfylt liv være lang.

Noen av ukrainerne som har betalt en høy pris fikk i år delta på Ridderrennet på Beitostølen.

Ridderrennet er verdens største årlige vintersportsuke for syns- og bevegelseshemmede.

En uke med sportslige utfordringer, nettverksbygging og god mat kom som en fortjent pause fra et liv som kanskje ikke ble som de hadde sett for seg.

Måtte amputere

Ukrainske Vlad Chechur (23) jobbet som låsesmed, men forsto etter hvert at det antageligvis ville komme en russisk invasjon større enn den i 2014.

I 2021 valgte han derfor å slutte i jobben og verve seg i forsvaret, i første omgang i 12 måneder. Da fullskalakrigen brøt ut i februar 2022 ble tjenesten forlenget.

I august året etter ble han hardt skadd i venstre arm. En medsoldat satte på et turniké, noe som brukes for å stanse blødning.

Dette ble sittende på for lenge, noe som ikke er helt uvanlig i kaotiske situasjoner. Derfor måtte han amputere armen.

Etter en rekke operasjoner kom han i juni 2024 til rehabiliteringsstedet Superhumans i utkanten av byen Lviv.

Fellesskapet er viktig

– Det fine med å være på et sted som Superhumans er at man er sammen med mange andre som har lignende skader. Man føler seg ikke så annerledes, sier han.

Nå har han omskolert seg og jobber som lærer på en skole som har en linje med søkelys på selvutvikling. Han trives kjempegodt.

To av de seks ukrainske veteranene som er på Beitostølen denne uka har etter sin rehabilitering fortsatt å jobbe på Superhumans. En av disse er Herman Zolotariov. Han er nå ansatt som sport manager ved senteret.

– Jeg har hovedansvar for å koordinere de ulike paraidrettene Superhumans tilbyr, samt legge til rette for utøverne, sier 39-åringen.

Før Zolotariov havnet i det ukrainske forsvaret jobbet han som sveiser på gassanlegg, men valgte som mange andre å skrive kontrakt med forsvaret. Han tjenestegjorde i Luhansk, helt øst i Ukraina. Tredje desember 2022 avfyrte er russisk stridsvogn en granat som rev venstrearmen rett av.

Fra sveising til paraidrett

– Du kan kalle det en traumatisk amputasjon, sier han og ler lenge.

Han er veldig glad for å ha fått muligheten i Superhumans, og sier han aldri har gledet seg så mye til å gå på jobb. Og turen til Ridderuka kan han ikke få sagt nok godt om.

– At jeg kan reise hit en uke på jobb er nesten ikke til å tro, sier han og ler igjen.

Som sports manager var det han som valgte ut hvem som fikk være med til Beitostølen. Zolotariov sier at et viktig kriterium var at de hadde relativt like skader. Det gjør at veteranene kan delta sammen på like aktiviteter, og på den måten også bygge relasjonene seg imellom.

Det mest naturlige å spørre Pavel Harakh om er kanskje hva han synes om maten på Beito Resort. Han jobbet nemlig som kelner på en av de beste biff-restaurantene i Kyiv før krigen.

– Før krigen var restaurantene rangert blant de hundre beste biff-restaurantene i verden, skyter han inn og avslører at han er stolt av sin tidligere jobb.

28-åringen sier Ukraina var dårlig forberedt på fullskalakrigen, til tross for at russerne hadde annektert Krym allerede i 2014. Til tross for dette meldte han seg til tjeneste.

Satte turniké på seg selv

Harack og en av hans medsoldater var ute på et kjøreoppdrag da de ble beskutt av russisk artilleri. Han ble truffet i venstre ben, og satte selv på et turniké. Som tjenestegjørende medic visste han godt hva han skulle gjøre. De forsto at det kom til å ta langt tid før de ble evakuert, og han klarte ikke å bevege seg på egen hånd.

– Mine brødre, medsoldater, bar meg med seg gjennom vanskelig terreng, samtidig med at russerne fortsatte beskytningen. Jeg hadde ikke overlevd uten hjelp, sier Harack.

Det er ikke så lenge siden han ble skadd, og han venter fortsatt på sin neste, og forhåpentligvis siste, korrigerende operasjon. Og han er fortsatt pasient på Superhumans, og han liker å holde seg i aktivitet.

– Både før og etter skaden har jeg drevet med fjellklatring, det skal jeg fortsette med. Og her på Ridderuka fikk jeg for første gang teste snowboard, sier han.

Den tidligere kelneren ser seg ikke ferdig med krigen. Han skal tilbake og jobbe som medic så snart rehabiliteringen tillater det.

Trebarnsfar

Serhii Dubov er den eneste av veteranene på Ridderuka som har profesjonell bakgrunn i forsvaret. Før han valgte å gå inn forsvaret jobbet 44-åringen som metallurg, spesialist på metaller.

Allerede i 2015 valgte han å melde seg til tjeneste, men ZSU (Ukrainas væpnede styrker) ville først ikke ta ham inn.

– Det var fordi jeg hadde tre barn under 18 år, da slipper man i utgangspunktet å tjenestegjøre, forklarer han.

Han slapp etter hvert inn, og Dubov har tjenestegjort langs ulike frontlinjer, i all hovedsak som «sniper», altså snikskytter.

I mars 2022, bare noen uker etter at fullskalakrigen brøt ut, tjenestegjorde han i de harde kampene i Mariupol, som også er hans fødeby. 24 mars, en måned inn i fullskalakrigen, gikk en mine av i umiddelbar nærhet av Dubov. Dette resulterte i at venstre arm ble hardt skadd, han bruker nå protese.

Karrieren i forsvaret er over, nå jobber han i kommuneadministrasjonen i Lviv hvor han er bosatt med sin familie.

Døde medsoldater rundt seg

Andrii Kuzmenko er den eneste av veteranene som nå er tilbake i samme jobb som før krigen ble en del av hans liv. 45-åringen, som er bosatt i hovedstaden Kyiv, er tilbake som prosjektleder i et arkitektkontor.

Etter at fullskalakrigen brøt ut, sørget han for å få kone og sine tre barn ut av landet. Så meldte han seg til tjeneste i ZSU. Kuzmenko og noen medsoldater befant seg i et skogholt da russerne angrep med artilleri. De lette desperat etter et sted å gjemme seg, men tilfluktsrommene de fant var allerede ødelagt av tidlige angrep. En bit av en artillerigranat tok mesteparten venstrearmen til trebarnsfaren.

– Jeg hadde flaks. To av mine medsoldater døde på stedet, en tredje døde på sykehuset, sier han.

Han sier at i tillegg til å få familien tilbake til Kyiv, var oppholdet på Superhumans og Ridderuka de største opplevelsene han har hatt de siste åra.

FORNØYD: Andrii Kuzmenko var fornøyd med dagen.

Andre Kjernsli

«An englishman in Ukraine»

– Denne uka på Beitostølen har vært helt fantastisk, mye bedre enn vi kunne drømme om, sier Eddy Scott.

Oppmerksomme lesere vil forstå at han ikke er ukrainsk. 29-åringen er oppvokst i Dorset, England. I flere år frem til han bestemte seg for å reise til Ukraina jobbet han som mannskap på luksusyachter for de rikeste i verden.

– Men den russiske invasjonen i Ukraina gjorde noe med meg, sier han.

Derfor reiste Scott til Ukraina i oktober 2022 for å jobbe med humanitære grupper som leverte mat, vann og medisinsk utstyr til krigsrammede områder.

Han jobbet også med evakuering av sivile, og på et slikt oppdrag i Pokrovska ble han 30. januar i år alvorlig skadet. Scott mistet venstre arm og bein, men har valgt å bli værende i landet han nå kaller sitt hjem.

Krigsforbrytelse på film

Bilen Scott kjørte den dagen han ble skadd var helt hvit og merket med «Evakuering av sivile». Det tok den russiske dronepiloten ikke hensyn til. Scott hadde et påskrudd GoPro-kamera festet på brystet da angrepet skjedde.

– Så jeg har krigsforbrytelsen dokumentert på film.

Scott er nå ansatt i PR-avdelingen til Superhumans, og er ambassadør for rehabiliteringssenteret.

– Jeg blir boende i Ukraina, sier han.

Det var Scott, som på et besøk i Norge i forbindelse med at han deltok i Para-EM i seiling i Oslo i august 2025 først fikk høre om Ridderuka.

Etter å ha fått på plass sponsorer, kunne i alt seks personer setter kursen for årets Ridderuke.

– Vi kommer garantert tilbake neste år. Da kommer vi til å være enda flere enn nå, lover Scott.