JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Avskjedsintervju

Fra rølperock til krangling og kaffedrikking i 18 år

Ei lærerinne sa til ham at det ikke gikk an å leve av å krangle. – Jeg vet ikke om hun le­ver ennå, men jeg har jo hatt lyst til å ringe henne og si at nå lever jeg av å drikke kaffe og krangle. Du tok feil, sier tillitsvalgt Bjørn Åge Nilsen.
Bjørn Åge Nilsen (tv.) går av som tillitsvalgt for industri Energi ved Eramet Kvinesdal etter 18 år.

Bjørn Åge Nilsen (tv.) går av som tillitsvalgt for industri Energi ved Eramet Kvinesdal etter 18 år.

Petter Pettersen

10.02.2023
14:56
10.02.2023 14:56

Avisen Agder

Bjørn Åge Nilsen, el­ler Dennis fra ti­den som røl­pe­ro­cker i Lux­us Le­ver­po­stei slår alle re­kor­der: Fra 18.08.2004 til 27.01.2023 har han sit­tet i sto­len som fag­for­en­ings­le­der for Kvi­nes­dal Kje­mis­ke fag­for­en­ing (KKF) som er til­slut­tet LO-for­bun­det Industri Energi.

Nå er det slutt, og han står ikke len­ger på valg. For­ri­ge fre­dag var det års­mø­te på Ut­sik­ten hvor Bjørn Åge tak­ket for seg.

Han er ak­ku­rat lik som all­tid, like blid, le­ven­de en­ga­sjert og med smi­len­de øyne og krøl­ler som hop­per. Selv om det er siste dag på jobb av nær 6750 da­ger med livs­sti­len som kaf­fe­drik­ken­de krang­le­fant og fag­for­en­ings­le­der.

Denne saken ble først publisert i Avisen Agder.

– Tur­te si fra og ble valgt

Dennis kom­mer i møte fra sitt fas­te kon­tor – som til­hø­rer den full­tids­an­sat­te fag­for­en­ings­le­de­ren på Era­met i Kvi­nes­dal. Sto­len er ikke ut­slitt, og kaf­fe blir all­tid ser­vert.

Hvor be­gyn­te hans fag­for­en­ings­en­ga­sje­ment – egent­lig? Jo da, Bjørn Åge had­de ut­talt seg om en sak på jobb på Era­met, han had­de re­gel­rett «tørt å si ifra», og be­teg­ner seg selv som dum som ikke holdt kjeft.

Og vipps var 34-årin­gen valgt til til­lits­valgt på et eks­tra­or­di­nært års­mø­te den 18. au­gust 2004 for KKF på da­væ­ren­de Tinn­foss Jern­verk. Og si­den den gang har han med de over 200 an­sat­tes til­lit, både løpt og sit­tet i le­der­sto­len.

Holdt på å pis­se i buk­sa

Han over­tok ver­vet et­ter Nils Har­ald Ren­ne­straum, og opp­le­vde å gå i god sko­le der.

Den før­ste ti­den var det man­ge sa­ker knyt­tet til hvor­dan le­del­sen opp­tråd­te feil. Et­ter hvert kom Bjørn Åge også inn i be­drif­tens sty­re som an­satt­re­pre­sen­tant.

– I star­ten var det mer nav­le­be­sku­en­de. Alt skjed­de her, og det var vel­dig kort vei til Hol­ta-fol­ke­ne som eide da­væ­ren­de Tinn­foss Jern­verk. Vi kun­ne nes­ten bare rin­ge de og si hei, han ler og erind­rer med gle­de.

Han inn­røm­mer at da den før­ste lønns­for­hand­lin­gen med ham som ho­ved­til­lits­valgt skul­le gjen­nom­fø­res med le­del­sen, var han så ner­vøs at han holdt på å pis­se i buk­sa. Han sa han måt­te på do un­der for­hand­lin­ge­ne, og det ble opp­fat­tet en tan­ke ufint og ar­ro­gant.

Bjørn Åge Nilsen har bekledd fagforeningskontoret i en årrekke.

Bjørn Åge Nilsen har bekledd fagforeningskontoret i en årrekke.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Fan­tas­tisk år

– Jo da, det opp­le­vdes som mye å gjø­re. Men vi viss­te jo ikke hva «mye «var før vi ble kjøpt opp av fransk­menn, hum­rer han vi­de­re og un­der­stre­ker med ar­mer og venn­lig mi­mikk. Opp­kjø­pet gjor­de ting an­ner­le­des, vel­dig an­ner­le­des. Tinn­foss i Kvi­nes­dal ble Era­met.

– Hvor­dan har dis­se åre­ne vært?

– Fan­tas­tis­ke, helt fan­tas­tis­ke, fan­tas­tisk in­ter­es­sant, og sær­lig in­ter­es­sant var det å være ho­ved­til­lits­valgt og sty­re­med­lem et­ter opp­kjø­pet. Da kom vi lik­som utav vår egen an­de­dam i Kvi­nes­dal, fikk sett over gjer­der og helt and­re fag­for­en­in­ger i blant an­net Frank­ri­ke. Om vi lær­te de til­lits­valg­te i Frank­ri­ke noe? Å nei, man kan ikke lære fransk­menn noe. Må bare være un­der­leg­ne der, for de tar ikke noe til seg.

Masse lat­ter igjen. Den­ne Dennis er se­ri­øst hys­te­risk mor­som, fol­ke­lig og med so­lid al­vor og mye vi­ten i bånn, at det er lett å for­stå hvor­dan han har be­holdt sto­len i over 18 år.

– Sinns­sykt vik­tig lov­verk

Han re­flek­te­rer vi­de­re over åre­ne som de over 200 an­sat­tes ta­le­rør og til­lits­per­son ved hjør­ne­steins­be­drif­ten i Kvi­nes­dal.

Dennis hus­ker fra ung­doms­sko­len hvor han var en kløp­per i å krang­le i sko­le­går­den. Ei læ­rer­in­ne sa til ham at det ikke gikk an å leve av og krang­le.

– Jeg vet ikke om hun le­ver ennå, men jeg har jo hatt lyst til å rin­ge hen­ne og si at nå le­ver jeg av å drik­ke kaf­fe og krang­le. Du tok feil.

– Ja, det var jo en del de­bat­ter og sånn i sko­le­går­den. Hun tok fak­tisk feil. Det har jeg tenkt mye på. Men; det har jo ikke bare vært krang­ling da. Det har jo vært for­valt­ning av lov­verk som er sinns­sykt vik­tig for ar­beids­li­vet i Norge.

– Hel­dig, vel­dig hel­dig

Bjørn Åge leg­ger ikke skjul på at det inn­imel­lom har gått ei kule varmt. Men fag­for­en­ings­le­de­ren på siste vers sier han har vært hel­dig, vel­dig hel­dig.

– Jeg har jo hatt sam­me for­hand­lings­mot­stan­der el­ler part­ner i per­so­nal­sjef Svein Bøg­wald hele ti­den. Han blir nok snart pen­sjo­nist, og det er enda en grunn for meg til å hop­pe av. Jeg vet jo ikke hva vi da får ...

Nei, han kjen­ner ikke Bøg­wald like godt som kona, det er å ta litt for mye i, men greit. Hum­ring igjen.

– Jeg fø­ler vel­dig at det har vært en gjen­si­dig re­spekt mel­lom oss. Vi har hatt våre kam­per, og det som har vært helt fan­tas­tisk er at vi leg­ger kon­flik­ter og alt på inn­si­den av for­hand­lings­rom­met. Kjem­pe­go­de ven­ner og vi skil­ler sak og per­son.

Fag­for­en­in­gen ble hørt

Era­met som har tre man­gan­verk her til lands, had­de for­hand­lin­ger rundt om i Norge på uli­ke ho­tel­ler. Og per­so­nal­sjef Svein og til­lits­valg­te Bjørn Åge kjør­te all­tid sam­me bil og pra­tet og had­de det vel­dig hyg­ge­lig på tu­re­ne.

– Kan­skje så det rart ut, men sånn var det og jeg set­ter pris på det. Svein er en mor­som fyr, og vi har god kje­mi.

Ve­te­ran-le­de­ren fø­ler at fag­for­en­in­gen er blitt hørt i åre­nes løp, selv om det har vært en kamp i fle­re sa­ker.

– Kam­pen har vært å be­va­re alt det som de som gikk før «voss» har fått til. Og vi er blitt hørt i fle­re sa­ker, blir det po­eng­tert med litt riks­ting i kon­tor­sto­len og ener­gis­ke hen­der.

Kam­pe­ne de vant

Han nev­ner kam­pen mot out­sour­cing av kjø­re­tøy­verk­ste­det, og de grei­de det. De had­de et vi­kar­by­rå inne på Era­met i 2015-2016, som fag­for­en­in­gen grei­de å stop­pe i og over­ta an­sva­ret for vi­ka­re­ne ved smel­te­ver­ket.

– Vi­ka­re­ne slut­tet å ta num­me­ret når vi­kar­by­rå­et ring­te, og kun en per­son duk­ket opp på Ut­sik­ten da sel­ska­pet ar­ran­ger­te in­for­ma­sjons­mø­te for de som ikke var fast an­satt. Så det ble en slutt på hele greia.

Bjørn Åge er se­ri­øs, men må le når han erind­rer til­ba­ke på hvor­dan fag­for­en­in­gen hånd­ter­te ut­ford­rin­ge­ne.

Men han li­ker ikke at vi­kar­by­rå­er el­ler and­re dri­ver med så­kalt «luf­ting» av an­sat­te, og som lar folk ha en pau­se slik at de ikke har krav på fast stil­ling et­ter en viss tid i tråd med ar­beids­mil­jø­lo­vens reg­ler.

– Ut­nyt­tel­se av folk

– Det er jo ut­nyt­tel­se av folk, alt­så. Man­ge vi­kar­by­rå­er dri­ver med en jobb som ar­beids­for­mid­lin­gen før skul­le hol­de på med. Det er ikke greit å dri­ve bu­tikk på folk som står uten­for ar­beids­li­vet. Det er fak­tisk ver­ste sort, me­ner fag­for­en­ings­le­de­ren som har om lag seks ti­mer igjen av sine 18 år før han over­la­ter ver­vet til den nye le­de­ren.

Han un­der­stre­ker med tyn­gde at det er for­skjell på so­sia­lis­ter og so­si­al­de­mo­kra­ter.

– Hva er du mest stolt av som fag­for­en­ings­le­der?

Dennis ten­ker seg ikke om, og glemt er både verk­ste­det og vi­kar­by­rå­et.

– Det stør­ste som skjed­de for meg er det siste året – alt­så 2022. Det var året Industri Energi krang­let mye om kraft, mye om de tin­ge­ne der.

– Men den strei­ken som ble gjen­nom­ført av Industri Energi knyt­tet til «dagseavtalen» el­ler så­kalt lo­kal sank­sjons­rett som vi i alle år har hatt i Kvi­nes­dal og som Era­met har for­søkt å kvit­te seg med, er vir­ke­lig stort. Se her, den­ne pro­to­kol­le­ne her på veg­gen er det stør­ste vi har gjort, og som NHO vil­le fjer­ne.

Lo­kal sank­sjons­rett-sei­er

Bjørn Åge pe­ker på veg­gen hvor pro­to­kol­len ko­pi­ert opp hen­ger i stort A3-for­mat. Hver gang Svein er inn­om pe­ker Bjørn Åge opp på veg­gen.

Kravet om å få lokal sanksjonsrett innen elektrokjemisk industri medførte en storstreik i 2022. Ved Eramet i Kvinesdal hadde de allerede denne muligheten, og den skal fortsatt bestå ved verket.

Kravet om å få lokal sanksjonsrett innen elektrokjemisk industri medførte en storstreik i 2022. Ved Eramet i Kvinesdal hadde de allerede denne muligheten, og den skal fortsatt bestå ved verket.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Det in­ne­bæ­rer at når vi ikke er eni­ge i de lo­ka­le lønns­for­hand­lin­ge­ne og vi fø­ler at vi ikke får det som er for­ven­tet, så kan vi si opp den lo­ka­le lønns­av­ta­len og stå til­ba­ke med ta­riff­lønna. Sam­ti­dig så trinner vi ned smel­te­ov­ne­ne her like mye som ga­pet i pro­sent mel­lom ta­riff og lo­kal lønn.

Han for­kla­rer det for­ståe­lig. Man­ge and­re i in­du­stri­en og fag­be­ve­gel­sen har hatt lyst på en sånn av­ta­le som i Kvi­nes­dal som vir­ke­mid­del i de lo­ka­le lønns­for­hand­lin­ge­ne et­ter at det sen­tra­le opp­gjø­ret er fer­dig.

Men ad­mi­nist­re­ren­de di­rek­tør i bran­sje­or­ga­ni­sa­sjo­nen Norsk Industri Stein Lier Hansen gir ikke det over bor­det til de an­sat­te i in­du­stri­be­drif­te­ne, for­kla­rer Bjørn Åge.

Vil­le si opp av­ta­len

– I de lo­ka­le opp­gjø­re­ne fø­ler ofte de til­lits­valg­te at de står med lua i hån­da, og et­ter tvist får de dik­tert hva de skal ha i lønn. Her i Kvi­nes­dal, har vi som føl­ge av den­ne av­ta­len ald­ri hatt et lønns­dik­tat. Vi har gått i kon­flikt, vi har brem­set ned far­ten på ov­ne­ne når av­ta­len har gått ut, og vi har fått lov til det selv om de har prøvd å fjer­ne den­ne ret­ten. Det var de gam­le kneistene som gjor­de den­ne av­ta­len her i 1974 ved opp­star­ten av Tinn­foss. Men først fra 2022, har vi nå fått un­der­skrift fra Fro­de Alvheim i Industri Energi og sel­ves­te in­du­stri­ge­ne­ral Stein Lier Hansen om at sank­sjons­ret­ten i Kvi­nes­dal ikke er ta­riff­stri­dig. Alt­så lov­lig.

Det hø­res så en­kelt og greit ut. Men det var det langt ifra. Vei­en til en aner­kjen­nel­se av den lo­ka­le sank­sjons­ret­ten var både ri­si­ka­bel og tøff, og kul­mi­ner­te i 2022.

I 2018 fikk Bjørn Åge te­le­fon fra Era­met-le­del­sen om at de ikke had­de noe sank­sjons­rett-av­ta­len len­ger. «Det har vi vel», svar­te sel­ves­te fag­for­en­ings­le­de­ren. Nei, de vil­le si den opp, ikke sant?

Industri Energi kla­re til kamp

Era­met i Kvi­nes­dal for­hand­ler van­lig­vis lønn sam­men med de and­re to nors­ke Era­met-ver­ke­ne, og når le­del­se og til­lits­valg­te ikke er eni­ge, så brem­ses far­ten på ov­ne­ne i Kvi­nes­dal. Og da blir Era­met Kvi­nes­dal en spyd­spiss for de to and­re ver­ke­ne.

– Også vil­le de alt­så si den opp. Nei, det går ikke det, sa jeg. Det er opp­si­gel­ses­tid og vi vil be­hol­de den. Det er jo en av­ta­le. Da men­te le­del­sen i Era­met Norge at av­ta­len var uty­de­lig, og KKF fikk brev fra en NHO-ad­vo­kat.

Men for­bun­det Industri Energi lo­vet å bi­stå KKF hvis be­drif­ten øns­ker å prø­ve sank­sjons­rett-av­ta­len i ar­beids­ret­ten. Så da var det opp til le­del­sen og NHO å gå til sak for å bli fri av­ta­len som ar­beids­gi­ver vil­le si opp.

– Et­ter det ble det stil­le. Men jeg pra­tet jo mye om det­te med mine kol­le­ga­er i hele Industri Energi, og med lønnsdikat slik alle and­re had­de i for­bun­det, er det jo in­gen re­el­le lo­ka­le for­hand­lin­ger. Og da be­gyn­te stor­men ...

And­re fag­for­en­in­ger i be­drif­ter rundt om i lan­det vil­le også ha en slik god Kvi­nes­dal-av­ta­le om lo­kal ak­sjons­rett.

– Vi kun­ne ha mis­tet alt

– Ja, de var helt vil­le, og jeg reis­te rundt og for­klar­te hvor­dan den­ne av­ta­len vir­ket. Først ble det noen run­der med streik hos alle de and­re som ikke har en sånn av­ta­le, så ble det to run­der med mek­lin­ger inne i Oslo non stopp. Det var tøf­fe tak, det må jeg inn­røm­me. Så ja, i 2022 så har jeg vært med på alt det en til­lits­valg­te kan være med på – det enes­te som mang­ler er en run­de i ar­beids­ret­ten.

Kam­pen for alle de an­dres rett til lo­ka­le sank­sjons­rett-av­ta­ler ut­gjor­de en stor ri­si­ko for KKF og de­res egen av­ta­le, og de kun­ne ha gått på en smell i for­hand­lin­ge­ne og mis­tet alt.

– Det skum­le var at gikk vi på en smell, kun­ne vi mis­te alt vi har. Og alle var inn­for­stått med at av­ta­len i Kvi­nes­dal lå i pot­ten i for­hand­lin­ge­ne. Så hvis vi ikke fik­set det­te, så snak­ket de om kro­ne­rul­ling slik at jeg kun­ne flyt­te uten­lands. Han ler med ru og ras­pen­de røst igjen og tryk­ket ut at had­de det gått rett vest i Oslo, så kun­ne han ha hengt seg på Bro­ke­lands­heia.

Dagseavtalen ble sik­re­re

Han sit­ter fort­satt i god be­hold på kon­to­ret sitt i Kvi­nes­dal, og er godt for­nøyd. Av­ta­len ble sik­ret et­ter at strei­ken ble gitt opp og NHO tru­et med lock­out, fak­tisk. Det kun­ne ha endt i tvun­gen lønns­nemnd, og da er man til­ba­ke på jobb igjen sterkt svek­ket.

Sånn ble det ikke. Det ble der­imot pro­to­koll­ført og inn­gått en av­ta­le om at par­te­ne frem til 2024 skul­le se på et til­sva­ren­de opp­legg med av­ta­ler om sank­sjons­rett i and­re be­drif­ter. Det var en stor sei­er for Industri Energi, og inn­sat­sen i pot­ten fra Kvi­nes­dal le­vde vi­de­re i bed­re og bes­te vel­gå­en­de.

– Men vår av­ta­le i Kvi­nes­dal ble mye fas­te­re enn den noen gang har vært.

Det er ikke tvil, fjor­å­ret med dagse-kam­pen var der­for det mest hef­ti­ge året for Bjørn Åge. – en kamp som har hatt stor be­tyd­ning langt ut­over Kvi­nes­dal og for hele fag­be­ve­gel­sen i Norge.

– Ble be­stemt i 1994

I til­legg var det strøm­pri­se­ne og uten­lands­kab­le­ne som fikk kraft­pri­se­ne i væ­ret og gjor­de at pro­duk­sjo­nen ble ned­ska­lert i Kvi­nes­dal.

– Og vi har kjem­pet imot det, men det­te var jo be­stemt alt i 1994, og i 1995 var kraft­av­ta­len på plass. Da had­de jeg så vidt vært inn­om her som vi­kar, for jeg var jo den gang røl­pe-roc­ke­stjer­ne.

– Den­ne kraft­po­li­tik­ken har lig­get der hele ti­den, og dri­ver du og de­mon­stre­rer må du trå eks­tremt var­somt for ikke å bli mis­brukt po­li­tisk.

Fag­for­en­ings­ve­te­ra­nen un­der­stre­ker at man­ge som de­mon­strer har en agen­da, men hans og Industri Energi sin agen­da har vært at in­du­stri­en skal få le­ve­dyk­ti­ge strøm­pri­ser slik at de fort­satt kan ha folk i jobb. Bjørn Åge me­ner det er man­ge par­ti­er i op­po­si­sjon som bru­ker strei­ke­ne som om de­res mo­ti­va­sjon er å fel­le en re­gje­ring, selv om de sam­me par­ti­ene had­de gjort ak­ku­rat det sam­me selv i po­si­sjon.

Ta vare på ar­beids­plas­se­ne

– Vi vil ta vare på ar­beids­plas­se­ne, og vi vil hel­ler ikke bru­kes i et po­li­tisk spill. Vi står ale­ne uan­sett, og vi skal ikke mis­bru­kes når vår agen­da er å ta vare på ar­beids­plas­se­ne.

– Det nyt­ter ikke å skyl­de på Jo­nas Gahr Støre for at det er så høye strøm­pri­ser, for strøm­men er på det frie mar­ke­det. Du kan si hva du vil om Støre, men det enes­te han har mu­lig­het til å gjø­re er og gi strøm­støt­te. Kan ikke gjø­re noe an­net, han, leg­ger fag­for­en­ings­le­de­ren til.

Han vet ikke hva strøm­av­ta­len fra 1995 i rea­li­te­ten in­ne­bæ­rer el­ler om det er mu­lig å gjø­re noe med den­ne av­ta­len, men den av­trop­pen­de le­de­ren ser si­tua­sjo­nen også i sam­men­heng med res­ten av ver­den.

– Det hjel­per ikke med gra­tis strøm her så len­ge vi ikke får solgt det vi pro­du­se­rer. Hvis stål­ver­ke­ne som er kun­de­ne våre i ut­lan­det har sky­høye strøm­pri­ser og leg­ger ned, så kan de ikke hand­le av oss. Da er vi er like langt. Det er kom­pli­sert, så vi kan ikke dra på oss nis­se­lua hel­ler. Men vi kun­ne jo ha fått stål­ver­ke­ne opp hit, det had­de vært fint, hum­rer han bak pul­ten med en ut­slitt lin­jal i tre fra ti­de­nes Tinn­foss-mor­gen.

Eramet er en hjørnesteinsbedrift i Kvinesdal. Her har flere generasjoner fått arbeid og skapt verdier.

Eramet er en hjørnesteinsbedrift i Kvinesdal. Her har flere generasjoner fått arbeid og skapt verdier.

Petter Pettersen

– Det kos­ter na­tur å få in­du­stri

Han hop­per kjapt vi­de­re til nes­te hjer­te­barn;

– Men da be­gyn­ner alle de der «Å nei, ra­se­ring av norsk na­tur», og bare man snak­ker om en enes­te vind­møl­le, så hyyyyler dem jo. Og det er ikke bare MDG`ere, det er i alle lei­re der­fra og til Høy­re til Frp`ere.

Bjørn Åge min­ner om at de i 1974 tok den enes­te strand­lin­jen i Kvi­nes­dal, og byg­de et stort og stygt smel­te­verk.

– Det had­de jo ald­ri skjedd i dag. Men vet du; det kos­ter na­tur å få in­du­stri og ar­beids­plas­ser, også er det en vekt­skål. Bare tenk på de­po­ni-dis­ku­sjo­nen om gjen­vin­nings­an­leg­get det var pla­ner om her i Ler­vi­ka – et an­legg vi kun­ne ha fått mil­jø­pri­ser, et kom­pe­tent mil­jø og en haug med ar­beids­plas­ser. Og så blir det kalt «gift­de­po­ni», noe som fak­tisk er helt ufar­lig. Det var en gjen­vin­nings­sta­sjon. Men de var liv­red­de! Det var jo ver­re enn de der­re fol­ke­ne i Sarons dal som sier at du bren­ner i hel­ve­te hvis du ikke blir frelst.

Fag­for­en­ings­le­de­ren er tom for luft i ti­ra­den.

– Fan­ken, alt­så

– Så satt vi igjen her da, med fin­ge­ren i ræva og i ste­det kjø­res fle­re lass med av­fall her­fra til Lang­øya. Fan­ken hel­ler, de stop­per jo all in­du­stri, kon­sta­te­rer han og ris­ter på krøl­le­ne et­ter siste inn­pust.

– Også kun­ne vi hatt et gjen­vin­nings­mil­jø her. Fan­ken, alt­så. Den snart av­trop­pen­de, let­ter nes­ten i sto­len.

Han er­kjen­ner at han kan his­se på seg man­ge av «de der» med sine hard­nak­ke­de på­stan­der med snert om at det er en ka­ta­stro­fe at ikke hver enes­te bekk her i lan­det går gjen­nom en tur­bin, og kal­ler det en skam for sam­fun­net. Han ler rått av seg selv, spis­ser og sjok­ke­rer sø­tet med en kraf­tig dose hu­mor, iro­ni og selv­iro­ni. Selv­høy­ti­de­lig­het ek­si­ste­rer ikke i Dennis livs­stil.

– Ube­rørt na­tur, so what?

Han snak­ker om gru­ve­slam i fjor­den på Vestlandet som han me­ner be­vi­se­lig var rent, og om be­ho­vet for li­ti­um til bat­te­ri­er.

– I ste­det sat­ser vi på å kjø­pe det fra Af­ri­ka hvor dis­se stak­kars ungan står og sam­ler det i en kopp, og får en bol­le med ris i lønn. Det er det vi snak­ker om, ikke sant? Skal vi ha et sam­funn og ar­beids­plas­ser, ja så få det hit. Vi er et land med ret­tig­he­ter og or­den og som er strengt kon­trol­lert av myn­dig­he­te­ne. Men ja, det kos­ter litt, det er ei vekt­skål.

Vi er over på vind­møl­ler. Bjørn Åge satt en valg­pe­ri­ode i Kvi­nes­dal kom­mu­ne­sty­re for Ap.

– Jeg var en av de uhel­di­ge som stem­te ja til vind­kraft­verk på Bu­heii, og det er ikke sik­kert jeg had­de gjort det i dag. Men for meg er Bu­heii like in­ter­es­sant som Russ­land, jeg har ald­ri vært der oppe jeg. Noen sa det var ind­re­fi­le­ten. Vi har ut­vik­let et si­vi­li­sert sam­funn, og det kos­ter. Vet du hva? Jeg me­ner fak­tisk; «ube­rørt na­tur, so what?», ten­ker jeg. Men så må jeg ha re­spekt for de som ten­ker noe an­net.

– Industri er et vak­kert syn

For Bjørn Åge er det lyk­ke på jord å se fa­brik­ker og in­du­stri, og han kal­ler Her­øya med Hyd­ro og Era­met for skik­ke­lig vak­ker. Han inn­røm­mer at sy­net av ak­ti­vi­tet og in­du­stri, så blir han or­dent­lig «hap­py». Tar du vekk Her­øya, så kan du ta vekk Pors­grund by også. Kon­klu­de­rer Bjørn Åge.

Og han kjen­ner på lyk­ke når han ser det går bå­ter inn og ut Fe­da­fjor­den som skaf­fer «mills» av pen­ger til Kvi­nes­dal, og når el­ver blir lagt i rør og ikke bare slip­per ener­gi­en rett ut på ha­vet.

– Men selv­føl­ge­lig, alt har en pris, og det vik­ti­ge er å fin­ne ba­lan­sen.

Han fi­lo­so­fe­rer vi­de­re. Må­let har vært å øke fol­ke­tal­let og få man­ge inn­byg­ge­re til Kvi­nes­dal.

– Men vi må ha ar­beids­plas­ser al­ler først. Hele Øye-slet­ta skul­le ha vært brukt til in­du­stri. Det var dumt det­te med mil­jø-gjen­vin­nings­an­leg­get her i Ler­vi­ka, for det had­de gitt ut­vik­ling. Ikke bare for man­nen med sleg­ga, men også skik­ke­li­ge spe­sia­lis­ter på gjen­vin­ning og mil­jø, og det had­de vært ... Ja ja, tråkk det ned. Han kneg­ger igjen bak skri­ve­bor­det halvt lig­gen­de i sto­len.

Eramet i Kvinesdal både er og ser ut som en industribedrift.

Eramet i Kvinesdal både er og ser ut som en industribedrift.

Petter Pettersen

– Jeg har els­ket det

– Hvor­for har du be­stemt deg for ikke å stil­le til gjen­valg? Du er jo ikke så gam­mel, og kun­ne vel holdt på i 18 år til?

– Du vet; når du sit­ter så len­ge i et valgt verv, så blir det litt sli­ta­sje. Det var tid for å fin­ne på noe nytt, ten­ke nytt. Og sær­lig når jeg har sit­ter leng­re enn noen and­re som ho­ved­til­lits­valgt. Jeg har els­ket det jeg har job­bet med, og det har ikke bare vært et verv for meg. For meg har det vært en livs­stil og som jeg har brent for.

Men le­de­ren er­kjen­ner at det også har vært en be­last­ning og sta­dig set­te job­ben sin og livs­sti­len sin ut på valg an­net­hvert år.

– Ett år holdt jeg på å ryke, da noen vil­le over­ta. Og det er helt greit, det er jo de­mo­kra­ti. Men så tenk­te jeg nå, at et­ter 18 år ut og inn til Oslo i for­bin­del­se med Industri Energi, 18 år på kon­to­ret. Å her­re­gud; for­hand­lings­pro­to­kol­ler så det hol­der. Det er på tide nå, og kan­skje gjø­re noe an­net.

Ny jobb som drifts­le­der

– Hva skal du gjø­re frem­over?

– Jeg har fått jobb da, som drifts­le­der på ovn 1 inne her, og for å hol­de styr på det vi le­ver av, han ler la­ve­re nå. Bjørn Åge får an­sva­ret for en ovn og et skift.

Han heiv inn en søk­nad for å se, og trod­de ikke at han fikk job­ben. Nå skal han byt­te kon­tor, til rett borti gan­gen her. Men han blir en del ute i fel­ten også. Det blir hel­ler ikke så mye rei­sing, frem­over.

– Hva da med livs­sti­len?

– Det skal fak­tisk bli litt dei­lig å slip­pe og mene noe om alle fankens mu­lig. Det skal fak­tisk også bli dei­lig å gå en tur på byen og slip­pe at kom­pi­sen min spør om vi skal gå inn på det ute­ste­det, el­ler om jeg først skal inn og sjek­ke om de an­sat­te der har ta­riff­av­ta­le.

Den av­trop­pen­de kan lett kal­les prin­si­pi­ell, hel­støpt og so­li­da­risk på cel­le­nivå.

Ikke et va­ne­dyr

Dennis vet ikke om han vil tri­ves med å slut­te og mene ting hele ti­den. Vi får se, sier han. Han syns egent­lig det er rart at han har sit­tet så len­ge som fag­for­en­ings­le­der, for han er jo en per­son som er glad i for­and­ring.

Han er langt fra et va­ne­dyr. Og i ti­den i Lux­us Le­ver­po­stei da alt var topp og pla­ter solg­te som ju­ling, så var det for Dennis vik­tig å fin­ne på noe an­net. Han hop­pet av. Ha det bra!

Bjørn Åge "Dennis" Nilsen var rikskjendis da han var frontfigur i bandet Luxus Leverpostei. Faksimilien er hentet fra Avisen Agders utgave datert 18. oktober 2004.

Bjørn Åge "Dennis" Nilsen var rikskjendis da han var frontfigur i bandet Luxus Leverpostei. Faksimilien er hentet fra Avisen Agders utgave datert 18. oktober 2004.

Avisen Agder

Av­hop­ping har ikke skjedd som til­lits­valgt på ver­ket. Kan­skje har det med at mye har skjedd i de 18 åre­ne, og in­gen da­ger har vært like. Å skif­te bei­te skjed­de ikke gjen­nom en pro­sess, for lite i li­vet til Bjørn Åge er pro­sess.

Da han fikk til­bud om stil­lin­gen, måt­te de for­te seg å ar­ran­ge­re års­mø­tet og valg av ny le­der i KKF.

– Nå kjen­ner jeg at det er ve­mo­dig å hop­pe av ka­ru­sel­len, men også spen­nen­de.

Man­ge med­lem­mer i KKF

– Kan­skje det var en for­del for le­del­sen å få deg ut av fag­for­en­ings­sto­len?

– Nei, da had­de jeg ikke sit­tet så len­ge, og de had­de kom­met med gul­rot len­ge før. Han ler godt og lunt igjen.

Sam­me kveld er det års­mø­te. Det er Fro­de En­ge­dal som står på valg, og Fro­de har vært ak­tiv i for­e­nin­gen som nest­le­der i man­ge år. Bjørn Åge er ikke redd for å over­la­te ro­ret til ham sam­me kveld på Ut­sik­ten. Da blir det også fest­lig­he­ter, og de er fire 25-års­ju­bi­lan­ter som LO-med­lem­mer som skal hed­res. Der­iblant Bjørn Åge og Fro­de.

På Era­met i Kvi­nes­dal er or­ga­ni­sa­sjons­gra­den høy, og også de unge mel­der seg inn i for­e­nin­gen. Bjørn Åge tror at be­drif­ten både er og kan være gla­de for at de­res an­sat­te er ak­ti­ve, våk­ne og or­ga­ni­sert.

– Se på out­sour­cin­gen som vi bi­dro til å stop­pe. Man­ge be­drif­ter tar det til­ba­ke i dag for­di det ikke den bes­te løs­nin­gen med ut­flag­ging for ar­beids­gi­ve­ren hel­ler. Sån­ne inn-ting som vi­kar­by­rå­er, folk er ikke så for­nøyd med dem al­li­ke­vel.

Nyt­ter det?

– Hva er de vik­tig­ste end­rin­ge­ne du har re­gist­rert i dis­se 18 åre­ne med tan­ke på det­te med det kom­pli­ser­te sam­fun­net og folks fø­lel­se av av­makt?

Bjørn Åge kom­mer igjen inn på strøm­pri­se­ne. Industri Energi som er et av de stør­ste fag­for­bun­de­ne in­nen in­du­stri sa ifra, uten at det hjalp, kon­klu­de­rer han.

– Nyt­ter det for folk å være en­ga­sjer­te?

– Nei! Det gjør jo ikke det .. Liv­lig lat­ter igjen.

Bjørn Åge ny­an­se­rer og ana­ly­se­rer:

– Hva har skjedd da? Vi i Industri Energi som er et av de stør­ste fag­for­bun­de­ne in­nen in­du­stri, sa ifra. Det er bare Fel­les­for­bun­det som er stør­re. For­res­ten; nå er jo Fag­for­bun­det drit­stort da, men det gjel­der jo ikke. De skal bare strik­ke og drik­ke papp­vin. Huff da, han buld­rer hjer­te­lig igjen på and­re si­den av bor­det.

Bjørn Åge Nilsen har lang fartstid på verket. Dette bildet henger på oppslagstavla og er tatt mens han fortsatt hadde lange lyse lokker.

Bjørn Åge Nilsen har lang fartstid på verket. Dette bildet henger på oppslagstavla og er tatt mens han fortsatt hadde lange lyse lokker.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– LO er jo mora til Ap

– Men til­ba­ke til spørs­må­let; nyt­ter det?

– Når ikke en­gang Industri Ener­gis stem­me hjel­per. Hva nyt­ter da? Skal vi gå inn i po­li­tik­ken for å få pei­ling på hva som egent­lig skjer?

– Men det er vel et ek­te­skap mel­lom LO og Ap?

– Her­re­gud, LO er jo mora. Det var jo 19 for­en­in­ger som plupset Ap ut i elva i Aren­dal 21. au­gust 1887 for å dan­ne et par­ti, for­di ar­bei­der­ne fant ut at alle reg­ler be­stem­mes po­li­tisk og at de som ar­beids­ta­ker­for­en­in­ger treng­te et eget po­li­tisk par­ti.

Bjørn Åge me­ner at Ap ikke er til å kjen­ne igjen.

Har vært sint på Ap

– Har Ap for­rådt sin egen mor, me­ner du?

– Ja, du kan godt si det. Men de po­li­tis­ke skil­le­ne er vek­ke, og det er mye mer kaos. Hva har skjedd? Alle po­li­ti­ke­re uan­sett leir, pra­ter som om de skul­le være en taxi­sjå­før i Oslo. In­gen har mer pei­ling enn en taxi­sjå­før, for de bare pra­ter og pra­ter, og i til­legg har alle blitt jour­na­lis­ter på Face­book. Da jeg var ung, så var det et fag, ikke sant? Ikke alle kun­ne hol­de på med det der. Nå er det bare å kjø­re på. Så ja; det har skjedd vel­dig mye. Og også i in­du­stri­en har det skjedd mye, sånn som her. Vi har de som be­gyn­te på 1970-tal­let, og gjor­de en god jobb. Så kom tek­no­lo­gi­en inn og mer og mer bruk av pc og med sto­re tom­ler. Alt, ab­so­lutt alt er mer kom­pli­sert. Og det po­li­tis­ke land­ska­pet, det tror jeg ikke det er man­ge som kjen­ner igjen.

– Er du sint på Ap?

– Nei, men jeg har vært sint på Ap. Men jeg er ikke lang­sint, ler den vi­ta­le her-og-nå ek­si­sten­sia­lis­ten rått.

Vil­le ha Val­la på lur i ska­pet

– Hvem har vært den bes­te LO-le­de­ren?

– Haha! Alle sier Yng­ve Hå­gen­sen, men jeg var vel­dig glad i Gerd-Liv Val­la også, jeg. Det var hun som for­søk­te å job­be frem seks­ti­mers­da­gen. Ja, jeg els­ker Val­la jeg. Det enes­te pro­ble­met var at hun var like hard med sine egne, og da hun ble fryst ut av LO had­de jeg lyst til å til­by hen­ne jobb her på Era­met. Også kun­ne vi hatt hen­ne i bak­hånd i ska­pet som et verk­tøy der­som skik­ke­lig uenig­het og ting ble litt trått her. Jeg tror ikke Val­la var ver­re enn In­gunn Ys­sen i de­res kon­flikt og bru­dul­je­ne som fulg­te. For Ys­sen had­de full regi på me­di­e­ne, me­ner Dennis.

Med­fø­lel­sen er åpen­bart hos Gerd Liv, og han had­de gjer­ne øns­ket hen­ne vel­kom­men til Kvi­nes­dal.

Vi skal ikke i fort­set­tel­sen av Ys­sen-Val­la-kon­flik­ten snak­ke om dia­gno­ser, men om ma­ni­pu­le­ren­de trekk. Bjørn Åge me­ner at alle som kom­mer seg opp og fram om det er i fag­for­en­in­ger, po­li­tikk el­ler i næ­rings­li­vet, så har de en dose av dis­se egen­ska­pe­ne.

Han sy­nes egent­lig godt om alle LO-le­der­ne.

Hvem har gitt oss vel­fer­den?

– Tror du vårt ar­beids­liv slik som vi kjen­ner det med høy or­ga­ni­sa­sjons­dek­ning og tre­parts­mo­dell, er tru­et?

– Vi har et fan­tas­tisk sy­stem med ar­beids­mil­jø­lo­ven i bånn, med ho­ved­av­ta­len og over­ens­koms­te­ne til hver be­drift, ikke sant? Det bur­de vært pen­sum på sko­len sånn at folk skjøn­ner hvor­for vi le­ver i det lan­det vi le­ver i. Folk har ikke skjønt hvem og hva som har gitt dem vel­fer­den, og ak­ku­rat det er skum­melt.

Fag­for­en­ings­le­de­ren blir tre se­kun­der et­ter­tenk­som før han hop­per opp av sto­len for å let­te på stem­nin­gen. Se her, pe­ker han på veg­gen og trek­ker ut teg­ne­stif­ten i ar­ket på veg­gen med over­skrif­ten: «Antifagforeningskort».

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Hvis noen be­gyn­ner å bli ne­ga­ti­ve og sure, så får de det­te og med be­skjed om at de bare kan skri­ve un­der. Det går så greit atte, også kan ved­kom­men­de si fra seg alle go­de­ne som fag­be­ve­gel­sen har kjem­pet fram i hund­re år. In­gen pro­blem.

Hem­me­lig søk­nad

– Blir det mer mu­sikk og sånn på deg frem­over?

– Ja, jeg hå­per jo det. Men det ser ut som at jeg får nok å gjø­re her, men det blir mer dag­ar­beid frem­over.

– Hvor­dan re­ager­te de and­re i sty­ret og med­lem­me­ne da du sa at du vil­le gi deg som ho­ved­til­lits­valgt?

– Det var jo in­gen som viss­te at jeg had­de søkt på drifts­le­der­job­ben, og det had­de ikke lek­ket ut hel­ler. Jeg had­de bare be­trodd meg til et par styk­ker da, og Gud var ikke en av dem. Det var en fin test med tan­ke på hvem du kan be­tro deg til. Hva folk me­ner og ten­ker om det at jeg be­gyn­ner i ny jobb, det hø­rer jo ikke jeg. Så tøf­fe i try­ne er`em ikke. Hehe.

Fikk ju­ling for dia­lek­ten

Kvin­dø­len Bjørn Åge kom til Kvi­nes­dal da han var fire år. Det var jobb på Tinn­foss som trakk Nilsen-fa­mi­li­en fra Not­od­den til byg­da. Han voks­te opp i Sol­lia i Hamrebakkene i Kvi­nes­dal som var ei Tinn­foss-gate med man­ge nye inn­flyt­te­re, og hvor in­gen snak­ket kvi­nes­dals­dia­lekt.

Det var først da sju­årin­gen be­gyn­te på sko­len, at han ble kon­fron­tert med den lo­ka­le dia­lek­ten.

– Hvis du ikke vil­le ha ju­ling, måt­te du skif­te dia­lekt fort. Jaja, og ju­ling ble det. Men fort­satt sit­ter Bjørn Åge der med sin øst­lands­dia­lekt.

– Og jeg fikk be­skjed om å kom­me meg hjem til Oslo, og jeg had­de jo ald­ri vært i Oslo i hele mitt liv, jeg.

Vil fin­ne på noe nytt

– Hva gle­der du deg til med nå å byt­te jobb?

– Vet du hva; det jeg gle­der meg mest til å slip­pe og stå på ste­det hvil. Jeg har opp­levd alt det er mu­lig i den­ne fag­for­en­in­gen, alt fra de­mon­stra­sjo­ner, strei­ker, for­hand­lin­ger, ta­riffor­hand­lin­ger, alt. Men jeg har ikke dratt den­ne gjen­gen inn i ar­beids­ret­ten da, men jeg har sit­tet som med­dom­mer i ar­beids­retts­sa­ker, så det har jeg også fått med meg. Rett og slett og fin­ne på noe nytt, det gle­der jeg meg mest til. Så sat­ser jeg på at det blir greit.

Vi re­flek­te­rer vi­de­re; in­gen ting va­rer evig. Sånn er det jo. Til slutt en langt mer lav­mælt stil­le er­kjen­nel­se.

– Jeg kom­mer sik­kert til å sav­ne det litt. Men jeg blir ikke sit­ten­de i noe verv i KKF, og jeg har in­gen pla­ner om å bli sju­en­de far i hu­set. Bjørn Åge kan ikke være noe litt. Jeg har ald­ri vært en sånn fyr. Har ald­ri vært i et band og stått ba­kerst med tri­an­gel.

På­stan­den er ikke van­ske­lig å tro på. For den­ne fy­ren er det ikke noe mel­lom­ting, han ser frem­over.

– Er du end­rings­uvil­lig?

– Jo da, jeg kan jo mim­re litt og sånn, men vi må se fram­over. Men i ar­beids­li­vet kan den ev­nen bli skrytt av, og le­del­sen kan lett snak­ke om det å se frem­over, men de vil fan­ken ikke ha den ev­nen hos de an­sat­te. Folk kan lett få stem­pe­let som uvil­li­ge til å god­ta end­rin­ger og for­bed­rin­ger i sam­fun­net. Å, er du end­rings­uvil­lig, ja vel? Og FY! Og det kom­mer fra gub­ber som har vært gift med sam­me kjer­rin­ga i snart 50 år. Da får man lyst til å spør­re; har du det så greit, el­ler er det du som er redd for end­rin­ger? Med sma­le øyne ser han på arm­bånds­uret.

Bjørn Åge selv har ikke «bare» vært på Era­met, el­ler smel­te­ver­ket i Kvi­nes­dal, han har også vært svei­ser på Simek og han har vært en kjent ar­tist.

Han kon­klu­de­rer:

– De som er så jæv­lig opp­tatt av end­rin­ger, de er egent­lig liv­red­de for det. De sier at når du dør så ser du li­vet i revy, og da er det lik­som vik­tig at det blir en sab­la god film. Bjørn Åge er yt­terst ta­le­før og sym­bo­likk kom­mer som per­ler på ei snor.

– Har ti­den som roc­ke­stjer­ne i Lux­us Le­ver­po­stei vært ei god er­fa­ring å ha med seg som fag­for­en­ings­le­der?

– Ja, beg­ge ste­der hand­ler det om crowd con­trol. Men jeg er ikke så uredd som kan­skje man­ge tror. Det er ikke sjel­den jeg har holdt på å svi­me av når det skal hol­des tale til 600 de­le­ga­ter.

Le­de­ren ler uten å ut­dy­pe. For Bjørn Åge vil fort­satt være or­ga­ni­sert i Industri Energi og med­lem i KKF.

Bjørn Åge Nilsen gir seg som tillitsvalgt, men fortsetter å jobbe på industribedriften Eramet i Kvinesdal.

Bjørn Åge Nilsen gir seg som tillitsvalgt, men fortsetter å jobbe på industribedriften Eramet i Kvinesdal.

Petter Pettersen

– Ny­ut­dan­ne­de dritt­idio­ter

Han me­ner det har skjedd en end­ring i le­del­ses­kul­tu­ren sen­tralt. Sta­dig of­te­re har han opp­levd for­hand­lings­mot­stan­de­re i NHO som næ­rmest har sett ned på fag­for­en­ings­le­del­sen. Ofte har det vært re­la­tivt unge og ny­ut­dan­ne­de. Tid­li­ge­re var det mye mer gent­le­mans agrees, men nå kan man opp­le­ve null give-and-take fra ar­beids­gi­ver­si­den.

– For­fer­de­li­ge grei­er, alt­så. De kun­ne like godt ha sagt til oss: «Hva faen tror dere at dere er for noe»? Og det er en jæv­lig rar fø­lel­se å se de gam­le re­spek­tab­le ar­beids­gi­ver-kneisene sit­ter der på sam­me si­den av bor­det som ny­ut­dan­ne­de dritt­idio­ter, spør du meg, og de ny­ut­dan­ne­de ser ned på deg. Du fø­ler det vir­ke­lig, og det har vært mer av den slags hold­ning den siste ti­den.

Han snøf­ter litt småforaktelig over ører som ikke er tør­re, og alt­for sto­re sko.

Snart vår for Dennis

– Tror du fag­for­en­in­ge­ne vil få en re­nes­san­se og at uor­ga­ni­ser­te et­ter hvert vil se ver­di­en av fag­be­ve­gel­sens rol­le og inn­sats for an­sat­te og vel­ferds­sam­fun­net?

– Ja, det tror jeg. Så fort det kom­mer for­slag om ka­rens­da­ger el­ler re­duk­sjon i sy­ke­lønn, kom­mer det til å bli fullt kjør. Da hå­per og tror jeg so­li­da­ri­te­ten vil vise seg.

To mi­nutter gjen­står, ti­den lø­per ifra før nes­te punkt på pro­gram­met. Klikk-klikk, han ris­ter på klok­ka. Det er ti­mer til han trer av, og han har alt en fot inne i den nye job­ben som drifts­le­der.

Det er fredda, og det be­gyn­ner å dale tør­re virv­le­ne fil­ler uten­for vin­du­et med ut­sikt til ho­ved­inn­gan­gen på Era­met.

– Her­re­gud, nå må det snart gi seg. Men det er snart vår, kon­sta­te­rer den nå myn­di­ge 18-årige le­de­ren og lå­ser døra til fag­for­en­ings­kon­to­ret – tro­lig for siste gang.