Fra rølperock til krangling og kaffedrikking i 18 år

Trine Fladstad

Avisen Agder

Bjørn Åge Nilsen, el­ler Dennis fra ti­den som røl­pe­ro­cker i Lux­us Le­ver­po­stei slår alle re­kor­der: Fra 18.08.2004 til 27.01.2023 har han sit­tet i sto­len som fag­for­en­ings­le­der for Kvi­nes­dal Kje­mis­ke fag­for­en­ing (KKF) som er til­slut­tet LO-for­bun­det Industri Energi.

Nå er det slutt, og han står ikke len­ger på valg. For­ri­ge fre­dag var det års­mø­te på Ut­sik­ten hvor Bjørn Åge tak­ket for seg.

Han er ak­ku­rat lik som all­tid, like blid, le­ven­de en­ga­sjert og med smi­len­de øyne og krøl­ler som hop­per. Selv om det er siste dag på jobb av nær 6750 da­ger med livs­sti­len som kaf­fe­drik­ken­de krang­le­fant og fag­for­en­ings­le­der.

Denne saken ble først publisert i Avisen Agder.

– Tur­te si fra og ble valgt

Dennis kom­mer i møte fra sitt fas­te kon­tor – som til­hø­rer den full­tids­an­sat­te fag­for­en­ings­le­de­ren på Era­met i Kvi­nes­dal. Sto­len er ikke ut­slitt, og kaf­fe blir all­tid ser­vert.

Hvor be­gyn­te hans fag­for­en­ings­en­ga­sje­ment – egent­lig? Jo da, Bjørn Åge had­de ut­talt seg om en sak på jobb på Era­met, han had­de re­gel­rett «tørt å si ifra», og be­teg­ner seg selv som dum som ikke holdt kjeft.

Og vipps var 34-årin­gen valgt til til­lits­valgt på et eks­tra­or­di­nært års­mø­te den 18. au­gust 2004 for KKF på da­væ­ren­de Tinn­foss Jern­verk. Og si­den den gang har han med de over 200 an­sat­tes til­lit, både løpt og sit­tet i le­der­sto­len.

Holdt på å pis­se i buk­sa

Han over­tok ver­vet et­ter Nils Har­ald Ren­ne­straum, og opp­le­vde å gå i god sko­le der.

Den før­ste ti­den var det man­ge sa­ker knyt­tet til hvor­dan le­del­sen opp­tråd­te feil. Et­ter hvert kom Bjørn Åge også inn i be­drif­tens sty­re som an­satt­re­pre­sen­tant.

– I star­ten var det mer nav­le­be­sku­en­de. Alt skjed­de her, og det var vel­dig kort vei til Hol­ta-fol­ke­ne som eide da­væ­ren­de Tinn­foss Jern­verk. Vi kun­ne nes­ten bare rin­ge de og si hei, han ler og erind­rer med gle­de.

Han inn­røm­mer at da den før­ste lønns­for­hand­lin­gen med ham som ho­ved­til­lits­valgt skul­le gjen­nom­fø­res med le­del­sen, var han så ner­vøs at han holdt på å pis­se i buk­sa. Han sa han måt­te på do un­der for­hand­lin­ge­ne, og det ble opp­fat­tet en tan­ke ufint og ar­ro­gant.

Bjørn Åge Nilsen har bekledd fagforeningskontoret i en årrekke.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Fan­tas­tisk år

– Jo da, det opp­le­vdes som mye å gjø­re. Men vi viss­te jo ikke hva «mye «var før vi ble kjøpt opp av fransk­menn, hum­rer han vi­de­re og un­der­stre­ker med ar­mer og venn­lig mi­mikk. Opp­kjø­pet gjor­de ting an­ner­le­des, vel­dig an­ner­le­des. Tinn­foss i Kvi­nes­dal ble Era­met.

– Hvor­dan har dis­se åre­ne vært?

– Fan­tas­tis­ke, helt fan­tas­tis­ke, fan­tas­tisk in­ter­es­sant, og sær­lig in­ter­es­sant var det å være ho­ved­til­lits­valgt og sty­re­med­lem et­ter opp­kjø­pet. Da kom vi lik­som utav vår egen an­de­dam i Kvi­nes­dal, fikk sett over gjer­der og helt and­re fag­for­en­in­ger i blant an­net Frank­ri­ke. Om vi lær­te de til­lits­valg­te i Frank­ri­ke noe? Å nei, man kan ikke lære fransk­menn noe. Må bare være un­der­leg­ne der, for de tar ikke noe til seg.

Masse lat­ter igjen. Den­ne Dennis er se­ri­øst hys­te­risk mor­som, fol­ke­lig og med so­lid al­vor og mye vi­ten i bånn, at det er lett å for­stå hvor­dan han har be­holdt sto­len i over 18 år.

– Sinns­sykt vik­tig lov­verk

Han re­flek­te­rer vi­de­re over åre­ne som de over 200 an­sat­tes ta­le­rør og til­lits­per­son ved hjør­ne­steins­be­drif­ten i Kvi­nes­dal.

Dennis hus­ker fra ung­doms­sko­len hvor han var en kløp­per i å krang­le i sko­le­går­den. Ei læ­rer­in­ne sa til ham at det ikke gikk an å leve av og krang­le.

– Jeg vet ikke om hun le­ver ennå, men jeg har jo hatt lyst til å rin­ge hen­ne og si at nå le­ver jeg av å drik­ke kaf­fe og krang­le. Du tok feil.

– Ja, det var jo en del de­bat­ter og sånn i sko­le­går­den. Hun tok fak­tisk feil. Det har jeg tenkt mye på. Men; det har jo ikke bare vært krang­ling da. Det har jo vært for­valt­ning av lov­verk som er sinns­sykt vik­tig for ar­beids­li­vet i Norge.

– Hel­dig, vel­dig hel­dig

Bjørn Åge leg­ger ikke skjul på at det inn­imel­lom har gått ei kule varmt. Men fag­for­en­ings­le­de­ren på siste vers sier han har vært hel­dig, vel­dig hel­dig.

– Jeg har jo hatt sam­me for­hand­lings­mot­stan­der el­ler part­ner i per­so­nal­sjef Svein Bøg­wald hele ti­den. Han blir nok snart pen­sjo­nist, og det er enda en grunn for meg til å hop­pe av. Jeg vet jo ikke hva vi da får ...

Nei, han kjen­ner ikke Bøg­wald like godt som kona, det er å ta litt for mye i, men greit. Hum­ring igjen.

– Jeg fø­ler vel­dig at det har vært en gjen­si­dig re­spekt mel­lom oss. Vi har hatt våre kam­per, og det som har vært helt fan­tas­tisk er at vi leg­ger kon­flik­ter og alt på inn­si­den av for­hand­lings­rom­met. Kjem­pe­go­de ven­ner og vi skil­ler sak og per­son.

Fag­for­en­in­gen ble hørt

Era­met som har tre man­gan­verk her til lands, had­de for­hand­lin­ger rundt om i Norge på uli­ke ho­tel­ler. Og per­so­nal­sjef Svein og til­lits­valg­te Bjørn Åge kjør­te all­tid sam­me bil og pra­tet og had­de det vel­dig hyg­ge­lig på tu­re­ne.

– Kan­skje så det rart ut, men sånn var det og jeg set­ter pris på det. Svein er en mor­som fyr, og vi har god kje­mi.

Ve­te­ran-le­de­ren fø­ler at fag­for­en­in­gen er blitt hørt i åre­nes løp, selv om det har vært en kamp i fle­re sa­ker.

– Kam­pen har vært å be­va­re alt det som de som gikk før «voss» har fått til. Og vi er blitt hørt i fle­re sa­ker, blir det po­eng­tert med litt riks­ting i kon­tor­sto­len og ener­gis­ke hen­der.

Kam­pe­ne de vant

Han nev­ner kam­pen mot out­sour­cing av kjø­re­tøy­verk­ste­det, og de grei­de det. De had­de et vi­kar­by­rå inne på Era­met i 2015-2016, som fag­for­en­in­gen grei­de å stop­pe i og over­ta an­sva­ret for vi­ka­re­ne ved smel­te­ver­ket.

– Vi­ka­re­ne slut­tet å ta num­me­ret når vi­kar­by­rå­et ring­te, og kun en per­son duk­ket opp på Ut­sik­ten da sel­ska­pet ar­ran­ger­te in­for­ma­sjons­mø­te for de som ikke var fast an­satt. Så det ble en slutt på hele greia.

Bjørn Åge er se­ri­øs, men må le når han erind­rer til­ba­ke på hvor­dan fag­for­en­in­gen hånd­ter­te ut­ford­rin­ge­ne.

Men han li­ker ikke at vi­kar­by­rå­er el­ler and­re dri­ver med så­kalt «luf­ting» av an­sat­te, og som lar folk ha en pau­se slik at de ikke har krav på fast stil­ling et­ter en viss tid i tråd med ar­beids­mil­jø­lo­vens reg­ler.

– Ut­nyt­tel­se av folk

– Det er jo ut­nyt­tel­se av folk, alt­så. Man­ge vi­kar­by­rå­er dri­ver med en jobb som ar­beids­for­mid­lin­gen før skul­le hol­de på med. Det er ikke greit å dri­ve bu­tikk på folk som står uten­for ar­beids­li­vet. Det er fak­tisk ver­ste sort, me­ner fag­for­en­ings­le­de­ren som har om lag seks ti­mer igjen av sine 18 år før han over­la­ter ver­vet til den nye le­de­ren.

Han un­der­stre­ker med tyn­gde at det er for­skjell på so­sia­lis­ter og so­si­al­de­mo­kra­ter.

– Hva er du mest stolt av som fag­for­en­ings­le­der?

Dennis ten­ker seg ikke om, og glemt er både verk­ste­det og vi­kar­by­rå­et.

– Det stør­ste som skjed­de for meg er det siste året – alt­så 2022. Det var året Industri Energi krang­let mye om kraft, mye om de tin­ge­ne der.

– Men den strei­ken som ble gjen­nom­ført av Industri Energi knyt­tet til «dagseavtalen» el­ler så­kalt lo­kal sank­sjons­rett som vi i alle år har hatt i Kvi­nes­dal og som Era­met har for­søkt å kvit­te seg med, er vir­ke­lig stort. Se her, den­ne pro­to­kol­le­ne her på veg­gen er det stør­ste vi har gjort, og som NHO vil­le fjer­ne.

Lo­kal sank­sjons­rett-sei­er

Bjørn Åge pe­ker på veg­gen hvor pro­to­kol­len ko­pi­ert opp hen­ger i stort A3-for­mat. Hver gang Svein er inn­om pe­ker Bjørn Åge opp på veg­gen.

Kravet om å få lokal sanksjonsrett innen elektrokjemisk industri medførte en storstreik i 2022. Ved Eramet i Kvinesdal hadde de allerede denne muligheten, og den skal fortsatt bestå ved verket.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Det in­ne­bæ­rer at når vi ikke er eni­ge i de lo­ka­le lønns­for­hand­lin­ge­ne og vi fø­ler at vi ikke får det som er for­ven­tet, så kan vi si opp den lo­ka­le lønns­av­ta­len og stå til­ba­ke med ta­riff­lønna. Sam­ti­dig så trinner vi ned smel­te­ov­ne­ne her like mye som ga­pet i pro­sent mel­lom ta­riff og lo­kal lønn.

Han for­kla­rer det for­ståe­lig. Man­ge and­re i in­du­stri­en og fag­be­ve­gel­sen har hatt lyst på en sånn av­ta­le som i Kvi­nes­dal som vir­ke­mid­del i de lo­ka­le lønns­for­hand­lin­ge­ne et­ter at det sen­tra­le opp­gjø­ret er fer­dig.

Men ad­mi­nist­re­ren­de di­rek­tør i bran­sje­or­ga­ni­sa­sjo­nen Norsk Industri Stein Lier Hansen gir ikke det over bor­det til de an­sat­te i in­du­stri­be­drif­te­ne, for­kla­rer Bjørn Åge.

Vil­le si opp av­ta­len

– I de lo­ka­le opp­gjø­re­ne fø­ler ofte de til­lits­valg­te at de står med lua i hån­da, og et­ter tvist får de dik­tert hva de skal ha i lønn. Her i Kvi­nes­dal, har vi som føl­ge av den­ne av­ta­len ald­ri hatt et lønns­dik­tat. Vi har gått i kon­flikt, vi har brem­set ned far­ten på ov­ne­ne når av­ta­len har gått ut, og vi har fått lov til det selv om de har prøvd å fjer­ne den­ne ret­ten. Det var de gam­le kneistene som gjor­de den­ne av­ta­len her i 1974 ved opp­star­ten av Tinn­foss. Men først fra 2022, har vi nå fått un­der­skrift fra Fro­de Alvheim i Industri Energi og sel­ves­te in­du­stri­ge­ne­ral Stein Lier Hansen om at sank­sjons­ret­ten i Kvi­nes­dal ikke er ta­riff­stri­dig. Alt­så lov­lig.

Det hø­res så en­kelt og greit ut. Men det var det langt ifra. Vei­en til en aner­kjen­nel­se av den lo­ka­le sank­sjons­ret­ten var både ri­si­ka­bel og tøff, og kul­mi­ner­te i 2022.

I 2018 fikk Bjørn Åge te­le­fon fra Era­met-le­del­sen om at de ikke had­de noe sank­sjons­rett-av­ta­len len­ger. «Det har vi vel», svar­te sel­ves­te fag­for­en­ings­le­de­ren. Nei, de vil­le si den opp, ikke sant?

Industri Energi kla­re til kamp

Era­met i Kvi­nes­dal for­hand­ler van­lig­vis lønn sam­men med de and­re to nors­ke Era­met-ver­ke­ne, og når le­del­se og til­lits­valg­te ikke er eni­ge, så brem­ses far­ten på ov­ne­ne i Kvi­nes­dal. Og da blir Era­met Kvi­nes­dal en spyd­spiss for de to and­re ver­ke­ne.

– Også vil­le de alt­så si den opp. Nei, det går ikke det, sa jeg. Det er opp­si­gel­ses­tid og vi vil be­hol­de den. Det er jo en av­ta­le. Da men­te le­del­sen i Era­met Norge at av­ta­len var uty­de­lig, og KKF fikk brev fra en NHO-ad­vo­kat.

Men for­bun­det Industri Energi lo­vet å bi­stå KKF hvis be­drif­ten øns­ker å prø­ve sank­sjons­rett-av­ta­len i ar­beids­ret­ten. Så da var det opp til le­del­sen og NHO å gå til sak for å bli fri av­ta­len som ar­beids­gi­ver vil­le si opp.

– Et­ter det ble det stil­le. Men jeg pra­tet jo mye om det­te med mine kol­le­ga­er i hele Industri Energi, og med lønnsdikat slik alle and­re had­de i for­bun­det, er det jo in­gen re­el­le lo­ka­le for­hand­lin­ger. Og da be­gyn­te stor­men ...

And­re fag­for­en­in­ger i be­drif­ter rundt om i lan­det vil­le også ha en slik god Kvi­nes­dal-av­ta­le om lo­kal ak­sjons­rett.

– Vi kun­ne ha mis­tet alt

– Ja, de var helt vil­le, og jeg reis­te rundt og for­klar­te hvor­dan den­ne av­ta­len vir­ket. Først ble det noen run­der med streik hos alle de and­re som ikke har en sånn av­ta­le, så ble det to run­der med mek­lin­ger inne i Oslo non stopp. Det var tøf­fe tak, det må jeg inn­røm­me. Så ja, i 2022 så har jeg vært med på alt det en til­lits­valg­te kan være med på – det enes­te som mang­ler er en run­de i ar­beids­ret­ten.

Kam­pen for alle de an­dres rett til lo­ka­le sank­sjons­rett-av­ta­ler ut­gjor­de en stor ri­si­ko for KKF og de­res egen av­ta­le, og de kun­ne ha gått på en smell i for­hand­lin­ge­ne og mis­tet alt.

– Det skum­le var at gikk vi på en smell, kun­ne vi mis­te alt vi har. Og alle var inn­for­stått med at av­ta­len i Kvi­nes­dal lå i pot­ten i for­hand­lin­ge­ne. Så hvis vi ikke fik­set det­te, så snak­ket de om kro­ne­rul­ling slik at jeg kun­ne flyt­te uten­lands. Han ler med ru og ras­pen­de røst igjen og tryk­ket ut at had­de det gått rett vest i Oslo, så kun­ne han ha hengt seg på Bro­ke­lands­heia.

Dagseavtalen ble sik­re­re

Han sit­ter fort­satt i god be­hold på kon­to­ret sitt i Kvi­nes­dal, og er godt for­nøyd. Av­ta­len ble sik­ret et­ter at strei­ken ble gitt opp og NHO tru­et med lock­out, fak­tisk. Det kun­ne ha endt i tvun­gen lønns­nemnd, og da er man til­ba­ke på jobb igjen sterkt svek­ket.

Sånn ble det ikke. Det ble der­imot pro­to­koll­ført og inn­gått en av­ta­le om at par­te­ne frem til 2024 skul­le se på et til­sva­ren­de opp­legg med av­ta­ler om sank­sjons­rett i and­re be­drif­ter. Det var en stor sei­er for Industri Energi, og inn­sat­sen i pot­ten fra Kvi­nes­dal le­vde vi­de­re i bed­re og bes­te vel­gå­en­de.

– Men vår av­ta­le i Kvi­nes­dal ble mye fas­te­re enn den noen gang har vært.

Det er ikke tvil, fjor­å­ret med dagse-kam­pen var der­for det mest hef­ti­ge året for Bjørn Åge. – en kamp som har hatt stor be­tyd­ning langt ut­over Kvi­nes­dal og for hele fag­be­ve­gel­sen i Norge.

– Ble be­stemt i 1994

I til­legg var det strøm­pri­se­ne og uten­lands­kab­le­ne som fikk kraft­pri­se­ne i væ­ret og gjor­de at pro­duk­sjo­nen ble ned­ska­lert i Kvi­nes­dal.

– Og vi har kjem­pet imot det, men det­te var jo be­stemt alt i 1994, og i 1995 var kraft­av­ta­len på plass. Da had­de jeg så vidt vært inn­om her som vi­kar, for jeg var jo den gang røl­pe-roc­ke­stjer­ne.

– Den­ne kraft­po­li­tik­ken har lig­get der hele ti­den, og dri­ver du og de­mon­stre­rer må du trå eks­tremt var­somt for ikke å bli mis­brukt po­li­tisk.

Fag­for­en­ings­ve­te­ra­nen un­der­stre­ker at man­ge som de­mon­strer har en agen­da, men hans og Industri Energi sin agen­da har vært at in­du­stri­en skal få le­ve­dyk­ti­ge strøm­pri­ser slik at de fort­satt kan ha folk i jobb. Bjørn Åge me­ner det er man­ge par­ti­er i op­po­si­sjon som bru­ker strei­ke­ne som om de­res mo­ti­va­sjon er å fel­le en re­gje­ring, selv om de sam­me par­ti­ene had­de gjort ak­ku­rat det sam­me selv i po­si­sjon.

Ta vare på ar­beids­plas­se­ne

– Vi vil ta vare på ar­beids­plas­se­ne, og vi vil hel­ler ikke bru­kes i et po­li­tisk spill. Vi står ale­ne uan­sett, og vi skal ikke mis­bru­kes når vår agen­da er å ta vare på ar­beids­plas­se­ne.

– Det nyt­ter ikke å skyl­de på Jo­nas Gahr Støre for at det er så høye strøm­pri­ser, for strøm­men er på det frie mar­ke­det. Du kan si hva du vil om Støre, men det enes­te han har mu­lig­het til å gjø­re er og gi strøm­støt­te. Kan ikke gjø­re noe an­net, han, leg­ger fag­for­en­ings­le­de­ren til.

Han vet ikke hva strøm­av­ta­len fra 1995 i rea­li­te­ten in­ne­bæ­rer el­ler om det er mu­lig å gjø­re noe med den­ne av­ta­len, men den av­trop­pen­de le­de­ren ser si­tua­sjo­nen også i sam­men­heng med res­ten av ver­den.

– Det hjel­per ikke med gra­tis strøm her så len­ge vi ikke får solgt det vi pro­du­se­rer. Hvis stål­ver­ke­ne som er kun­de­ne våre i ut­lan­det har sky­høye strøm­pri­ser og leg­ger ned, så kan de ikke hand­le av oss. Da er vi er like langt. Det er kom­pli­sert, så vi kan ikke dra på oss nis­se­lua hel­ler. Men vi kun­ne jo ha fått stål­ver­ke­ne opp hit, det had­de vært fint, hum­rer han bak pul­ten med en ut­slitt lin­jal i tre fra ti­de­nes Tinn­foss-mor­gen.

Eramet er en hjørnesteinsbedrift i Kvinesdal. Her har flere generasjoner fått arbeid og skapt verdier.

Petter Pettersen

– Det kos­ter na­tur å få in­du­stri

Han hop­per kjapt vi­de­re til nes­te hjer­te­barn;

– Men da be­gyn­ner alle de der «Å nei, ra­se­ring av norsk na­tur», og bare man snak­ker om en enes­te vind­møl­le, så hyyyyler dem jo. Og det er ikke bare MDG`ere, det er i alle lei­re der­fra og til Høy­re til Frp`ere.

Bjørn Åge min­ner om at de i 1974 tok den enes­te strand­lin­jen i Kvi­nes­dal, og byg­de et stort og stygt smel­te­verk.

– Det had­de jo ald­ri skjedd i dag. Men vet du; det kos­ter na­tur å få in­du­stri og ar­beids­plas­ser, også er det en vekt­skål. Bare tenk på de­po­ni-dis­ku­sjo­nen om gjen­vin­nings­an­leg­get det var pla­ner om her i Ler­vi­ka – et an­legg vi kun­ne ha fått mil­jø­pri­ser, et kom­pe­tent mil­jø og en haug med ar­beids­plas­ser. Og så blir det kalt «gift­de­po­ni», noe som fak­tisk er helt ufar­lig. Det var en gjen­vin­nings­sta­sjon. Men de var liv­red­de! Det var jo ver­re enn de der­re fol­ke­ne i Sarons dal som sier at du bren­ner i hel­ve­te hvis du ikke blir frelst.

Fag­for­en­ings­le­de­ren er tom for luft i ti­ra­den.

– Fan­ken, alt­så

– Så satt vi igjen her da, med fin­ge­ren i ræva og i ste­det kjø­res fle­re lass med av­fall her­fra til Lang­øya. Fan­ken hel­ler, de stop­per jo all in­du­stri, kon­sta­te­rer han og ris­ter på krøl­le­ne et­ter siste inn­pust.

– Også kun­ne vi hatt et gjen­vin­nings­mil­jø her. Fan­ken, alt­så. Den snart av­trop­pen­de, let­ter nes­ten i sto­len.

Han er­kjen­ner at han kan his­se på seg man­ge av «de der» med sine hard­nak­ke­de på­stan­der med snert om at det er en ka­ta­stro­fe at ikke hver enes­te bekk her i lan­det går gjen­nom en tur­bin, og kal­ler det en skam for sam­fun­net. Han ler rått av seg selv, spis­ser og sjok­ke­rer sø­tet med en kraf­tig dose hu­mor, iro­ni og selv­iro­ni. Selv­høy­ti­de­lig­het ek­si­ste­rer ikke i Dennis livs­stil.

– Ube­rørt na­tur, so what?

Han snak­ker om gru­ve­slam i fjor­den på Vestlandet som han me­ner be­vi­se­lig var rent, og om be­ho­vet for li­ti­um til bat­te­ri­er.

– I ste­det sat­ser vi på å kjø­pe det fra Af­ri­ka hvor dis­se stak­kars ungan står og sam­ler det i en kopp, og får en bol­le med ris i lønn. Det er det vi snak­ker om, ikke sant? Skal vi ha et sam­funn og ar­beids­plas­ser, ja så få det hit. Vi er et land med ret­tig­he­ter og or­den og som er strengt kon­trol­lert av myn­dig­he­te­ne. Men ja, det kos­ter litt, det er ei vekt­skål.

Vi er over på vind­møl­ler. Bjørn Åge satt en valg­pe­ri­ode i Kvi­nes­dal kom­mu­ne­sty­re for Ap.

– Jeg var en av de uhel­di­ge som stem­te ja til vind­kraft­verk på Bu­heii, og det er ikke sik­kert jeg had­de gjort det i dag. Men for meg er Bu­heii like in­ter­es­sant som Russ­land, jeg har ald­ri vært der oppe jeg. Noen sa det var ind­re­fi­le­ten. Vi har ut­vik­let et si­vi­li­sert sam­funn, og det kos­ter. Vet du hva? Jeg me­ner fak­tisk; «ube­rørt na­tur, so what?», ten­ker jeg. Men så må jeg ha re­spekt for de som ten­ker noe an­net.

– Industri er et vak­kert syn

For Bjørn Åge er det lyk­ke på jord å se fa­brik­ker og in­du­stri, og han kal­ler Her­øya med Hyd­ro og Era­met for skik­ke­lig vak­ker. Han inn­røm­mer at sy­net av ak­ti­vi­tet og in­du­stri, så blir han or­dent­lig «hap­py». Tar du vekk Her­øya, så kan du ta vekk Pors­grund by også. Kon­klu­de­rer Bjørn Åge.

Og han kjen­ner på lyk­ke når han ser det går bå­ter inn og ut Fe­da­fjor­den som skaf­fer «mills» av pen­ger til Kvi­nes­dal, og når el­ver blir lagt i rør og ikke bare slip­per ener­gi­en rett ut på ha­vet.

– Men selv­føl­ge­lig, alt har en pris, og det vik­ti­ge er å fin­ne ba­lan­sen.

Han fi­lo­so­fe­rer vi­de­re. Må­let har vært å øke fol­ke­tal­let og få man­ge inn­byg­ge­re til Kvi­nes­dal.

– Men vi må ha ar­beids­plas­ser al­ler først. Hele Øye-slet­ta skul­le ha vært brukt til in­du­stri. Det var dumt det­te med mil­jø-gjen­vin­nings­an­leg­get her i Ler­vi­ka, for det had­de gitt ut­vik­ling. Ikke bare for man­nen med sleg­ga, men også skik­ke­li­ge spe­sia­lis­ter på gjen­vin­ning og mil­jø, og det had­de vært ... Ja ja, tråkk det ned. Han kneg­ger igjen bak skri­ve­bor­det halvt lig­gen­de i sto­len.

Eramet i Kvinesdal både er og ser ut som en industribedrift.

Petter Pettersen

– Jeg har els­ket det

– Hvor­for har du be­stemt deg for ikke å stil­le til gjen­valg? Du er jo ikke så gam­mel, og kun­ne vel holdt på i 18 år til?

– Du vet; når du sit­ter så len­ge i et valgt verv, så blir det litt sli­ta­sje. Det var tid for å fin­ne på noe nytt, ten­ke nytt. Og sær­lig når jeg har sit­ter leng­re enn noen and­re som ho­ved­til­lits­valgt. Jeg har els­ket det jeg har job­bet med, og det har ikke bare vært et verv for meg. For meg har det vært en livs­stil og som jeg har brent for.

Men le­de­ren er­kjen­ner at det også har vært en be­last­ning og sta­dig set­te job­ben sin og livs­sti­len sin ut på valg an­net­hvert år.

– Ett år holdt jeg på å ryke, da noen vil­le over­ta. Og det er helt greit, det er jo de­mo­kra­ti. Men så tenk­te jeg nå, at et­ter 18 år ut og inn til Oslo i for­bin­del­se med Industri Energi, 18 år på kon­to­ret. Å her­re­gud; for­hand­lings­pro­to­kol­ler så det hol­der. Det er på tide nå, og kan­skje gjø­re noe an­net.

Ny jobb som drifts­le­der

– Hva skal du gjø­re frem­over?

– Jeg har fått jobb da, som drifts­le­der på ovn 1 inne her, og for å hol­de styr på det vi le­ver av, han ler la­ve­re nå. Bjørn Åge får an­sva­ret for en ovn og et skift.

Han heiv inn en søk­nad for å se, og trod­de ikke at han fikk job­ben. Nå skal han byt­te kon­tor, til rett borti gan­gen her. Men han blir en del ute i fel­ten også. Det blir hel­ler ikke så mye rei­sing, frem­over.

– Hva da med livs­sti­len?

– Det skal fak­tisk bli litt dei­lig å slip­pe og mene noe om alle fankens mu­lig. Det skal fak­tisk også bli dei­lig å gå en tur på byen og slip­pe at kom­pi­sen min spør om vi skal gå inn på det ute­ste­det, el­ler om jeg først skal inn og sjek­ke om de an­sat­te der har ta­riff­av­ta­le.

Den av­trop­pen­de kan lett kal­les prin­si­pi­ell, hel­støpt og so­li­da­risk på cel­le­nivå.

Ikke et va­ne­dyr

Dennis vet ikke om han vil tri­ves med å slut­te og mene ting hele ti­den. Vi får se, sier han. Han syns egent­lig det er rart at han har sit­tet så len­ge som fag­for­en­ings­le­der, for han er jo en per­son som er glad i for­and­ring.

Han er langt fra et va­ne­dyr. Og i ti­den i Lux­us Le­ver­po­stei da alt var topp og pla­ter solg­te som ju­ling, så var det for Dennis vik­tig å fin­ne på noe an­net. Han hop­pet av. Ha det bra!

Bjørn Åge "Dennis" Nilsen var rikskjendis da han var frontfigur i bandet Luxus Leverpostei. Faksimilien er hentet fra Avisen Agders utgave datert 18. oktober 2004.

Avisen Agder

Av­hop­ping har ikke skjedd som til­lits­valgt på ver­ket. Kan­skje har det med at mye har skjedd i de 18 åre­ne, og in­gen da­ger har vært like. Å skif­te bei­te skjed­de ikke gjen­nom en pro­sess, for lite i li­vet til Bjørn Åge er pro­sess.

Da han fikk til­bud om stil­lin­gen, måt­te de for­te seg å ar­ran­ge­re års­mø­tet og valg av ny le­der i KKF.

– Nå kjen­ner jeg at det er ve­mo­dig å hop­pe av ka­ru­sel­len, men også spen­nen­de.

Man­ge med­lem­mer i KKF

– Kan­skje det var en for­del for le­del­sen å få deg ut av fag­for­en­ings­sto­len?

– Nei, da had­de jeg ikke sit­tet så len­ge, og de had­de kom­met med gul­rot len­ge før. Han ler godt og lunt igjen.

Sam­me kveld er det års­mø­te. Det er Fro­de En­ge­dal som står på valg, og Fro­de har vært ak­tiv i for­e­nin­gen som nest­le­der i man­ge år. Bjørn Åge er ikke redd for å over­la­te ro­ret til ham sam­me kveld på Ut­sik­ten. Da blir det også fest­lig­he­ter, og de er fire 25-års­ju­bi­lan­ter som LO-med­lem­mer som skal hed­res. Der­iblant Bjørn Åge og Fro­de.

På Era­met i Kvi­nes­dal er or­ga­ni­sa­sjons­gra­den høy, og også de unge mel­der seg inn i for­e­nin­gen. Bjørn Åge tror at be­drif­ten både er og kan være gla­de for at de­res an­sat­te er ak­ti­ve, våk­ne og or­ga­ni­sert.

– Se på out­sour­cin­gen som vi bi­dro til å stop­pe. Man­ge be­drif­ter tar det til­ba­ke i dag for­di det ikke den bes­te løs­nin­gen med ut­flag­ging for ar­beids­gi­ve­ren hel­ler. Sån­ne inn-ting som vi­kar­by­rå­er, folk er ikke så for­nøyd med dem al­li­ke­vel.

Nyt­ter det?

– Hva er de vik­tig­ste end­rin­ge­ne du har re­gist­rert i dis­se 18 åre­ne med tan­ke på det­te med det kom­pli­ser­te sam­fun­net og folks fø­lel­se av av­makt?

Bjørn Åge kom­mer igjen inn på strøm­pri­se­ne. Industri Energi som er et av de stør­ste fag­for­bun­de­ne in­nen in­du­stri sa ifra, uten at det hjalp, kon­klu­de­rer han.

– Nyt­ter det for folk å være en­ga­sjer­te?

– Nei! Det gjør jo ikke det .. Liv­lig lat­ter igjen.

Bjørn Åge ny­an­se­rer og ana­ly­se­rer:

– Hva har skjedd da? Vi i Industri Energi som er et av de stør­ste fag­for­bun­de­ne in­nen in­du­stri, sa ifra. Det er bare Fel­les­for­bun­det som er stør­re. For­res­ten; nå er jo Fag­for­bun­det drit­stort da, men det gjel­der jo ikke. De skal bare strik­ke og drik­ke papp­vin. Huff da, han buld­rer hjer­te­lig igjen på and­re si­den av bor­det.

Bjørn Åge Nilsen har lang fartstid på verket. Dette bildet henger på oppslagstavla og er tatt mens han fortsatt hadde lange lyse lokker.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– LO er jo mora til Ap

– Men til­ba­ke til spørs­må­let; nyt­ter det?

– Når ikke en­gang Industri Ener­gis stem­me hjel­per. Hva nyt­ter da? Skal vi gå inn i po­li­tik­ken for å få pei­ling på hva som egent­lig skjer?

– Men det er vel et ek­te­skap mel­lom LO og Ap?

– Her­re­gud, LO er jo mora. Det var jo 19 for­en­in­ger som plupset Ap ut i elva i Aren­dal 21. au­gust 1887 for å dan­ne et par­ti, for­di ar­bei­der­ne fant ut at alle reg­ler be­stem­mes po­li­tisk og at de som ar­beids­ta­ker­for­en­in­ger treng­te et eget po­li­tisk par­ti.

Bjørn Åge me­ner at Ap ikke er til å kjen­ne igjen.

Har vært sint på Ap

– Har Ap for­rådt sin egen mor, me­ner du?

– Ja, du kan godt si det. Men de po­li­tis­ke skil­le­ne er vek­ke, og det er mye mer kaos. Hva har skjedd? Alle po­li­ti­ke­re uan­sett leir, pra­ter som om de skul­le være en taxi­sjå­før i Oslo. In­gen har mer pei­ling enn en taxi­sjå­før, for de bare pra­ter og pra­ter, og i til­legg har alle blitt jour­na­lis­ter på Face­book. Da jeg var ung, så var det et fag, ikke sant? Ikke alle kun­ne hol­de på med det der. Nå er det bare å kjø­re på. Så ja; det har skjedd vel­dig mye. Og også i in­du­stri­en har det skjedd mye, sånn som her. Vi har de som be­gyn­te på 1970-tal­let, og gjor­de en god jobb. Så kom tek­no­lo­gi­en inn og mer og mer bruk av pc og med sto­re tom­ler. Alt, ab­so­lutt alt er mer kom­pli­sert. Og det po­li­tis­ke land­ska­pet, det tror jeg ikke det er man­ge som kjen­ner igjen.

– Er du sint på Ap?

– Nei, men jeg har vært sint på Ap. Men jeg er ikke lang­sint, ler den vi­ta­le her-og-nå ek­si­sten­sia­lis­ten rått.

Vil­le ha Val­la på lur i ska­pet

– Hvem har vært den bes­te LO-le­de­ren?

– Haha! Alle sier Yng­ve Hå­gen­sen, men jeg var vel­dig glad i Gerd-Liv Val­la også, jeg. Det var hun som for­søk­te å job­be frem seks­ti­mers­da­gen. Ja, jeg els­ker Val­la jeg. Det enes­te pro­ble­met var at hun var like hard med sine egne, og da hun ble fryst ut av LO had­de jeg lyst til å til­by hen­ne jobb her på Era­met. Også kun­ne vi hatt hen­ne i bak­hånd i ska­pet som et verk­tøy der­som skik­ke­lig uenig­het og ting ble litt trått her. Jeg tror ikke Val­la var ver­re enn In­gunn Ys­sen i de­res kon­flikt og bru­dul­je­ne som fulg­te. For Ys­sen had­de full regi på me­di­e­ne, me­ner Dennis.

Med­fø­lel­sen er åpen­bart hos Gerd Liv, og han had­de gjer­ne øns­ket hen­ne vel­kom­men til Kvi­nes­dal.

Vi skal ikke i fort­set­tel­sen av Ys­sen-Val­la-kon­flik­ten snak­ke om dia­gno­ser, men om ma­ni­pu­le­ren­de trekk. Bjørn Åge me­ner at alle som kom­mer seg opp og fram om det er i fag­for­en­in­ger, po­li­tikk el­ler i næ­rings­li­vet, så har de en dose av dis­se egen­ska­pe­ne.

Han sy­nes egent­lig godt om alle LO-le­der­ne.

Hvem har gitt oss vel­fer­den?

– Tror du vårt ar­beids­liv slik som vi kjen­ner det med høy or­ga­ni­sa­sjons­dek­ning og tre­parts­mo­dell, er tru­et?

– Vi har et fan­tas­tisk sy­stem med ar­beids­mil­jø­lo­ven i bånn, med ho­ved­av­ta­len og over­ens­koms­te­ne til hver be­drift, ikke sant? Det bur­de vært pen­sum på sko­len sånn at folk skjøn­ner hvor­for vi le­ver i det lan­det vi le­ver i. Folk har ikke skjønt hvem og hva som har gitt dem vel­fer­den, og ak­ku­rat det er skum­melt.

Fag­for­en­ings­le­de­ren blir tre se­kun­der et­ter­tenk­som før han hop­per opp av sto­len for å let­te på stem­nin­gen. Se her, pe­ker han på veg­gen og trek­ker ut teg­ne­stif­ten i ar­ket på veg­gen med over­skrif­ten: «Antifagforeningskort».

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Hvis noen be­gyn­ner å bli ne­ga­ti­ve og sure, så får de det­te og med be­skjed om at de bare kan skri­ve un­der. Det går så greit atte, også kan ved­kom­men­de si fra seg alle go­de­ne som fag­be­ve­gel­sen har kjem­pet fram i hund­re år. In­gen pro­blem.

Hem­me­lig søk­nad

– Blir det mer mu­sikk og sånn på deg frem­over?

– Ja, jeg hå­per jo det. Men det ser ut som at jeg får nok å gjø­re her, men det blir mer dag­ar­beid frem­over.

– Hvor­dan re­ager­te de and­re i sty­ret og med­lem­me­ne da du sa at du vil­le gi deg som ho­ved­til­lits­valgt?

– Det var jo in­gen som viss­te at jeg had­de søkt på drifts­le­der­job­ben, og det had­de ikke lek­ket ut hel­ler. Jeg had­de bare be­trodd meg til et par styk­ker da, og Gud var ikke en av dem. Det var en fin test med tan­ke på hvem du kan be­tro deg til. Hva folk me­ner og ten­ker om det at jeg be­gyn­ner i ny jobb, det hø­rer jo ikke jeg. Så tøf­fe i try­ne er`em ikke. Hehe.

Fikk ju­ling for dia­lek­ten

Kvin­dø­len Bjørn Åge kom til Kvi­nes­dal da han var fire år. Det var jobb på Tinn­foss som trakk Nilsen-fa­mi­li­en fra Not­od­den til byg­da. Han voks­te opp i Sol­lia i Hamrebakkene i Kvi­nes­dal som var ei Tinn­foss-gate med man­ge nye inn­flyt­te­re, og hvor in­gen snak­ket kvi­nes­dals­dia­lekt.

Det var først da sju­årin­gen be­gyn­te på sko­len, at han ble kon­fron­tert med den lo­ka­le dia­lek­ten.

– Hvis du ikke vil­le ha ju­ling, måt­te du skif­te dia­lekt fort. Jaja, og ju­ling ble det. Men fort­satt sit­ter Bjørn Åge der med sin øst­lands­dia­lekt.

– Og jeg fikk be­skjed om å kom­me meg hjem til Oslo, og jeg had­de jo ald­ri vært i Oslo i hele mitt liv, jeg.

Vil fin­ne på noe nytt

– Hva gle­der du deg til med nå å byt­te jobb?

– Vet du hva; det jeg gle­der meg mest til å slip­pe og stå på ste­det hvil. Jeg har opp­levd alt det er mu­lig i den­ne fag­for­en­in­gen, alt fra de­mon­stra­sjo­ner, strei­ker, for­hand­lin­ger, ta­riffor­hand­lin­ger, alt. Men jeg har ikke dratt den­ne gjen­gen inn i ar­beids­ret­ten da, men jeg har sit­tet som med­dom­mer i ar­beids­retts­sa­ker, så det har jeg også fått med meg. Rett og slett og fin­ne på noe nytt, det gle­der jeg meg mest til. Så sat­ser jeg på at det blir greit.

Vi re­flek­te­rer vi­de­re; in­gen ting va­rer evig. Sånn er det jo. Til slutt en langt mer lav­mælt stil­le er­kjen­nel­se.

– Jeg kom­mer sik­kert til å sav­ne det litt. Men jeg blir ikke sit­ten­de i noe verv i KKF, og jeg har in­gen pla­ner om å bli sju­en­de far i hu­set. Bjørn Åge kan ikke være noe litt. Jeg har ald­ri vært en sånn fyr. Har ald­ri vært i et band og stått ba­kerst med tri­an­gel.

På­stan­den er ikke van­ske­lig å tro på. For den­ne fy­ren er det ikke noe mel­lom­ting, han ser frem­over.

– Er du end­rings­uvil­lig?

– Jo da, jeg kan jo mim­re litt og sånn, men vi må se fram­over. Men i ar­beids­li­vet kan den ev­nen bli skrytt av, og le­del­sen kan lett snak­ke om det å se frem­over, men de vil fan­ken ikke ha den ev­nen hos de an­sat­te. Folk kan lett få stem­pe­let som uvil­li­ge til å god­ta end­rin­ger og for­bed­rin­ger i sam­fun­net. Å, er du end­rings­uvil­lig, ja vel? Og FY! Og det kom­mer fra gub­ber som har vært gift med sam­me kjer­rin­ga i snart 50 år. Da får man lyst til å spør­re; har du det så greit, el­ler er det du som er redd for end­rin­ger? Med sma­le øyne ser han på arm­bånds­uret.

Bjørn Åge selv har ikke «bare» vært på Era­met, el­ler smel­te­ver­ket i Kvi­nes­dal, han har også vært svei­ser på Simek og han har vært en kjent ar­tist.

Han kon­klu­de­rer:

– De som er så jæv­lig opp­tatt av end­rin­ger, de er egent­lig liv­red­de for det. De sier at når du dør så ser du li­vet i revy, og da er det lik­som vik­tig at det blir en sab­la god film. Bjørn Åge er yt­terst ta­le­før og sym­bo­likk kom­mer som per­ler på ei snor.

– Har ti­den som roc­ke­stjer­ne i Lux­us Le­ver­po­stei vært ei god er­fa­ring å ha med seg som fag­for­en­ings­le­der?

– Ja, beg­ge ste­der hand­ler det om crowd con­trol. Men jeg er ikke så uredd som kan­skje man­ge tror. Det er ikke sjel­den jeg har holdt på å svi­me av når det skal hol­des tale til 600 de­le­ga­ter.

Le­de­ren ler uten å ut­dy­pe. For Bjørn Åge vil fort­satt være or­ga­ni­sert i Industri Energi og med­lem i KKF.

Bjørn Åge Nilsen gir seg som tillitsvalgt, men fortsetter å jobbe på industribedriften Eramet i Kvinesdal.

Petter Pettersen

– Ny­ut­dan­ne­de dritt­idio­ter

Han me­ner det har skjedd en end­ring i le­del­ses­kul­tu­ren sen­tralt. Sta­dig of­te­re har han opp­levd for­hand­lings­mot­stan­de­re i NHO som næ­rmest har sett ned på fag­for­en­ings­le­del­sen. Ofte har det vært re­la­tivt unge og ny­ut­dan­ne­de. Tid­li­ge­re var det mye mer gent­le­mans agrees, men nå kan man opp­le­ve null give-and-take fra ar­beids­gi­ver­si­den.

– For­fer­de­li­ge grei­er, alt­så. De kun­ne like godt ha sagt til oss: «Hva faen tror dere at dere er for noe»? Og det er en jæv­lig rar fø­lel­se å se de gam­le re­spek­tab­le ar­beids­gi­ver-kneisene sit­ter der på sam­me si­den av bor­det som ny­ut­dan­ne­de dritt­idio­ter, spør du meg, og de ny­ut­dan­ne­de ser ned på deg. Du fø­ler det vir­ke­lig, og det har vært mer av den slags hold­ning den siste ti­den.

Han snøf­ter litt småforaktelig over ører som ikke er tør­re, og alt­for sto­re sko.

Snart vår for Dennis

– Tror du fag­for­en­in­ge­ne vil få en re­nes­san­se og at uor­ga­ni­ser­te et­ter hvert vil se ver­di­en av fag­be­ve­gel­sens rol­le og inn­sats for an­sat­te og vel­ferds­sam­fun­net?

– Ja, det tror jeg. Så fort det kom­mer for­slag om ka­rens­da­ger el­ler re­duk­sjon i sy­ke­lønn, kom­mer det til å bli fullt kjør. Da hå­per og tror jeg so­li­da­ri­te­ten vil vise seg.

To mi­nutter gjen­står, ti­den lø­per ifra før nes­te punkt på pro­gram­met. Klikk-klikk, han ris­ter på klok­ka. Det er ti­mer til han trer av, og han har alt en fot inne i den nye job­ben som drifts­le­der.

Det er fredda, og det be­gyn­ner å dale tør­re virv­le­ne fil­ler uten­for vin­du­et med ut­sikt til ho­ved­inn­gan­gen på Era­met.

– Her­re­gud, nå må det snart gi seg. Men det er snart vår, kon­sta­te­rer den nå myn­di­ge 18-årige le­de­ren og lå­ser døra til fag­for­en­ings­kon­to­ret – tro­lig for siste gang.