Fra rølperock til krangling og kaffedrikking i 18 år

Saken oppsummert

Trine Fladstad

Avisen Agder

Bjørn Åge Nilsen, eller Dennis fra tiden som rølperocker i Luxus Leverpostei slår alle rekorder: Fra 18.08.2004 til 27.01.2023 har han sittet i stolen som fagforeningsleder for Kvinesdal Kjemiske fagforening (KKF) som er tilsluttet LO-forbundet Industri Energi.

Nå er det slutt, og han står ikke lenger på valg. Forrige fredag var det årsmøte på Utsikten hvor Bjørn Åge takket for seg.

Han er akkurat lik som alltid, like blid, levende engasjert og med smilende øyne og krøller som hopper. Selv om det er siste dag på jobb av nær 6750 dager med livsstilen som kaffedrikkende kranglefant og fagforeningsleder.

Denne saken ble først publisert i Avisen Agder.

– Turte si fra og ble valgt

Dennis kommer i møte fra sitt faste kontor – som tilhører den fulltidsansatte fagforeningslederen på Eramet i Kvinesdal. Stolen er ikke utslitt, og kaffe blir alltid servert.

Hvor begynte hans fagforeningsengasjement – egentlig? Jo da, Bjørn Åge hadde uttalt seg om en sak på jobb på Eramet, han hadde regelrett «tørt å si ifra», og betegner seg selv som dum som ikke holdt kjeft.

Og vipps var 34-åringen valgt til tillitsvalgt på et ekstraordinært årsmøte den 18. august 2004 for KKF på daværende Tinnfoss Jernverk. Og siden den gang har han med de over 200 ansattes tillit, både løpt og sittet i lederstolen.

Holdt på å pisse i buksa

Han overtok vervet etter Nils Harald Rennestraum, og opplevde å gå i god skole der.

Den første tiden var det mange saker knyttet til hvordan ledelsen opptrådte feil. Etter hvert kom Bjørn Åge også inn i bedriftens styre som ansattrepresentant.

– I starten var det mer navlebeskuende. Alt skjedde her, og det var veldig kort vei til Holta-folkene som eide daværende Tinnfoss Jernverk. Vi kunne nesten bare ringe de og si hei, han ler og erindrer med glede.

Han innrømmer at da den første lønnsforhandlingen med ham som hovedtillitsvalgt skulle gjennomføres med ledelsen, var han så nervøs at han holdt på å pisse i buksa. Han sa han måtte på do under forhandlingene, og det ble oppfattet en tanke ufint og arrogant.

Bjørn Åge Nilsen har bekledd fagforeningskontoret i en årrekke.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Fantastisk år

– Jo da, det opplevdes som mye å gjøre. Men vi visste jo ikke hva «mye «var før vi ble kjøpt opp av franskmenn, humrer han videre og understreker med armer og vennlig mimikk. Oppkjøpet gjorde ting annerledes, veldig annerledes. Tinnfoss i Kvinesdal ble Eramet.

– Hvordan har disse årene vært?

– Fantastiske, helt fantastiske, fantastisk interessant, og særlig interessant var det å være hovedtillitsvalgt og styremedlem etter oppkjøpet. Da kom vi liksom utav vår egen andedam i Kvinesdal, fikk sett over gjerder og helt andre fagforeninger i blant annet Frankrike. Om vi lærte de tillitsvalgte i Frankrike noe? Å nei, man kan ikke lære franskmenn noe. Må bare være underlegne der, for de tar ikke noe til seg.

Masse latter igjen. Denne Dennis er seriøst hysterisk morsom, folkelig og med solid alvor og mye viten i bånn, at det er lett å forstå hvordan han har beholdt stolen i over 18 år.

– Sinnssykt viktig lovverk

Han reflekterer videre over årene som de over 200 ansattes talerør og tillitsperson ved hjørnesteinsbedriften i Kvinesdal.

Dennis husker fra ungdomsskolen hvor han var en kløpper i å krangle i skolegården. Ei lærerinne sa til ham at det ikke gikk an å leve av og krangle.

– Jeg vet ikke om hun lever ennå, men jeg har jo hatt lyst til å ringe henne og si at nå lever jeg av å drikke kaffe og krangle. Du tok feil.

– Ja, det var jo en del debatter og sånn i skolegården. Hun tok faktisk feil. Det har jeg tenkt mye på. Men; det har jo ikke bare vært krangling da. Det har jo vært forvaltning av lovverk som er sinnssykt viktig for arbeidslivet i Norge.

– Heldig, veldig heldig

Bjørn Åge legger ikke skjul på at det innimellom har gått ei kule varmt. Men fagforeningslederen på siste vers sier han har vært heldig, veldig heldig.

– Jeg har jo hatt samme forhandlingsmotstander eller partner i personalsjef Svein Bøgwald hele tiden. Han blir nok snart pensjonist, og det er enda en grunn for meg til å hoppe av. Jeg vet jo ikke hva vi da får ...

Nei, han kjenner ikke Bøgwald like godt som kona, det er å ta litt for mye i, men greit. Humring igjen.

– Jeg føler veldig at det har vært en gjensidig respekt mellom oss. Vi har hatt våre kamper, og det som har vært helt fantastisk er at vi legger konflikter og alt på innsiden av forhandlingsrommet. Kjempegode venner og vi skiller sak og person.

Fagforeningen ble hørt

Eramet som har tre manganverk her til lands, hadde forhandlinger rundt om i Norge på ulike hoteller. Og personalsjef Svein og tillitsvalgte Bjørn Åge kjørte alltid samme bil og pratet og hadde det veldig hyggelig på turene.

– Kanskje så det rart ut, men sånn var det og jeg setter pris på det. Svein er en morsom fyr, og vi har god kjemi.

Veteran-lederen føler at fagforeningen er blitt hørt i årenes løp, selv om det har vært en kamp i flere saker.

– Kampen har vært å bevare alt det som de som gikk før «voss» har fått til. Og vi er blitt hørt i flere saker, blir det poengtert med litt riksting i kontorstolen og energiske hender.

Kampene de vant

Han nevner kampen mot outsourcing av kjøretøyverkstedet, og de greide det. De hadde et vikarbyrå inne på Eramet i 2015-2016, som fagforeningen greide å stoppe i og overta ansvaret for vikarene ved smelteverket.

– Vikarene sluttet å ta nummeret når vikarbyrået ringte, og kun en person dukket opp på Utsikten da selskapet arrangerte informasjonsmøte for de som ikke var fast ansatt. Så det ble en slutt på hele greia.

Bjørn Åge er seriøs, men må le når han erindrer tilbake på hvordan fagforeningen håndterte utfordringene.

Men han liker ikke at vikarbyråer eller andre driver med såkalt «lufting» av ansatte, og som lar folk ha en pause slik at de ikke har krav på fast stilling etter en viss tid i tråd med arbeidsmiljølovens regler.

– Utnyttelse av folk

– Det er jo utnyttelse av folk, altså. Mange vikarbyråer driver med en jobb som arbeidsformidlingen før skulle holde på med. Det er ikke greit å drive butikk på folk som står utenfor arbeidslivet. Det er faktisk verste sort, mener fagforeningslederen som har om lag seks timer igjen av sine 18 år før han overlater vervet til den nye lederen.

Han understreker med tyngde at det er forskjell på sosialister og sosialdemokrater.

– Hva er du mest stolt av som fagforeningsleder?

Dennis tenker seg ikke om, og glemt er både verkstedet og vikarbyrået.

– Det største som skjedde for meg er det siste året – altså 2022. Det var året Industri Energi kranglet mye om kraft, mye om de tingene der.

– Men den streiken som ble gjennomført av Industri Energi knyttet til «dagseavtalen» eller såkalt lokal sanksjonsrett som vi i alle år har hatt i Kvinesdal og som Eramet har forsøkt å kvitte seg med, er virkelig stort. Se her, denne protokollene her på veggen er det største vi har gjort, og som NHO ville fjerne.

Lokal sanksjonsrett-seier

Bjørn Åge peker på veggen hvor protokollen kopiert opp henger i stort A3-format. Hver gang Svein er innom peker Bjørn Åge opp på veggen.

Kravet om å få lokal sanksjonsrett innen elektrokjemisk industri medførte en storstreik i 2022. Ved Eramet i Kvinesdal hadde de allerede denne muligheten, og den skal fortsatt bestå ved verket.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Det innebærer at når vi ikke er enige i de lokale lønnsforhandlingene og vi føler at vi ikke får det som er forventet, så kan vi si opp den lokale lønnsavtalen og stå tilbake med tarifflønna. Samtidig så trinner vi ned smelteovnene her like mye som gapet i prosent mellom tariff og lokal lønn.

Han forklarer det forståelig. Mange andre i industrien og fagbevegelsen har hatt lyst på en sånn avtale som i Kvinesdal som virkemiddel i de lokale lønnsforhandlingene etter at det sentrale oppgjøret er ferdig.

Men administrerende direktør i bransjeorganisasjonen Norsk Industri Stein Lier Hansen gir ikke det over bordet til de ansatte i industribedriftene, forklarer Bjørn Åge.

Ville si opp avtalen

– I de lokale oppgjørene føler ofte de tillitsvalgte at de står med lua i hånda, og etter tvist får de diktert hva de skal ha i lønn. Her i Kvinesdal, har vi som følge av denne avtalen aldri hatt et lønnsdiktat. Vi har gått i konflikt, vi har bremset ned farten på ovnene når avtalen har gått ut, og vi har fått lov til det selv om de har prøvd å fjerne denne retten. Det var de gamle kneistene som gjorde denne avtalen her i 1974 ved oppstarten av Tinnfoss. Men først fra 2022, har vi nå fått underskrift fra Frode Alvheim i Industri Energi og selveste industrigeneral Stein Lier Hansen om at sanksjonsretten i Kvinesdal ikke er tariffstridig. Altså lovlig.

Det høres så enkelt og greit ut. Men det var det langt ifra. Veien til en anerkjennelse av den lokale sanksjonsretten var både risikabel og tøff, og kulminerte i 2022.

I 2018 fikk Bjørn Åge telefon fra Eramet-ledelsen om at de ikke hadde noe sanksjonsrett-avtalen lenger. «Det har vi vel», svarte selveste fagforeningslederen. Nei, de ville si den opp, ikke sant?

Industri Energi klare til kamp

Eramet i Kvinesdal forhandler vanligvis lønn sammen med de andre to norske Eramet-verkene, og når ledelse og tillitsvalgte ikke er enige, så bremses farten på ovnene i Kvinesdal. Og da blir Eramet Kvinesdal en spydspiss for de to andre verkene.

– Også ville de altså si den opp. Nei, det går ikke det, sa jeg. Det er oppsigelsestid og vi vil beholde den. Det er jo en avtale. Da mente ledelsen i Eramet Norge at avtalen var utydelig, og KKF fikk brev fra en NHO-advokat.

Men forbundet Industri Energi lovet å bistå KKF hvis bedriften ønsker å prøve sanksjonsrett-avtalen i arbeidsretten. Så da var det opp til ledelsen og NHO å gå til sak for å bli fri avtalen som arbeidsgiver ville si opp.

– Etter det ble det stille. Men jeg pratet jo mye om dette med mine kollegaer i hele Industri Energi, og med lønnsdikat slik alle andre hadde i forbundet, er det jo ingen reelle lokale forhandlinger. Og da begynte stormen ...

Andre fagforeninger i bedrifter rundt om i landet ville også ha en slik god Kvinesdal-avtale om lokal aksjonsrett.

– Vi kunne ha mistet alt

– Ja, de var helt ville, og jeg reiste rundt og forklarte hvordan denne avtalen virket. Først ble det noen runder med streik hos alle de andre som ikke har en sånn avtale, så ble det to runder med meklinger inne i Oslo non stopp. Det var tøffe tak, det må jeg innrømme. Så ja, i 2022 så har jeg vært med på alt det en tillitsvalgte kan være med på – det eneste som mangler er en runde i arbeidsretten.

Kampen for alle de andres rett til lokale sanksjonsrett-avtaler utgjorde en stor risiko for KKF og deres egen avtale, og de kunne ha gått på en smell i forhandlingene og mistet alt.

– Det skumle var at gikk vi på en smell, kunne vi miste alt vi har. Og alle var innforstått med at avtalen i Kvinesdal lå i potten i forhandlingene. Så hvis vi ikke fikset dette, så snakket de om kronerulling slik at jeg kunne flytte utenlands. Han ler med ru og raspende røst igjen og trykket ut at hadde det gått rett vest i Oslo, så kunne han ha hengt seg på Brokelandsheia.

Dagseavtalen ble sikrere

Han sitter fortsatt i god behold på kontoret sitt i Kvinesdal, og er godt fornøyd. Avtalen ble sikret etter at streiken ble gitt opp og NHO truet med lockout, faktisk. Det kunne ha endt i tvungen lønnsnemnd, og da er man tilbake på jobb igjen sterkt svekket.

Sånn ble det ikke. Det ble derimot protokollført og inngått en avtale om at partene frem til 2024 skulle se på et tilsvarende opplegg med avtaler om sanksjonsrett i andre bedrifter. Det var en stor seier for Industri Energi, og innsatsen i potten fra Kvinesdal levde videre i bedre og beste velgående.

– Men vår avtale i Kvinesdal ble mye fastere enn den noen gang har vært.

Det er ikke tvil, fjoråret med dagse-kampen var derfor det mest heftige året for Bjørn Åge. – en kamp som har hatt stor betydning langt utover Kvinesdal og for hele fagbevegelsen i Norge.

– Ble bestemt i 1994

I tillegg var det strømprisene og utenlandskablene som fikk kraftprisene i været og gjorde at produksjonen ble nedskalert i Kvinesdal.

– Og vi har kjempet imot det, men dette var jo bestemt alt i 1994, og i 1995 var kraftavtalen på plass. Da hadde jeg så vidt vært innom her som vikar, for jeg var jo den gang rølpe-rockestjerne.

– Denne kraftpolitikken har ligget der hele tiden, og driver du og demonstrerer må du trå ekstremt varsomt for ikke å bli misbrukt politisk.

Fagforeningsveteranen understreker at mange som demonstrer har en agenda, men hans og Industri Energi sin agenda har vært at industrien skal få levedyktige strømpriser slik at de fortsatt kan ha folk i jobb. Bjørn Åge mener det er mange partier i opposisjon som bruker streikene som om deres motivasjon er å felle en regjering, selv om de samme partiene hadde gjort akkurat det samme selv i posisjon.

Ta vare på arbeidsplassene

– Vi vil ta vare på arbeidsplassene, og vi vil heller ikke brukes i et politisk spill. Vi står alene uansett, og vi skal ikke misbrukes når vår agenda er å ta vare på arbeidsplassene.

– Det nytter ikke å skylde på Jonas Gahr Støre for at det er så høye strømpriser, for strømmen er på det frie markedet. Du kan si hva du vil om Støre, men det eneste han har mulighet til å gjøre er og gi strømstøtte. Kan ikke gjøre noe annet, han, legger fagforeningslederen til.

Han vet ikke hva strømavtalen fra 1995 i realiteten innebærer eller om det er mulig å gjøre noe med denne avtalen, men den avtroppende lederen ser situasjonen også i sammenheng med resten av verden.

– Det hjelper ikke med gratis strøm her så lenge vi ikke får solgt det vi produserer. Hvis stålverkene som er kundene våre i utlandet har skyhøye strømpriser og legger ned, så kan de ikke handle av oss. Da er vi er like langt. Det er komplisert, så vi kan ikke dra på oss nisselua heller. Men vi kunne jo ha fått stålverkene opp hit, det hadde vært fint, humrer han bak pulten med en utslitt linjal i tre fra tidenes Tinnfoss-morgen.

Eramet er en hjørnesteinsbedrift i Kvinesdal. Her har flere generasjoner fått arbeid og skapt verdier.

Petter Pettersen

– Det koster natur å få industri

Han hopper kjapt videre til neste hjertebarn;

– Men da begynner alle de der «Å nei, rasering av norsk natur», og bare man snakker om en eneste vindmølle, så hyyyyler dem jo. Og det er ikke bare MDG`ere, det er i alle leire derfra og til Høyre til Frp`ere.

Bjørn Åge minner om at de i 1974 tok den eneste strandlinjen i Kvinesdal, og bygde et stort og stygt smelteverk.

– Det hadde jo aldri skjedd i dag. Men vet du; det koster natur å få industri og arbeidsplasser, også er det en vektskål. Bare tenk på deponi-diskusjonen om gjenvinningsanlegget det var planer om her i Lervika – et anlegg vi kunne ha fått miljøpriser, et kompetent miljø og en haug med arbeidsplasser. Og så blir det kalt «giftdeponi», noe som faktisk er helt ufarlig. Det var en gjenvinningsstasjon. Men de var livredde! Det var jo verre enn de derre folkene i Sarons dal som sier at du brenner i helvete hvis du ikke blir frelst.

Fagforeningslederen er tom for luft i tiraden.

– Fanken, altså

– Så satt vi igjen her da, med fingeren i ræva og i stedet kjøres flere lass med avfall herfra til Langøya. Fanken heller, de stopper jo all industri, konstaterer han og rister på krøllene etter siste innpust.

– Også kunne vi hatt et gjenvinningsmiljø her. Fanken, altså. Den snart avtroppende, letter nesten i stolen.

Han erkjenner at han kan hisse på seg mange av «de der» med sine hardnakkede påstander med snert om at det er en katastrofe at ikke hver eneste bekk her i landet går gjennom en turbin, og kaller det en skam for samfunnet. Han ler rått av seg selv, spisser og sjokkerer søtet med en kraftig dose humor, ironi og selvironi. Selvhøytidelighet eksisterer ikke i Dennis livsstil.

– Uberørt natur, so what?

Han snakker om gruveslam i fjorden på Vestlandet som han mener beviselig var rent, og om behovet for litium til batterier.

– I stedet satser vi på å kjøpe det fra Afrika hvor disse stakkars ungan står og samler det i en kopp, og får en bolle med ris i lønn. Det er det vi snakker om, ikke sant? Skal vi ha et samfunn og arbeidsplasser, ja så få det hit. Vi er et land med rettigheter og orden og som er strengt kontrollert av myndighetene. Men ja, det koster litt, det er ei vektskål.

Vi er over på vindmøller. Bjørn Åge satt en valgperiode i Kvinesdal kommunestyre for Ap.

– Jeg var en av de uheldige som stemte ja til vindkraftverk på Buheii, og det er ikke sikkert jeg hadde gjort det i dag. Men for meg er Buheii like interessant som Russland, jeg har aldri vært der oppe jeg. Noen sa det var indrefileten. Vi har utviklet et sivilisert samfunn, og det koster. Vet du hva? Jeg mener faktisk; «uberørt natur, so what?», tenker jeg. Men så må jeg ha respekt for de som tenker noe annet.

– Industri er et vakkert syn

For Bjørn Åge er det lykke på jord å se fabrikker og industri, og han kaller Herøya med Hydro og Eramet for skikkelig vakker. Han innrømmer at synet av aktivitet og industri, så blir han ordentlig «happy». Tar du vekk Herøya, så kan du ta vekk Porsgrund by også. Konkluderer Bjørn Åge.

Og han kjenner på lykke når han ser det går båter inn og ut Fedafjorden som skaffer «mills» av penger til Kvinesdal, og når elver blir lagt i rør og ikke bare slipper energien rett ut på havet.

– Men selvfølgelig, alt har en pris, og det viktige er å finne balansen.

Han filosoferer videre. Målet har vært å øke folketallet og få mange innbyggere til Kvinesdal.

– Men vi må ha arbeidsplasser aller først. Hele Øye-sletta skulle ha vært brukt til industri. Det var dumt dette med miljø-gjenvinningsanlegget her i Lervika, for det hadde gitt utvikling. Ikke bare for mannen med slegga, men også skikkelige spesialister på gjenvinning og miljø, og det hadde vært ... Ja ja, tråkk det ned. Han knegger igjen bak skrivebordet halvt liggende i stolen.

Eramet i Kvinesdal både er og ser ut som en industribedrift.

Petter Pettersen

– Jeg har elsket det

– Hvorfor har du bestemt deg for ikke å stille til gjenvalg? Du er jo ikke så gammel, og kunne vel holdt på i 18 år til?

– Du vet; når du sitter så lenge i et valgt verv, så blir det litt slitasje. Det var tid for å finne på noe nytt, tenke nytt. Og særlig når jeg har sitter lengre enn noen andre som hovedtillitsvalgt. Jeg har elsket det jeg har jobbet med, og det har ikke bare vært et verv for meg. For meg har det vært en livsstil og som jeg har brent for.

Men lederen erkjenner at det også har vært en belastning og stadig sette jobben sin og livsstilen sin ut på valg annethvert år.

– Ett år holdt jeg på å ryke, da noen ville overta. Og det er helt greit, det er jo demokrati. Men så tenkte jeg nå, at etter 18 år ut og inn til Oslo i forbindelse med Industri Energi, 18 år på kontoret. Å herregud; forhandlingsprotokoller så det holder. Det er på tide nå, og kanskje gjøre noe annet.

Ny jobb som driftsleder

– Hva skal du gjøre fremover?

– Jeg har fått jobb da, som driftsleder på ovn 1 inne her, og for å holde styr på det vi lever av, han ler lavere nå. Bjørn Åge får ansvaret for en ovn og et skift.

Han heiv inn en søknad for å se, og trodde ikke at han fikk jobben. Nå skal han bytte kontor, til rett borti gangen her. Men han blir en del ute i felten også. Det blir heller ikke så mye reising, fremover.

– Hva da med livsstilen?

– Det skal faktisk bli litt deilig å slippe og mene noe om alle fankens mulig. Det skal faktisk også bli deilig å gå en tur på byen og slippe at kompisen min spør om vi skal gå inn på det utestedet, eller om jeg først skal inn og sjekke om de ansatte der har tariffavtale.

Den avtroppende kan lett kalles prinsipiell, helstøpt og solidarisk på cellenivå.

Ikke et vanedyr

Dennis vet ikke om han vil trives med å slutte og mene ting hele tiden. Vi får se, sier han. Han syns egentlig det er rart at han har sittet så lenge som fagforeningsleder, for han er jo en person som er glad i forandring.

Han er langt fra et vanedyr. Og i tiden i Luxus Leverpostei da alt var topp og plater solgte som juling, så var det for Dennis viktig å finne på noe annet. Han hoppet av. Ha det bra!

Bjørn Åge "Dennis" Nilsen var rikskjendis da han var frontfigur i bandet Luxus Leverpostei. Faksimilien er hentet fra Avisen Agders utgave datert 18. oktober 2004.

Avisen Agder

Avhopping har ikke skjedd som tillitsvalgt på verket. Kanskje har det med at mye har skjedd i de 18 årene, og ingen dager har vært like. Å skifte beite skjedde ikke gjennom en prosess, for lite i livet til Bjørn Åge er prosess.

Da han fikk tilbud om stillingen, måtte de forte seg å arrangere årsmøtet og valg av ny leder i KKF.

– Nå kjenner jeg at det er vemodig å hoppe av karusellen, men også spennende.

Mange medlemmer i KKF

– Kanskje det var en fordel for ledelsen å få deg ut av fagforeningsstolen?

– Nei, da hadde jeg ikke sittet så lenge, og de hadde kommet med gulrot lenge før. Han ler godt og lunt igjen.

Samme kveld er det årsmøte. Det er Frode Engedal som står på valg, og Frode har vært aktiv i foreningen som nestleder i mange år. Bjørn Åge er ikke redd for å overlate roret til ham samme kveld på Utsikten. Da blir det også festligheter, og de er fire 25-årsjubilanter som LO-medlemmer som skal hedres. Deriblant Bjørn Åge og Frode.

På Eramet i Kvinesdal er organisasjonsgraden høy, og også de unge melder seg inn i foreningen. Bjørn Åge tror at bedriften både er og kan være glade for at deres ansatte er aktive, våkne og organisert.

– Se på outsourcingen som vi bidro til å stoppe. Mange bedrifter tar det tilbake i dag fordi det ikke den beste løsningen med utflagging for arbeidsgiveren heller. Sånne inn-ting som vikarbyråer, folk er ikke så fornøyd med dem allikevel.

Nytter det?

– Hva er de viktigste endringene du har registrert i disse 18 årene med tanke på dette med det kompliserte samfunnet og folks følelse av avmakt?

Bjørn Åge kommer igjen inn på strømprisene. Industri Energi som er et av de største fagforbundene innen industri sa ifra, uten at det hjalp, konkluderer han.

– Nytter det for folk å være engasjerte?

– Nei! Det gjør jo ikke det .. Livlig latter igjen.

Bjørn Åge nyanserer og analyserer:

– Hva har skjedd da? Vi i Industri Energi som er et av de største fagforbundene innen industri, sa ifra. Det er bare Fellesforbundet som er større. Forresten; nå er jo Fagforbundet dritstort da, men det gjelder jo ikke. De skal bare strikke og drikke pappvin. Huff da, han buldrer hjertelig igjen på andre siden av bordet.

Bjørn Åge Nilsen har lang fartstid på verket. Dette bildet henger på oppslagstavla og er tatt mens han fortsatt hadde lange lyse lokker.

Trine Fladstad/Avisen Agder

– LO er jo mora til Ap

– Men tilbake til spørsmålet; nytter det?

– Når ikke engang Industri Energis stemme hjelper. Hva nytter da? Skal vi gå inn i politikken for å få peiling på hva som egentlig skjer?

– Men det er vel et ekteskap mellom LO og Ap?

– Herregud, LO er jo mora. Det var jo 19 foreninger som plupset Ap ut i elva i Arendal 21. august 1887 for å danne et parti, fordi arbeiderne fant ut at alle regler bestemmes politisk og at de som arbeidstakerforeninger trengte et eget politisk parti.

Bjørn Åge mener at Ap ikke er til å kjenne igjen.

Har vært sint på Ap

– Har Ap forrådt sin egen mor, mener du?

– Ja, du kan godt si det. Men de politiske skillene er vekke, og det er mye mer kaos. Hva har skjedd? Alle politikere uansett leir, prater som om de skulle være en taxisjåfør i Oslo. Ingen har mer peiling enn en taxisjåfør, for de bare prater og prater, og i tillegg har alle blitt journalister på Facebook. Da jeg var ung, så var det et fag, ikke sant? Ikke alle kunne holde på med det der. Nå er det bare å kjøre på. Så ja; det har skjedd veldig mye. Og også i industrien har det skjedd mye, sånn som her. Vi har de som begynte på 1970-tallet, og gjorde en god jobb. Så kom teknologien inn og mer og mer bruk av pc og med store tomler. Alt, absolutt alt er mer komplisert. Og det politiske landskapet, det tror jeg ikke det er mange som kjenner igjen.

– Er du sint på Ap?

– Nei, men jeg har vært sint på Ap. Men jeg er ikke langsint, ler den vitale her-og-nå eksistensialisten rått.

Ville ha Valla på lur i skapet

– Hvem har vært den beste LO-lederen?

– Haha! Alle sier Yngve Hågensen, men jeg var veldig glad i Gerd-Liv Valla også, jeg. Det var hun som forsøkte å jobbe frem sekstimersdagen. Ja, jeg elsker Valla jeg. Det eneste problemet var at hun var like hard med sine egne, og da hun ble fryst ut av LO hadde jeg lyst til å tilby henne jobb her på Eramet. Også kunne vi hatt henne i bakhånd i skapet som et verktøy dersom skikkelig uenighet og ting ble litt trått her. Jeg tror ikke Valla var verre enn Ingunn Yssen i deres konflikt og bruduljene som fulgte. For Yssen hadde full regi på mediene, mener Dennis.

Medfølelsen er åpenbart hos Gerd Liv, og han hadde gjerne ønsket henne velkommen til Kvinesdal.

Vi skal ikke i fortsettelsen av Yssen-Valla-konflikten snakke om diagnoser, men om manipulerende trekk. Bjørn Åge mener at alle som kommer seg opp og fram om det er i fagforeninger, politikk eller i næringslivet, så har de en dose av disse egenskapene.

Han synes egentlig godt om alle LO-lederne.

Hvem har gitt oss velferden?

– Tror du vårt arbeidsliv slik som vi kjenner det med høy organisasjonsdekning og trepartsmodell, er truet?

– Vi har et fantastisk system med arbeidsmiljøloven i bånn, med hovedavtalen og overenskomstene til hver bedrift, ikke sant? Det burde vært pensum på skolen sånn at folk skjønner hvorfor vi lever i det landet vi lever i. Folk har ikke skjønt hvem og hva som har gitt dem velferden, og akkurat det er skummelt.

Fagforeningslederen blir tre sekunder ettertenksom før han hopper opp av stolen for å lette på stemningen. Se her, peker han på veggen og trekker ut tegnestiften i arket på veggen med overskriften: «Antifagforeningskort».

Trine Fladstad/Avisen Agder

– Hvis noen begynner å bli negative og sure, så får de dette og med beskjed om at de bare kan skrive under. Det går så greit atte, også kan vedkommende si fra seg alle godene som fagbevegelsen har kjempet fram i hundre år. Ingen problem.

Hemmelig søknad

– Blir det mer musikk og sånn på deg fremover?

– Ja, jeg håper jo det. Men det ser ut som at jeg får nok å gjøre her, men det blir mer dagarbeid fremover.

– Hvordan reagerte de andre i styret og medlemmene da du sa at du ville gi deg som hovedtillitsvalgt?

– Det var jo ingen som visste at jeg hadde søkt på driftslederjobben, og det hadde ikke lekket ut heller. Jeg hadde bare betrodd meg til et par stykker da, og Gud var ikke en av dem. Det var en fin test med tanke på hvem du kan betro deg til. Hva folk mener og tenker om det at jeg begynner i ny jobb, det hører jo ikke jeg. Så tøffe i tryne er`em ikke. Hehe.

Fikk juling for dialekten

Kvindølen Bjørn Åge kom til Kvinesdal da han var fire år. Det var jobb på Tinnfoss som trakk Nilsen-familien fra Notodden til bygda. Han vokste opp i Sollia i Hamrebakkene i Kvinesdal som var ei Tinnfoss-gate med mange nye innflyttere, og hvor ingen snakket kvinesdalsdialekt.

Det var først da sjuåringen begynte på skolen, at han ble konfrontert med den lokale dialekten.

– Hvis du ikke ville ha juling, måtte du skifte dialekt fort. Jaja, og juling ble det. Men fortsatt sitter Bjørn Åge der med sin østlandsdialekt.

– Og jeg fikk beskjed om å komme meg hjem til Oslo, og jeg hadde jo aldri vært i Oslo i hele mitt liv, jeg.

Vil finne på noe nytt

– Hva gleder du deg til med nå å bytte jobb?

– Vet du hva; det jeg gleder meg mest til å slippe og stå på stedet hvil. Jeg har opplevd alt det er mulig i denne fagforeningen, alt fra demonstrasjoner, streiker, forhandlinger, tarifforhandlinger, alt. Men jeg har ikke dratt denne gjengen inn i arbeidsretten da, men jeg har sittet som meddommer i arbeidsrettssaker, så det har jeg også fått med meg. Rett og slett og finne på noe nytt, det gleder jeg meg mest til. Så satser jeg på at det blir greit.

Vi reflekterer videre; ingen ting varer evig. Sånn er det jo. Til slutt en langt mer lavmælt stille erkjennelse.

– Jeg kommer sikkert til å savne det litt. Men jeg blir ikke sittende i noe verv i KKF, og jeg har ingen planer om å bli sjuende far i huset. Bjørn Åge kan ikke være noe litt. Jeg har aldri vært en sånn fyr. Har aldri vært i et band og stått bakerst med triangel.

Påstanden er ikke vanskelig å tro på. For denne fyren er det ikke noe mellomting, han ser fremover.

– Er du endringsuvillig?

– Jo da, jeg kan jo mimre litt og sånn, men vi må se framover. Men i arbeidslivet kan den evnen bli skrytt av, og ledelsen kan lett snakke om det å se fremover, men de vil fanken ikke ha den evnen hos de ansatte. Folk kan lett få stempelet som uvillige til å godta endringer og forbedringer i samfunnet. Å, er du endringsuvillig, ja vel? Og FY! Og det kommer fra gubber som har vært gift med samme kjerringa i snart 50 år. Da får man lyst til å spørre; har du det så greit, eller er det du som er redd for endringer? Med smale øyne ser han på armbåndsuret.

Bjørn Åge selv har ikke «bare» vært på Eramet, eller smelteverket i Kvinesdal, han har også vært sveiser på Simek og han har vært en kjent artist.

Han konkluderer:

– De som er så jævlig opptatt av endringer, de er egentlig livredde for det. De sier at når du dør så ser du livet i revy, og da er det liksom viktig at det blir en sabla god film. Bjørn Åge er ytterst talefør og symbolikk kommer som perler på ei snor.

– Har tiden som rockestjerne i Luxus Leverpostei vært ei god erfaring å ha med seg som fagforeningsleder?

– Ja, begge steder handler det om crowd control. Men jeg er ikke så uredd som kanskje mange tror. Det er ikke sjelden jeg har holdt på å svime av når det skal holdes tale til 600 delegater.

Lederen ler uten å utdype. For Bjørn Åge vil fortsatt være organisert i Industri Energi og medlem i KKF.

Bjørn Åge Nilsen gir seg som tillitsvalgt, men fortsetter å jobbe på industribedriften Eramet i Kvinesdal.

Petter Pettersen

– Nyutdannede drittidioter

Han mener det har skjedd en endring i ledelseskulturen sentralt. Stadig oftere har han opplevd forhandlingsmotstandere i NHO som nærmest har sett ned på fagforeningsledelsen. Ofte har det vært relativt unge og nyutdannede. Tidligere var det mye mer gentlemans agrees, men nå kan man oppleve null give-and-take fra arbeidsgiversiden.

– Forferdelige greier, altså. De kunne like godt ha sagt til oss: «Hva faen tror dere at dere er for noe»? Og det er en jævlig rar følelse å se de gamle respektable arbeidsgiver-kneisene sitter der på samme siden av bordet som nyutdannede drittidioter, spør du meg, og de nyutdannede ser ned på deg. Du føler det virkelig, og det har vært mer av den slags holdning den siste tiden.

Han snøfter litt småforaktelig over ører som ikke er tørre, og altfor store sko.

Snart vår for Dennis

– Tror du fagforeningene vil få en renessanse og at uorganiserte etter hvert vil se verdien av fagbevegelsens rolle og innsats for ansatte og velferdssamfunnet?

– Ja, det tror jeg. Så fort det kommer forslag om karensdager eller reduksjon i sykelønn, kommer det til å bli fullt kjør. Da håper og tror jeg solidariteten vil vise seg.

To minutter gjenstår, tiden løper ifra før neste punkt på programmet. Klikk-klikk, han rister på klokka. Det er timer til han trer av, og han har alt en fot inne i den nye jobben som driftsleder.

Det er fredda, og det begynner å dale tørre virvlene filler utenfor vinduet med utsikt til hovedinngangen på Eramet.

– Herregud, nå må det snart gi seg. Men det er snart vår, konstaterer den nå myndige 18-årige lederen og låser døra til fagforeningskontoret – trolig for siste gang.

Magasinet Industri Energi

Nyheter

Reportasjer

industri energi