Kolbjørn mista fingertuppen i jobbulykke. Da fikk han en oppgave av bedriften

Petter Pettersen

petter@lomedia.no

En arbeidsdag han aldri glemmer, fortalt av Kolbjørn selv.

I starten av 2018 hadde jeg plass som lærling hos min forrige arbeidsgiver, en maskineringsbedrift som produserer deler til industrien.

Jeg var i produksjonen i hovedverkstedet i omtrent én uke før jeg kuttet av meg rundt 1,5 centimeter av venstre pekefinger.

En dag jeg skulle hjem så jeg at en kollega holdt på med en jobb som det er veldig greit å være to på. Derfor ble jeg litt til for å hjelpe ham. Én komponent skulle tres inn i en annen og på en gitt dybde låses med en pinne.

Det er en veldig liten klaring for å få den pinnen i posisjon, så du må være veldig presis. Såpass liten klaring er det, at det nakne øye ikke klarer fange det opp.

Da brukte vi å kjenne med fingeren om det er et lite hakk der, for å sjekke om de var på riktig plass. Du har topunktsfølelse i pekefingeren din, så det er veldig lett å kjenne veldig små ujevnheter.

Slik hadde vi gjort det veldig lenge, og det hadde gått veldig fint. Så jeg gjorde det, men så var det noe som skjedde med stroppen som komponenten hang i, og den falt nedover mens jeg hadde fingeren imellom.

Det ble et «giljotin»-kutt rett av. Det gikk veldig fort og var et rent kutt, så jeg kjente det ikke og hadde ikke vondt.

Petter Pettersen

Det var en litt kjip situasjon, men jeg fikk sett og lærte mye om hvordan sånne hendelser blir håndtert i bransjen.

Hvis det skulle skje med en kollega, eller hvis det skulle skje med meg igjen, vet jeg nå mye bedre hva man skal gjøre. Og så lærte jeg om prosedyren etterpå, forbedringstiltak, HMS og forebygging av sånne hendelser.

Jeg er veldig imponert over bedriften jeg jobba i. Jeg hadde ikke fraværsdager på grunn av skaden, fordi jeg fikk tilrettelagte arbeidsoppgaver.

Én av de tingene som jeg fikk i oppgave å gjøre, var å lage et verktøy vi kunne bruke i stedet for å bruke fingeren. Det fikk jeg til.

Takket være meg og 1,5 centimeter av fingeren min, har de nå et verktøy til å gjøre den jobben i stedet for å risikere og miste en del av fingeren.

Fingeren min har heldigvis vokst til dels ut igjen, og ser relativt normal ut. Det er takket være prosjektet til en doktorgradsstipendiat, som jeg var med på.

De sydde ikke, men to ganger i uka bytta og pakka legen inn fingeren i noe som lignet plastfolie. De lot det blø og væske og sørget for at det aldri ble tørt.

Det grodde på rekordfart, og fingeren ble rund og fin- og ikke en avkutta «stump».

Og jeg har fått tilbake neglen. «Salamander-effekten» kalte legen det.

Jeg har ikke følelse fra ytterste ledd og ut, og den er full av arrvev. Men det hindrer meg ikke, og jeg har funnet en annen måte å skru på med den hånda.