Smelteverket kunne fortsatt med stans og permitteringer. I stedet ble de ansatte omskolert til klimavennlige jobber

Tonje Paulsen Solem

tonje@lomedia.no

Daglig leder Geir-Henning Wintervoll husker fortsatt følelsen av å være helt utkonkurrert. Bedriften følte de hadde gjort mye rett, men ble satt på sidelinjen av kineserne.

Fra første kvartal 2005 til samme periode i 2006 hadde strømprisen for husholdninger økt med nesten 50 prosent. Finnfjord holdt seg likevel flytende, mye takket være kraftkontrakter som ikke gikk ut før i 2010.

Men det skjedde noe med den familieeide bedriften i Finnsnes. De ville legge produksjonsstans og permitteringer bak seg.

Kraftverk ble løsningen

Bedriften, som produserer ferrosilisium, landet på at de ville satse på et klimavennlig kraftverk som gjenvinner overskuddsvarme. De fikk bevilgninger fra Enova og gikk i gang med byggingen i 2011. Det ble investert rundt 900 millioner kroner.

Finnfjords dampturbin kan produsere opp til 340 gigawattime (GWh) strøm i året. Det tilsvarer det årlige strømbehovet til 22.000 husstander, men bedriften må fortsatt kjøpe mesteparten av strømmen som de bruker, i markedet.

Dampen produseres ved å hente ut energien fra varmen som kommer fra metallproduksjonen, og de har bygd om de tre smelteovnene sine for å kunne fange damp.

Hovedtillitsvalgt Liv-Mette Storelvmo i Finnsnes kjemiske arbeiderforening forteller at bedriften satte sine egne ansatte på skolebenken for lære å drifte det nye anlegget. Det var et tiltak etter klubbens hjerte.

I dag er det to ansatte som har det overordnede ansvaret, samtidig som minst en operatør på hvert skift jobber tilknyttet kraftproduksjonen.

DAMPTURBIN: Finnfjord har i dag Norges største industrielle dampturbin. Her er mekaniker Gunnar Kristiansen på jobb inne i turbinrommet.

Tommy Stefanussen

Står stødigere

40 prosent av utgiftene til Finnfjord er knyttet til strøm. Den store strømbruken er bakgrunnen for at smelteverk kalles kraftforedlende industri.

3 øre i økt strømprise gir Finnfjord om lag 20 millioner kroner i økte utgifter i året, mens 1 øre i økt nettleie gir dem økte kostnader på rundt 10 millioner i året, ifølge Wintervoll.

2019 var et tungt år i markedet og prisene på ferrosilisium og silika falt. Likevel kom Finnfjord ut av det med det Wintervoll hemmelighetsfullt kaller «et tosifret antall millioner i overskudd». For bedriftene i de sykliske næringene er det viktig å være rustet for å klare seg gjennom nedturene.

– I starten slet vi litt med barnesykdommer på kraftverket vårt. Men vi har halvert strømkostnadene våre og fått et varig konkurransefortrinn, forteller han.

I 1960 ble Fesil Nord, forløperen til Finnfjord, stiftet. Smelteverket er plassert i Finnsnes på grunn nærheten til Innset-kraftverkene ved Atlevann i Bardu.

– Vi har denne industrien på grunn av naturressursene og kompetansen vår. Men vi har kommet i en situasjon nå hvor vi eksporterer mye strøm ut av landet. På grunn av industrien og arbeidsplassene er det viktig for oss som forbund, å jobbe for å sikre at det fortsatt skal være tilgjengelig kraft til en rimelig pris, sier nestleder Terje Valskår i Industri Energi.

Han understreker at den kraftforedlende industrien ofte er viktige hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnet, og at de eksporterer materialer som er vitale for samfunnsutvikling og det grønne skiftet.

PRODUKT: Finnfjord kan årlige produsere 100 000 tonn ferrosilisium, som brukes i stål for at det skal bli mer robust. De selger også silika som er et biprodukt i produksjonen av ferrosilisium, men som i dag brukes i betong for å forbedre strukturen. Foto: Rød Tråd

Rød Tråd

Alger spiser utslipp

Finnfjord kastet seg også med på et algeprosjekt sammen med Universitet i Tromsø (UIT) i 2014. Finnfjord har stående en algetank på 300 000 liter og et eget laboratorium til prosjektet, som var ferdig i fjor og er permanent bemannet fra UiT. Neste trinn er forsøk i tanker på kommersiell størrelse, med rundt tre millioner liter per tank.

Lykkes de vil algene bidra til å få ned rundt 50 prosent av CO₂-utslippet fra bedriften. Selve algene skal videre brukes til å lage fiskefôr til oppdrettsnæringen, men det forskes også på andre bruksområder.

– Kiselalgene er robuste. De trives godt med å spise fabrikkrøyk, deler seg og vokser fort. Algene renser ut både CO₂ og NOx-gassene, forteller Storelvmo, som selv jobber i laboratoriet på smelteverket.

Storelvmo og Wintervoll er også stolte av at bedriften ble nominert til årets Lean-bedrift 2019.

– Det å lage gode systemer og hele tiden se på hva vi kan gjøre bedre er viktig. Det er også utrolig hva ansatte kan få til hvis de får litt medbestemmelse og handlingsrom, mener Storelvmo.

– Det er sunt å ha en sult. Om du står i ro så dør du, legger Wintervoll til.

FRAMGANG: Finnfjord har i dag 140 ansatte og omsetter for om lag én milliard kroner i året. Fra venstre: Daglig leder Geir-Henning Wintervoll, Jill Olsen, som er leder for HR og prosess­utvikling, og hovedtillitsvalgt Liv-Mette Storelvmo.

Tom Benjaminsen

Innovasjon i distriktet

Direktør for Innovasjon Norge Arktis, Linda Beate Randal, mener at det er for lite samarbeid mellom bedrifter og akademia som tar utgangspunkt i hva bedriftene trenger.

– På Finnfjord har forskerne vært ute på bedriften over tid, og de ser på viktige løsninger for klimautslipp og matproduksjon. Det er virkelig et eksempel til etterfølgelse, sier Randal, som også er opptatt av at de gode ideene og innovasjonene blir komersialiert.

Storelvmo er fra Sørreisa og vet verdien av å ha arbeidsplasser i distriktet. Ansatte har mulighet til å ta fagbrev hos bedriften, og det er også ansatt siviløkonomer og folk med doktorgrad.

– Vi må ta vare på næringsgrunnlaget og bosettingen i distriktene. Vi må sørge for at folk har jobber å gå til med en anstendig lønn, slik at folk har mulighet til å skaffe seg tak over hode for seg og sin familie. Alle kan ikke bo i Oslo, sier hun.

– Også må man ta vare på de gærningene som vil satse i nord, oppfordrer Wintervoll.