Monica (60) klatret 6000 meter på seks dager

Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

I februar klatret lederen av EL og ITs utviklingsavdeling, Monica Derbakk, til toppen av Kilimanjaro i Tanzania.

Med sine nesten 6000 meter over havet, er det Afrikas høyeste fjell. Nord-Europas høyeste fjell er til sammenligning Galdhøpiggen, med sine stusslige 2469 meter.

Mange bruker lang tid på å drømme om, bestemme seg for, planlegge og trene seg opp til klatreekspedisjoner av et slikt kaliber.

Derbakk brukte under ett døgn på å bestemme for å bli med, og ett år på å «forberede» seg.

 – Jeg hadde ikke noe spesielt treningsopplegg. Jeg bare gjorde som jeg pleier, med styrketrening, isbading og badstue, sier Derbakk.

 Men akkurat det tror hun har vært bra for å forberede lungene for påkjenningen. Mer om det om litt.

Fra regnskog til utsikt

Vi spoler tilbake til tidlig i februar i år.

Reisefølget på åtte norske kvinner lander på Kilimanjaro Internasjonale flyplass 8. februar og blir kjørt til den lille byen Moshi, 915 meter over havet (moh.).

Under en hotellovernatting treffer de en svensk dame som reiser alene, som slår følge med dem.

Morgenen derpå blir de ni fraktet til landsbyen Machame (1634 moh.). Herfra skal de gå til fots til toppen, sammen med tre guider og rundt 20 bærere. Gruppen har valgt en rute over seks dager med fem overnattinger i telt.

Det er relativt kort tid. Andre velger å bruke flere dager, som kan gjøre det lettere å komme i mål på grunn av bedre tid til akklimatisering.

HØYE SAKER: Slik ser Kilmanjaro ut på avstand. I høyden strekker det seg nesten 6000 meter over havet.

Privat

 – Første delen av ruten vandret vi i på stier gjennom den tette regnskogen, deretter åpnet landskapet seg, og det ble mer steinete og brattere. Etter hvert tørrere, barere jo høyere opp man kommer, underveis kunne vi beundre den fantastiske utsikten. Noen av etappene var utfordrende, både terreng- og høydemessig. Sammen med de erfarne guidene følte vi oss i trygge hender. De spør hvordan det går underveis og ser spesielt etter tegn på høydesyke, sier Derbakk.

Sakte, sakte

Det er ganske mange som prøver å klatre seg til toppen via de ulike rutene som finnes, ca. 40.000 folk årlig. Ikke alle kommer til topps.

Noen skader seg. Andre sliter med høydesyke. Årlig er det noen som dør i forsøket. På ruta dette turfølget var på, er gjennomføringsprosenten på 50–60 prosent.

 – Folk som er veldig godt trent, går ofte for hardt ut. Våre turguider sa «pole, pole». Det betyr «sakte, sakte», minnes Derbakk.

UTSIKT: Det ble noen magiske netter i telt i løpet av ekspedisjonen.

Privat

Og slik gikk nu dagan. Noen ganger kunne en gå på føttene. Andre ganger var det såpass røft terreng at alle fire lemmer måtte i arbeid.

I camp hver kveld fikk de næringsrike supper, en varm middagsrett og frukt til dessert. Deretter obligatorisk måling av oksygennivå i blodet og puls.

Før det var til «sengs» fordelt på to og to i små telt, og så opp tidlig neste morgen for en kjapp frokost, nedrigging og videre vandring.

Mens det var Syden-temperaturer på 25 grade pluss på bunnen, ble det nullføre oppover i høyden.

På toppen av Kilimanjaro-fjellet er det isbreer og det var 10 minusgrader da de etter hvert nådde toppen.

Opp, ferdig snakka!

Jo høyere opp, jo tynnere ble lufta. Og jo vanskeligere er det å puste.

 – På toppen er det som om du bare har én lunge, sier Derbakk.

Hun tror vekslingen mellom isbad og badstue hun har bedrevet i Norge har vært god pustetrening.

Det kan ha vært et bidrag til at hun kom seg gjennom opplevelsen.

EN GJENG: Det var en gjeng på ni som gikk sammen, åtte norske og en svenske som også slo følge.

Privat

– Isbading og badstue tror jeg har gjort at man får en god pusteteknikk og bruker lungene riktig, sier hun.

Hun tenkte på turen omtrent som en slags militærøvelse, en jobb som skulle gjennomføres.

Hun prøvde å gå teknisk for å spare krefter. Og unnlot bevisst å tenke på eller kjenne etter om hun var sliten.

– Det turte jeg ikke. For hvis du begynner å tenke på hvor sliten du er, så kan det lett psyke deg ut. Jeg veit jeg utholdende og mentalt sterk, og med de erfaringene så var det jeg hadde fokus på hele veien «up to the top, ferdig snakka». 

Toppstøtet

Selve toppstøtet ble gjennomført på nattestid mens det fremdeles var bekmørkt.

Etter en dagsmarsj etterfulgt av tre timer hvile i teltene ble de vekket rundt midnatt for å starte toppstigningen.

Målet var å nå toppen kort tid etter soloppgang.

– Vi var mange som skulle dit, kanskje ett par hundre personer. Alle hadde hodelykter og det så ut som et fakkeltog på vei oppover fjellet. Vandretiden er rundt åtte timer opp, tre timer ned, mat, litt hvile og fire timer ned til siste camp, sier hun.

Den siste oppstigningen til Stella Point var seig og er den største utfordringen for de fleste.

– Jeg så flere som kastet opp og var dårlige på vei oppover. I eget følge var opplevde noen hallusinasjoner og hodepine, sannsynligvis reaksjoner på for lite oksygen. Jeg fikk ingen slike symptomer, men opplevde etter hvert at jeg orket jeg ikke å se rundt meg, kun ned se ned på mine egne bein, sier Derbakk.

I de ørsmå pausene under denne vandringen sto som regel valget mellom å drikke vann, ta av eller på seg jakka eller å tisse bak en stein.

En orket ikke å gjøre alle de tre tinga, forklarer Derbakk.

SLITSOMT: Det var til tider slitsomt, ikke minst på grunn av tynn luft. Mot toppen ble det såpass at en under pausene måtte velge mellom å drikke vann, tisse bak en stein eller bytte klær. En orket ikke gjøre alt på samme pause, forteller Monica Derbakk.

Privat

Surrealistisk

Etter hvert kom en nydelig soloppgang. Selv med museskritt kom toppen nærmere og nærmere.

Og med det tankene om premien som ventet; noen dager solfylte dager på Zanzibar, det hjalp godt på motivasjonen.

De nådde toppen tidlig torsdag 13. februar og måtte stå i fotokø ved det kjente skiltet:

«Congratulations! Your are now at Uhuru Peak, Tanzania, 5895M AMSL. Africas highest point, worlds highest free-standing mountain». 

Det er høyt oppe. Utsikten var upåklagelig. Flere av dem som nådde toppen felte en tåre eller to. . 

 – Det var så surrealistisk egentlig. Det sto folk der med tårer i øya og noe og grein. Jeg kjente ikke så mye på det der og da. Selvfølgelig var jeg glad for å ha gjennomført, men at jeg kanskje ikke tok det hele innover meg i dette øyeblikket. I ettertid har jeg klappet meg selv på litt på skulderen, og med tanken på at dette har jeg gjort i en alder av 60 år, da føler jeg meg litt stolt, sier Derbakk.

Alle de ni i følget fullførte. Den sammensveisede gjengen motiverte hverandre før og underveis mot målet.

Men Derbakk tror også et stort bidrag til suksessen var at truen var organisert med erfarne guider.

– En av disse fortalte at han hadde gått denne ruta 200 ganger Det var veldig trygt å ha de med seg, sier Derbakk.

 – Var du mørbanka i kroppen?

 – Nei, aldri. Det gikk bra med alle i turfølget. Noen få hadde noen problemer med nedstigningen på grunn av litt dårlige knær, en hadde gnagsår men ellers ingen ting. Jeg hadde ingenting. Bortsett fra på Zanzibar, da det gikk gærent …

Helt tilfeldig

Mer om det om litt. Men først drar vi en rask tur et år tilbake.

Februar 2024. Derbakk møter tilfeldigvis en gammel venninne i Drammen. De slår av en prat.

Da går det fram at denne venninna og noen bekjente skal klatre opp Kilimanjaro. Om ikke Monica skal bli med?

Derbakk bruker under dag på å tenke over det, før hun har bestilt billetter til opplegget.

Til tross for at hun aldri har vært noen spesielt ivrig fjellgåer. Høyderekorden utenom Kilimanjaro er Gaustatoppen (1883 moh.).

MANGE OM BEINET: Truppen på ni var ikke eneste følget som besteg Kilimanjaro i februar. Årlig prøver rundt 40.000 folk seg. Men ikke alle klarer det.

Privat

ULENDT: Det var ikke bare å vandre til fots. Tidvis måtte en klatre med hjelp fra henda også. 

Privat

Å vurdere tilbudet og skal/skal ikke for lenge, da blir det ofte ikke noe av, hadde hun konkludert med.

Og trodde heller ikke det hadde vært noen god idé å starte og gjøre masse research om hva en slik ekspedisjon egentlig innebærer.

Da hadde hun kanskje tenkt at dette blir vanskelig og for krevende.

 – Jeg har blitt flinkere til å ikke vurdere og tenke på tilbud som dukker opp for lenge, da blir det som regel ikke noe av, eller at «båten» har gått fra deg, sier Derbakk.

Ustødige sandaler 

Gjengen hadde på forhånd bestemt seg for etterpå å feire toppturen med avslapning og restitusjon på Zanzibar, en egen øygruppe et tosifret antall kilometer utenfor kysten av Tanzania. Med sol, palmer, klart vann og hoteller med badebasseng.

Det var nettopp i et slikt badebasseng at det som ikke skulle skje skjedde.

En dag før avreise gled Derbakk ved bassengkanten med sine ustødige sandaler, tråkket over og kjente med én gang at her var det noe gærent, dette gjorde bra vondt.

Men det orket hun ikke å forholde seg til akkurat da. Det var uaktuelt å tenke på å oppsøke sykehus, med faren for å bli igjen. Dopet på smertestillende hinket og humpet hun seg gjennom en dag til. Og så en lang reise på 26 time gjennom flyplasser og fly på vei til Norge.

SKADE: Det var først på etterfesten, på Zanzibar, ved dette bassenget, at turfølget opplevde skade. Monica Derbakk brakk beinet her.

Privat

Der landet hun lørdag 22. februar, og fikk ikke snakket med lege før normal åpningstid på mandag.

Hun ble sendt til røntgen der de fastslo at det var to brudd i foten.

Som har ført til ting som krykker og en skinne/sko, og nå for halting og en del hjemmekontor.

– Det ble en litt kip avslutning for min del, men hell i uhell var det at dette ikke skjedde på oppstigningen til Kilimanjaro. Opp og ned fjellet uten verken et skrubbsår eller gnagsår, og så dette, jeg må jo nesten bare smile av det, sier Derbakk.

– Med visshet om at jeg måtte bli på hjemmekontor en seks uker tid føltes nesten som det hadde kommet en ny pandemi her. En veldig kontrast!

– Hva blir neste prosjekt da?

 – Himalaya kanskje? Nei, da. Men Asia frister. Vietnam fra nord til sør for eksempel, sier Derbakk.