Ansatte fra hele landet møtes til bowling-mesterskap

Kjersti Bình Hegna

kjersti.hegna@lomedia.no

Det er tidlig fredag formiddag i november, og allerede fylles bowlinghallen i Lørenskog av popcornlukt og klangen av bowlingkuler som treffer treverket.

Rundt 40 deltakere fra hele kriminalomsorgen er samlet til Norgesmesterskap i bowling.

Spillerne er fordelt på 12 lag fra ulike fengsler og friomsorgskontor i hele landet.

Fengselsbetjent Ann-Kristin Sneisen og laget håper de kan skape et bowlingmiljø i Trondheim fengsel.

Kjersti Binh Hegna

Debuterer

– Jadda! Den der har du! ropes det fra en av båsene.

I gule t-skjorter laget for anledningen, deltar et lag fra Trondheim fengsel i mesterskapet for første gang. Selv med én spiller mindre enn planlagt er humøret på topp.

– I den jobben vi har, så er det helt nødvendig med «input» utenfra, at man møtes andre steder enn bare i gangen ved vaktskifte, sier Raymond Harila. Han jobber som kokk i fengslet.

Mesterskap i en tynn tråd

Men deltakelsen i NM var på ingen måte selvsagt. På grunn av bemanningsutfordringer er det vanskelig å få tjenestefri.

– Vi hadde egentlig fått beskjed om at vi ikke kunne dra. Det koster å sende folk av gårde, og det er vanskelig å erstatte oss på jobb, forteller fengselsbetjent Ann-Kristin Sneisen.

Mennene var godt over gjennomsnittet representert under mesterskapet.

Kjersti Binh Hegna

Bare noen dager før avreise fikk de kontrabeskjed.

– Jeg er glad det løste seg. For jeg tror det er viktig at man gjør noe sammen som kolleger utenom jobb, forteller Raymond Harila.

Det er første gangen han deltar i mesterskapet, og han er egentlig ingen bowler.

Ingen forberedelser

– Satt du deg selv i hardtrening før mesterskapet?

Han må tenke seg litt om, men lander på at han trolig ikke har spilt bowling siden i fjor.

– Jeg skal være ærlig å si at jeg har ikke øvd noe som helst, sier Harila.

– Det er det ingen av oss som har gjort. Kom igjen Raymond, nå er det deg! roper Sneisen.

I dyp konsentrasjon prøves og feiles det på jevne svinger og kontrollerte bevegelser for å finne riktig balansepunkt.

Kjersti Binh Hegna

80 år

I motsatt ende av hallen står et lag som ser ut til å ha vært med på Norgesmesterskap før.

Trekløveren Elin Brandvik, Gerd Lunder og Lasse Jacobsen er alle pensjonister, med lang fartstid i kriminalomsorgen.

– Bowling er utrolig sosialt, og det er så trivelig å møte folk man har jobbet med tidligere. Det er god stemning her, og jeg koser meg, sier Lunder.

Hun pensjonerte seg i 2023, men har fortsatt å møte opp hos seniorforeningen for det sosiale. Bowlingen er en del av det.

– Jeg ble spurt om å være med i mesterskapet i dag, jeg, sier Jacobsen.

80-åringen Lasse Jacobsen kastet seg med på mesterskapet samme dag han ble spurt.

Kjersti Binh Hegna

– Da var det bare å takke ja og hive seg på, legger han til.

Det er lenge siden 80-åringen jobbet, og han understreker tidlig at bowling ikke er noe han driver med til vanlig. Han har heller ikke vært med i FIF før. Likevel er det ikke veldig langt mellom spares, high-fives og jubel.

– Litt flaks må man jo ha, sier han.

Sporty veteran

– Her støtter vi hverandre og har det egentlig bare gøy, sier Elin Brandvik fra Oslo fengsel.

På laget er hun den eneste som fortsatt jobber på pensjonistvilkår.

– Jeg er en morgenfugl og elsker jobben min. Da jeg skulle pensjonere meg, var fengselslederen min veldig tydelig på at han ønsket jeg skulle bli, forteller Brandvik.

Hun er glad for at FIF gjør det mulig for også pensjonistene å delta. Som eneste kvinne har hun vært med på både NM i fotball og håndball hvert år.

– FIF er en arena der man kan holde seg i form og samtidig møte gamle kjente, og ha det gøy, sier hun.

Elin Brandvik, Gerd Lunder og Lasse Jacobsen går poengene i sømmene.

Kjersti Binh Hegna

Resultatet

Poengene derimot er det ikke bare lett å holde styr på.

– Jeg tenker at dette viser også at det er hygge og det sosiale man kommer hit for, ikke å telle poeng, sier Brandvik.

Likevel står alle i dyp konsentrasjon, slik at de riktige poengene faktisk skrives opp.

Seniorene ender opp på en 5. plass, til både overraskelse og glede for laget.

– Det er jo slett ikke dårlig resultat dette. Så får vi bare glede oss til neste mesterskap, sier Brandvik.

Kjersti Binh Hegna

Trofast tradisjon

Leder i Fengsels- og friomsorgens idrettsforbund (FIF), Christer Arnesen forteller at han tror folk setter pris på et slikt lavterskeltilbud.

– Dette handler først og fremst om å ha det hyggelig, møte nye og kjente fjes og samtidig utfordre eget konkurranseinstinkt, sier han.

FIF har som mål å aktivisere flest mulig ansatte i kriminalomsorgen i ulike idretter og bowlingmesterskapet holdes i to dager, og har vært et fast og trofast tilbud i FIF i over 20 år.

Kjersti Binh Hegna

– Noen spiller mye fra før, de er drevne, mens andre tar det hele med ro. Dette er et lavterskeltilbud der man først og fremst møtes for det sosiale, sier han.

Arnesen forteller at FIF har vært en sentral aktør for styrke trivsel, helse og samhold gjennom idretten.

– I bowlingen møtes lag fra hele landet, og det konkurreres i mix-lag med både spenning og humor. De ansatte kommer tilbake på jobb mer energi og stolthet, forteller han.

Det kan derimot bli litt vel mye energi, også i en rolig sport som bowling.

– I første runde var det en som røyk akillesen og ble sendt rett til legevakta, forteller Arnesen.

– Han skal ha for å gi alt da, sier han.

For noen tar det litt på med to-dagers mesterskap.

Kjersti Binh Hegna

Lattermild ladeangst

Tilbake hos trønderne har stemningen forandret seg og det ser ut til at det har løsnet litt for debutantene.

– Men kan vel si at i starten, så gikk det mer bakover enn framover, men nå har vi jo faktisk fått litt fart på oss, forteller Sneisen.

Flere timer med bowling kjennes derimot godt i armene.

– Jeg har heldigvis prøvd bowling før, men jeg er ingen storspiller, sier hun.

Til tross for at Trondheim-laget var langt unna pallplass, er stemningen fortsatt god.

Det er godt mulig at bilturen fra Trondheim til Oslo satte tonen:

– Vi hadde en hysterisk artig tur hit, med god stemning, latter og ladeangst i forsetet, forteller Sneisen.

– Vi får satse på at det blir sånn på tilbakeveien også. Nå er hvert fall bilen fulladet, sier hun.