Dette fengselet styrer fangene selv: Her er det ingen fengselsbetjenter

Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

I et land som Brasil, med enorme sosiale problemer, fattigdom og arbeidsledighet, er tilbakeføring i samfunnet ekstra utfordrende.

– Fengslene er stappfulle, og mange sitter i varetekt lenge, forteller Etienne Martins, som er føderal dommer i São Paulo.

Juristen er like spent som oss da vi stanser utenfor porten til landsbyfengselet.

Det er drevet av organisasjonen The Association for the Protection and Assistance of the Convicted (APAC) i delstaten Minas Gerais nesten fire timer kjøring fra São Paulo.

Han har besøkt mange fengsel før, men her har han aldri vært.

Tre straffenivå

Vi skal besøke et mannsfengsel med 200 plasser. Det har tre ulike straffenivå med både lukket, halvåpen og åpen avdeling i Pouso Alegre.

De som sitter inne i åpen avdeling, jobber i lokalsamfunnet, mens de andre har arbeidsoppgaver eller studerer i anstalten.

En innsatt er portvakt og ønsker oss velkommen og viser vei oppover en grusvei med små palmer og gjerder på hver side.

De står der for at kyrne og de andre dyrene som beiter ikke skal rømme.

Dette fengselet produserer varer og tjenester til lokalsamfunnet og drives som en gård med kuer, griser og 5000 kaffeplanter, og dyrker masse frukt og grønnsaker.

En innsatt ved Apac-fengselet i Brasil tar imot besøkende ved porten til fengselet. Gjerdet er ikke satt opp for å holde de innsatte på plass, men for at dyra ikke skal rømme.

Nina Hanssen

Fengsel uten vokter

Det unike med denne fengselsmodellen er at fengselet drives uten fengselsbetjenter og administreres kun av innsatte, tidligere innsatte og frivillige fra lokalsamfunnet.

Det brasilianske strafferettssystemet sliter med økonomien og i gjennomsnitt koster det omtrent 400 dollar per måned per innsatt i Brasils fengsler.

Da gjelder det også å ha effektive rehabiliteringsprogrammer, slik de har i dette fengselet.

Fengselsleder Ailton Oliveira Silva møter oss sammen med kollegene i en blå T-skjorte. Han har selv har sonet 17 år i fengsel. Nå har han jobbet i 14 år og synes det er ekstra meningsfylt å jobbe her.

– Det er ingenting som er mer meningsfylt enn å se at beboerne lykkes og får seg jobb når de slipper ut, sier han.

Utenfor hovedinngangen står det: «Her ønsker vi mannen velkommen, men lar kriminaliteten være på utsiden».

– Det mottoet følger vi, og her legger vi vekt på medmenneskelighet, kjærlighet og rehabilitering, sier han.

De frivillige som er her har hvite T-skjorter på og det finnes ingen uniformerte. Smilene og latteren sitter løst og det er god stemning når vi går gjennom fengselshagen, verkstedene og skoleavdelingene.

«Her ønsker vi mannen velkommen, men lar kriminaliteten være på utsiden» står det over inngangen til Apac-fengselet i Brasil.

Nina Hanssen

To på jobb i helgene

Det er i dag 198 beboere, 29 ansatte og frivillige. Av disse har 13 ansvar for sikkerheten. I helgene er det bare to ansatte på jobb, røper han.

For å få en soningsplass her, må innsatte igjennom en intervjurunde og de må ha en tilknytning til lokalsamfunnet der fengselet ligger.

– Enten så må de være herfra, eller ha begått kriminalitet her, sier han.

Ailton blir rørt når innsatte takker han for det han gjør.

Nina Hanssen

I Brasil er tilbakefallsprosenten godt over 90 prosent, men her i dette fengselet er det bare 13 prosent som begår nye kriminelle handlinger igjen, sier Ailton.

I en slik anstalt i Norge ville det vært naturlig at de innsatte var i siste fasen av straffen. Men her sitter det folk med både korte og lange straffer.

Noen sitter inne for mord, andre for narkotikasmugling mens andre har begått mindre tyveri eller handlinger som har ført dem hit.

Fengselssjefen minnes bare ett rømningsforsøk. Da laget de andre innsatte et nytt skilt på veggen der det sto «Du kan ikke rømme fra kjærlighet».

Grunnlegger skutt i fengselsopprør

På veggen henger bilde av de to grunnleggerne av det første APAC-fengselet i São Paulo. Det ble etablert i 1972 av advokat og journalist Dr. Mário Ottoboni og Dr. Franz de Castro Holzwarth.

Sistnevnte ble skutt og drept da han prøvde å forhandle i et fengselsopprør i 1981. Da ble fengselet umiddelbart stengt, men modellen lever videre.

I dag finnes 68 APAC-fengsler i Brasil og 49 ulike anstalter for kvinner og menn i delstaten vi er i.

Fengselet har tre regimer: lukket, halvåpent og åpent, med mål om gradvis å integrere innsatte i samfunnet.

Innsatte kan jobbe, studere og organisere aktiviteter.

Åpen dialog

Det er en åpen dialog mellom ansatte og innsatte, preget av respekt og kjærlighet.

De er trygge på hverandre, og det er lett å tenke på det vi i Norge kaller dynamisk sikkerhet.

Men denne fengselsmodellen har eksistert i Brasil lenge før norsk kriminalomsorg ble viet internasjonal oppmerksomhet.

– Må man være kristen for å sone her?

– Nei, det er ingen krav om at man skal være kristen, selv om vår organisasjon har en kristen formålsparagraf. Men nå forventer vi faktisk at de deltar i gudstjeneste hver uke. Men dette er en regel vi skal endre på, er han raskt å legge til.

Han påpeker også at muslimer er velkomne, men at de har få muslimer i Brasil.

– Vi oppfordrer innsatte til å delta aktivt i fellesskapet. Her kan folk få jobbe eller studere og skaffe seg reell kompetanse for livet utenfor, forteller han.

Slik er det ikke i resten av Brasils fengselsverden, sier han og introduserer oss til Diego som sitter i rullestol og som han selv fikk overført hit fra et annet fengsel.  

Diego sier at han i Apac-fengselet at han for første gang har fått troen på framtiden og Gud.

Nina Hanssen

– APAC reddet meg

Handikappede Diego forteller at APAC-oppholdet har gitt han troen på fremtiden og mennesker igjen. Han kommer fra en fattig familie og havnet i kriminelle miljøer med narkotika, vold og drap på rullebladet.

– Da fengselsleder Ailton møtte meg, avviste jeg tilbudet om å sone her. Men så ga han meg en ny sjanse. Da jeg kom hit, fikk jeg verdigheten tilbake og en rullestol som gjør meg mobil. Jeg har fortsatt en lang straff å sone, men tar nå utdanning og er evig takknemlig for å være her. Jeg har for første gang troen på fremtiden, sier han.

Også Wellington, en annen innsatt vi møter i snekkerverkstedet, forteller at han satt seks år i et annet fengsel før han kom hit.

– Det var tøft og helt jævlig. Jeg måtte dele en trang celle med mange andre og vi fikk dårlig mat og ingen tilbud om aktivitet, forteller han.

I dag jobber han i snekkerverkstedet og er i ferd med å få masse yrkeserfaring.

– Her kan jeg endelig planlegge min egen framtid. Jeg skal ut og jobbe, sier han.

I bakeriet er det en søt og deilig lukt og masse aktivitet. Innsatte jobber så svetten renner, men mange med et lurt smil om munnen.

Michelle i hvit skjorte er en vanlig ansatt og har hatt ansvaret for maten og opplæringen her i 15 år. I dag har hun 25 innsatte i sving i bakeriet og åtte til som jobber på storkjøkkenet for å forberede lunsj til alle.  

Selger brød

– Våre faste kunder stoler på oss. Vi produserer brød og bakervarer hver dag og leverer til skoler, barnehager og både private og offentlige selskap, sier hun.

Og legger til at de er så populære fordi alle vet at her er det kvalitet i alle ledd.

– Vi gir god og grundig opplæring slik at det betyr at også våre innsatte anses som svært attraktive arbeidstakere både under og etter endt soning, forteller hun stolt.

Riktignok synes hun det er litt for lave utbetalinger til de innsatte. Arbeidserfaringen er bra, men de tjener kun 10 prosent av vanlig lønn. Men så har de andre belønningssystem for de som gjør gode gjerninger.

Belønner gode gjerninger

De får nemlig stjerne bak navnet sitt på veggen ute i luftegården.

Jobber du eller studerer, får du redusert straffen og det vanker ros og anerkjennelse fra de andre.

Men bryter du regelverket, som for eksempel ved å bruke mobiltelefonen eller å slåss, blir du enten fratatt id-kortet som lar deg fritt gå rundt, eller får du ikke delta i fellesskapet.

Men selv de som blir henvist til isolasjonscelle, får lov til å ha døren åpen i dette fengselet.

– Vi ønsker at det skal være stor åpenhet og et enkelt transparent system som alle skal ha et eierskap til. Dette skaper tillit og vi kan se positiv utvikling. Vi kårer blant annet månedens beste innsatt, forteller Ailton, og peker på veggen i luftegården med alle aktiviteter hele uken.

De har en visjon om fellesskapets selvstyre og at det er fellesskapet som skal sørge for den enkelte rehabilitering. Her er det lite forskjell på ansatte og innsatte og de ser ut til å samarbeide bra om et felles mål.

I en liten systue sitter en innsatt med masse tatoveringer og syr. Inne i aktivitetsverkstedet lager de både vesker og andre ting av små, revne papirbiter og tryller fram til de fineste miniatyrhyttene av paller.

I arbeid: Systua er en fin aktivitet sier en av de innsatte vi møter.

Nina Hanssen

Døren til frisørsalongen er åpen og heller ikke her er det noen ansatte men kun innsatte som utfører arbeidet og er kunder.

– Dette er verdens beste frisørsalong, sier den unge mannen i Brasil-drakt med saks og kam i hånden.

Siste måltidene

Selv om innsatte på lukket avdeling ikke fikk delta i fellesskapet under vårt besøk, møtte vi nesten alle de innsatte ute i luftegården som de kalte «familiehagen», i klasserommene med undervisning eller ute på de forskjellige aktivitetstilbudene.

Måltidet vi delte med innsatte og ansatte i felleskantinen var sunt og godt og de serverte både saft og cola.

Maten ble inntatt under maleriet «Det siste måltidet» dekorert på veggen.

– Her er vi omgitt av kjærlighet både fra Gud og våre medmennesker, sier de og takker for maten.

Avslutningen er gospelsang og bønn for gjestene.

De innsatte ønsker å gi de besøkende mot. I rommet er det mye smil og empati. Innsatte og ansatte synger for full hals. Samholdet er til å ta og føle på.

At de praktiserer nærhetsprinsippet og samarbeider med bedrifter i lokalmiljøet, gir de innsatte et fortrinn når de skal ut.

Som en innsatt skriver i et takknemlighetsbrev som han sender med NFF-magasinet på vei ut:

– Vi er så glade for at dere kom. Gå nå ut i verden og fortell om oss. Spre det glade budskap.

Fengslene i Brasil er overbefolket. Mangelen på ressurser og utilstrekkelig bemanning forsterker nok disse problemene ytterligere.

APAC-fengslene forsøker å skape et mer humant miljø, og fremmer en følelse av ansvar og ansvarlighet blant innbyggerne. Beboere er aktivt involvert i den daglige driften, og de deltar i ulike aktiviteter, som arbeid og utdanning.

– Dette var virkelig et solglimt. At 300 personer venter og håper de får en plass i APAC-fengselet understreker etterspørselen etter denne unike rehabiliterende tilnærmingen, sier dommer i São Paulo, Etienne Martins. 

Overrasket: Etienne Martins, dommer fra Sao Paolo, var overrasket over hvor bra Apac-fengselet er.

Nina Hanssen