Alf Ragnar Olsen
Portrett
Skulle gå sammen på den røde kinoløperen: – Jeg savner han hver dag
Mina Hadjian har foreløpig bare vist sønnen deler av filmen. Hun vil ikke at han skal vite hvordan Rune ble drept.
nina.hanssen@lomedia.no
alf@lomedia.no
I høst gikk dokumentarfilmen «Mina og Røverne» på kino. Men hvem er egentlig den rappkjefta sjefen for Røverradioen? Hun som får røvernes tillit og nå har samlet alle verdens røverradioer i en organisasjon?
Mange husker nok stemmen til Mina Hadjian, for hun ble kjent som en av landets tøffeste programledere da hun jobbet i NRK.
I radioprogrammet «Mina» på P3 hadde hun en spøkefull tone som fikk gjestene til å slappe av, og de lot seg ofte rive med av hennes direkte stil.
Hun skapte et program som ble lagt merke til, men også kritisert. Som da kunstneren Marianne Aulie fremsatte voldtektsanklager på lufta i en direktesending.
Store overskrifter i landets aviser ble det også da hun lot Veronica Orderud, dømt for medvirkning til Orderud-drapene, spøke om drap i et reklameinnslag for programmet.
Til slutt rant begeret over for NRK-ledelsen, og i oktober 2007 måtte hun levere tilbake adgangskortet.
– Det var aldri planen min å bli en offentlig person. For jeg er egentlig ganske sjenert. Jeg studerte markedskommunikasjon og PR, og tok språk som fransk og italiensk. Jeg er veldig glad i språk, og håper at jeg klarer å videreføre det til sønnen min, sier hun og viser et bilde av den lille sjarmøren.
Hunden hennes gidder ikke lee på et øyelokk en gang. Men da vi reiser oss og tar en tur rundt i lokalene hvor hun nå jobber, tusler hunden etter. Så bestemmer den seg brått for å tisse på gulvet i møterommet.
– Hun er veldig gammel. Men det skjer ikke så ofte altså, sier den omsorgsfulle Hadjian mens hun tørker opp og ler høyt.
Snek seg med på flyet
Mina Hadjian er født i Teheran, med persisk pappa og mamma fra Fredrikstad, men tilbrakte deler av barne-og ungdomsåra i England.
I London studerte den lille jenta flittig, men det lå ikke i kortene at beskjedne Mina skulle bli journalist. Flukten fra Iran preger henne den dag i dag.
– Jeg var bare fire år da vi måtte flykte fra Iran. På flyplassen fikk foreldrene mine beskjed om at de bare kunne ta med seg ett barn, og lillebroren min var baby. Da jeg hørte det, beinfløy jeg mellom beina på sikkerhetsvakten og løp ut i flyet i siste minutt. Dermed forble familien samlet, forteller hun og ler høyt.
Historien fra flyplassen er dramatisk, og viser at Hadjian tidlig var både uredd og viljesterk.
Det var litt tilfeldig at hun havnet i Norge igjen. Hun traff en nordmann da hun i jobbet i London og ble med ham.
Kjærlighetsforholdet varte ikke lenge. Men plutselig åpnet det seg en jobb i Radio NRJ for den språkmektige dama. Her fikk hun et eget morgenshow. Derfra gikk turen videre til NRK.
BASE: Fra kontoret i Fredrikstad styrer Mina Hadijan Røverradioene i landet. Hun har like godt kjøpt hus rett ved, og kaller det rene Bakkebygrenda.
Alf Ragnar Olsen
Ingen anger
Hun har aldri angret på noe, men innrømmer at hun fikk seg en skikkelig nedtur etter oppsigelsen fra P3.
En periode følte hun seg utstøtt fra det norske samfunnet fordi hun var så annerledes.
Etter hvert møtte Hadjian veggen. Redningen kom fra uventet hold: Røveren Trond Henriksen, kjent fra hovedrollen i filmen «Store gutter gråter ikke».
Han hadde akkurat sluppet ut fra soning da han ringte Mina og plantet ideen om at hun kunne starte Røverradioen.
Kun én gang tidligere hadde hun satt føttene innenfor murene, da hun besøkte en slektning i Oslo fengsel. Så dette var et ukjent felt. Likevel sa hun ja.
Respekt og ytringsfrihet
I starten hadde Hadjian vondt i magen og var spent på å møte drapsmenn og kriminelle i Halden fengsel, et av de tøffeste høysikkerhetsfengslene i Norge.
Men møtet endret hennes liv og karriere.
Her satt det folk som hadde det mye verre enn hun selv. Med et nysgjerrig blikk og åpent sinn, behandlet hun alle likt og fikk tillit fra både ledere, ansatte og fangene selv.
Respektfull atferd er høyt skattet blant fangene i et fengsel. Mange av dem har opplevd lite av det gjennom livet. Mina Hadjians direkte stil, humor og utømmelige omsorg, sjarmerte dem hun møtte.
I dag har hun mange radiokolleger og venner bak murene – og blant dem som har sluppet ut.
BASE: Fra kontoret i Fredrikstad styrer Mina Hadijan Røverradioene i landet. Hun har like godt kjøpt hus rett ved, og kaller det rene Bakkebygrenda.
Alf Ragnar Olsen
Ytringsfrihet
Røverradioen ble opprinnelig startet som et ytringsfrihetsprosjekt i 2014 for å la stemmer innenfra bli hørt.
Så langt har flere hundre innsatte fått prøve seg i studioet som sender åpent på FM-nettet en gang i uka. I tillegg har Røverradioen sin egen podkast.
Fra 2017 inngikk Røverradioen samarbeid med NRK P2, og ble da verdens første fengselsradio som sender utenfor murene.
I dag er det røverredaksjoner i Oslo fengsel, Bredtvet fengsel, Bergen fengsel, Indre Østfold fengsel, avdeling Eidsberg og Halden fengsel. I 2013 startet de Røverhuset og bygger nå et studio i Fredrikstad.
Mina Hadjian er redaktør og veileder når innsatte prater sammen på radio. For at andre lands fengselsradioer skal styrke seg og kunne oppnå noe liknende, har Mina stått i bresjen for «Prison Radio International». Og på den første samlingen som Mina sto bak, var det deltakere fra 26 land.
Tilbake til Paradis
Hun er en travel dame, men ønsker velkommen med åpne armer i sitt lille paradis på Vaterland, rett sør for gamlebyen i Fredrikstad.
Hun peker rundt i nabolaget og forteller at her bor også storfamilien. Det synes hun er trivelig, godt og praktisk. Da blir det lett å stille opp for hverandre.
Fra ombygde og renoverte fabrikklokaler styrer hun og teamet Røveradioen.
I dokumentarfilmen fortelles historien om vennskapet Mina Hadjian etablerer med den tidligere innsatte Rune Cato Liljebakk. Det er en røver hun møtte i Eidsberg fengsel, og som hun fikk et tett og nært forhold til.
Planen var at begge skulle gå på den røde kinoløperen da filmen fikk premiere. Men Rune ble dessverre skutt og drept på en parkeringsplass i Lørenskog.
– Han ble bestevennen min, og jeg savner han hver dag. Det gjør også sønnen min, sier hun stille.
Fortsatt gjør det vondt å prate om Rune. Hun er glad han fikk se filmen før han gikk bort.
Veldedighet
Hadjian skulle gjerne reist mer for å besøke andre radiostasjoner i det internasjonale nettverket, men foreløpig har de ikke budsjett til det. Det går med mye tid til å søke om støtte.
– Vi driver jo med veldedighet, så vi må alltid søke midler for å kunne gjøre noe som helst, sukker hun.
Det siste året har hun reist rundt og holdt foredrag i forbindelse med filmen, og det fant hun veldig meningsfylt.
– I utgangspunktet spurte regissør Kari Anne Moe om hun kunne lage en dokumentarfilm om bare meg, men det sa jeg ikke ville bli særlig interessant. Når det så ble en film som også handlet om røverradioen og røverne, ble det veldig bra, smiler Hadjian.
Slutten ble ikke om de hadde tenkt. Men minnene lever for alltid, og kontoret er dekorert med bilder og minneord til de som ikke er mer.
Alf Ragnar Olsen
Drømmejobben
Mina Hadjian føler hun har drømmejobben i dag. Hun trives med å låse seg inn og ut av fengsler. Med egne nøkler og alarm, får hun komme og gå, nesten som en fengselsbetjent.
Og ingenting gjør henne mer glad enn når røverne finner glede i radiojobbinga: At de opplever mestring underveis, og ikke minst at det går bra når de slippes ut.
For henne var det viktig at filmen viser ekte følelser uten filter. Enten de er forbanna, lei seg eller veldig glad.
Sønnen hennes har foreløpig bare sett deler av filmen, for hun vil ikke at han skal vite hvordan Rune ble drept. Han er for liten til det, tenker hun.
– Sønnen min tror han døde i en trafikkulykke.
Selv har hun ikke dvelt så mye ved hva en slik film kan bety i etterkant, men fra andre har den fått anerkjennelse for å sette fangenes virkelighet på dagsordenen.
– Det er kjempehyggelig, altså, men jeg gikk bare videre med det samme den var ute. Nå er jeg mest fokusert på å pusse opp huset, innflyttinga som nærmer seg og at jeg skal skape et godt hjem, sier hun.
Mina Hadjian innrømmer at det har vært noen tøffe år, men sier at hun nå har funnet det gode liv i Fredrikstad, der mammaen hennes vokste opp.
Deler av familien bor fortsatt i Iran, men de fleste har flyktet til England, USA, Canada og Norge. Blant annet til Fredrikstad. Hadjian synes det er ekstra godt å ha familie og venner i nabolaget.
– Her er det litt som i Bakkebygrenda. Først leide vi lokale her til Røverradioen, så kjøpte jeg meg hus bare 30 meter bortenfor, forteller hun og tar oss med på en rundtur i nabolaget.
Hun er ikke lenger sammen med barnefaren som hun holdt følge med i 17 år, og som er med i filmen. Men de har et godt forhold.
For henne er gode relasjoner det som er aller viktigst i livet.
