BRUTALT MØTE: Tariq Arshad (25) så fram til å gjøre en forskjell på jobb i Oslo fengsel. Etter praksis i kontakt med gjengkriminelle fikk han posttraumatisk stress.
Eirik Dahl Viggen
Fengselsbetjent med minoritetsbakgrunn
Tariq måtte håndtere en innsatt han kjente igjen fra oppveksten – da startet terroriseringen
Ansatte med minoritetsbakgrunn har kunnskap kriminalomsorgen trenger. Men møtet med fengselshverdagen holdt på å knekke aspirant Tariq Arshad, som i dag er ferdig utdannet fengselsbetjent.
edv@lomedia.no
Tariq Arshad (25), utdannet fengselsbetjent fra Oslo, har et brennende engasjement for ungdom. Kanskje spesielt minoritetsungdom, som han deler mange erfaringer med fra sin egen oppvekst i Oslo.
Våren 2020 er han aktuell som en av tre programledere «Chattes», et debattprogram for ungdom på NRKs P3-TV. De inviterer unge inn i studio for å diskutere temaer som likestilling, rasisme og æreskultur.
Denne saken var først ment som et hyggelig intervju om hvordan en nyutdannet fengselsbetjent ble programleder. Det Tariq forteller ved et kafébord i hovedstaden en februardag 2020 er ikke hyggelig.
Historien hans pirker borti en betydelig utfordring i hvordan Norge takler storbykriminalitet, og hvordan kriminalomsorgen skal rekruttere mennesker med minoritetsbakgrunn.
Da han startet som aspirant ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) på Lillestrøm, gledet Tariq seg til å gjøre en forskjell. Han er født i Pakistan og har levd i Norge sammen med familien sin siden han var to år gammel. Som tokulturell ung mann mente han å ha erfaringer og kunnskaper som kunne komme godt med i kriminalomsorgen. Han hadde et brennende ønske om å gjøre en forskjell for samfunnet. Møtet med jobbvirkeligheten skulle bli brutalt.
KRUS OG KDI SVARER PÅ KRITIKKEN LENGER NEDE I SAKEN.
RISIKO: Flyttingen av en innsatt over til restriktiv avdeling utløste terror over Tariq og famlien hans.
Eirik Dahl Viggen
Ildprøven
Første praksisperiode, juni 2016: Tariq har på seg uniformen for første gang i fengsel. Han møter opp til tidligvakt på avdeling 4, som er fellesskapsavdelingen i Oslo fengsel. Han kaster et blikk på tavla med navn på innsatte og kjenner igjen et av dem, en fyr fra oppveksten. Mannen er noen få år eldre enn Tariq, og de har felles kjente.
Et par timer senere passerer Tariq den innsatte som er på vei til undervisning. Mannen drar kjensel på Tariq, hilser vennlig og spør om han har jobba der lenge. Praten varer bare et øyeblikk.
Den innsatte er tilknyttet et framvoksende kriminelt nettverk. Han står oppført med «BBF», brev- og besøksforbud, og Tariq regner med han kommer til å be ham om å formidle en beskjed ut til familien. Det ville være helt i strid med reglene.
Selv om han vil måtte si nei, vil det sette Tariq under forventningspress.
Tariq vil håndtere situasjonen korrekt og forteller veilederen sin om bekjentskapet. Det blir nå valgt en løsning som skal vise seg skjebnesvanger.
På slutten av vakta blir han innkalt til avdelingslederen, som har bestemt å overføre fangen til en mer restriktiv avdeling. Tariq blir spurt om han selv vil overlevere beskjeden til den innsatte – kanskje for å sette ham på prøve, har han tenkt i ettertid.
Tariq blir med veilederen til cella, de åpner og blir stående i døråpningen. Veilederen spør den innsatte om det stemmer at han kjenner Tariq.
– Ja, han er som en lillebror for meg. Han har vokst opp foran øynene mine.
Tariq får en ekkel følelse når det går opp for ham hva som holder på å skje. Han slipper å si noe, idet veilederen forklarer at den innsatte må flyttes, og at det skjer siden han kjenner Tariq. Mannen sender Tariq et mørkt blikk.
– Hvorfor har du sagt at vi kjenner hverandre?
Mannen får beskjed om å pakke tingene sine og være klar innen en time. Han flyttes så fra fellesskapsavdelingen over til et av fengselets mest restriktive avdelinger.
Han mister en hverdag med høy grad av kontakt med andre innsatte og tilgang til sosiale aktiviteter, og overføres til en avdeling der opptil 23 timer i døgnet tilbringes i isolasjon. Det er en stor nedtur.
BALANSEGANG: Fengselsskolen anser bekjentskap med innsatte som en generell problemstilling, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn.
Eirik Dahl Viggen
Terrorveldet
Tariq fortsetter i praksis, men innen noen dager merker han at noe er galt. Det skjer på fritiden. Hjemme i nærmiljøet, samme sted som de to vokste opp, merker han stygge blikk fra ungdommer på gata. De følger etter ham, alene eller i flokk og slenger kommentarer.
– Se, der er han drittbetjenten!
Lillesøsteren til Tariq blir forsøkt tvunget om bord i en buss med noen av den innsattes venner. De oppsøker henne flere ganger utover høsten. Moren er vettskremt. Hun ber ham slutte på utdanningen.
En dag på jobb i fengselet passerer den innsatte Tariq i korridoren og slenger en kommentar i forbifarten.
– Jeg sitter alene uten å ha gjort noe galt. Du har ødelagt alt for meg!
Tariq melder til avdelingslederen om de gjentatte konfrontasjonene. Han får til svar at de kan flytte den innsatte enda en gang. Tariq ber dem la være, han tror det bare vil utløse flere problemer.
Det neste året har han praksis i Oslo fengsel. I mellomtiden har den innsatte blitt løslatt.
I januar 2017 tar Tariq en biltur med en kompis. De har parkert ved en bensinstasjon idét to biler stanser like ved, fulle av ungdommer. Ut kommer mannen fra fengselet. Han går bort til bilen Tariq sitter i. Mannen åpner bildøra og legger hånda på nakken hans.
– Ser du, du bestemmer ikke over meg lenger.
Det er midtvinters, men han vil ha med seg Tariq til stranda.
– Bli med! Bli med!
Tariq blir sittende. Han er sikker på at de vil ha ham med seg for å banke ham opp, kanskje noe verre. Etter en stund gir de seg og kjører vekk.
Sent en kveld etter trening går Tariq nedover gata. Rett utenfor blokka si rekker han å merke at noen følger etter ham da ei tung grein sneier ankelen hans og knaser i bakken. Han snur seg og teller fem menn. Han kjenner igjen han som kastet greina.
Ungdommen er allerede beryktet etter flere voldsepisoder. Hadde greina truffet ryggen, kunne den voldt alvorlig skade.
For andre gang tenker Tariq at nå skal de ta ham. Han skynder seg hjem. Han sover ikke den natta.
Uroen herjer i kroppen neste morgen. Før han skal starte seinvakta i fengselet, drar Tariq til stedet der han vet den løslatte fangen har fått seg jobb.
Tariq spør hva det er som skjer. De snakker sammen i tre kvarter. Mannen virker mer vennlig innstilt denne gangen og forteller hvor ille det var å sone på restriktiv avdeling, side om side med «de verste», at Tariq i hans øyne har ødelagt mye.
Han lurer på hvorfor Tariq ville straffe ham med isolasjon tilsynelatende uten grunn.
Tariq forklarer at det aldri skulle skjedd. Han opplever at mannen forstår det han sier. Men svaret er nedslående:
Han kan bare stoppe truslene fra de nærmeste kontaktene sine, men ikke fra et helt kriminelt ungdomsmiljø.
Han gir Tariq et råd:
– De kommer ikke til å la deg være, du bør flytte fra byen.
Bes forlate etaten
Senere på dagen oppsøker Tariq veilederen sin i fengselet og forteller om angrepet. Tariq sier tydelig ifra om at han ikke vil anmelde forholdet, siden han frykter represalier mot seg selv og familien sin.
Han forteller om møtet med den løslatte, og at med mer erfaring fra fengselsvesenet hadde han handlet annerledes, og aldri selv overbragt budskapet om flytting.
Flyttingen var aldri Tariqs beslutning eller vurdering, forklarer veilederen.
Høsten 2017 mens han tar fjerde semester ved KRUS, øker truslene. Folk roper skjellsord på gata hjemme i Oslo.
En gang han tar bussen, kommer fire menn om bord. De setter seg rundt ham og stirrer på ham i 30 minutter.
Tariq sitter paralysert. Han er sikker på at de kommer til å ta livet av ham med en gang han går av bussen. De lar ham gå, men beskjeden er tydelig: Han skal ikke kjenne seg trygg.
En kveld ser han noen stå utenfor sin egen inngangsdør. Enda en gang frykter han for sitt eget liv. Det er nå de psykiske symptomene blir tydelige. Han tør ikke gå utenfor utgangsdøra uten å ha med seg venner.
I september 2017 prøver Tariq å ta kontroll ved å varsle veilederen sin ved KRUS. Han blir sendt videre til en av lederne for fengselsutdanningen. Der han ventet ryggdekning, får han et skuldertrekk; Lederen ber ham å slutte i etaten og finne seg noe annet å gjøre. Dette ville ha skjedd før eller siden uansett, mener lederen, siden Tariq er den han er og kommer fra der han kommer fra. Tariq opplever det som et forsøk på å presse ham ut av etaten.
KRUS foreslår å megle med fengslede gjengmedlemmer. Tariq tror det har lite for seg og avviser forslaget.
Høgskolens sikkerhetsinspektør foreslår kort tid etter å sette i stand et møte med Oslo-politiet. Det blir aldri noe av.
Angsten
Det står nå klart for Tariq at han ikke kan bli i Oslo, hvis han og familien hans skal føle seg trygge.
På nyåret 2018 drar han til Bjørgvin fengsel for å gjennomføre pliktåret, det tredje og avsluttende året i utdanningen. Via fengselets bedriftshelsetjeneste får han timer hos en psykolog, som snart stiller en diagnose: Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og panikkangst.
Men Tariq fortsetter å jobbe. Han får god kontakt med ungdommene og opplever god støtte fra kolleger og ledere.
Etter pliktåret fortsetter han i 2019 å jobbe i Bjørgvin som ringevikar, selv om uroen vokser. Han tilbringer mye tid alene med tankene. Uten å ha fått fast jobb i fengselet flytter han tilbake til Oslo i sent den høsten.
Eirik Dahl Viggen
Kampen
Tariq opplevde lenge å ikke få støtte. Da han tok kontakt med NFF-ledelsen i januar 2018, ble denne ikke besvart før åtte måneder senere. De mente Tariq burde anmeldt truslene. Det gjør ham oppgitt.
– Vet de ikke noe om hvordan kriminelle gjenger opererer? At det er direkte farlig å anmelde? sier han nå to og et halvt år senere.
I ettertid ble saken behandlet i NFFs sentralstyre. De sendte Tariq en skriftlig beklagelse.
I desember 2018 fikk Tariq med seg NFF-tillitsvalgt i Oslo fengsel på et møte med KRUS. Hensikten var å rydde opp.
Tariq forklarte at han sto uten jobb og uten et sted å bo, at han hadde angst, men ingen psykolog, at han gikk ut av skolen med opplevelsen av et enormt tap.
Tariq ba om et forlenget pliktår, men fikk nei. KRUS forklarer at de ikke har mulighet til å skaffe pliktårsbetjenter som står uten stilling arbeid etter endt plikttjeneste. KRUS tilbød ham samtaler med bedriftshelsetjenesten, men Tariq valgte å bruke en annen behandler.
Etter beklagelsen fra NFFs sentralstyre, har de gitt medlemmet sitt tett oppfølging, forteller forbundets nestleder, Tommy Fredriksen. I over ett år har Fredriksen vært med på flere samtaler både med advokat og med Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) om å finne en løsning.
«Det som skjedde Tariq Arshad var kritikkverdig og belastende, og noe kriminalomsorgen må ta lærdom av. Men for meg har det vært viktigere å se fremover og skaffe Tariq en jobb han ønsker, framfor å finne syndebukker. Det har vi i samarbeid også gjort og klart», skriver Fredriksen i en epost til NFF-magasinet.
Tariq fikk først tilbud om fast jobb på lavsikkerhetsavdeling i Bjørgvin fengsel, som han takket nei til. Ifølge psykologen var han da ikke klar til å jobbe på en avdeling med 40 voksne innsatte. I vinter fikk Tariq et nytt tilbud fra KDI om et halvt års engasjement ved Oslo friomsorgskontor, som han takket ja til og begynte på i mai 2020.
Nye muligheter
Tariq Arshad opplever likevel holdningen han ble møtt med fra Oslo fengsel, KRUS og KDI som et svik, så lenge han ikke får kompensert for økonomisk tap og manglende oppfølging.
– Vurderingene ble tatt over hodet på meg, mens jeg lever med konsekvensene. Seks måneders vikariat er bra, men det gjør ikke opp for fire år med trusler og traumer, sier han.
Trusselbildet har roet seg. Det har gjort det mulig å publisere denne saken. Samtidig oppstår nye muligheter. Mens han bodde i Bergen jobbet Tariq ofte frivillig blant asylsøkere. Han ble bedt om å bli prosjektkoordinator for Support not Protect, en organisasjon som engasjerer seg for unge menn, mot negativ æreskultur. En venninne tipset NRK om den utadvendte fyren som fikk god kontakt med ungdommer, og i vinter sa han ja til å bli programleder.
– Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg tok på meg fengselsuniformen. Jeg skulle endre på folk, og få dem på rett spor gjennom å bruke bakgrunnen min som en styrke. Går Kriminalomsorgen glipp av det, er det deres tap.
Slik svarer KRUS og KDI på kritikken:
KRUS kobler ikke rollekonflikter som følge av bekjentskap med innsatte til etnisk bakgrunn eller religiøs tilhørighet.
Vi har innhentet kommentarer til Tariq Arshads erfaringer som aspirant ved KRUS. Svarene har kommet per epost og er av plasshensyn noe redigert.
Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS):
Etter KRUS sin vurdering ble Arshad godt fulgt opp, og på grunn av den aktuelle hendelsen fikk han ekstra tett oppfølging, skriver konstituert direktør ved KRUS Kristina Lægreid.
– Var det korrekt håndtert av veileder i fengselet å la aspiranten selv formidle at innsatte skulle flyttes til restriktiv avdeling?
– Å be en innsatt flytte fra en avdeling til en annen er en dagligdags hendelse i et fengsel, noe en aspirant må man være forberedt på. I tilfeller hvor en ansatt og en innsatt kjenner hverandre, må det gjøres en vurdering i den konkrete saken om hva som er best.
– Stemmer det at fengselsbetjenter med minoritetsbakgrunn må forvente å havne i klammeri med gjengmedlemmer, siden «de er den de er og kommer fra der de kommer fra»?
– I arbeidet som fengselsbetjent vil man møte situasjoner som kan oppleves utfordrende helt uavhengig av etnisk bakgrunn.
– Uttalelsen ovenfor kan leses med en rasistisk undertone. Hva er din kommentar?
– Vi kjenner oss ikke igjen i at aspirantledere skal ha formidlet utsagn som kan tolkes rasistisk. Etter vår oppfatning har dialogen med aspiranten vært konstruktiv, skriver Lægreid.
Hun påpeker at det for ansatte i fengslene kan være utfordrende å kjenne til innsatte privat. Rolleavklaring og balansegang i den forbindelse tas opp i inntaksintervjuet og i undervisningen. Det har ifølge Lægreid ingen relasjon til etnisk bakgrunn eller religiøs tilhørighet. Hvis det i framtiden kommer slike problemstillinger, skriver Lægreid, har aspirantene mulighet til å ta kontakt med andre ledere, eller bruke varslingskanaler.
Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI):
Å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn er en styrke for Kriminalomsorgen, som bør gjenspeile mangfoldssamfunnet den er del av, svarer KDI-direktør Lise Sannerud.
– Aspiranter og fengselsbetjenter med minoritetsbakgrunn har i enkelte fengsler økt sannsynlighet for å møte på innsatte de kjenner fra nærmiljøet. Hva gjør KDI for å ivareta dem?
– Kriminalomsorgen gjør det vi kan for å ivareta ansatte uavhengig av om de har minoritetsbakgrunn. Det vil være en vurdering av den enkelte situasjon som vil være avgjørende for hvordan dette håndteres.
Det er vanskelig for KDI å kommentere den spesifikke flyttingen av en innsatt uten å ha alle detaljer i saken, skriver Sannerud.
– Men vi kan på generelt grunnlag si at KDI har hatt flere møter med den ansatte og NFF det siste halve året, og vi er veldig glade for at vi har kunnet gi den ansatte et tilbud om midlertidig stilling på det sted den ansatte selv ønsket å jobbe i Kriminalomsorgen.
Oslo fengsel:
NFF-magasinet har spurt ledelsen om flyttingen av den innsatte i juni 2016 ble håndtert riktig, og om fengselet har egne rutiner for å sikre fengselsbetjenters sikkerhet i kontakt med organiserte kriminelle. Fengselsleder Nils Leyell Finstad ønsker ikke å kommentere saken i media.
